Innlegg

Publisert

(Den hele og fulle sannheten om) Ekspedisjon Urdvassnuten

«Her oppe er det bratt ned på (minst) tre kanter, men det kan vi ikke se. Tåka er tett, vinden ivrig og regnet konstant. Gps-en melder toppen om 50 meter. Retningen er god. Rett sør. Vi forsetter.»

BAKGRUNN: Urdvassnutene har lenge plaget oss med sin spektakulære tilstedeværelse bare noen seriøse steinkast fra familiehytta ved Strandavatn. Blåberga (1802moh) rett bak hytta (1000moh) er for lengst loggført i turboka. Ingen av oss har noensinne kommet til topps på Urdvassnutene. Den fremste av de to (med den karakteristiske profilen) rager 1753 meter over havet. Den andre måler 1770 meter over havet, men er ikke synlig fra hytta. Det måtte en ekspedisjon til. 1753 var målet. 1770 også.

Fredag: En kopp bygningskaffe og samlet tropp ut av Oslo

Turen startet 15 minutter forsinket fra Eidsvoll, målet var Sinsen skole og bygningsingeniøren – lillebror og turfølge. Loggføringen av rehabiliteringen på stedet tok tid. Jeg fikk en kopp bygningskaffe og ventet. La oss si det slik; vi tok ikke inn forsinkelsen på Sinsen skole. Hverken for prosjektet eller ekspedisjonen.

Da vi endelig var på vegen igjen viste det seg at det var veldig mange som hadde tenkt det samme som oss. Det er alltid hyggelig å være flere på tur og ut av Oslo (forbi Sandvika og enda mye lenger) var vi definitivt ikke alene.

Vi håpet å komme fram i tide. Vi skulle ikke rekke noe, men dagslys er stas når en legger ut på ekspedisjon i fjellet. Det ble ikke noen ekspedisjon i fjellet denne dagen. Vi satte opp teltet noen meter fra bilen i lyset fra hodelyktene. Vi spiste varm mat fra pose. Det regnet. En cognac og god natt.


Lørdag: En snarveg et sted i tåkehavet

Fredagsregn var nå lørdagsregn. Tåka var tett og lav. Vi pakket ned teltet (vått) og flyttet oss (og bilen) til Urdvassbotn. Vi låste bilen og la sivilisasjonen bak oss. Ekspedisjon Urdvassnuten var i gang.

«Det er nå alle timene opp og ned stigen kommer til sin rett» sa mitt turfølge tørt (etter en lang sommer med oppussing). Vi spiste høydemeter.

Bilen ble raskt en prikk bak (les; under) oss. Like fort vokste fjellveggen foran oss. Vi følte den mer enn vi så den inne i tåkehavet. Et lite vindkast ryddet sikten til fjellmassivet. Så var den borte igjen.

Vi entret Hestebotn på alle fire, glatt og bratt de siste meterne. Så flatt. Drøyt 1300 meter over havet. Gps-en fortalte at vi bare var noen hundre meter unna nuten. Selveste målet for ekspedisjonen. Vi sto ved foten og skyldte over 400 høydemeter.

Vi leste kart, staket ut kursen, dreide vestover og la nuten bak oss. Kompasset tok oss rett inn i tåkeheimen. Det skulle gå timer før vi fikk sikten tilbake.

Hyppige stopp. Sjekket kart og kurs. Gps-en konstaterte det vi leste på kartet. Vi hadde plutselig en mulighet rett nord – et lite skar mellom to 1600-meterstopper. En snarveg. Vi så den ikke (vi så egentlig ikke noe), men den skulle være der. Navigerte vi rett ville ha lurt til oss noen (billige) høydemeter. Alternativet var en rute på noen kilometer ekstra. Vi ønsket oss ikke noe ekstra.

Vi styrket oss på søt kjeks og saft, fylte flaskene i en bekk og gikk i motbakke. Fra stein til stein. Av og til på alle fire. På merkelig vis traff vi skaret i tåkeheimen og plutselig tippet vi 1500 meter over havet. Vi var skikkelig fornøyd. I overkant fornøyd. Til høyre (øst) hadde vi en navnløs topp på 1600 meter. I gledesrus holdt vi denne på vår høyre side til motbakke ble utforbakke (utforbakke? Skulle vi ikke opp?). Gledesrus hadde blitt tåkerus. Kart, kompass og gps bekreftet en perfekt halvsirkel. Over til plan B (eller tilbake til plan A): Lenger nord, så rett øst. Tilbake på sporet.

Mer energi, matstopp til blogg (ja, vi blogget hele vegen opp – i regn og tåke, presset telefonen til det ytterste, det rant vann av displayet og surklet i tastene).

Videre. 3-400 meter igjen til toppen. Vi dreier mot sør. Fortsatt tett tåke og regn. Toppen er der framme i følge kartet. Bratt oppover. Vinden kommer fra en hissig hårføner nedi dalen. Vi går fra stein til stein (fortsatt) og lurer på når vi treffer stupet. Toppen er stupet. 1753 meter, så rett ned.

Her oppe er det bratt ned på (minst) tre kanter, men det kan vi ikke se. Tåka er tett, vinden ivrig og regnet konstant. Gps-en melder toppen om 50 meter. Retningen er god. Rett sør. Vi forsetter.

Plutselig. Litt til venstre (øst) skimtes skyggen av en varde. Vi stoler på det vi ser. Det er toppen og slutten på fjellet. Gps-en vil ha oss 20 meter til. Vi står over.

Foto med to gjennomvåte kamera, et mobilbilde til blogpost. Vi ser ikke helt hva vi gjør, men vi gjør det.

Vi står på nuten med kontroll over hele dalen. Under oss ligger Strandevatn med hytta «vår», rett øst Blåberga på 1800 meter, Tyrvla med nuten og vanna innover viddene, Urdvassberget til vest med sin loddrett vegg rett ned i steinura, midt imot har vi Ynglesberga og bakom der ligger Hallingskarvet og lurer – og langt der nede, rett under oss (753moh), bilen og vegen. Her oppe er utsikten fantastisk, men i dag er været for dårlig. Vi ser varden vi holder i. Den er fin. Men vi har sett slike før.

Opplevelsen er ikke liten av den grunn. Men her og nå er det så hissig vær og voldsomt terreng at vi ikke reflekterer over bragden.

Neste stopp: Urdvassnuten 1770. Vi peiler kompass og justerer gps. Følger terrenget rett nord. Litt avvik tillater vi oss da ryggen vi går på dreier litt øst. Det gir plutselig og full stopp i noe som likner en bre av snø (mulig is også). Nedover ser den ut til å forsvinne utfor kanten, oppover strekker den seg langt. Godt utpå er det store krater. Trolig går det en elv/bekk under. Vi skal ikke ut på denne. Eneste veg er opp (samme veg tilbake) og rundt. Tilbake er aldri moro, men nødvendig.

2010 Urdvassnuten

Vi kommer innpå kursen fra 1753 igjen. Følger den i rett linje til 1770. Det ser greit ut på kartet. Vi spiser igjen høydemeter og leser av gps-en at vi nærmer oss toppen. Plutselig slår en loddrett fjellvegg imot oss. Vi er ikke langt unna, men først nå ser vi den gjennom tåka. På kartet er det vanskelig å se at det skal være noe slikt her, men veggen er virkelig nok. Vi må rundt. Venstre (vest) er like bra som høyre, så vi velger det.

På kort tid har vi gjort to bom.

Ekstrem exit mot Tyrvla

I bakkant er det lett å se at motivasjonen på dette tidpunktet var nedadgående. Kanskje den til og med var nede. Vi trakk (heldigvis) samme slutning på fjellet. Jakten på 1770 utsettes (den går ingen veg – og nye forsøk skal inn på kalenderen. Kanskje neste år, sammen med et par andre spennende topper vi oppdaget dag to).

Vi fyller hurtig energilagrene. Leser kartet og vurderer direkte exit mot Tyrvla som for ekstremt. Det kunne gått på en godværsdag. Kartet forteller om god exit nord/nord-øst til Langavatnet. Der kan vi slå opp telt, ta østover til Skorpebu eller Tyrvla – eller gå langs vannet inn til selvbetjente Kongshelleren. Vi velger etter hvert det siste.

Vi poster en kort melding om at 1770 droppes; vi tar oss ned i terrenget. Været hindrer ytterligere skriverier nå. Vi poster mer når vi kommer litt i fred for været. Vi siger nedover i tåka – fra stein til stein. Stopper, bekrefter at kursen er riktig, fortsetter nedover. Plutselig et hvitt hjerte i svart stein. Fotomotiv og vær nok til en blogpost om at vi har det finfint, men nok havner i mobilskyggen til godt utpå neste dag.

Null forhold. Ikke en strek på telefonen. Ikke en gang nødanrop tilbyr den lille rakkeren. Signalvakuum. Bloggingen bråstopper. Vi er bekymret for at de hjemme er bekymret. Vi har det bra, men det vet vel strengt tatt bare vi. Vi går ikke opp i uværet igjen for å gjøre det rett. Vi lar det stå til. Vi har telt, mat og heftige friluftsferdigheter. Håper de hjemme husker det.

Så ramler vi ned under tåkelaget og ser terrenget og formasjonene, Langavatnet og høydedragene på begge sider. Opptur! Moro å se hva vi egentlig holder på med.

Rast ved vannet. Mer energi. Noen kilometer langs vannet er det eneste som skiller oss og Kongshelleren, som virker som det eneste fornuftige valget. Vi plages ikke, men har en følelse av at alt er vått. Det regner, vottene skjuler oppvaskfingre. Vi går. Drømmer om tom hytte, varm vedovn, cognac og god natt.

Gentlemannstaktene ligger igjen i bilen

Det går nesten som planlagt. Vi har gått en dag uten å se andre. Med noen hundre meter igjen til Kongshelleren dukker det opp en skikkelse midt imot. Vi frykter det verste, har ingen planer om å være sosiale (men for skams skyld må vi kanskje det?). Vi tar i dørklinka på hytta omtrent samtidig. Skikkelsen er preget av været. Snakker svensk og henter vann. Vi er like gamle (til sammen er vi to 60+, hun er det samme). Når hun henter bøtte nummer to med vann merker vi at gentlemanns-genene ligger igjen i bilen (nå har vi dårlig samvittighet for manglende blogging/livstegn og manglende vann). Vi får fyr på ovnen. Hun lar det skinne igjennom at det var derfor hun løp etter vann, hun behersker ikke «elden» og er sjeleglad for at vi gjør det.

(Nå har vi bare dårlig samvittighet for en ting igjen. Godt).

Vi glemte cognacen (kanskje like greit da vi neste dag fikk en velsignelse med på vegen da vi forlot hytta og dama). God natt.

Søndag: Fri orientering retning Skorpebu

Våknet tidlig (sov bedre i teltet). Våre siste brødskiver til frokost, resten av kaffepulveret også. Godt vær og tidlig avmarsj. Ei rask regnskur sier takk for i går idet vi kaster på oss sekkene. Det blir med det. Sola stikker i. Ull-longs virker plutselig som en dårlig ide. Teknisk stopp, av med lue og votter. Prøver longs litt til. Vi går videre fra stein til stein. Har god sikt og ser terrenget og ruta vi velger langt framover. Teknisk stopp to, longsen må av. Spiser kilometer i vennlig terreng, holder oss litt oppe i åsene, unngår mye stein og går tidvis på et teppe av mose.

Plutselig: Ruslende rype på sprettert-hold! Vi skyter begge to – og lagrer til minnebrikke. Den letter og forsvinner bak åsen.

Videre mot Skorpebu, vi tar høyde og treffer litt mer vær igjen. Stabilt er det ikke. Mer stein, stup, vann, bekker og høyder. Vi navigerer mer aktivt igjen, velger rute som en full mann på veg hjem fra byen; et par vaklende skritt til høyre, ramler litt til venstre, så bakover og plutselig hardt høyre. Terrenget bestemmer ruta. Vi følger som best vi kan.

Halvvegs til Skorpebu krangler terrenget konstant. Heftig! Vi holder høyden og unngår plutselige stup og vanskelige passasjer. Det fører oss rundt et vann, innunder en nut og over en åsrygg. Vi ser fantastiske tinder, spektakulære navnløse pigger – og midt imot en fantastisk egg! Den ligger ikke langt fra Skorpebu, og vi drømmer om en joggetur til topps (uten sekk) – bare for å ta den med når vi først er her. Besseggen virker som parketten hjemme sammenliknet med det vi nå står og ser på.

Vi støkker opp et rypekull og står forfjamset tilbake (konstaterer tørt at vi nok er bedre vandrere enn jegere). Sprer oss ut i vifteform i jakten på Skorpebu. Venter oss ei steinbu og ser etter en rytmisk form i steinura da ei flott plankehytte overrasker oss på 1650 meter. Får følelsen av å invadere privat område og smyger oss forsiktig nærmere. Det ryker ikke av pipa og vi tar våre sjanser, kikker inn og konstaterer det pipa allerede har fortalt; tomt.

Ingen joggetur på eggen

Nøkkelen står i døra. Rettelse: Nøkkelen henger i en boks ved siden av døra. Vi inn. Vindfang med vedbod og propan. Gang med nødproviant og tøfler. Stue med vedovn, spisebord, lys fra solcelle, hems og kjøkkenkrok. Soverom med to køyesenger. Bygget i 1990 – på to dager. Bedre standard enn familiehytta ved Strandevatn. Vi tar varmlunchen her og leser om prosessen, området og forvaltningen. Hytte til fri bruk (100 kr. natta), tilbud om garnfiske fra båt og jakt i terrenget. Mange navn og hilsener i hytteboka. Vi signerer også.

Det blir ingen joggetur på eggen. Vi følger vardet rute ned på vardet rute Iungsdalen-Tyrvla. Ser baksiden av Blåberga med et par innbydende pigger mot øst (også disse navnløse) som settes på arbeidslista. Følger varder mot Tyrvla, tar et par snarveger, vader en elv og setter kursen direkte mot nedstigningen ved Tyrvla. Sjekker igjen telefonen uten hell: Fortsatt signalvakuum.

Ser Tyrvla (det er en bekk/elv) forsvinne utfor kanten. Får første glimt av Strandevatn og plutselig piper det inn en melding på telefonen. Det er tid for pause og livstegn. Bloggpostene går ut og følges av noen sms og telefonsamtaler. Sola varmer og vi koser oss oppe i høyden før vi kaster oss utfor bakkene ned til asfalten og sivilisasjonen.

 

Publisert

Da fottøyet selvdestruerte under rypejakt i Synnfjell

Grytidlig om morgenen var vi ute og lyttet – etter steggen. Det avslørte plasseringen – og ga oss et fortrinn noen timer seinere. Det var i hvert fall planen.

Dette er ukjent for meg – å oppsøke naturen med våpen. Jeg er på tur med en god venn, som er jeger (blant annet). Han høster nøkternt av naturen, men fokuserer på opplevelsen. Han er enormt kunnskapsrik, og utrolig flink til å forklare det vi andre ikke forstår: Enten det er steggen en grytidlig morgen, artsbestemmelse, ukjente vekster i skogbunnen eller subtile spor i fremmed terreng. Eller kunsten å tenne bål, bevege seg lydløst gjennom terrenget – eller gjenkjenne artenes biotoper. Dette alene er verdt turen. Nå går han med våpen, jeg med kamera. Begge skuddklare. Vi har ingen firbeint venn, ingen hund som peker retning og skremmer opp fuglen på kommando. Metoden er støkkjakt. Og ansvaret er vårt: To i bredden, med litt avstand i et forsøk å dekke mer terreng. Han litt foran meg. Med våpenet klart – og mest mulig skuddbane. Jeg med kamerat klart, på auto og høy skuddtakt.

Aldri har jeg brukt så mye krefter på så lite

Vi tar oss gjennom terrenget, rolig, søkende og vaktsomme. Tempoet er lavt, framdriften flytende. I håp om å komme nær nok smyger vi oss stille fram. Aldri har jeg brukt så mye krefter på så lite framdrift. Sansene er i høyspenn, og inntrykkene er mange. Vi går, stopper og lytter. Avtaler retningen med tegn, og fortsetter. Går, stopper og lytter. Noen ganger får jeg rollen som bikkje, og tar en runde for å drive eventuelle fugler i skytterens retning. Uten hell. Alt tyder på at dagens bikkje har diskutable nedarvede egenskaper og fravær av grunnleggende ferdigheter – og disse er på ingen måte er utviklet. På motivasjon og lyst scores det imidlertid høyt.

Vi pauser. Det er hyggelig. Kaffe og sjokolade i urørt terreng. Jeg er vant til å gå på sti (det er jo det man gjør), men nå er vi alle andre steder enn på stien – og her er naturen levende, skogen urørt og dyrelivet tilstede. Fascinerende for en som har brukt timer, dager og måneder i naturen uten å forstå dette: Den ville naturen er ikke på stien – men du kan finne den noen meter utenfor.

 

 

Sålen har fått nok, den gir opp. Uten forvarsel

Problemet oppstår plutselig og avslutter naturopplevelsen like snart som den dukker opp: Forsvarets M77 selvdestruerer der ute i naturen, sålen har fått nok,den gir opp og utsletter seg selv uten noen form for forvarsel, og det er ikke bare en liten rift eller skade, en stor del av sålen forsvinner og fortæres av naturen (den dag i dag aner jeg ikke hvor den ble av), og vannet siger inn i mengder. Med snø, is og vann som trenger inn som selve syndefloden blir dagens tur avkortet. Bikkja er ferdig, det lille som fantes av motivasjon og lyst skylles ut med isvannet og leder oss raskt tilbake til varmen i hytta.  Av alle merkelige ting som har forstyrret friluftslivet så tar denne utstyrsfeilen seg raskt opp på topplista, sammen med plutselig defekt primus (ny). Dag to ble det joggesko med plastposer som membran. Det fungerte. Fugl fikk vi også – etter at skytteren viste solide reflekser, overlegne fotografens.

M77: Beryktet «smuldresåle»

Etter avsluttet tur logget vi på verdensveven hjemme. Forsvarets M77 er beryktet. Synd, for det er fantastiske sko. Jeg fikk mitt par da jeg dimmiterte etter førstegangstjeneste, og de er verdsatt og brukt også sivilt. Men selvdestruering uten forvarsel er en egenskap jeg ikke ser etter i sko, så de neste er muligens av annet merke.

Verdensvevens soldater forteller :

– M77 Marsjstøvler går fullstendig opp i liminga.

– Endel av de eldre M77 gjør dette etterhvert. Er vel noe i gummiblandingen som ikke er helt som det skal være.

– M77: Jeg måtte bytte støvler tre ganger på rekrutten fordi mine smuldret opp under meg…

– Som bilgummi, er ferskvare.

– Har opplevd det samme, med 2 par. Ene gangen var jeg på jakt, heldigvis bare en kort tur hjemmefra, da jeg kjente jeg ble søkkvåt på beina. Kunne ikke forstå hvorfor, inntil jeg fant ut at halve sålen var borte på den ene støvelen.

– Det har i hvert fall ikke med alder å gjøre. Jeg har et par som er 20 år gamle, de er nesten like gode enda.

– Det skal etter sigende være en batch fra rundt årtusenskiftet som ikke var helt opp til standard. Har heldigvis aldri vært borti M-77 fra den perioden.

 

Publisert

Utstyrssvikt og plutselig stopp på Folarskardnuten

Med sekken full av tørrmat og en defekt primus er det slutt på turen.

Planen: Et par-tre dager i fjellet med telt og enkel mat. Med Folarskardnuten på Hallingskarvet som eneste mål. Resten på innskytelse underveis. Første etappe: Bil til Raggsteindalen. Herfra på T-merket sti mot Haugastøl til Folarskardet. Utgangspunktet ligger på cirka 1000 meter over havet. Turen starter på ettermiddagen, med telt og mat i sekken kan første etappe bli så lang eller kort den vil.

Inne er det mørkt, enkelt, kaldt og rått. Nesten uhyggelig nå i skumringen

Stien innover er forholdsvis grei, noe stigning hele veien, litt steinete og vått, men stort sett lettgått. Etter å ha passert Folarskardtjørnan starter oppstigningen til Lordehytta. Den er bratt og krevende, og virker tyngre enn vanlig med stor sekk, men absolutt overkommelig.

Lordehytta klamrer seg fast på kanten, den er satt opp i 1880, og bærer preg av det: Inne er det mørkt, enkelt – og kaldt, nesten litt rått. At bygget er satt opp for mer enn 130 år siden er mer enn imponerende, beliggenheten er intet mindre enn spektakulær. Men akkurat nå virker teltet som et bedre valg.

Etter hytta stiger det noen meter videre, til navnløst vann (?) i Folarskardet. Her består terrenget av store og små steinblokker, og det ser ikke ut som det er noen mulighet for å sette opp teltet. Til slutt finner jeg et sted, kanskje det eneste stedet her på 1600 meter over havet. Det fungerer. Primusen koker vannet, og tørr posemat blir snart fyldig gryte. Kanskje ikke verdens beste mat, men det er lite å bære – og gir bra med kalorier.

Vinden herjer teltet og frarøver meg nattesøvnen

Natta her oppe er grei, ikke noe mer. Det slår meg at teltplass nede i dalen ville vært bedre – altså ved foten av oppstigningen til Lordehytta. Valget var basert på ideen om å ta noen høydemeter på Folarskardnuten den ene dagen, og resten den andre. Jeg er usikker på valget når vinden herjer teltet og frarøver meg nattesøvnen. Om det er noe positivt med dette, må det være at dagen starter tidlig når søvnen er dårlig.

Dag to er teltet derfor tidlig nede, og pose-frokosten tidlig fortært (også denne laget på kokt vann fra primusen). Jeg tar meg rundt navnløst vann i Folarskardet – og søker startet på ruta opp til Folarskardnuten. Her merket DNT tidligere med de velkjente røde T-ene. Det sluttet de etterhvert med, men T-ene er likevel synlige, om enn forholdsvis slitt. Det kan derfor være krevende å finne riktig rute opp. Enkelte steder er det noe utsatt, både over sva og rundt større blokker. Noen steder snø og is og litt løst, men i hovedsak er dette en helt grei tur om man tar det med ro, leser terrenget – og følger fornuften oppover. Det anbefales ikke å gå denne i dårlig vær.

Det skal være mulig å ta seg ned til Veslebotn – men det er ingen sti

På toppen markerer en solid varde det høyeste punktet, 1933 moh. For syns skyld går jeg også nordover og bortom 1930 moh. Det kunne være fristende å fortsette videre nord og ta med punktene 1882, 1833 og 1774 (trolig med utsikt tilbake til utgangspunktet) når jeg først er her oppe. Det er usikkert når muligheten er her igjen. Været er imidlertid i ferd med å endre seg, og det frister ikke å bli fanget her oppe alene. Sikt er nøkkelen her oppe – og jeg har lyst til å finne vegen ned mot Veslebotn – det betyr å fortsette nordvestover, så nordover og ned i Raggsteindalen øst for Raggsteinnuten. Det skal være mulig å ta seg ned her, men heller ikke her er det sti eller tråkk.

Det er en herlig usikker følelse å ta sikte på et tenkt punkt et sted utenfor «kanten» av Hallingskarvet – i håp om å finne en mulig vei ned. Finner jeg ingen rute ned må jeg tilbake til Folarskardet og Lordehytta – og om det dårlige været ruller inn begynner jeg å få dårlig tid.

Det er et interessant landskap her oppe på Hallingskarvet, steinblokkene regjerer – og hvert steg må tas med forsiktighet. Kompasset, kartet og terrenget stemmer. Etter hvert heller terrenget tydeligere nedover, og jeg er forholdsvis trygg på at dette er riktig sted, men jeg må stadig justere kursen: Gå litt tilbake – eller opp igjen for å finne beste rute nedover. Jeg vet ikke hva jeg ventet, men jeg hadde etter hvert håpet på en bekreftelse på at dette var riktig vei. Den kommer ikke, istedenfor går jeg med en konstant usikkerhet om rutevalget (den forsterkes nok av at jeg går alene). Jeg klyver ned i noe som virker som en bekk- eller elveleie, men nå er det tørt her. Raggsteindøla henter vann fra Hallingskarvet – også der jeg skal ned, slik sett er dette riktig. Men det er fortsatt vanskelig å finne en fornuftig rute. Det blir fra stein til stein, noe klyving – og stadige endringer i rutevalget. Og litt for ofte møter jeg hindringer jeg ikke tar sjansen på å forsere. Jeg er trygg på at de som er kjent i dette terrenget kunne bekreftet at det er slik det skal være – eller fortalt meg at jeg er på villspor.

Avgjørende del

Etter hvert blir terrenget noe snillere, og grønnere. Det er i første omgang snakk om et tynt grønnfarget teppe på hard grunn, og jeg krysser etter hvert en liten bekk, og begynner tro at dette er riktig vei. Her kan jeg også sette opp teltet om jeg må – og roen senker seg, selv om jeg ikke er nede. Jeg finner ly bak en stein, henter vann i bekken, og gjør klar multifuelen. Den tenner ikke, trykket blåser ut fyrstikken. Gjentatte ganger. Det tar litt tid før jeg forstår at det mangler en viktig del: Metall-krysset som sprer gassen (Googlet etter hjemkomst: Primus Flame Spreader). Denne er tydeligvis avgjørende for at systemet skal fungere. Med sekken full av tørrmat som trenger kokt vann og et terreng uten brennbart materiale er kreativiteten stor, men hverken teltplugg, metallspenne eller multiverktøy kan overta jobben til det manglende metall-krysset. Dermed er det begrenset med muligheter videre, da et par kjeks og sjokoladebiter er eneste tilleggsproviant.

Der og da var det klart at turen var over for denne gang. En slik spesialdel finner du ikke på den lokale bensinstasjonen.. Det skal være hyggelig på tur (i hvert fall denne), så det var ikke noe alternativ å fortsette uten mat. Det fristet heller ikke å dra ned i bygda og proviantere på nytt, for så å ta seg ut igjen. Turen var heller ikke viktigere enn at målet var nådd, og jeg bestemte meg for å følge dalen ned og ut – om jeg kunne finne veien videre.

Til slutt ble jeg avslørt, og reinsdyrene trakk videre

Det mest logiske var å følge en hylle mot nordvest, så jeg gjorde det, til jeg så bevegelse under meg: Reinsdyr, fem av dem. Dermed måtte jeg ut på kanten for å kikke ned. De merket meg ikke, så jeg observerte dem en lang stund før jeg tok meg nærmere. Til slutt ble jeg avslørt, og dyrene trakk over nærmeste åsrygg – og i sikkerhet fra meg.

Litt lenger ned møtte jeg flere voksne karer med tung bør og våpen på skuldra. De bar inn utstyr til en fast leir litt innpå fjellet i forbindelse med reinsjakta, og var svært interessert i mine observasjoner. Etter å ha pekt omtrentlig retning, sagt noe om størrelse og antall fikk de se bildene, og virket fornøyde med det de så. De skulle gå flere turer med tungt utstyr, og flere virket å kunne knekke sammen under vekta når som helst. Men de kjempet seg fram, og gledet seg til tiden i fjellet: Fangsten var nå en ting, men livet i naturen med gode kamerater virket å være det viktigste.

Nå var jeg nede i «sivilisert» terreng, og etter hvert tok jeg inn på sti videre ned i dalen, og tilbake utgangspunktet, etter en tredagers tur som uventet ble kortere.

Lærdom: Gjør deg kjent med utstyret, ha alltid med et rep-sett

En slik tur gir viktig lærdom. Primusen var forholdsvis ny, og jeg lærte meg den ikke skikkelig før turen. Hadde jeg testet ordentlig, ville jeg vært kjent de få delene den består av. Da ville oppmerksomheten vært større i forhold til metallkrysset, blant annet. Eller jeg hadde strammet kryssets feste-punkter før avreise (de kan bøyes på plass, slik at de sitter bedre). De gir også nyttig innsikt i proviantering: Å basere alt på at man skal koke vann er kanskje uansett et sjansespill. På slike rekreasjonsturer kan man fint variere mer. Det er også en påminnelse om å ha med viktige reservedeler, slike som er viktige for å kunne gjennomføre en tur. Det er mye man kan klare seg uten, stort sett det meste. Men dette metallkrysset har jeg nå et par ekstra av. Men nå er jeg også oppmerksom på at det kan løsne, så etter denne turen har det aldri blitt borte for meg. Jeg har uansett alltid med meg et lite rep-sett, bestående av litt sølvtape, lappesaker (teltduk/underlag), superlim, nål og tråd. Blant annet. Det kan hjelpe deg ut av mange små problemer.

Jeg er overbevist om at metallkrysset ligger igjen på teltplassen i Folarskardet, så om du befinner deg der og mangler denne delen. Let og du vil finne 🙂

DSCF3624
Bilde 8: T-merkingen viser veg i krevende terreng, selv om merkingen er gammel.

 

Folarskardnuten 1933 moh.

Det høyeste fjellet i Buskerud, og det høyeste sør for Jotunheimen. Er en del av Hallingskarvet i Hol kommune.

Adkomst: Start nord: Raggsteindalen 1000 moh., hit kommer du enklest med bil – eller sør: Haugastøl 1000 moh., stoppested langs Bergensbanen. T-merket sti opp til Lordehytta og Folarskardet. Herfra umerket sti opp på Folarskardnuten, som kan være vanskelig å finne. Et par utsatte punkter, vær forsiktig.

Alternativ adkomst: Hallingskarvet på langs fra Kyrkjedøri (vest) eller Prestholt (øst).

Været i området er (nesten alltid) ustabilt. Turen anbefales ikke i dårlig vær. Følg med på været underveis.