Friluftslivet er i framgang, og stadig flere blir bevisste den flotte naturen vi har fri tilgang til.
Norsk friluftsliv er en av flere organisasjoner som jobber for å fremme friluftslivet. Hvert år inviterer de til natt i naturen. I år ble vi med. Det passet egentlig ikke, men vi fikk det til likevel.
Ideen om «natt i naturen» ble lansert i forbindelse med Friluftlivets år i 2015. Tall fra organisasjonen Norsk Friluftsliv viser at 10.000 sov ute første gang #nattinaturen ble gjennomført – i vinterkulda i januar 2015. Seinere samme år sov 90.000 ute.
Det trenger ikke være dyrt utstyr, belastningsskader, gnagsår, trist tørrmat eller dårlig søvn. Det er lov å legge seg ute på verandaen.
Fokus på friluftsliv
Lørdag 2. september 2017 ble det igjen invitert til #nattinaturen, og denne gangen prioriterte vi å bli med.
Ofte finner man mange gode og mindre gode argumenter for hvorfor man ikke kommer seg ut. Eller hvorfor det ikke passer. Det passet ikke denne gangen, men vi prioriterte likevel å gjennomføre. Det betyr at vi valgte bort noe annet. Slik sett har prosjektet #nattinaturen allerede oppnådd noe – fokus på friluftsliv – og opplevelser ute. Og en dato hjelper med gjennomføringen.
1: Teltet på plass ved Mjøsa.
2: Fyr på bålet, klart for kveldsmat.
3: Lys i teltet og hodelykt på tur. Lang lukkertid.
4:Lys i teltet, og varme fra bålet.
5: Hodelykt på tur.
6: Oppdagelsesferd morgenen dag 2.
Det trenger ikke være komplisert
Husk på dette i en hektisk hverdag: Det trenger ikke være komplisert. Det trenger ikke være dyrt utstyr, belastningsskader, gnagsår, trist tørrmat eller dårlig søvn.
Det er lov å legge seg på verandaen – med dyne og madrass, eller slå opp teltet i hagen (barna digger det), eller ta med det nødvendigste i bilen og kjør til en egnet og lovlig plass. Vi valgte det siste, og etter 10 minutter i bil parkerte vi ved Mjøsa. Etter 10 minutter til sto teltet klart, med underlag og soveposer til alle.
Bål og kveldsmat
Ved parkbordet på stedet ble det bål og kveldsmat – og i lyset fra hodelyktene kveldstur og oppdagelsesferd på stranda. Og etter hvert fant vi plass i teltet – med bølgeskvulp fra Mjøsa i bakgrunnen – og et jevnt søvndyssende sus fra trafikken på E6. En etter en sovnet de tre små, og de sov godt gjennom hele natta.
På morgenen våknet de i utakt og fikk frokost etter hvert som de sto opp. En ville ned på sandstranda, en annen ut med fiskestang. Og dermed var dagen i gang – og #nattinaturen gjennomført. Kortreist og greit!
Tips til utedøgn med barn:
Gjør det enkelt de første gangene, skaff dere erfaring, så kan de større ekspedisjonene komme seinere.
La barna ta del i pakking hjemme og oppsett av leir ute, hvis de vil – det gir en god mestringsfølelse, og er en opplevelse i seg selv.
Pass på så ingen fryser. Enten det er den våkne eller den sovende delen av døgnet. Husk at de minste barna ikke alltid sier fra selv. Sjekk at de har det bra.
Kosebamser og kosekluter: Nesten like viktig som sovepose og liggeunderlag.
Antall kilometer er uviktig, det er opplevelsene og eventyrene som skaper minner for livet.
Velg et kortreist mål, gjerne med en opparbeidet bålplass eller tilsvarende. Her er det kanskje et bord, noen benker og kanskje tilgjengelige toaletter. Dette forenkler de første turene.
La barna undre seg, oppleve, prøve og feile. La dem spikke mde kniv, og la dem prøve å tenne bål. Lag leker, kast kongler, finn pinnedyr, bli med på små ekspedisjoner underveis, fortell historier, vis dem det du kan noe om (og vær ærlig på det du ikke kan noe om). Løp igjennom lyngen, spis blåbær, dypp tærne i tjernet. Lek!
Og skulle alt gå galt: Dra hjem. Naturen er klar for dere en annen gang også 🙂
Friskt og grått vær, men god stemning på morgenen.
FAKTA: NORSK FRILUFTSLIV
Norsk Friluftsliv er en fellesorganisasjon for 16 norske frivillige friluftslivsorganisasjoner, med over 940.000 medlemskap og flere enn 5000 lag og foreninger. Organisasjonene har individuelle medlemskap og er åpne for alle. De er landsomfattende eller har mer enn 10.000 medlemmer. Organisasjonene har ikke motorferdsel eller organisert konkurranseaktivitet som hovedformål.
Norsk Friluftsliv arbeider for et allsidig, enkelt og naturvennlig friluftsliv i tråd med norsk friluftslivstradisjon, som gjennom tradisjonelle og nye aktivitetsformer fremmer friluftsliv for alle. De fremmer saker av felles interesse for organisasjonene overfor myndighetene og andre aktuelle målgrupper. Har fokus på helse, trivsel og økt forståelse for naturens egenverd gjennom naturopplevelser. Fremmer allemannsretten og allmennhetens tilgang til og bruk av naturen.
Allemannsretten gir alle rett til å ferdes fritt og oppholde seg der de ønsker i naturen – uavhengig av hvem som eier grunnen. Den gir oss også rett til å høste fra naturen, for eksempel saltvannsfisk, bær, sopp og ville blomster.
Allemannsretten skiller mellom inn- og utmark. Innmark som boligeiendommer eller dyrket mark er unntatt fra retten. Dersom bakken er frossen eller dekket av snø, kan du likevel ferdes fritt på dyrket mark. Ferdsel på dyrket mark er derfor tillatt fra 15. oktober til 29. april. Allemannsretten gjelder også i plantefelt.
Overnatting eller telting må skje mer enn 150 meter unna bebodd hus eller hytte. Dersom du skal ligge mer enn to døgn på samme sted, må grunneieren gi deg tillatelse. Dersom du er langt fra bebyggelse eller på høyfjellet, er det ikke nødvendig med samtykke.
Husk å vise hensyn: Alle som bruker allemannsretten har plikt til å opptre hensynsfullt og varsomt, slik at man ikke gjør skade eller skaper ulemper for andre.
HUSK DETTE: Rydd opp etter deg. Vis hensyn. Vær varsom med bruk av ild. Høst av naturen, men husk at noen sjeldne arter av bær, sopp og blomster er fredet mot plukking.
Skal du på fjelltur med barn, må planleggingen være god og avstanden fornuftig. Det øvrige er det mulig å håndtere underveis.
Vi gikk fra Straumbu til Bjørnhollia. DNT estimerer en og en halv time. Vi brukte fire og en halv.
Planlegg skikkelig
Det er ikke mulig å planlegge for alt, men ta en skikkelig vurdering av hva dere kan klare, hva det er fornuftig å ha med og hva dere absolutt ikke trenger. Vær ryddige i forberedelsene, og velg heller en lettere enn en tyngre rute de første gangene.
Snakk med barna. Fortell dem om målet, og vær ærlige på tidsbruk, avstander og utfordringer. Ta dem med på planleggingen – og inkluder dem i prosjektet.
15: Første glimt av Bjørnhollia.
1-2 telt, fem soveposer, liggeunderlag, kjeler og mat. Telttur utgår.
Vi har lenge hatt en drøm om å få med alle på fjelltur med telt. Det har vi forstått at vi ikke får til. Med mindre telting i fjellet i nærheten av bilen teller.
Med en 3-åring (snart 4), en 7-åring og en 10-åring blir det mye utstyr om man baserer seg på å bære egen bolig (1-2 telt), soveposer og liggeunderlag (5 av hver), kjeler og kokeutstyr og egen mat til alle i tillegg til klær og diverse annet.
Skal turen bli hyggelig for alle har vi skrinlagt telt. Inntil videre.
Aktuelle områder
I år fant vi et par aktuelle områder for fottur og overnatting på en av DNTs hytter. Målet var to overnattinger.
Hyggelige Liomseter og området i Huldreheimen ble nevnt. Dette terrenget er lettgått, og vi har vært der tidligere. Alvdal Vestfjell med Store Sølnkletten er barnevennlig med flere selvbetjente hytter, og Breisjøseter, som gir rabatt til DNT-medlemmer, men avstanden inn til Breisjøseter litt lenger enn det vi ønsket.
Vi vurderte bæremeis for 3-åringen, og kunne nok hatt god nytte av det, men vi vet av erfaring at 3-åringen helst velger bæremeisen, om denne er med.
I tillegg ville alt av klær og annet utstyr da havnet i en stor sekk. Forhåndsveiingen viste cirka 13-14 kilo i en sekk og 19-20 i den andre. I tillegg er planen å ta 3-åringen (snart fire), på skuldrene ved behov, siden bæremeisen ikke er med.
1: Rasteplassen ved Straumbu, av vegvesenet navnet Strømbu.
2: Starten på turen, langs Atna.
3: HER TREFTE PEER GYNT BØYGEN.
4: Spennende start over lang hengebru.
5: Stiskille Bjørnhollia/Høgronden.
6: Tydelige tråkk.
7: En bestefarshånd opp kneikene.
8: Lettgått terreng i starten.
9: Pause på pappas skuldre, her sovnet nesten minsten.
10: Spennende fra stein til stein.
11: Full fart opp bakkene.
12:
13: Treåringen (snart fire) langer ut.
14: Oppå platået, ved Myldingsgjelet (til høyre).
15: Første glimt av Bjørnhollia.
16: Bjørnhollia.
17: Gammelsætra, ned dit deretter over elva.
18: Mange turmuligheter.
19: Fortsatt full fart .
20: Tilrettelagt teltplass ved Bjørnhollia.
21: Og etter en fire timers fottur er det fortsatt igjen krefter til lek.
22: Veiviser-treet inne på tunet.
23: Spennende. Lesing i lyset inne på rommet.
24: Dag 2 inn Skjerdalen.
25: Bratt opp etter det første flate partiet.
26: Bratt terreng, treåringen holder seg på trygg grunn.
27: Bilde tilbake mot den spennende stien vi nettopp har gått.
28: Utsikt tilbake til Bergetjønna og Bjørnhollia (i enden av vannet til venstre).
29: Greit med utstyr på kortere turer også: Behandling av lett gnagsår.
30: T-merkingen viser vei.
31: Inne ved forsøket på å etablere seter.
32: Canyonen.
33: Steinspranget, som nå ligger over elva.
34: Multer.
35: Topp på tur. Ungene uten sekk dag 2.
36: Det er servert: Leke-mat av stein og grønt.
37: Stille i peisestua før dagens vandrere dukker opp.
38: Dag 3, retur til Straumbu.
39: Over Gammelsætra.
40: Bratt opp fra Gammelsætra. Noe løst og krevende for de små.
41: Det flate partiet før det går utover igjen.
42: Treåringen hjelper til.
43: Fine vidder – og fjell i det fjerne.
44: Mer vann lavere ned.
45: Klopping over myrene.
46: Så tok regnet oss igjen helt mot slutten.
47: Grått og vått vær.
48: Krysning av elv/bekk.
49: Så tok regnet over området vi kom fra. Takk for turen!
DEL I: Fra Straumbu, flatt innover fine stier (dag 1)
Fra Straumbu går det flatt innover etter å ha krysset elva Atna. Terrenget er enkelt og lekent, og passer barna. Det er en fin start. De har hver sin sekk, med litt variert innhold: 3-åringen har kosebamse, drikkeflaske og en sjokolade, de to eldste har i tillegg noe klær. Resten er fordelt på mamma og pappa, og sekkene er greie for oss begge.
Vi får følge av bestemor og bestefar, de møtte oss på den flotte rasteplassen ved Straumbu, og tok følge et stykke innover. Det er god stemning når du er 3 (snart 4) og kan leie bestefar opp kneikene.
Etter en drøy kilometer (eller var det to?) tok vi første store stopp – til barnas store glede med bestemors kake, som plutselig dukket opp av sekken. Så vendte bestemor og bestefar hjemover igjen – og vi startet ekspedisjonen for alvor.
Rytmen som passer alle
Været var vennlig, med sol, blå himmel og lette skyer. Vinden meldte seg innimellom, men bare som en hyggelig påminnelse om at vi ruslet i tregrensa. Stiene innover er fine, noen våte partier og noe stein i stien.
Det er krokete trær, spennende småstein, røtter, mose og klopper – mer enn nok å utforske underveis. Det er trær og steiner å klatre på – og svingete småstier parallelt med hovedstien, det er varder med røde T-er – og små elvekrysninger som kiler i magen. Og de klarer alt selv.
3-åringen (snart 4) er innimellom på skuldrene og får perspektiv på turen fra høyden, da holder vi god fart: De to største bestemmer da tempoet og det flyter fint. Med den minste på bakken går det litt mindre rytmisk, men det fungerer på et vis, spesielt om mamma følger de to i forveien ved behov. Da kan også 3-åringen gå som hun vil – i baktropp med pappa. Så blir det ikke kjedelig for noen. Så samles vi innimellom, og går gjerne sammen en stund. Det gjelder å finne en rytme som passer alle.
Voldsom tidsbruk. Slik det blir med barn på tur
Kort fortalt er turen inn først forholdsvis flat, deretter er det stigning, før man går opp på «platået» et stykke. Siste del er bratt ned til Gammelsætra, før man krysser bru og går bratt opp de siste hundre meterne til Bjørnhollia.
På veg innover er man både innom et naturreservat og inne i Rondane nasjonalpark. Begge deler fordrer ekstra skånsom ferdsel i naturen.
Bakkene er snille, og høydemeterne byr forsiktig på seg selv hele veien innover. Vi delte turen opp i fornuftige etapper, og tok oss greit inn. Vi brukte cirka 4 timer og 30 minutter på litt over 6 kilometer. Vi stresset ikke. Været var på vår side, og det hastet ikke med å komme fram. Men det er greit å se at tiden går med barn på tur. DNTs estimerte tid på denne enkle turen er 1 time og 30 minutter.
Turen starter rett under 700 moh., går oppom 1000 moh. (cirka), dropper deretter ned til cirka 885 moh (Gammelsætra) og opp til Bjørnhollia 914 moh.
DEL II: Bjørnhollia, hytta og opplevelsen
Bjørnhollia har 90 sengeplasser. Vi trengte bare fem, men sikret oss dette ved forhåndsbestilling (nytt DNT-tilbud). Dermed fikk vi ett rom med to køyesenger og en madrass, hyller for oppbevaring, baderom i enden av gangen og tørkerom i kjelleren. Perfekt for oss.
I bestillingen hadde vi også middager, frokost og matpakker. Også disse tingene blir en del av opplevelsen for barn på tur: På rommet lå det middagskort ved ankomst, og vi sto i kø inn til spisesalen både morgen og kveld – og spiste sammen med andre vandrere, som var nysgjerrige på barnas prestasjoner. Og det var godt med folk på hytta disse dagene, de første tok en overnatting før de forsvant videre.
Vi spiste treretters, laget matpakker selv, og koste oss i peisestua – med spill og bøker. På tunet var det energisk lek, og på rommet rolig stemning. På kvelden leste vi høyt fra en av hyttas bøker – i lyset fra en hodelykt. Og vi tørket klær i tørkerommet, dusjet og pusset tenner på fellesbadet – og gikk sammen på utedoen. Og for nysgjerrige små er alt nytt og spennende. Det gikk til og med an å kjøpe sjokolade inne i resepsjonen!
Det morsomste og merkeligste var nok likevel å sove i lakenpose – inne i et stort putevar under dyna i køyesenga i stillheten i fjellheimen. Alle sammen på samme rom. Slitne og fornøyde etter turene i fjellet.
DEL III: Utgangspunkt Bjørnhollia. Kort tur (dag 2)
Vi hadde to overnattinger på Bjørnhollia. Det ga en hel dag til disposisjon før vi skulle ut igjen. Dag 2 ble ikke planlagt på forhånd, da vi ville ta hensyn til barnas opplevelse av turen inn på dag 1.
Området ved Bjørnhollia byr på alt fra toppturer til rusleturer, du kan leie fiskeutstyr, kano eller båt, og dette er meget gode alternativer om barna er leie av å gå. Det er viktig å huske at man skal gå ut igjen også. Hytta har også utlån av blant annet badminton og volleyball, så om man bare vil slappe av i hytteveggen er det gode muligheter for det.
Tur til Villmanndalen, nå Skjerdalen
Det er også flere spennende småturer som kan anbefales. Vi vurderte topptur til Veslsvulten (1579 moh) eller Musvolkampen (1152 moh) som spennende muligheter, men kanskje litt for tungt og monotont etter første dags «langtur». Vi vurderte også turen inn i Illmanndalen, den som strekker seg videre til Rondvassbu, men valgte til slutt Skjerdalen, etter en hyggelig prat med vertskapet (denne het tidligere Villmanndalen, men mulighet til forveksling med Illmanndalen gjorde at navnet ble endret til Skjerdalen).
Krangel om seter
Turen inn til Skjerdalen går samme sti som vi kom opp til Bjørnhollia, ned til Bergetjønna, videre langs denne på østre side i frodig terreng, opp i høyden og videre innover en canyon og inn til restene av det som en gang ble påbegynt som seter for «folk fra Atndalen».
Folk fra Gudbrandsdalen skal ha stoppet seterbyggingen, da de holdt bruksretten her. Restene av seter-prosjektet er et fint turmål. Det er omtrent to kilometer inn i følge kildene, gps-en påsto nærmere tre kilometer. Med en god stopp ved steinrestene av den påbegynte setra brukte vi 3 timer og 30 minutter tur-retur.
Vi gikk også de siste hundre meterne inn til punktet hvor stien går ned i Skjerdalen. Her har et skred en gang i tiden laget en demning tvers over dalen, og bekken går her under den naturlige demningen. Vi snudde her, men herfra kan man følge sti videre inn gjennom dalføret, visstnok vade Musvolåe, og ta inn på sti tilbake til Bjørnhollia.
Det er også mulig å gjøre en rundtur av dette ved å fortsette innover og ta retning Blåkollen for å ta inn på stien som går til Eldåbu tilbake til Bjørnhollia.
Lengre alternativ: Historiske funn i Vuludalen
I informasjon inne på Bjørnhollia er også Vuludalen foreslått som et spennende alternativ – om man ønsker en langtur. Her har arkeologene funnet en mengde dyregraver. Åtte av disse skal ligge langs stien Bjørnhollia-Gunstadseter, fra utløpet av søre Vulutjønn østover. Kartene har navnene Indre Vulutjønna og Fremre Vulutjønna, og det er å anta at det fremre og søre er samme vann (ikke bekreftet informasjon). De eldste gravene er datert til 350 e.kr.
Arkeologer har også funnet om lag 30 graver, de fleste plyndret, men i enkelte er det funnet våpen, perler og spenner. Funnene er tidfestet til 700 e.kr. For å komme hit følger man vardet rute til Eldåbu til Vulutjønn. Tilbake kan man ta fra Steindalen til Skjerdalen for å få en rundtur.
Del IV: Bjørnhollia-Straumbu. Retur i regn (dag 3)
Turen ut var like lang som turen inn. I kilometer. Men i tid var den kortere.
Været var ustabilt denne dagen, og mot slutten fikk vi tunge skyer og regn. Det preget tempoet vårt, og vi brukte 2 timer og 30 minutter ut igjen.
3-åringen satt noe mer på nakken, det er nok noe av grunnen. Men det er også slik at tempoet øker ved dårligere vær. Vi hadde også gått dette terrenget to dager tidligere – og dermed ble det litt færre stopp for å utforske omgivelsene. Vi kom nesten helt ut før regnet tok oss igjen (eller møtte oss), og avsluttet denne fantastiske turen i regnjakker. Helt greit å ta med seg det også.
Tilbake i bilen lempet vi det meste rett inn i bagasjerommet, fikk på oss tørt – og kjørte direkte til Sjokoladelåven på Nordre Nesset gård ved foten av Rondane. Gården ligger ved naturskjønne Nasjonal turistveg Rondane og Atnsjøen, og kan anbefales på det varmeste. Her er det håndlaget sjokolade og softis – og dyr på tunet.
Alternativ rute: På sykkel inn
Om det er for krevende å gå på sti hele veien inn, kan sykkel fra Gammelgarden og inn til Bjørnhollia være et alternativ. Da kan bagasjen eventuelt tas i sykkelvogn, barna kan sykle selv eller sitte på. For enkelte er dette et godt alternativ – og gjør adkomsten enklere. Husk likevel at det er snakk om sykling på grusvei, cirka åtte kilometer – med en god del høydemeter.
Fotnote fjelltur for familie på fem:
Fjelltur gjennomført på denne måten, med to overnattinger på bestilt rom, på DNT-hytte med mat og matpakker er en kostbar affære.
Vi kunne enkelt valgt hotell i Oslo (eller hvilken som helst annen by for den sakens skyld) over like lang tid og endt opp med de samme kostnadene. Det er synd. Det betyr at veldig mange trolig velger hotell i Oslo, eller tilsvarende.
Man skal være spesielt interessert for å velge fjell og friluftsliv. Vi gjør det gjerne (selv om vi også er glade i hotell og storby), men prisnivået kan virke negativt inn på rekrutteringen til fjellsporten – og gjør trolig tilbudet mindre gjengelig for enkelte – og da spesielt barnefamiliene, som så absolutt burde få oppleve den norske fjellheimen. Det man opplever som positivt i tidlige år, har en tendens til å følge med videre i voksen alder.
Ja, vi kunne valgt enklere overnatting. Sovesal er en mulighet, DNT tilbyr også dette. Telt er en annen mulighet, men som sagt egentlig ikke – da vi har få eller ingen muligheter til å få med oss alt utstyret inn i fjellet.
Ja, vi kunne droppet forhåndsbestilling, og kanskje spart noen kroner, men usikkerheten knyttet til mulig overnatting ville da vært stor om det var mange folk på hytta. Og akkurat denne hytta er godt besøkt.
Ja, vi kunne droppet å kjøpe mat. Men DNT regner hytta som serveringssted og ønsker ikke matlaging innpå hytteveggen (eller bruk av åpen flamme). Og forhåndsbestilling forutsetter mat.
Og summen? Summen for to netter med treretters, frokost, matpakke, et par glass vin, to kalde og et par stykker sjokoladekake (spontant kjøpt), endte på 5023,- kroner. Og merk, og dette er viktig: Dette er ingen klage oppstått av denne spesifikke turen. Opplevelsen var verdt hver krone, og hvert eneste minutt. Hytta er fantastisk, besetningen likeså. Terrenget er vilt og innbydende – og samtidig tilgjengelig for små barn. Men hva med en plan for barnefamilier, DNT (og evt andre med tilsvarende utfordringer)? Et par rimeligere rom, enkelte lavprisplasser (ala togenes minpris), en slags innstegsmodell for dem som ikke allerede har forelsket seg i fjellet – og velger det uansett?
Turtips med barn:
Godt med nødproviant og godsaker for fotturen.
Liten teltlykt/lommelykt som leselys/nattlys. Turisthyttene som ikke er koblet på strømnettet, stenger aggregatene på natta. Et lite lys kan være trygt for de små.
Kortstokk eller tilsvarende spill og en passende barnebok med historier for alle små, det gir koselige kvelder. De fleste hyttene har bibliotek, men det er ikke gitt at man finner noe som favner alle.
Husk kosebamser, innesko eller tøfler, i tillegg til alt annet som pakklistene foreslår.
Ta med en reim eller annen festeanordning, du kan ende opp med barnas sekker festet til egen sekk.
Ta med en fjellduk, varm, eller sovepose. Det kan være avgjørende om det skjer noe underveis.
Styr turen etter barnas humør og behov, men vit at det kan være nødvendig å sette seg noen mål om man skal oppnå noe.
Besseggløpet følger den ordinære T-merkede traséen over Besseggen. Fra Memurubu til Gjendesheim. Terrenget er ulendt, hovedsakelig grus og stein. Og noe snø. Start og mål er på 1000 meter over havet. Høyeste punkt er 1743 meter over havet. Løypa er cirka 14 kilometer lang.
De raskeste fullfører på en tid mosjonister kan klare på samme distanse i lett terreng på flatmark. Løyperekordene holdes av Thomas Bereket 1.15.40 og Tuva Toftdahl Staver 1.35.31.
Rekord: 1.15.40 gir 5:24 per kilometer, og en tid på 54 minutter på 10 kilometer.
Rekord: 1.35.31 gir 6:49 per kilometer, og en tid på 1:08 på 10 kilometer.
Denne utfordringen høres kanskje ekstrem ut, men dette er en tur de fleste kan klare, enten man melder seg på i mosjonistklassen eller aktiv/elite. Det er ingen skam å gå noen meter i dette løpet (de fleste gjør det, det er en fantastisk tur uansett). Og om man starter som mosjonist på morgenen, er hele dagen tilgjengelig.
Uansett er Besseggen en fin tur, og i Besseggløpet har man fortrinn på båten, og i traseen, og slipper slik sett unna den verste turisttrafikken.
1: Parkeringen ved Gjendesheim.
2: Målområdet forberedes.
3:
4:
5:
6: Utsikt mot Besseggen og Veslfjellet.
7:
8: Parkeringen ved Gjendeosen.
9: På båten på vei innover, med utsikt til Besseggen.
10:
11: Framme ved stoppet ved Memurubu.
12: Startfeltet i trimklassen 2016.
13: Startfeltet aktiv 2017.
14:
15:
16: Fint driv i retning Besseggen.
17:
18:
19:
20:
21:
22: Teltplass på Bandet. Besshøe i bakgrunnen.
23:
24:
25:
26: Trafikk opp Besseggen. Gjende til venstre.
27:
28:
30:
31: Veslfjellet. Høyeste punkt.
32:
33:
34:
35: Nedover mot Gjendesheim, møter fotturister på vei opp.
36:
37:
38:
39: Målgang.
Første gang arrangert i 1961
Løpet arrangeres av entusiaster. I 2011 blåste Tor Erik Moen i Besseggen Fjellpark Maurvangen nytt liv i løpet, som først ble arrangert i 1961, 1962 og 1963. Mange kjente idrettsnavn deltok den gang, særlig fra grener som langrenn og orientering. Som arrangør den gangen sto idrettslaget BUL, i samarbeid med Sjårdalen IL, DNT, Dagbladet og Hæren. Reidar Andreassen holdt den gangen rekorden på 1.16.48.
I 2011 ble Besseggløpet på nytt arrangert, og det er arrangert hvert år etter dette.
Den norske turistforeningen (DNT): En tur på 6-7 timer
Mosjonistklassen starter på morgenen, og elite midt på dagen. Det er fine premier i begge klassene, men opplevelsen er nok den viktigste for alle. Første året jeg deltok hadde jeg ingen formening om hva jeg gikk til, og tok utgangspunkt i DNTs tidsbruk som skisserer dette til å være en 6 eller 7 timers tur.
Løpet, aktiv mosjonist: Mellom 2 og 3 timer
Overraskelsen var stor da jeg kom inn under 2 timer og 30 minutter i første forsøk. I min klasse var en del under 2 timer, og noen over 3 timer. Sekken det første året inneholdt en god del, kanskje litt for mye, både litt mat, en del drikke, sjokolade, noe klær og en del førstehjelpsutstyr. Men dette bbør du ha med om du er usikker på tidsbruken.
Om du planlegger å gå, må du pakke for full fjelltur, om du deltar som eliteløper må du ta hensyn til at dette er tøft, langt og høyt, og at skader kan forekomme.
Turen opp er trygg, det er nedover i steinura på slutten det kan bli virkelig stygt. Arrangøren har funksjonærer flere steder, men store deler av løpa er man alene, og har ansvar for seg selv og meddeltakere. En eventuell evakuering her er mye mer krevende enn i siviliserte strøk. Husk å ta ansvar for deg selv, og ha med deg utstyr for eventuelt å hjelpe andre.
Etter denne første gangen har jeg deltatt både i mosjonist- og eliteklassen. Det kommer litt an på om jeg har fått til avreise dagen før eller samme dag – og om jeg har helga til rådighet, eller må hjem igjen samme dag. Hver gang jeg har deltatt har sluttiden blitt et sted mellom 2:15 og 2:30, både med sprekk opp mot Veslfjellet – og uten.
Sammenliknet med 10 km på flatmark
De årene jeg har deltatt har jeg nok ligget på cirka 44-45 minutter på milløpet på flatmark, og rundt 1:40 på halvmaraton i lett terreng. En eneste gang har jeg fullført deltatt i – og fullført maraton, på under 3:48, om det setter tidsbruken i Besseggløpet i perspektiv for den som evt. vurderer å delta..
2014: Full sprekk opp mot Veslfjellet
I 2014 noterte jeg ned denne rapporten etter en fantastisk tur i helt greit vær i mosjonistklassen. Over fjellet lå jeg først, sammen med en annen deltaker:
Vi var på plass ved Memurubu omtrent klokka 08.05, med en time til start. Jeg sjekket sekken, spiste litt og pakket ned det jeg ikke skulle ha med over fjellet, og satte det på kaia i deltakerposen, så båten kunne plukke det med seg på returen. Deretter tok jeg en halvtime i fred og ro inne på Memurubu, snakket med nervøse førstegangsdeltakere (jeg er jo veteran med ett løp i sekken allerede), spiste litt mer og gikk ut 5-10 minutter før starten (oppvarming unødvendig (?)).
Denne gangen delte jeg startstreken med seks andre (!) i mosjonistklassen, barnefamiliene og andre hadde allerede tatt i vei opp i steinura. En engelskspråklig deltaker (heretter bare referert til som «engelskmannen», selv om han muligens var tysk) så noe overrasket ut over oppmøtet. Han hadde lest om klassikeren over eggen og ventet seg et røslig startfelt 🙂 Det store startfeltet (aktiv/elite) starter 12.00.
Med engelskmannen i rygg
Engelskmannen og jeg tok teten ut fra start, og fulgte hverandre oppover. Han var fornøyd med tempoet, og fornøyd med å ligge i rygg.
Vi passerte flere fotturister fra båten oppover skråningen, og var ganske raskt foran de fleste.
Så, ved Bjørnbøltjønne, passerte vi to utsendte fra arrangøren: De med gule merkebånd og drikkestasjon. Trimklassen var tydeligvis ment å bruke mer tid. Vi passerte merkegjengen, med engelskmannen litt i tvil om å passere arrangørens utsendte på veien videre.
«Følg tråkket og røde T-er, så kommer vi greit over, har du nok vann?»
Det hadde han, så vi fortsatte. Han angret på at han ikke tok med seg kameraet. Mitt aktionkamera klikket jevnt (som vanlig). Vi skjønte vi var først i løypa da det ikke var tegn til spor i nysnøen ved neste snøpassering.
Trafikk opp Besseggen. Gjende til venstre.
Nedover fra Bjørnbøltjønne
Engelskmannen var fornøyd da det gikk roligere utover fra Bjørnbøltjønne og i retning bandet.
«Godt, da er nok stigningen over», kvitret engelskmannen.
«Nei, det er nå det begynner».
I nedoverbakke løp engelskmannen som en kylling (beklager uttrykket. Oppover var han lett og fornøyd), så ned mot bandet lå jeg i front og fikk noen gode meter. Siste droppet ned mot bandet er det bratt og stedvis ubehagelig, før det går hardt til høyre over en snøskavl (faller du her sklir du rett uti Bessvatnet, antar det er kaldt).
«The yellow ribbon-guys»
Over snøskavlen gikk det i fint driv, videre over Bandet og til foten av Besseggen (jeg så ikke lenger engelskmannen, men hørte ikke noe plask/rop, så jeg gikk ut fra at han hadde det bra/forholdsvis greit). Her møtte jeg igjen et par fra arrangøren som kom fra Gjendesheim med gule bånd og drikke. Stoppet og slo av en prat, og engelskmannen dukket opp igjen.
«The Yellow ribbon-guys?». Engelskmannen selvsikker og litt mer fornøyd nå.
Opp eggen slo vi følge et stykke, før engelskmannens klatreegenskaper kom til sin rett, og han forsvant som ei fjellgeit i flukt.
Så sakte at pulsklokka ga opp å vise estimert tempo
Det gikk overraskende greit opp de bratteste partiene, så smalt det skikkelig i det snille motbakkepartiet videre til det høyeste punktet. Det var plutselig lite kraft i beina, selv om kroppen gjerne ville. Pulsklokka viste estimert tempo 20 minutter på kilometeren, deretter 21 minutter på kilometeren før den bare ga opp å vise hastighet – og gikk over til blankt display…
Oppskriften var opplagt: En bit sjokolade, litt mer drikke og litt rolig gange for å komme på offensiven igjen. Lett jogg til varden på 1743 moh. Stoppet her, mer drikke, fylte fra stor flaske i sekken over i de mindre i drikkebeltet, og dumpet resten av vannet i steinura (dødvekt). Nå eller aldri. Terrengløper eller turist.
Tempoet opp og kilometertidene ned
Etter varden kom energien tilbake, med lettere sekk og flatere trasé gikk tempoet opp og kilometertidene ned. Moralen ble løftet da 4-tallet viste seg som hastighet per kilometer i displayet (om enn bare for en liten stund).
Dette er en fin etappe med grei flyt, men likevel en litt kjedelig transportetappe (over en del kilometer) etter den spennende turen opp fra Memurubu over Bandet og opp Besseggen.
Nedover mot Gjendesheim, møter fotturister på vei opp.
Mange spisse og harde ting å lande på
Her er det fin flyt mellom store og små steiner på flotte stier. Et langt og fint parti går det veldig greit helt til nedstigningen begynner for alvor; da går tempoet ned igjen, og det blir avgjørende å sette beina riktig mellom små og store steiner; noen glatte, andre løse (jobb mandag, ingen grunn til å risikere noe).
Om du trår feil i stor fart her er jeg usikker på utfallet. Her er det stein og steinur. Bratt og teknisk. Og stort sett spisse og harde ting å lande på. Ta det med ro, og nyt de siste meterne ned til Gjendesheim og målgang. De fleste av oss setter uansett ikke rekord over eggen, men vi fullfører, og kommer tilbake neste år for å gjøre det samme igjen.
Dette er et fantastisk arrangement, takk gjerne arrangøren etter målgang: Det legges også her ned utallige dugnadstimer for å gjennomføre et unikt arrangement i noe av Norges mest spektakulære natur.
«Titusenvis går den, noen få løper»
Fint driv i retning Besseggen.
Oppsummert: Bandet – tidsmessig halvveis
2014: I år kom jeg veldig greit over eggen, med sterkere tid enn fryktet med tanke på årets treningsgrunnlag. Løp 6-8 minutter saktere enn for ett år siden. Samme tid til Bandet (1 t. 10 min.), som tidsmessig går for å være halvveis. Kastet bort mer tid fra Bandet og inn i år. Det var bedre vær i år og tørrere trasé som bidro til en litt mer lettløpt løype.
Med riktig trening og maks-vær bør det være mulig å komme inn under to timer, men da skal alt klaffe.
Vær og bekledning 2014:
Været var overskyet denne løpsdagen, rundt 8-10 grader. Tørt i løypa, noe snø. Godt med lue i enkelte partier, helt nødvendig med vindtett løpejakke (langermet supertrøye under). Lang, lett løpebukse, sokker med ull i ordinære løpesko. Kaldt på hendene ved start, ble raskt varm og trengte ikke hanskene som lå i sekken. (seinere har jeg løpt over i sol, og kortermet, og fortsatt har det vært for varmt. Husk solkrem på slike dager).
Drikke/mat 2014:
Hadde med over en liter ekstra drikke i sekken, som det (stort sett) ikke var behov for, klarte meg med tre/fire småflasker i beltet. Benyttet heller ikke noe av førstehjelpsutstyret (heldigvis), solbriller, buff og ulltrøye fikk også ligge i fred i sekken (sammen med lommebok og bilnøkler).
Tok to biter av en sjokolade (trengte ikke å ta med to). Hadde også en liten pose nøtte/rosin-mix som ikke ble brukt og telefon med musikk på (ett) øre, som alltid er en god energikilde. Litt tøffere pakking av sekk, så går vekten ned og humøret opp.
Turen opp til Rasletind starter på Valdresflyas høyeste punkt. Første del går på flott og til dels frodig fjellbunn, andre del er stein. Underveis opp er du innom Øystre Rasletinden på 2010 moh., som er Øystre Slidre kommunes høyeste topp.
Mange går til Rasletinden på ski, helst etter at vegen over Valdresflya åpner. Toppen er tilgjengelig, og ved gode snøforhold kan også mindre erfarne skiløpere få fine nedkjøringer. Det andre alternativet er fottur i de snøfrie månedene.
Sommertur til topps
DNT Valdres vardet og malte sommerruta til Rasletind i 2014, året etter ble det lagt klopper på de våteste partiene. Turen er drøyt 8 kilometer én vei, og er tilgjengelig fra Valdresflya, på parkeringen hvor Valdresflya vandrerhjem tidligere lå.
Utgangspunktet er parkeringsplassen på østsiden av veien, stien starter på vestsiden. Vær oppmerksom når du krysser her, både uoppmerksomme turister i bobiler, fartsglade motorsyklister og tunge transportkjøretøy bruker veien. Noen i høy hastighet.
Det er god merking fra start, og både en retningsviser og informasjonstavle forteller om turen til toppen. Første del går rett sør for Fisketjerni (1373 og 1377 moh.), og stien går forholdsvis rett vest i det første partiet. Her er det fuktig, til dels veldig vått, men det er gjort en veldig god jobb med klopping av DNT Valdres. Takk for godt arbeide med tilrettelegging!
1: Artig farkost på Valdresflyas høyeste punkt.
2: God merking av Valdres DNT.
3: Informasjon om turen til toppen.
4: Terrenget innover. Flatt og fint i starten.
5: Klopping over de våte partiene.
6: Tydelig merking og fine stier.
7: Tyelige varder.
8: Stein balanserer på stein.
9: Mini-flagg på stein.
10: Tilbake mot Parkeringsplassen, Fisketjørni og Valdresflya
11: Noen har gått skoa av seg (på vei opp, eller ned).
12: Liv i fjellet.
13: Navnløst vann på cirka 1530 moh. Øystre Rasletinden 2010 i bakgrunnen.
14: foto nordover. Besshøe til venstre i bildet, Øvre Sjodalsvatnet til høyre.
16: Glimt av reinsdyr i Steindalen på cirka 1550 moh.
17: På veg oppover etter et flatere parti..
18:God T-merking, her over et sva.
19: Flere snø-krysninger på vei opp.
20: Frodig i fjellet.
21: Toppturister på vei ned.
22: Steinete opp mot Øystre Rasletinden.
23: Foto nordover, retning Besshøe og Besseggen, Knutshøe og Øvre Sjodalsvatnet.
24: Snø og stein. Trå varsomt da man plutselig tråkker igjennom snøen og på ukjent steingrunn under. Det er fort gjort å tråkke forkjært i slike overganger.
25: Øystre Rasletinden på 2010 moh.
25: Øystre Rasletinden på 2010 moh. Klokke holdes vel omtent én meter over fast grunn.
26: Steinete videre bort til Rasletinden.
28: Ny snøpassasje, og videre oppover.
29: Over denne, deretter: Rasletinden innen rekkevidde.
30: Rasletinden 2105 meter over havet.
31: Utsikt videre til Munken og Mugna – begge over 2000 meter.
32: Skriv den inn i boka på toppen. Utsikt retning sør, mot Synshorn, Bygdin og Bitihorn.
33: Finfin veiviser på returen.
34: Herlig vær.
35: Over svaet på returen.
36: De siste meterne i lettgått terreng. Takk for turen!
15: Mot Besseggen.
Valdresflya-panoramaet
Etter å ha passert Fisketjerni dreier stien mer i nordvestlig retning. Nå begynner også stigningene litt forsiktig, men underlaget er fortsatt hyggelig, og framdriften upåklagelig. Man kommer raskt opp i terrenget, og utsikten blir løpende bedre.
Ved stopp og pust i bakken er det verdt å snu seg bakover mot utgangspunktet og ta inn Valdresflya-panoramaet.
Man passerer snart over en liten høyde (ca. 1530 moh.), en liten arm som springer ut fra Rasletinden, og terrenget flater ut for en periode. Her går stien i vestlig retning. Så blir suset fra trafikken over flya borte, og man er omgitt av det beste fjellet har å by på. Her inne møtte jeg fem-seks representanter for tamreinstammen her oppe. De holdt seg på trygg avstand, og jeg sørget for ikke å forstyrre unødvendig.
Øystre Rasletinden 2010 moh.
Videre over en liten bekk, deretter tydeligere stigning og etter hvert dreining mot sørvest og sør mot Øystre Rasletinden. Nå er det stein og steinblokker som regjerer stien. Merkingen er flott, og det er ikke noe problem å finne retningen i godt vær (trolig heller ikke i dårligere vær). Her går man fra stein til stein, og man må være oppmerksom på hvor man setter ned foten.
Rasletinden 2105 er en topp som ligger litt innpå og bak – og denne er ikke synlig før man nærmer seg. Øystre Rasletinden på 2010 moh. er imidlertid synlig flere ganger på veien opp. Denne passeres, og stien dreier i sørvestlig retning, ned og bort på Rasletinden. Her tråkker man i stein, og taper noen høydemeter, før man tar det siste strekket opp på toppen. Her oppe er det besøksbok i rød kasse. Skriv deg inn, så ser DNT Valdres hvor mange som tar seg opp til topps.
3 timer opp, 2 timer ned. Minst.
Her oppe på toppen møtte jeg et par, med et lite barn i bæremeis. Det viser at turen er tilgjengelig om man vil, og er forberedt. Samtidig skal man være klar over utfordringene. Det ligger en turbeskrivelse på ut.no under tittelen «Familievennlig topptur til Rasletinden 2105 moh.» Dette er en fin og tydelig beskrivelse av rutevalget opp. Tidsbruk er anslått til 3 timer opp og 2 timer ned – lenger tid med barn (fjellvante). Alene på tur, med lett oppakning og greit driv med en del fotostopp klokket jeg inn på litt under 3 timer opp og 2 timer ned. Rett nok var dette etter Besseggløpet tidligere på dagen, men det er greit å anta at de fleste trenger 5 timer på denne turen. Med barn går det fort mye lenger tid.
Den første delen er enkel. Den andre delen steinete og krevende. Og her er det viktig å understreke at dette er en tur for fjellvante barn, som beskrivelsen påpeker. Det er ikke her man starter om man skal skape turglede blant de små. Dette er nok heller ingen tur for de aller minste barna. Min 4-åring (snart) er ikke egnet for denne turen, men min 7-åring kunne taklet det, selv om det enkelte steder var steinblokker store nok til at han ville fått en jobb med å forsere dem. På en god dag ville han hatt et eventyr med denne typen klyving. På en dårlig dag ville det raskt blitt tung stemning. For 10-åringen er nok dette en gjennomførbar tur, i godt vær. Men dette må hver enkelt vurdere – det er stor forskjell på barn, og på voksne. Turvante takler denne toppen veldig greit, men det er greit å vurdere forutsetningene før man gir seg i kast med denne – eller andre – 2000-meterstopper. Det er ingen skam å snu. Det er fint terreng innover, og skulle turen bli avkortet har man uansett fått med seg fine opplevelser.
Lang liste med topper over 2000 meter
I dette området er toppen av Rasletind bare starten på et eldorado av 2000-metertopper, i nærheten ligger Mugna (2159), Munken (2105), Austre, Midtre og Vestre Kalvehøgde (henholdsvis 2178, 2122 og 2208 moh.), Nørdre Kalvehølotinden (2019) og Leirungskampen (2079).
Gjendealpene
Området mellom Bygdin og Gjende kalles Gjendealpene. Her er det en liste med 30 topper over 2000 meter (inkludert de nevnt over), for den som samler på slikt. En god del av fjellene mellom Bygdin og Gjende skal være greie å bestige, men et par er krevende. (Store) Knutsholstinden på 2341 meter over havet er selve majesteten i Gjendealpene – og med sin pyramideformede topp ruver den over fjellene i nærheten. Opp til toppen av Knutsholstinden er det flere mulige ruter, den mest krevende og varierte byr på bratt isbre og klatring på klippe.
Av hytter i området har DNT flere gode muligheter, og et fint nettverket av merkede ruter. I tillegg er det gode muligheter på privateide overnattings- og serveringshytter. Disse tar også imot teltere, om man ønsker seg enkel overnatting, med tilgang på servicebygg og mulighet for å bli servert mat. Eller man kan basere seg på telt, da dette terrenget gir rikelig med muligheter for å sette opp teltet – om man holder seg nedenfor stein-beltet ved 2000-meterstoppene.
16: Glimt av reinsdyr i Steindalen på cirka 1550 moh.
Fakta: Valdresflya
I følge fylkeskommunen skal Valdresflya være farbar fra 1. april 15.desember. Veien skal åpnes tidligere om påsken kommer tidligere.
Før du drar så kan det uansett være smart å sjekke Statens Vegvesen sin oversikt over vegmeldinger for fjelloverganger i Sør-Norge. Se under: «Fv 51 Valdresflya (Gardli bom – Maurvangen bom)».
Etter to rolige dager trengte vi å bruke noen krefter. Vi var denne gangen Storesøster, bror Midtimellom og pappa. Lillesøster ville nok gjerne være med, men uten bæremeis ble det vanskelig.
Dermed ble topptur for tre – ekspedisjon til Sten i Alvdal, 905 meter over havet: Hodelykter i sekken, saft og sjokolade. Tørt skift og varme klær. Cirka 4 kilometer fra 500 meter over havet. Topptur god nok for Midtimellom 6 år og Storesøster 9 år.
Skumringen og mørket – som ventet
Vi gikk ut på ettermiddagen. Første del gikk smidig, over et nytt hogstfelt som ga fantastisk utsikt tilbake og ned i bygda. Stien var like fin, ivaretatt i forbindelse med hogsten. Midtimellom stort sett foran, men ble innimellom heftet av omveier ut i terrenget, eller spennende oppdagelser.
Etterhvert som vi jobbet oss oppover, kom skumringen og etterhvert mørket, som ventet. Men Storesøster og Midtimellom ville opp, og vi tok etappene i deres tempo, med drikkestopp og små pauser underveis. En stund klarte vi oss uten ekstra lys, men etterhvert måtte hodelyktene på.
I de åpne partiene gikk det veldig greit, men da den mørke skogen trengte seg på, klemte Storesøster seg inntil – og Midtimellom ville ligge foran*.
Etter et trangt og mørkt parti skog slapp Midtimellom gråten løs på det samme spørsmålet han hadde svart «ja» på mange ganger tidligere, denne gangen med et tydelig «Nei, jeg vil hjem igjen».
Og der, vel 300 meter fra toppen hadde vi kommet langt nok. Det var deres tur, og de fikk bestemme. Nå var det nok. Det var litt for mørkt, og litt for mye skog. Og litt for lite med bare en stor og sterk og tøff pappa.
– Det hadde vært bedre om vi var litt flere, pappa, sa Midtimellom.
Han roet seg raskt ned da vi snudde, men spenningen satt i begge to helt til vi kom ned i de åpnere partiene, eller passerte gjenkjennelige punkter langs stien.
Tegnefilmer, snille dyr, smågodt og plastdyr
Vi pratet masse, om hyggelige ting og fine opplevelse, om skogen som er like snill på natta som den er om dagen, om skolen, venner, mamma og Lillesøster, svømminga, barne-TV, Netflix og tegnefilmer, snille dyr og forskjellen på gran og furu, bøker, brettspill, lekebiler, smågodt og hytteturer. Om yatzy, lærere, plastdyr, barbiedukker, og alt annet. Og hele tiden tok vi oss nedover, terrenget åpnet seg, vi så lysene fra sentrum og bygda. Og det var fint, tryggere, og Storesøster og Midtimellom var glade på tur igjen, og hadde tid til å utforske terrenget i lyset fra hodelykta, ta gode drikkepauser og finne fram en sjokoladebit. Og de sto stille og så på lysene nede i bygda. Lenge.
Og de gledet seg til å komme ned til husene igjen, varmen, middagen og kveldens lørdagsgodt.
Det ble en fin tur, litt mer spennende enn både Storesøster og Midtimellom hadde tenkt seg og trodde, og litt tøffere enn pappa klarte å forutse. Men de var glade og fornøyde etterpå, og klare for å prøve seg på toppen dagen etter. Takk for en fin tur!
—
* Det er fasinerende å se at Storesøsters reaksjon på utryggheten er å være nær pappa/andre. Midtimellom ville ligge foran og møte farene rett på, så lenge han var trygg på at noen var bak og dekket ryggen hans. Da mørket senket seg, og skogen trykket seg på oss, tok Midtimellom ledelsen og førte oss inn i mørket. Så lenge vi gikk bak og passet på.
PS! Dag to gjorde vi et nytt forsøk, litt tidligere på dagen («opp på hesten» og slikt). Vi kom helt greit opp, til stor glede fra Storesøster og Midtimellom. Og vi kom helt greit ned igjen – med turgleden godt inntakt.
Det myldrer av folk over Besseggen. Over Knutshøe kan du gå helt alene. Og turen er minst like luftig som storebror Besseggen.
Vil du unngå trafikken opp Besseggen velger du Knutshøe. Men bare om været er fint og sikten god. Turen anbefales ikke i dårlig vær. Den er ikke merket, og har allerede krevd liv. I 2008 ble en kvinne funnet død 2-300 meter under toppen, etter et fall. I 2015 ble tre personer reddet ned av et helikopter etter å ha gått seg fast. Og det er sikkert flere tilfeller. Det er med andre ord mulig å rote det til over eggen.
Ingen merking, men enkelte varder
Turen er ikke merket, men det er enkelte varder som hjelper deg med å finne den beste ruta. Det er et litt luftig punkt helt i starten, og et litt luftig parti før toppen, ellers går man på en bred og trygg rygg. Returen anbefales ut den frodige Leirungsdalen.
Her kan man rusle rolig over – mens man ser bort på «maurene» som går i kø opp Besseggen.
Vi var tre som gikk turen i september 2016, under Fjellfilmfestivalen ved Gjendesheim. Været var godt, men skyene dekket Besshøe 2258 meter over havet. Knutshøe lå godt under skylaget, og værprognosene varslet stabilt vær hele dagen.
Bilen ble parkert på opparbeidet plass ved Vargebakken. Her starter stien, og første del går nedover til elva Varga, deretter oppover mot det første luftige innsteget til Knutshøe.
Her tok vi igjen et følge med guide, som ble sikret med tau i de utsatte partiene. Punktet er ikke vanskeligere enn at vi tråkket forbi turistene i tau, mens de sto stille passerte vi – en etter en. Er man vant til fjell, klyving og høyder er ikke dette noe problem. Men ta det med ro – og sørg for trygge nedsett.
Har man tilløp til høydeskrekk er det mulig det kiler litt her.
!: Utgangapunktet, opparbeidet parkeringsplass.
2: På vei innover.
3: Et turfølge oppe på starten av på Knutshøe.
4: Informasjon ved innsteget.
5: Smalt i starten.
6: Bilde bakover, personer på vei opp en «snarvei» (?).
7: Turfølge på veg over Knutshøe.
8: Båttrafikken på Gjende.
9: Fint oppe på ryggen av Knutshøe.
10: Bilde tatt bakover mot utgangspunktet.
11: Markøren for vernet området.
12: Litt ned, før klyving opp.
13: Teltleiren ved Gjendesheim.
14: På veg mot det bratteste partiet før toppen.
15: Klyving opp.
16: Stien vi kom oppover.
17: På veg opp. Med liten pause.
18: Luftig.
19: Toppen!
20: Øvre Leirungen, Veslløyfttinden (lille eggen) og Gjende (t.h).
21: Denne døde på fjellet.
22: Pause i le for vinden. Bukkehåmåren i bakgrunnen.
23: Advarsel! Ingen snarveg, følg fjellryggen. Warning! No shortcut, follow the ridge. Nasjonalparkstyret for Jotunheimen og Utladalen.
24: Knutshøe, og Leirungsdalen.
25: Jo-stigen (skaret midt i bildet).
26: Utsikt mot Gjende – og Besseggen.
27:
28: Litt bratt ned.
29:
30: «Maurene» på vei opp Besseggen.
31: Leirungsdalen.
32: knutshøe.
33: Leirungsåe.
34:
35:
36: Siste del ut igjen.
37:
Bred og hyggelig rygg
Etter dette punktet går det lett oppover på en bred og hyggelig rygg. Skal man finne kanten må man ut på flankene og lete etter den. Dette partiet er altså rimelig greit i fint vær.
Merk: Er været dårlig og sikten begrenset er det fullt mulig å rote det til over store deler av turen, da det går tråkk både til høyre og venstre – disse må ikke under noen omstendighet følges.
Det anbefales uansett å ta inn utsikten på begge sider av eggen, til venstre frodige Leirungsdalen med 2000-meterstopper videre innover i fjellet, til høyre Nedre Leirungen, Gjende og Gjendehøe, bak der får man etter hvert Besseggen og Besshøe.
Minst like luftig som Besseggen
Til venstre, fra Leirungsdalen, kommer det plutselig opp et følge på 3-4 fotturister. De ser fjellvante ut – og vet tydeligvis om en «snarvei» opp på eggen. De er et godt stykke bak oss, så vi kommer aldri i prat med dem.
Vi fortsetter oppover, får fargerike Gjende til høyre, med båttrafikken – og etter ser etterhvert stien ned fra Veslfjellet til Gjendesheim. Så treffer vi på merket som viser at vi er i nasjonalpark, før det går lett utover. Snart ser vi det neste luftige punktet midt imot. Det er folk på vei opp, og det er tydelig at de tar det med ro.
Snart er vi der selv, og vurderer ruta før vi begynner forsiktig på oppstigningen. Vi har det ikke travelt, og det er ingen grunn til å ta sjanser her. Det er lett klyving, men luftig nok. Er man ikke fokusert er det mulig at det går helt galt, har man høydeskrekk er det her man kjenner det. Dette partiet er minst like luftig som Besseggen, og det krever at man er tilstede i det man gjør.
Toppen av Knutshøe
Vi klyver opp, stein for stein, med små pauser innimellom, og snart er vi oppe – og varden ønsker oss velkommen til Knutshøes høyeste punkt – 1517 meter over havet.
Det blåser her oppe, og vi går litt nedover før vi finner et punkt i le for vinden, for en god rast i lyngen før vi fortsetter videre. Nå ser vi for alvor trafikken opp Besseggen – på andre siden av Gjende – det myldrer av maur – i kø på vei opp. Og her er vi på Knutshøe, sammen med en håndfull andre og har egentlig fjellet for oss selv.
30: «Maurene» på vei opp Besseggen.
Jo Gjende-stigen, snarveien til Besseggen
Videre treffer vi på et skilt fra Nasjonalparkstyret med påskriften «Advarsel! Ingen snarveg, følg fjellryggen. Warning! No shortcut, follow the ridge». I godvær er det fin humor, som lokker fram smilet hos oss. I dårlig vær kan det være forskjellen på liv og død.
Vi ser bort på Besseggen – og Jo-stigen viser seg tydelig i fjellsida mot oss. Denne «snarveien» fra Gjende og opp på Besseggen er på ønskelista.
Vi treffer deretter et lite punkt hvor det enkleste er å sette rumpa nedpå – og skli seg ned. Det dreier seg om et lite sva/skrent på et par meter. Deretter er det helt greit, og vi tar raskeste vei ned i Leirungsdalen gjennom kratt, stein og småbusker.
Frodige Leirungsdalen
Turen ut er en drøm i en frodig del av dette fjellområdet. Sola varmer fortsatt – og vi tar både nødvendige og unødvendige stopp på vei ut.
Liker man ikke høyder, bør man likevel vurdere å gå Leirungsdalen, det skal være mulig å gå inn dalen, og ut rundt Knutshøe langs Gjende, om man ønsker en rundtur uten luftige utfordringer.
23: Advarsel! Ingen snarveg, følg fjellryggen. Warning! No shortcut, follow the ridge. Nasjonalparkstyret for Jotunheimen og Utladalen.
Fakta: Knutshøe, Besseggens ville lillebror
Distanse: Cirka 12 km. Over Knutshøe og ut Leirungsdalen
Varighet: Cirka 5 timer, men godt mulig å bruke både mer – og mindre.
Type tur: Middels krevende. Turen anbefales ikke med mindre det er godt vær. Merk: et par luftige punkter, kan være utfordrende.
Utsyr: Ikke noe spesielt ut over det man normalt har med på tur av ekstra klær og førstehjelpsutstyr – og mat og drikke. Husk alltid på at været skifter fort i fjellet. Pass på nok drikke, da det er få muligheter for etterfylling over eggen.
På Ringebufjellet ligger vraket av en tysk Junker JU 52. Det ble tvunget til å nødlande her under krigsdagene i 1942. To personer omkom. Fem overlevde.
Historie kan oppleves i museer, i bøker eller på verdensveven, i aviser eller magasiner. For å få fullt utbytte av fortellingene må du evne å sette deg inn i dramatikken som skildres. Da hjelper det å stå ved siden av flyvraket ute i terrenget: Historien blir mer virkelig, dramatikken nærere og ødeleggelsene tydeligere. Jeg aner ikke hvorfor det tyske flyet fortsatt ligger der i terrenget, men det gjør det. Og takk for det.
Behagelig turterreng: Ringebufjellet byr på snille fotturer i behagelig terreng. Det er T-merkede ruter, flere gode utgangspunkter og fine overnattingsmuligheter. Det er ingen 2000-metere her, og dermed ingen stressede toppturjegere, men terrenget er over tregrensa, og stiene snille – dette er et virkelig flott turområde.
Utgangspunkt: Rondanestien krysser Friisvegen
Rett sør for Ringebu kjører du opp fylkesveg 385, og parkerer der Rondanestien (T-merket) krysser veien. Herfra er det 1-2 kilometer inn til DNTs Jammerdalsbu (selvbetjent) 1130 moh. Videre på grei sti nedover til Saubu (ca 1014 moh). Her er du cirka halvveis. Ved Saubu passeres enkel trebro, før man følger umerket sti videre langs bekk retning østover. Stien forsvinner nesten et par steder, men innimellom dukker det opp små bånd i lyngen, som merker veien videre.
1: Parker der Rondanestien krysser Friisvegen.
2: Den første delen av ruta er godt merket.
3: Detalj.
4: Fin sti innover. Jammerdalsbu i sikte.
5: DNTs Jammerdalsbu 1996. Selvbetjent, 12 sengeplasser og matlager.
6: DNTs nøkkel. Flott hytte.
7: Fint terreng, og flotte fjell i horisonten.
8: Tydelig sti innover mot Saubu.
9: Saubu, og krysning av elv på enkel plankebru.
10: Sola får ikke ha dagen alene, månen følger med.
11: Og når det plutselig dukker opp er det godt synlig.
12: Delene ligger tett rundt flyet.
13. Viktig historie. Om du tar turen inn, vis respekt, og la det være i fred.
14: Forholdsvis godt inntakt.
15. Kulehull, trolig fra jegere. Flyet nødlandet. Men ble ikke skutt på i 1942.
16: Besøksboka, med et kjent navn, ikke overraskende.
17: Detalj.
18: Det ligger små og store deler over alt. La de ligge . De hører til her.
19: Junker JU 52.
20. Mektig historie til ettertanke.
21.
22.
23.
24: Her nødlandet de i oktober 1942.
25: Syklist på veg innover.
26: Blå bånd viser vei på utydelig sti.
Jammerdalsbu i skyggen av kveldsola.
Vraket ligger ved Øverlihøgda, og det er cirka 8-9 kilometer inn totalt. Flere kilder skriver at flyvraket er synlig på lang avstand. Det er det kanskje – om du vet hvor det ligger og har med deg kikkert. Jeg stirret inn i terrenget for hver kilometer jeg gikk – og synes stadig jeg så vraket, bare for å konstatere steinblokk da kom nærme nok.
Et helt fly på åsryggen
Når du ser det er det imidlertid ingen tvil; det er ikke noen flyktige vrakdeler som er spredd i terrenget, det er en hel flykropp. Flyvraket ligger på cirka 1200 moh – og omtrent 4 kilometer fra Saubu.
Det tar litt tid å forstå synet: Det er et helt fly på åsryggen midt imot. Det er restene av en nødlanding i oktober 1942. I møtet med historien går tempoet ned, og de siste meterne fram tas helt naturlig skritt for skritt, rolig, i respekt for dramaet som utspant seg her.
Det militære flyet tilhørte det tyske flyvåpenet (Deautsche Luftwaffe). Flyet var på veg fra Fornebu til Banak via Værnes i Trondheim da det fikk problemer etter en time i lufta – med store mengder is på flykroppen. Piloten besluttet å foreta en nødlanding, og flyet gikk ned nær Øverlihøgda på Ringebufjellet.
Piloten døde under krasjlandingen og et annet besetningsmedlem døde noen timer senere av skadene han pådro seg. Ett besetningsmedlem og fire passasjerer overlevde.
Det er ikke vanskelig å forestille seg de voldsomme utfordringene de unge soldatene møtte her oppe i oktober. Jeg har selv vært gjennom førstegangstjenesten, som ung soldat i fredstid, og har så vidt tittet inn i den militære verdenen. Det er helt ubetydelig – og betyr ingenting sammenliknet med de soldatene som opplever krig eller andre dramatiske hendelser. Men det jeg vet er at man hverken er gammel eller voksen når man «innrulleres». Det er vanskelig å finne god informasjon om hendelsen her oppe, men det er mulig å anta at besetningen på dette flyet trolig ikke var eldre enn jeg var da – og en rutineflyvning nordover ble plutselig en kamp på liv og død, her midt ute i ødemarka. En døde umiddelbart, en noen timer seinere. Det blir bare tanker, men de må ha kjent på usikkerheten og maktesløsheten. Uavhengig av hvem de kjempet for har de trolig her på fjellet kjent seg sårbare – og fryktet for sine liv.
Flykroppen ligger på nøyaktig det stedet de nødlandet, delene er strødd utover, og her er det mulig å sette seg inn i dramatikken som utspant seg i oktober i 1942. Bedre enn på noe museum eller i noen historiebok. Dette flyvraket er viktig. Der det ligger.
Nå i begynnelsen av september er været er mildt – og sola har fulgt meg store deler av turen. Jeg er frisk og fin, skadefri, og har det jeg trenger i sekken. Like fullt er det over åtte kilometer tilbake til parkeringsplassen, og tankene om dramaet ved Øverlihøgda følger meg hele veien ut igjen.
TILLEGG: Dette er en hendelse jeg gjerne skulle vite mer om, men nettet gir begrenset med informasjon. Det er mulig dette er et slikt tilfelle hvor gamle papirarkiver sitter på sannheten. Jeg har funnet nøktern informasjon om hendelsen, og navnene til de om bord. Videre er det lite å hente. Om du vet noe mer er kommentarfeltet åpent.
Byr vinteren på mange kuldegrader og lite nedbør ligger alt til rette for turer på isen.
Med skøyter på beina får du en helt egen opplevelse av landskapet og vannene. Etter en skikkelig kuldeperiode kan du gå hvor du vil – og den store bevegelsesfriheten kan gi fantastiske inntrykk når du nesten lydløst sklir bortover speilblanke overflater – fra vann til vann.
Har du hockeyskøyter, danseskøyter, klapp- eller hurtigløpsskøyter er du klar for magiske isopplevelser. Stadig flere bruker turskøyter, slike du kan stroppe fast på en solid tursko, eller klikke fast til en skisko. Sistnevnte kommer med valgfri binding: For solide fjellskisko eller lettere skøytesko, av valgfritt merke.
Bilde 1: hodelykttur på frossent vann.
Bilde 2: Luftbobler gir sprø is.
Bilde 3: Detalj.
Bilde 4: Beverhytte.
Bilde 5: Luftbobler i isen.
Bilde 6: Samling før langløp på naturis.
Bilde 7:
Bilde 8: Sjekk isens tykkelse.
Bilde 9: Moro for de minste.
Bilde 10:
Bilde 11:
Bilde 12: Fin flyt over friksjonsfri flate.
Bilde 13: Turskøyter med skibinding.
Bilde 13: Pause med pinnebrød.
Bilde 14: Frossenfisk, etterlatt av isfisker.
Bilde 15: Bål i skumringen.
Bilde 16: Skøyter og kjelke.
Bilde 17: innbydende isflate.
Bilde 18: Opplevelser, spor av bever.
Bilde 19: Variasjoner i isen.
Bilde 20: Demning, usikker is ovenfor.
Bilde 21: Runde på runde på islagt tjern.
Bilde 22: Mye snø dekker isflatene.
Bilde 23: Frossent.
Bilde 24: Spor av skøytebane.
Bilde 25: Stemning.
Bilde 26, samling rundt bålet.
Moro for de minste
Har du et lite tjern i nærheten kan det bli en fantastisk lekeplass for de minste. Sett opp to sko som ishockeymål, eller flere som hinderløype. Dra i gang et bål inne ved iskanten, ta med pølser, varmt drikke og en sjokoladebit.
Husk varme klær. Det blir fort kaldt på åpne isflater. Det kan også være lurt å ha en snøspade tilgjengelig (eller aller helst en isskrape for skøytebane), da isen fort blir tung å gå på med et snølag oppå.
Er dere flere som vedlikeholder isflata, kan det gi mange timer moro i løpet av vinteren, så sant kuldegradene holder – og dere er i stand til å holde snøen unna.
Langturer på serier av tjern
Vil du ut på lengre turer vil en serie tjern i skog eller mark kunne ta deg ut på skikkelige langturer. Da er skøyter med skibinding det enkleste; de klikkes enkelt av og på og lar deg skli over vannene, før du klikker av deg skøytejernene og går videre til neste isflate.
Er du ukjent med skøyter, men har grei skiteknikk vil du trolig mestre dette. I hvert fall etter noe forsøk. Skøyteteknikken i de to stilartene er (omtrent) den samme. Også på isen kan du bruke staver. Det kan gi flotte turer med rask framdrift.
Fantastisk fint på langtur med turskøyter.
Glem ikke sikkerheten
Magiske opplevelser på islagte tjern kan raskt bli både dramatiske og livstruende, om man ikke følger noen enkle regler. Sjekk alltid istykkelsen, enten det er for enkel lek på lokale tjern, eller langturer i marka. Et isbor eller en øks gjør jobben på småturene, men blir unødvendig tungt å frakte på langturene. Hør gjerne med kjentfolk. Vær obs på at isen alltid er tynnere ved inn- og utløp, ved demninger og andre strukturer. Det er som regel alltid lokale variasjoner i vannets strømninger, som gir overraskende usikker is i tilsynelatende trygge områder.
Husk: Selv om det er andre ute på isen er det ingen garanti for at isen er sikker. Gjør alltid selvstendige vurderinger. Sjekk isen flere steder, fysisk og visuelt.
Gå aldri alene
Husk: Gå aldri alene. Du trenger noen til å passe på deg om uhellet skulle være ute. Dessuten er det ofte hyggeligere å være flere på tur.
Husk ispigger for selvberging, disse skal henge lett tilgjengelig rundt halsen.
Husk redningsfløyte, også denne lett tilgjengelig.
Redningsline, kasteline. Pose med tau som flyter og vekt i enden. Skal være tilgjengelig selv om du ligger i vannet. Lær deg å bruke denne! Står du på trygg grunn kaster du den ut til personen i nød. Ligger du i vannet, kan du selv kaste den til redningspersonen(e). Det er da en åpenbar fordel at lina allerede er festet i din ende.
Komplett klesskift i vanntett pose i sekken, og en liten bit sitte-/liggeunderlag for å stå på (også fin å ha i pausene). Tørre klær er livsviktig om uhellet oppstår langt fra sivilisasjonen. Kulden blir raskt farlig.
Sekk med godt hoftebelte og stropp under skrittet eller rundt lårene (så sekken ikke flyter opp og over hodet om du havner i vannet).
Bør med på langturer: Spesialstaver med ispigg for å sjekke tykkelsen på isen. Trenger ikke nødvendigvis være en del av grunnutrustningen om du kun går kortere runder på lokale kjente tjern med stabile isforhold. Men anbefales.
Mobiltelefon i vanntett pose, og nødstrøm hvis nødvendig.
Ikke gå for tett, særlig når det er tynn is, gå gjerne på rekke – med god sikkerhetsavstand.
Hjelm. Ikke mange bruker hjelm, men det anbefales. Isen er like hard mot hodet enten du er nybegynner eller veteran.
En liten pose med fyrstikker, opptenningsposer og førstehjelpsutstyr (husk gnagsårplaster om det er lenge siden skoene er brukt) er alltid lurt å ha i sekken (uansett type tur), litt proviant og eventuelt varmt (og kaldt) drikke. En del av dette gjelder også om du går på ski over vann.
Opplevelser på skøyte-tur: Luftbobler og bever-stokker i frossen is.
Kroppen får kuldesjokk
Ingen kan vite hvordan de reagerer om uhellet er ute, med mindre man tidligere har gått gjennom isen. Går du i en gruppe vil trolig de andre ha oppfattet uhellet, hvis ikke – bruk fløyta. Prøv å puste rolig, kroppen får kuldesjokk i det kalde vannet. Panikk og hyperventilering kan føre til drukning. Få kontroll på pusten og fokuser på oppgavene.
Snu deg tilbake i den retning du kom fra, der vet du isen holder. Bryt deg fram til is som bærer ved hjelp av albuer eller kroppstyngden (har du staver, kan du samle disse foran deg og legge dem opp på isen, de kan hjelpe deg med fordele vekten på tynn isen).
Har du turfølge, kan du kaste redningslinen mot dem.
Lær deg metoden for å komme deg opp på isen ved egen hjelp: Holdt godt fast i ispiggene, hugg de ned i isen, og spark bena bakover. Ak deg oppover på isen, og flytt piggene fremover for hver gang du kommer deg lenger opp.
Når du vel er oppe på isen, må du fordele kroppsvekten jevnt og krype fram til sikker is.
Ivrig skøyteløper gjennom isen
Tidligere fagforeningsleder Rolf Utgård er en ivrig skøyteløper, han har gitt ut boka «På skøyter i marka» (2007), hvor han forteller om skøyteløping på vannene i Oslomarka og i vannene sørøstover i Akershus og Østfold. Han har selv blitt reddet av andre etter å ha gått igjennom isen – og han har vært med på å redde andre. For å vise teknikken man bruker for å redde seg selv gikk han frivillig gjennom isen foran VGTVs kameraer i 2015.
Lokale idrettslag og turgrupper
Om du er ikke har forsøkt skøyting på naturis tidligere finnes det i enkelte kommuner tilgjengelig informasjon om sikker is, varsom.no tilbyr det samme, DNT har egne grupper og arrangerer kurs, Redningsselskapet har en god punktliste, skiforeningen bidrar med sin kunnskap – og flere steder arrangeres det langløp på skøyter, eller lokale idrettsforeninger har åpne samlinger hvor du kan forsøke skøyting på naturis under kontrollerte forhold.
Blir du etter hvert trygg på denne aktiviteten, kan en kveldstur med hodelykt anbefales, det gir en egen opplevelse av naturen, stillheten og skøytene mot isen. God tur!
De fleste går denne på vinterstid. Vi tråkket opp på Hallingskarvet på høsten for å gå den på langs – fra Finse til Ustaoset.
Starten var ryddig. Leiebil ble plukket opp på Gardermoen, lillebror på byggeplass i byen, så var vi på tur mot Hallingdal, og togstopp Ustaoset. Det gikk smidig. Det skulle bli verre.
Lite visste vi om at togene på strekningen hadde utvidet servering: En halvtimes togtur ga tid til en halv kald en før vi steg av mellom Rallarvegen-syklene på Finse 1222. Tåka lå lett her, regnet hadde nettopp vært på besøk. Lufta behagelig kjølig. Vi tråkket T-merket rute oppover i lia, og beregnet et par timers gange før mørket ville avvikle framdriften.
3: Finse 1222. Lett gjenkjennelig.
Teltet opp før mørket la seg
Vi la raskt meter mellom oss og Finse, og fikk fjellet for oss selv. Bak oss kom Hardangerjøkulen godt til syne etter hvert som vi steg oppover. Små bekker bød på mye vann og vitnet om våte tider i fjellet. Snøen holdt stand mange steder, og dekket delvis over T-merkingen oppover. Etter tre-fire (?) kilometer mot Hallingskarvet fant vi turens første teltplass – flatt og fint ved et navnløst vann på cirka 1500 meter (ifølge kartet, mulig lokalbefolkningen vet bedre). Teltet kom opp rett før mørket la seg. Middag over primus før vi tok kvelden. Vi la oss og håpet på bedre vær og mindre tåke dag 2.
7: Første teltleir, ved navnløst vann.
Vi våknet til samme vær. Pakket vått telt, og ladet med havregrøt før vi fortsatte langs røde T-er nord-nordøst. Kartet, med den litt upresise målestokken 1:50.000, ga oss en teoretisk mulighet for innsteg opp til høyre før selve Kyrkjedøri. Etter det vi har forstått er det dette punktet vinterens skiturister benytter på veg opp på skarvet, eller ut og ned til Finse om de går andre veien. Vi så bort på mektige Kyrkjedøri, toppene pakket i tåke. Og vi fant punktet. Eller noe som liknet en mulighet i snø og stein oppover. Vi tok den. Vi sparket steg i motstandsdyktig snø i bratt bakke for å komme oss over det første feltet og opp i steinura. Pigger av noe slag, eller stegjern kunne vært greit her.
Det gikk bratt opp fra stien på rundt 1600 moh. Planen var raskt opp til 1800 moh, og siden oppå Hallingskarvet (div. opp/ned) fram til Folarskardnuten på 1933 moh. og ned til Lordehytta for overnatting. 12-13 km. kanskje…?
Fra stein til stein inn i tåka
Dette er en tur for godværsdager, eller i hvert fall dager med sikt. Vi ignorerte det – og krøp fra stein til stein inn i tåka. Her er det ingen sti, hverken merket eller umerket. Det ga tung orientering i tåkeheimen. Det arter seg omtrent slik: Først opp, over noen litt krevende steiner, deretter ned igjen, inn i en kløft, for så å søke kursen opp igjen. Eller litt øst, for å se på mulighetene der. Så tilbake – og likevel opp.
12: På kanten av et lite stup. Prøver å lese terrenget videre.
Uten sikt er det vanskelig å sikre retningen. Det er også vanskelig å planlegge gode ruter og ta de sikre valgene. Plutselig kan det se greit ut, men like plutselig kan man stå ved en uframkommelig kløft eller et farlig stup. I slike tilfeller er det bare å ta tiden til hjelp. Bruke hodet, orientere presist, kommunisere godt og være enige om planene videre. Pass også på mat og drikke, uten energi blir slike hyggelige eventyr raskt krevende mareritt. Det hjelper også at man er trygge på hverandres evner – og enige om at fjellet er der seinere også… Det er altså ingen grunn til å ta noen unødvendige sjanser.
Point of return
Vi passerte rundt en kløft, tapte litt for mange høydemeter, men vant de igjen på den andre siden. Tåka hadde kontrollen nå, og det gikk ikke mange meter før vi gikk oss fast igjen. Vi sjekket: 1. Framdrift og 2. Tidsbruk, og konstaterte at den først var svak og den andre omfattende. Videre opp – over et lovende platå, før vi gikk inn i en vegg igjen. Underveis passerte vi også en bekk eller kløft – som så ut til å forsvinne ukontrollert utover kanten ned mot Finse. Det er mulig tåka dramatiserte scenen, men den minnet oss om alvoret her oppe – og etter litt kom vi også til «point of return»: Etter er par krevende timer i tåkeheimen med marginal framdrift ble det stopp: Det skal være moro, og så langt har det vært det. Ingen grunn til å utfordre elementene ytterligere.
13: Point of return.
Vi har nå så vidt kommet på høyde med Hallingskarvet (cirka 1700 meter?), brukt alt for lang tid og kommet alt for kort. Fortsetter vi, ender vi med en voldsomt lang dag, eller vi blir teltturister på toppen av skarvet – i tåke, regn og vind. Og det ønsker vi ikke. Dette er fjell som kan holde deg fast i dagevis, om vært bestemmer seg for det. Og det er vi ikke forberedt på. Ikke ønsker vi det heller. Vi har tittet opp på Hallingskarvet fra denne siden, tidligere fra andre siden. Det betyr kunnskap til neste forsøk. Så på 1700 moh. justerte vi ruta – ned igjen til stien Kyrkjedøri, videre mot Raggsteindalen, eller langs Hallingskarvet på nordsida og opp til Lordehytta. Nye planer, nye opplevelser: Går det ikke som planlagt er det viktig å omstille – og ta med humøret videre.
Ned skulle vi uansett
Vi tenkte telt i nærheten av Lordehytta, eller overnatting i Lordehytta, slik at vi med bedre vær neste dag var på skuddhold til planlagt rute over Hallingskarvet til Prestholt og ned til Ustaoset, gjerne via Arne Næss’ hytte. Eller nå ta ned til Raggsteindalshytta, tørre rom og en halv kald en. Usikre på om det ville være verdt distansen gikk vi ned fra Hallingskarvet. Ned skulle vi uansett. Returen gikk lett og raskt, både fysisk og mentalt. Vi tok sjansen på en hyggelig snørenne mer direkte mot Kyrkjedøri. Prøvde å lese snøen – og unngå bekker, stein og annet skummelt som ligger på lur under. Stegjern ville vært optimalt også her. Med fjellene tronende over oss passerte vi Kyrkjedøri, fortsatte på snø og is, og holdt oss trygt vest for elva som her forsvant under snøen.
15: Kyrkjedøri.
Store, frådende, iskalde vannmasser
Røde T-er ville etterhvert ha oss over utspringet nord for Kyrkjedørsvatni. Store, frådende og iskalde vannmasser kaster seg her utfor kanten og i et vilt ritt ned under snø og is lenger nede. Anslått dybde minimum 70 centimeter. Passeringen av bekken/elva her øverst er på bare noen meter. Det frister. Men ikke. Det er store krefter i slikt vann, og det trenger ikke være mange centimeterne dypt før det kan skape store problemer for en topptung fotturist. Et fall i disse vannmassene vil ikke gå bra. Høyst trolig blir man dratt med nedover og innunder islokket lenger ned. Blir man fanget der er turen over, for godt.
19: Fristende krysning over isbru. Men vi lot være.
Stadig lenger unna målet
På nytt er vi på villspor, vest for turistforeningens planlagte rute, og stadig lenger unna målet (som vi akkurat nå ikke vet helt hva eller hvor er). Vi holder elva nedover, blir fristet til å ta over snølokket, og raskt komme på sporet igjen, men vurderer det for utrygt. Med mat og hus på ryggen tåler vi omveiene. Vi kan stoppe der vi vil når vi vil. Og akkurat nå vet vi ikke hva som skjer, og vi nyter det.
Av kartet kan det se ut som restene av Kyrkjedørsvatni samler seg i små vann nedenfor Simlenutane – med et nettverk av bekker som hindringer for vår framdrift. Med mye vann i fjellet vil heller ikke bekkene på flatene være små. Vi prøver likevel – skal vi komme framover må vi finne det beste punktet for sikker krysning. Og på flatene renner vannet normalt saktere.
Vel nede finner vi mye vann – og det renner saktere, og er slik sett hyggeligere enn dødsfella lenger opp. Men krysningen vil bli lang – uansett hvor vi forsøker oss. Det er iskaldt og vi tar sjansen med skoene på. Det er såpass langt over på ujevnt underlag i iskaldt vann at det ikke frister å ta denne barbeint, selv om det er anbefalt. Ruta går via et nettverk av steiner som stikker opp. Noen steder bare et par centimeter dypt, andre steder opptil 40 (?). Vi kommer over. En tørrskodd. En med våte sko for resten av ekspedisjonen. Ullsokker og oppbrettede buksebein ville vært det beste valget, men det er for sent for det nå.
22: Mye vann – og lang krysning.
Kort stopp i lett duskregn
Tørrposemat på primusvarmet vann smaker nå fortreffelig. Lett duskregn begrenser tidsbruken og med fylte energilagre er rekkevidden og motivasjonen økt – og planen klar: Raggsteindalen turisthytte for varm seng, tørkerom og forfriskende drikke. Det er en særdeles unødvendig omvei for morgendagens forsøk, men akkurat det vi trenger nå. Stegene blir lettere når avgjørelsen er tatt. Vi har tid til foto, men langer samtidig ut for å dekke nok grunn. Praten går lystig, om tørre klær, myke senger – og øl. Smaken av øl kommer nærmere for hver kilometer vi legger bak oss. Snart kommer regnet, men det gjør ikke noe. I kveld skal vi sove under skikkelig tak.
Vi ser dalen foran oss, og snart er vi på grusveien – sjarmøretappen inn til Raggsteindalen turisthytte. Vi vinker til hyttefolket, som titter ut i gråværet, og tråkker gjennom vanndammer og våt grus det siste stykket. Snart er vi der, det blir våte sko i tørr hytte, telt til tørking, og skummende drikke i glasset. Resten er likegyldig – det er uviktig om vi må sove i trappa, i vedskjulet eller under frokostbordet, om det er fisk til middag, tørre brødskiver eller plagsomme gjester. Smaken av øl er nær. Så ser vi hytta – i enden av grusveien, på odden ut mot Strandevann/Strandavatn. Det ser stille ut, men det overrasker ikke. Hytta ligger utenfor de fleste ruter, og er kanskje mest besøkt vinterstid da vannet kan forseres på ski. Det er få biler her, egentlig ingen. Ikke mye lys heller. Og gardinene er stort sett dratt for. Kanskje blir vi alene med bestyrer, god mat og kaldt drikke. Det er en første gang for alt. Kanskje vi får turisthytta for oss selv? Lovende. Vi er tross alt ikke så glade i folk (når vi er på tur).
29: I retning regnbuen.
Låst dør. Låst på ordentlig. Ikke er det DNT-nøkkel heller. Merkelig. Her er det normalt aktivitet. Og vi sjekket hyttene før vi dro – ingen hytter i området hadde avvikende åpningstider. Vi setter ned sekkene, rusler rundt hushjørnet. Stille. Ny dør. Ny lås. Og slik fortsetter det. Smaken av øl blir stadig fjernere. Vi runder neste hjørne. Med samme resultat. Tilleggsbyggene. Låst. Våte sko og vått telt er tilbake i virkeligheten. Det kan vi takle, men smaken…. smaken av…. En bil skrenser inn foran hytta. Mannen lurer på om vi hadde tenkt å sove der. I et lite glimt blir vi fylt av håp – kanskje han er bestyreren, han holder til på hytte i nærheten. Nå er han her for å låse oss inn. Han ser vi er tørste, har kaldt drikke i skapet, en munter kommentar og ledige rom.
– Det er stengt, sier mannen. – Hadde dere planlagt overnatting her?
– Mneeeeei….
Vi drar litt på det. Vi hadde jo egentlig ikke det. Men en havarert ekspedisjon ledet oss hit.
Vi snakker om muligheten for å tørke sokkene, kanskje lufte telt og en natt i myk seng. Vi føler det blir feil å fokusere på øl. Og sier derfor ikke noe om det.
– Dere er ikke de første som møter låst dør her. I forrige uke kom det et par briter. De hadde sjekket på forhånd og var trygge på at det var åpent her. De hadde ikke ekstra klær, sovepose, telt eller mat. Og var ille ute. De sov hos meg.
– Men hvem er du?
– Jeg har hytte borti vegen her, dere vinket til meg da dere gikk forbi, men jeg rakk ikke stoppe dere, derfor måtte jeg sjekke om dere ville klare dere selv, eller trengte hjelp. Været er tross alt ikke så hyggelig, sier han. Med et smil.
– Bestyreren ble plutselig sjuk, derfor er det stengt her – og informasjonen er ikke oppdatert alle steder, derfor er det flere som gjør som dere, møter låste dører og finner seg selv midt i et problem på slutten av en slitsom dag.
Vi kjenner litt på det. Det er jo ikke oss. Vi er ikke sånne som stiller uforberedt, og som står midt i et problem på slutten av en slitsom dag. Vi har bare rotet det til litt, lagt om ruta for øl, og endt med låst dør. Men det kan vi jo ikke si.
Vi glatter over situasjonen, og later som alt er greit.
– Telt har vi. Soveposer og. Mat. Masse mat, har vi.
Vi snakker om ruta hit, og veien videre. Lordehytta og Hallingskarvet. Hyttemannen og kona høres ut som trivelige folk, men vi skal klare oss. De kan sikkert plukke opp mindre forberedte turister seinere. Takk for tilbudet, men vi klarer oss med det vi har.
– Stopp innom da, om dere går ut igjen, så skal dere få med dere litt ved. De er ikke alltid ved oppe på Lordehytta. Og benkene bør dere ikke fyre opp, da blir det dårlig stemning.
Det trivelige smilet brer seg igjen. Han vinker, smiler, og så er han borte.
– Hel…. så tøft. Hva nå?
Ikke er vi (fullstendig) utslitt, ikke er vi brukt opp. Ikke har vi vært alene på ekspedisjon i tre måneder. For 24 timer siden satt vi på toget og drakk øl. Så det er ikke synd på oss. Men denne traff oss. Vi bygget opp håpet, la om ruta og gikk lenger enn planlagt. Og vi møtte låst dør.
– Her kan vi ikke bli.
– Enig.
Det hadde vært magisk – vi skjønte det bare ikke da
Ut igjen – samme vei som vi kom. Vi orker ikke å sove inntil den låste hytta med kaldt øl. Vi orker ikke hyggelige folk, og haster forbi hyttemannen og kona. Noen vinker. Vi vinker tilbake og øker farten. Fyringsved er det siste vi trenger (i ettertid har det slått oss at vi sikkert hadde fått en halv øl om vi bare hadde brakt temaet på banen. Hyttemannen hadde forstått det. Han er real. Han hadde bidratt. Han hadde smilt lunt, og jekket et par øl. Og så hadde vi sittet der på trappa og delt historier. Det hadde vært bra. Det hadde vært et av disse tilfeldige møtene som plutselig oppstår – og som man snakker om i årene etter. Det hadde vært magisk. Vi skjønte det bare ikke da).
Telleren viser 24 kilometer. Det er snart mørkt når vi setter opp teltet på en setervang. Det er vel godt utenfor alt som er greit i følge friluftlovens avstander. Men det er ingen her, og det er vi. Nå setter vi opp teltet. Første stang på plass, andre… med skade. Det er en slik dag altså. Først tvunget til å snu på Hallingskarvet. Så våte sko i første vading. Så låst dør på ølhytta. Så ødelagt teltstang. Det er på tide å ta det med godt humør. Verre kan det ikke bli. Fram med multiverktøyet og sølvtapen.
– Godt vi oppdaget det. Om vi tvang teltstanga på plass med den skarpe kanten ville teltet vært ødelagt.
33: Herlig teltplass. Alt for nære bebyggelse.
Vi tenker ikke mer på det. Vi spiser, og køyer. Neste dag er vi oppe med sola. Magisk. Med hodepine, begge to. Og da ser vi det: Teltet står fint, med hodeenden som laveste punkt. Begynnerfeil der altså – etter en lang dag, et par skuffelser – og teltoppsett i halvmørket.
Frokost og avmarsj. Med sola ta vi oppover mot Lordehytta, som kontrollerer høyden. Vi holder god fart i forholdsvis greit terreng. Det går opp, og vi kjenner det, men tar det med godt humør. Vi passerer plutselig et usynlig telt inntil stien (grønt, vårt er rødt), og roer praten av hensyn til dem som kanskje sover.
Videre opp mot Folarskardtjørnan. Vi følger stien og tar det første på vestsiden, det andre på østsiden, og så er veggen opp til Lordehytta der. Her skal fra 1465 moh. til 1600 moh. På tette høydekurver. Det er løs grus, og svingete oppover. Hytta henger på kanten – og imponerer.
Langstrakt stølsbu på kanten av stupet
Den er bygget omkring 1880, og det er nesten umulig å forstå at de fikk det til. Det var den irske lord John Garvagh d.y. som ønsket hytta oppsatt, og Lars Lein fra Hovet er personen som ledet prosjektet.
Hol kommune forteller: «Hytta ligger 1620 m.o.h. i Folarskaret på Hallingskarvet. Til Lordehytta kommer du bare til fots. Det er ca 3 1/2 times gange opp dit fra Haugastøl eller fra Raggstein-dalen. Lord Garvagh traff Lars Lein på sin første tur på Hardangervidda. Lein var med ham på jaktturer og hjalp ham å fange rein. Lein var en dyktig jeger og fangstmann. Lorden ga Lein oppgaven å bygge en hytte oppe i Folarskardet. Huset er bygget som en langstrakt stølsbu. Hytta er restaurert og kan nyttes av alle.»
42: Frostrøyk…? Nei, røyk fra vedfyring.
Vi åpner døra, og ønskes velkommen inn – til vår store overraskelse. Fjell-hipster-mannen med kjæreste er på tur, og plutselig er vi veldig glade for at vi overnattet i telt. Han er såpass fornøyd at det er tydelig natta var vellykket. Hytta er imidlertid varm og sjokoladen gratis. Praten går lett, fjell-hipster-mannens altså, og snart er vi på veg ut.
Steindau
Vi passerer vann 1603 moh mellom steinblokker og snøfonner- og snart er vi over og på veg ned. Forbi Røde Kors’ utstyrsdepot, og videre ned på merket sti mot Haugastøl. Planen er nå toget ut og Prestholtskarvet fra Ustaoset dag fire.
Vi langer ut på slettene – mellom stein, bekker og et mylder av vannpytter. Det er mobildekning og full kontroll på togtidene. Vi rekker det. Kanskje.
Vi passerer flere vannpytter, finner stein formet som hjerter og flere lemen. Steindau lemen. Været letter, og det blir matstopp ved steinblokk med primusvann og posemat. Videre med full kontroll på kartet, og et tidsestimat som viser at det fortsatt er mulig. Toget har avgang 14.56. Og vi har 6,7 kilometer igjen. I lett terreng.
47: Matstopp.
Så møter vi plaketten med Jens Stoltenbergs signatur: Om Hallingskarvet nasjonalpark, opprettet desember 2006, åpnet av statsministeren 9. august 2008. Det er et sikkert punkt, og er toget er innenfor rekkevidde – om vi opprettholder tempoet. Det gjør vi – og snart ser vi hyttebebyggelsen, så toglinja, og deretter stasjonen. Tiden er på vår side, vi skifter til tørr trøye før toget dukker opp og tar oss til Ustaoset. Her avsløres et solid gnagsår, av den typen som stopper ekspedisjoner. Ny vurdering:
– Pizza på Geilo og regruppering?
– Pizza og regruppering.
Peppes med calzone og ny energi (uten at det på magisk vis kurerte gnagsåret). Mannen med skaden klarer knapt nok å gå normalt på flat asfalt, selv om han påstår det går greit. En testtur rundt kvartalet avslutter diskusjonen (om det noen gang var noen):
Ekspedisjon Hallingskarvet ender her. Med skade som endelig banesår. Vi oppnådde virkelig ikke noe av det vi hadde satt oss av fysiske turmål, men vi fikk tre herlige dager i fjellet med små utfordringer, mentale og fysiske prøver, gode opplevelser og sjelden stillhet. Vi var våre egne turguider, rotet rundt i tåke og vadet oss våte. Det ble ikke øl på omveien, men vi møtte Hytte-mannen, som blir mer legendarisk for hver gang vi snakker om han. Vi fotograferte hjerte-stein og skjelettet av et lemen, hørte suset av rasende isvann og tok kloke veivalg. Vi spiste gratis sjokolade i fjell-hipster-mannens kjærlighetsrede – og rakk toget tilbake til sivilisasjonen. Det er da noe.
På villspor. Takk for turen.
1: Bilen er parkert. På toget til Finse.
2: Finse, med syklene for Rallarvegen.
3: Finse 1222. Lett gjenkjennelig.
4: På veg opp – utsikt tilbake på Finse.
5: Mye vann i fjellet.
6: Utsikt tilbake. Hardangerjøkulen i horisonten.
7: Første teltleir, ved navnløst vann.
8: Dag to. Tørt ly mellom to kjempesteiner.
9: Første del langs røde T-er.
10: På villspor – ut av merket rute, og opp på Hallingskarvet.
11: Vanskelig orientering med begrenset sikt.
12: På kanten av et lite stup. Prøver å lese terrenget videre.
13: Point of return.
14: På veg ned gjennom tåkehavet.
15: Kyrkjedøri.
16:
17: Her krysser DNT-stien. Vi krysset ikke.
18: Mektige krefter.
19: Fristende krysning over isbru. Men vi lot være.
20:
21: Til slutt kom ble det mulig å krysse. Bildet viser cirka 1/3 av vadingen.
22: Mye vann – og lang krysning.
23:
24:
25: Friskt vann.
26:
27: Nedover dalen til roligere vær.
28:
29: I retning regnbuen.
30: Mer vær. Hette på.
31: Stengt hytte.
32: Ødelagt teltstang.
33: Herlig teltplass. Alt for nære bebyggelse.
34: Tidlig teknisk stopp.
35:
36:
37:
38: Innover mot Lordehytta.
39: på vei opp.
40: Lordehytta på kanten av stupet.
41:
42: Frostrøyk…? Nei, røyk fra vedfyring.
43:
44:
45: Hjerte i stein.
46: Spor av dyr. Lemen.
47: Matstopp.
48: Tydelige tråkk.
49:
50: Nasjonalpark.
51:
52: Oversikt.
53:
54: I tide til toget.
55: Showstopper.
56. Godt humør.
FAKTA
Utgangspunkt: Finse 1222: Historisk hotell på Bergensbanens høyeste punkt 1222 meter over havet. Ta toget hit (fra Oslo eller Utsaoset. Velg selv). Det gir tilgang på mange flotte turer. Rett ved ligger DNTs Finsehytta. Like bra, bare billigere.
Fjellområder: Sørover Hardangervidda med Hardangerjøkulen, eller inn i Skarveheimen med blant annet Hallingskravet.
Fotturer: Merkede turer med rød T. Eller sykkel langs Rallarvegen. Vi valgte Hallingskarvet, en «villtur» mange tar på vinterføre. Vi prøvde – og feilet. Ikke som planlagt, men akkurat slik det kan være. Nyt turen uansett.
Hytter:Finse 1222 (privat), Finsehytta (DNT), Haugastøl (privat), Raggsteindalen (privat – NB! FOR TIDEN STENGT – 2015), i tillegg diverse selvbetjente vokterboliger langs jernbanen og diverse steinbuer i fjellet. Utvider man området har man Geiterygghytta (DNT) og Storesølen (privat) ved Strandevann/Strandavatn. Og ved Prestholtseter er det tidvis servering (privat).
TOPPTIPS: Ha det moro, toppen er målet, men det er ikke nødvendigvis verdt det. Snu om du er usikker, det kommer nye sjanser. Fjellet forsvinner ikke.
Turen var tre kilometer, men var bror dårlig? Stien for krevende? Vinden for kald? Og regnet?
Vi kjørte bil så langt det er lov i retning Alvdal Vestfjell. Målet var en fiskebu vi var så heldige å få låne ved foten av Sølnkletten – et fantastisk fjellområde i forgården til Rondane. Vi kunne gjøre det enkelt – kjøre bil nesten fram, og ro over i båt, men ønsket oss en fottur: Dette skulle være en god mulighet til å teste hva vi er i stand til etter å ha blitt fem.
Storesøster er nå 7 år, bror 4 – og lillesøster, som vi føler dukket opp nylig, mangler et par måneder på å være ett år. Vi vil ikke at friluftslivet skal ende selv om vi har blitt flere, og så på dette som en fin testtur for eventuelt andre opplevelser.
Vi trengte kun det nødvendigste av klær og mat for noen dager, da bua var utstyrt med dyner, puter og gassbluss. Da vi så for oss turen var det lekende barn, fornøyde voksne med kaffe i lyngen og nysgjerrige barn på oppdagelsesferd i bekken.
Enkel plan – på papiret. Så dukket monstersekken opp
Planen virket enkel nok: Storesøster har sekk med litt vekt, blant annet genser, jakke, egen drikke og nødproviant. Bror tilsvarende, mor tar lillesøster i bæremeis – og far tar det nødvendigste i en litt røslig sekk.
Det nødvendigste skulle vise seg å bli 40-45 kilo da alt var stroppet fast (vi sluttet å veie sekken da vekta rundet 40 kilo). Dette tallet skulle senere på turen vise seg å påvirke fars humør.
Topptips: Pakk helt ferdig dagen før
Første lærdom: Pakk ferdig dagen før. Helt ferdig. Når du står der på turdagen med reiseklare unger, og bare skal finne fram litt til, fylle et par ekstra flasker med vann (for sikkerhets skyld), eller kanskje ta med liggeunderlaget likevel – da går tiden. Og da starter turen plutselig et par timer seinere enn planlagt. Og når turen plutselig starter et par timer seinere enn planlagt, da oppdager du (litt for seint) at det plutselig er lenge siden siste måltid. Og når det plutselig er lenge siden siste måltid, da er det fravær av framdrift og plutselig elendig stemning.
Og slik ble det: Vi rotet med det siste, mens ungene løp forventningsfulle og fornøyde rundt. Da vi endelig var klare, og traff utgangspunktet for turen, var iveren borte. Og fortsatt var ikke sekkene helt klare, og vi gikk ut i terrenget i spredte grupper: Mor med bæremeis og lillesøster, bror og storesøster foran (eller var det bak…?). Far stressende med å få ferdig (en alt for tung) sekk, og i fullt firsprang etter.
Vi stoppet mer enn vi gikk
En periode stoppet vi for alt: En reim som irriterte, en sko som satt for løst, en unge som var kald (og en som var varm), en lue som var trang, en stropp som løsnet og ei lisse som slang. Så kom vinden – og vi måtte finne fram vindsekken og lage et provisorisk telt til lillesøster i meisen.
Så fikk vi regn.
Og bror, som alltid har masse energi, var sliten, spretten var ute av kroppen – og jammen så han ikke litt grå ut (er han dårlig?).
Turen gikk uten humør og rytme, og etter en drøy time viste telleren én kilometer, ikke helt, men nesten. Det er et fint tempo om man bare skal ut å finne pinner, kaste stein eller sende barkebåter ned elva. Men er planen å komme fra ett punkt til et annet er det skummelt dårlig – og i hodet svirret tankene om at vi kanskje heller burde snu – og ta med oss turen hjem igjen. Været så heller ikke lovende ut. Far holdt tankene for seg selv. Foreløpig.
I meisen i lyngen lå lillesøster og sov
Siden bror var dårlig (vi begynte selvfølgelig å tro/mene det, som foreldre gjør når tankene begynner å spinne), stoppet vi. Kanskje for å innse at turen var slutt (det var på tide å si det høyt), kanskje for å gi oss selv en pause fra alle småproblemene – bak en stein, i ly av vinden. Uansett: Vi stoppet, og burde ha gjort det før.
Vi fant fram litt mat og drikke. I meisen, som nå lå i lyngen, sov lillesøster sin skjønneste søvn. Storesøster begynte å sette pris på omgivelsene, fargen kom tilbake i de grå kinnene til bror – og etter et par sjokoladebiter begynte praten å gå også der.
Litt mat til mor og far hjalp også.
Lærdom: Når ting ikke fungerer: Stopp. Ta en matbit, eller en sjokoladebit. Om dere har gått 200 eller 2000 meter spiller ingen rolle. Fungerer det ikke er det ingen grunn til å presse på videre, det løser fint lite med små barn på tur. Barna blir i dårlig humør, og da blir de voksne i dårlig humør. Eller omvendt.
Bilde 1: Sakte på vei innover.
Bide 2: Teknisk stopp. Monstersekk på stein.
Bilde 3: Sovende lillesøster.
Bilde 4: Lemen. Dødt. Ett av flere.
Bilde 5: Fin flyt i fint terreng.
Bilde 6: Brors moltefangst.
Bilde 7: Framme. Lek ved gammel komfyr.
Bilde 8: Rask tur på kald utedo.
Bilde 9: Påfyll av mat.
Bilde 14: Lek i vannkanten.
Bilde 15:
Bilde 16: Bad i iskaldt fjellvann.
Bilde 17: Pannekaker på gassbluss.
Bilde 18: Herlig på tur.
Bilde 19: Spontan dans.
Bilde 20: Uværet ruller inn.
Bilde 21: Regn, torden og lyn.
Bilde 22: Sliten «T» på vei ut igjen.
Bilde 23: Retur.
Bilde 24: Trygt i teltet. Denne gangen sekkens regntrekk.
Bilde 25: Fin steinformasjon.
Bilde 26: Akkurat som planlagt.
Bilde 27: Nok et dødt lemen.
Bilde 28: Ved veiens ende. Tilbake ved bilen.
Bilde 29: Takk for turen, Alvdal Vestfjell.
Status: En time på en kilometer, mer enn to kilometer igjen
Vi startet litt for seint, vi hadde brukt en time på en liten kilometer. Foran oss lå drøyt to kilometer til. Total distanse 3 kilometer pluss. Det er ikke mye. Men nok. For litt siden virket retur som eneste fornuftige løsning. Men med fylte energilagre skjønte vi at dette var mer enn gjennomførbart.
Veien videre var lettere, barna holdt farten framover, men fant samtidig tid til nysgjerrige avstikkere, lillesøster i meisen sov, og far fotograferte.
Sekkemonsteret på en stor stein
Rett som det var ble det en liten drikkestopp eller en sjokoladebit, som ungene fant i egne sekker. Sekken på 40+ ble samtidig stadig tyngre for far, og i et ubekvemt lavt tempo virket den å bli tyngre for hver meter.
Med hyppige stopp ble det stadig mer krevende, og etter hvert fikk sekken være på ryggen i pausene, da det ble håpløst tungt å ta den av for så å ta den på. Enkelte steder var det mulig å sette ned sekkemonsteret på en stor stein, og den ble da mulig å få på igjen uten å ta livet av bæreren. Humøret gikk nedover igjen. Hos far.
Ta med det du trenger. Ikke mer
Mer lærdom: Vær nøye med pakkingen, ta med det dere trenger, og ikke noe mer. Spesielt når det er mange på tur, og få som virkelig kan bære. Ikke legg til ti ting, for sikkerhets skyld. Ta ikke med fire liter vann om du trenger to. Legg det bort. Pakk også bort ungdommelig overmot og stolthet i forberedelsene og vær ærlig på kapasiteten. Super-pappa er ikke mye super i gretten tilstand.
Men det ble han altså på denne turen: Gretten. Da bror fikk øye på hytta i det fjerne og strenet på tvers av stier og terreng i pur glede, på villspor gjennom myrer og over blokker av stein, var det far, som normalt liker avstikkere og eventyr, som murret i bakgrunnen. Far liker å tenke at han holdt humøret for seg selv, men det gjorde han ikke.
Men vi kom fram til hytta. Det siste strekket gjennom et felt med molter, over noen spennende steiner (for barna) – og til slutt over bekken og opp til fiskebua.
Monstersekken falt tungt til grunnen på steinhella utenfor døra, ble delt i biter, og fraktet inn i håndterbare porsjoner.
Iskaldt nakenbad og spontan dans
Oppholdet over tregrensa ved foten av et fjell bød på miniekspedisjoner, pannekaker med masse sukker, lek i lyngen, klatring på store steinblokker, nakenbad i iskaldt fjellvann, uvær med lyn og torden over de høyeste fjellene, fantasifull brobygging i vannkanten, ettermiddager i sola i hytteveggen, raske turer på kald utedo og spontan dans på toppen av en haug.
Det ble kvelder i lyset fra stearinlys. Fornøyde barn. Fornøyde voksne. Alt vi ønsket oss. Og litt til.
Tvangsslanket monstersekken før returen
Vi spiste alt vi orket disse dagene (for å slippe å bære det ut igjen). Monstersekken tok av vekt. Før returen pakket vi ordentlig, og i god tid. Vi tok bare med det vannet vi trengte. Vi spiste før vi låste bua og begynte på returen. Og ut igjen var det lekende barn, fornøyde voksne med kaffe i lyngen og nysgjerrige barn på oppdagelsesferd i bekken.
Akkurat som planlagt.
Monstersekken med bærer (sekken ser skuffende liten ut på bildet…)
Tre tips til trivelig tur:
Planlegg. Pakk helt ferdig dagen før: Legg alt ned i sekkene. Alt. Sørg for at det er fornuftig vekt – og at sekkene sitter godt på ryggen. Det du trenger underveis må være tilgjengelig. Stikkord: Drikke, sjokolade, jakke, eventuelt lue/votter hvis nødvendig. Kanskje kosebamse. Solkrem og myggolje.
Prioritér. Vær nøye med hva som må med, og hva som kan legges igjen. Det er viktig å ha litt å gå på med barn på tur, men alt ekstra som tas med veier litt. Og har du mange ting som veier litt, har du plutselig mange kilo mer enn nødvendig. Vurder vekt mot risiko.
Distanse. Gå heller kortere. De første turene trenger ikke være lange. Opplevelsene er like store og minnene minst like gode på de kortere turene. Det vil alltid bli mulig å gå langt seinere.
Bilde 5: Fin flyt i fint terreng.
Turområdet Alvdal Vestfjell
Barnevennlig fjellområde vest for Alvdal, som strekker seg helt til Rondane. Grenser til Folldalen i nord, og Atndalen i sør.
Fint, lettgått terreng med små og store topper, fiskevann og spredt bjørkeskog.
Hytter, både private og DNT. Selvbetjente, ubetjente og betjente. Breisjøseter som mest kjente hytte i området – herfra kan du også gå videre og inn i Rondane.
Mange mulige startsteder for tur inn i Alvdal Vestfjell: Straumbu, Atnasjø kafe, Flatseter eller Kvislåsetra.
