Kategori: Vintertur

Publisert

Drømmetur til Tronfjell 1666 meter over havet

Flere mindre ras i området bekreftet skredfaren som hang truende i norske medier, og toppstøtet ble for sikkerhets skyld forankret i lokal kunnskap og sikre veivalg langs kjente ruter.

Topptursekken ble pakket på morgenen, med spade, søkestang, og skredsøker i lomma på jakka. Hjelm for nedfarten – og mat, ekstra klær og det nødvendigste av førstehjelpsutstyr. Lette sko i bagasjerommet – teleskopstaver og breie ski på taket.

Av utstyret og oppakning kunne dette lett framstå som forberedelsene i et lag av drevne randonee-utøvere på den tøffeste toppturjakt, hadde det ikke vært for ett sett tunge telemarksko (blå), tilhørende slitne telemarkski (røde/gule) og faste staver (med solide trinser) av den versjonen som ble benyttet i bakkene for 15-20 år siden. Altså: en dreven toppturjeger, og en turist med mindre erfaring fra vinterlige toppturprosjekter. Vi siktet høyt, og lokalt: Tronfjell 1666 meter over havet, med utgangspunkt i Tronsvangen cirka 780 meter over havet.

OPPLEV VINTERFJELLET: Fantastiske Besseggen på fjellski – 7 timer, 21 kilometer og 700 høydemeter

 

Dette er en tur mange tar på ordinære langrennsski eller fjellski (eller til fots – truger også, kanskje?): Vi valgte tyngre utstyr for ekspedisjonens skyld – og håp om fine svinger i uberørt snø på veg ned igjen.

Tilgjengelig fra riksveg 3

Første etappe gikk greit, vi tok av riksveg 3 med en C3 (etter hvert tungpustet) på bratte, islagte grusveier opp mot Tronsvangen seter. Parkeringen vitnet om stor utfart (vi antok i det tradisjonelle løypenettet), men vi fant plass til det lille framkomstmiddelet (husk parkeringsbillett), lastet av utstyr, og gikk det første strekket opp til løypa til fots. Etter bare noen meter ble det klart at minusgradene på termometeret ikke var like effektive i solhellinga opp fra Tronsvangen seter. Jakke av.

Villsnø av den krevende sorten

Oppkjørte løyper er ikke for eventyrere, og vi tok raskt av til venstre og ut av sporet, over toppen av et piggtrådkledd gjerde, for så å tråkke ut i villsnø av den krevende sorten, av den typen som bærer deg i et lite sekund – for så å slippe deg igjennom til støvelskaftet (heldigvis styrket snøen seg etterhvert).

Foran oss har vi en familie på fire, med lett langrennsutstyr og fint driv. Vi holder jevnt tempo, men vi tar ikke innpå.

Rett bak setra går man inn i en bratt vegg, som ender opp i en hyggeligere rygg. Her kommer høydemeterne tett og brått på og vi fikk umiddelbart en større forståelse for pustebesværet til C3’n. Her fant fellene retningen mellom mindre furuer og krokete bjørk, før skiene landet på det tryggere platået som strekker seg videre i retning Gråvola.

Foran oss har vi en familie på fire, med lett langrennsutstyr og fint driv. Vi tar ikke innpå før de finner sin plass i sola. På avstand vurderer vi det til mor, far og to barn på 8-12 år (?). De finner sine egne spor oppover og beviser at små eventyr er tilgjengelige for dem som vil. Om de skal opp vet vi ikke, men her er de i uberørt villmark og opplevelsene er større jo mindre du er. Turen er målet.

Usynlig felle klar til å løses ut

Vi går på en snill rygg. Til venstre har vi et søkk, til høyre får vi det samme. Sola varmer sidene og viser fristende nysnø i spennende terreng.

Fristende renner for frisk frikjøring.

Her har det gått galt før.

Østlendingen 22.november 2002: «Oppe i lia er det enda mulig å se skisporene. Rett før ulykken har den erfarne skigåeren forsøkt å krysse seg ned. Det utløste raset. 
På stedet er det faktisk ingen synlige store fonner. Flere steder like ved ligger mosen bar oppe i dagen. Men i bekkefarene ned lia ligger snøen dyp som en nærmest usynlig felle klar til å løses ut.»

Det er vanskelig å samle tankene om en slik hendelse. Vi er på tur på en annen del av året, men forholdene likner de i 2002. Det er ingen synlige fonner. Mosen ligger bar oppe i dagen. Vi er også fjellvante.

Alvoret i Tronfjell ble tydelig den dagen fjellet tok liv. Det har ikke stoppet turene. Kanskje har det økt sikkerhetsmarginen og forsterket opplevelsen til de som finner vegen opp – og trygt ned igjen, til sine kjære, til de som gleder seg over turene vi tar. De som gleder seg over det naturen gir, og opplevelsene vi får. De vi vil komme trygt hjem til.

Vi fortsetter. Steg for steg i stillhet.

Den største av dem alle

Bak oss blir horisonten tydeligere for hver høydemeter vi klatrer, rett imot ser vi den kjente profilen til Sølnkletten (1827 moh.) og Veslsølnkletten (1454 moh.) i trivelige Alvdal Vestfjell, den behagelige forlengelsen av Rondane østover. Herfra ser de mektige toppene i fjellmassivet små ut. Bakenfor ligger Rondane med sine takkete 2000-meter-topper.

Dagen er klar og sikten imponerende. Foran oss ligger Tronfjell med sine 1666 meter over havet og ser på nært hold ut som den største av dem alle.

På toppen er det to tårn, som er synlige på store deler av veien opp – de massive konstruksjonene gir deg stadig følelsen av at toppen er nærmere enn den virkelig er. Samtidig gir de et synlig punkt i terrenget for retningen opp, noe som er sjelden i jakten på toppene.

IMG_9202
14: Flere på veg opp – fra Tynset-sida.

Vismannen på Tronfjell

Vi runder Gråvola (cirka 1100 moh. – usikker på hvor punktet er), og tar høydemeter skritt for skritt. Stadig i nærheten av snøskuterløypa opp til toppen, markert med slitne staur preget av år i hardt vær.

Vi passerer piler av tre. De peker alle vestover. I retning graven til Baral – Swami Sri Ananda Acharya. Den indiske filosofen som søkte fred på Tronfjell fra 1917, som ville etablere et fredsuniversitet på Tron, og som navnet sin seter i Lille Elvedalen (Alvdal) etter et av de høyeste fjellene i Himalaya – Gaurisankar (7134 moh.).

Baral var nok et eventyr, et fargerikt innslag i bygda. Som Kjell Aukrust en gang skal ha sagt i et radiointervju:  «Å se’n Baral komme ridende ned på Steia (Alvdal sentrum) på sin hvite hest med turban, langt hår og skjegg, og flagrende, oransje silkegevanter, ja, det var selve eventyret for steiryssen (guttene på Steia) i Alvdal!»

På Flattron (1300 moh.), øst for vår rute til toppen, er det reist et minnesmerke over vismannen, på stedet fredsuniversitetet er planlagt.

Med utsikt til Snøhetta og Savalen

Vest for vår trasé til toppen ligger Barals grav på cirka 1400 meter over havet. Her har vismannen på Tronfjell utsikt mot Snøhetta og Savalen. Vi tråkker videre i planlagt rute, holder vest for Blåskarven (drøyt 1400 moh.), og tråkker videre oppover. Stadig kommer det skiløpere nedover, og stadig dukker det opp flere bak oss. Vi prøver å lese kvaliteten i underlaget i nedkjøringen til de som har allerede har gjort unna den tyngste etappen.

Mot toppen kles tettpakket underlagssnø av et lag på 10-15 centimeter villsnø (ukjent i moderne langrennsløyper), også kjent som styresnø, eller pudder.

Det lover godt.

De siste høydemeterne er krevende. Ikke fordi terrenget plutselig blir brutalt bratt. Men fordi de siste tunge høydemeterne av en tur på 800 høydemeter har en tendens til å hente ut de siste kreftene.

Snøkledd månelandskap

Oppe møter vi «fugleberget» av skiløpere og fotturister fra alle sider av fjellet, som tenkte det samme som oss denne dagen, som fant vegen trygt til toppen i skredsikkert terreng, som valgte sikre spor i solid snø, som tråkket over trygg mose til toppen. Som fant gleden i det naturen gir, og opplevelsene vi får.

Vi klatret også de siste meterne forbi tårnet – og helt til toppen 1666 meter over havet. Det var verdt det.

Herfra er utsikt fullstendig i alle retninger. Her er snøen pakket rundt fjellformasjoner og installasjoner og skaper et merkelig snøkledd månelandskap.

Og etter en lengre pause i solveggen av tårnet på toppen spente vi på oss skiene igjen og fant nedkjøringen. Fantastisk, om du kan kjøre fritt i villsnø. For alle oss andre er det magisk nok (til tross for flere fall). Vi fant ferske linjer i frisk snø, mellom staur og stein, mose og skiturister i motbakke. Vi holdt ryggen (Gråvola) hele veien nedover, mellom de fristende rennene, godt utenfor 30 graders skredutsatt terreng. Vi fant egne spor (rando) og oppdaget nye fall (telemark).

Tronfjell er en fin vintertur både for nybegynnere, og de som har jaktet pudderkledde topper tidligere. Om sommeren kan du kjøre bil hit. Toppen er tilgjengelig, med Norges nest høyeste bilveg. Bruk gjerne den. Men vinterturen er verdt innsatsen: Steg for steg på uberørt snø, til vismannens Himalaya-topp i Alvdal – 1666 meter over havet.

IMG_9264
15: De første svingene på veg ned.

FAKTA

Tronfjell: Tron er et kjegleformet fjell på grensen mellom Alvdal og Tynset kommuner, Hedmark, øst for Glomma, mellom Tylldalen og hoveddalføret i Østerdalen; 1666 moh. På sørsiden ligger setergrenda Tronsvangene. Det går veg opp til toppen, den ble anlagt for bygging og drift av hovedsender for radio og fjernsyn. På toppen har Norkring sender for radio og fjernsyn, mens Avinor har egen radarstasjon for overvåkning av luftrommet for flytrafikk og luftfart. Tron østtoppen/Blåtronden 1653 moh, danner grensepunkt mellom Alvdal og Tynset kommuner, og er samtidig det høyeste punkt i Tynset kommune.

Swami Sri Ananda Acharya, bedre kjent som Baral. Født 29. desember 1881 i Bengal, Britisk India. kom til Norge i desember 1914, og bosatte seg på ei seter i Tronsvangen i Alvdal i september 1917. Dette stedet kalte han Gaurisankar – oppkalt etter et av de høyeste fjellene i Himalaya. Sri Anandas tanke var at en rekke fredsuniversiteter skulle bygges på alle kontinenter på jorden, og at det i hvert universitet skulle være studenter fra alle land i verden. Sri Anand bodde i Alvdal til fredsdagen 8. mai 1945 da han i samme time som freden ble forkynt over hele verden, gikk inn i en tilstand som i India kalles samadhi og etter en periode på over tre uker «forlot sitt legeme for godt». Han ble erklært død den 13. juni 1945.

Kilde: snl.no; wikipedia.no, opplevalvdal.no

KILDER:

– Østlendingen: Mistet livet i snøskred i Tronfjell

– Minneord: Vår fjellvante venn var ute på en skitur etter jobb og ble meldt savnet da han ikke kom hjem til avtalt tid.

– Hovedsender Tronfjell

– To tårn på toppen, Norkring og Avinor.

– Vismannen på Tronfjell. En kort biografi av Bjørn Pettersen (publisert i kulturavisa «Breidablikk», desember 2005)

– Norges nest høyeste bilveg.

Publisert

Fra bru til bru. Vorma på ski Eidsvoll-Minnesund

Etter 7,5 kilometer står jeg med skituppene hengende ut over Lynesdalsevja. Her kommer Holtåa ut i Vorma i Eidsvoll. Nå er den islagt med tilsynelatende sikker is. Her har jeg snudd før.

En god vinter har gitt fristende forhold langs Vorma. Det har vært kaldt nok til at underlaget har fryst skikkelig, og snø nok til å gi gode skiforhold. Fra Eidsvollbrua er sikten nordover upåklagelig, vannstanden er lav og gunstig og værmeldingen fordelaktig. Det er på tide å dra på kortreist ekspedisjon, fra bru til bru. Selvforsynt.

Urørt snø ved Vormas bredde

Miniekspedisjonen starter tidlig, det er lite planlegging med kortreiste opplevelser, ingen akklimatisering for store høyder, ingen basecamp utover en rask stopp ved kjøkkenbordet før sekken sitter på ryggen. Første etappe med ski og staver i hendene, før jeg lander på urørt snø ved Vormas bredd.

Ingen spor, verken av sko eller ski. Snart har jeg boligkomplekset Eidsvoll Brygge i ryggen og forsvinner inn i Vorma-tåka. Den er synlig fra store deler av Eidsvoll, bare man kommer litt opp i høyden. Her på elvebredden er det fascinerende hvordan den oppstår rett nord for bebyggelsen – og slynger seg med Vorma nordover. Holder jeg til høyre inn mot vegetasjonen er jeg utenfor tåkebeltet. Litt til venstre så forsvinner jeg i disen.

Her tråkker jeg egne spor, og faller litt dypere ned i snøen enn jeg håpet. Vekslende vær de siste dagene, med minus 20 i skyggen ga håp om lett skareføre. Nå er det som å gå med truger, steg for steg.

Sola titter fram, og skaper magi i tåkebelte over elva. På skyggesida oppover er det lite å hente fra en tidlig vårsol, og kuldegradene biter i ansiktet. Det knirker i snø og skisko for hvert steg.

VIL DU PRØVE EN MER EKSTREME TUR: Prøv Besseggen vinterstid – 7 timer og 700 høydemeter

Det som ser ut som en solid isbru

Rett nedenfor Hagalykkja kommer første lille evje, med det som ser ut som en solid isbru. Denne skaper sjelden problemer, og krysningen går feilfritt, uten ubehagelige overraskelser.

Videre nedenfor Sandholt og Røkholt med det gjenkjennelige røde huset nede i vannkanten (synlig fra Sundet).

Her er det drevet massivt med tømmerfløting, og sporene er mange. Nå er de fleste skjult under snøen, men når denne går vil historien bli synlig for den som vil ta turen på Vormas gjørmete bredder og imponerende sandbanker.

Det er lite vindu på noen uker etter at snøen går, før vannstanden øker og igjen tar kontrollen over området. Det er verdt en tur, her er det gammel teglstein, rusten kjetting, beholdere og melkespann, gammelt glass og skosåler. Et eventyr for store og små.

Leteaksjon: Dristig familiefar på villspor

Skituren går videre, plutselig i sporet fra en leken snøscooter som har slynget seg i gledesrus nordover. Lovligheten av dette prosjektet er i beste fall tvilsom, men akkurat nå har jeg ingen tanker om slikt, med fast underlag forvandles en tung trugetur til noe som likner på en skitur, og farten øker.

Jeg passerer en fargerik og forholdsvis ny Skibladner-retningsviser, og ser for meg Mjøsas hvite svane dampe nedover idet jeg skremmer opp et svanepar i tåkedisen, og noen ender av ukjent merke letter samtidig.

Så tar jeg ut av skutersporet og helt ned til iskanten, og stopper med skituppene i Vorma. Her er jeg godt kjent, jeg vet det er fast grunn under snøen og isen. Foran meg sklir Vorma sakte, mørk og mektig forbi, den frakter med seg små isflak, og det er ikke vanskelig å se for seg tømmeret som i sin tid fløt nedover her. Isflakene males opp mot elvebredden, og etterlater seg en knusende lyd, og jeg fortsetter nordover og takler neste utfordring greit: En av de større evjene, hvor isen er delvis malt opp av synkende vannstand og bevegelsene i vannet.

Her er det større avstand mellom fast land, og mer vann og is som kan skape problemer. Evja krysses sakte, forsiktig med tunge, prøvende slag fra staver og lette steg en ski av gangen (jeg er lite lysten på at redningstjenesten må kalles ut for å hente ut dristig familiefar i 40-årene som gikk seg fast i gjørma noen hundre meter hjemmefra – og kan tydelig se for meg avisoverskriftene og Twitter-meldingene i forbindelse med hendelsen … Men la det være klart: Skulle isen gi etter kan det raskt bli alvorlig).

Merkelig skapning på veg nordover

På andre siden finner jeg et belte med sol, mindre tåke og varmere vær. Litt varmt drikke og et par ekstra bilder før jeg finner fram solbrillene og sklir videre – forbi små falleferdige bygg, idylliske strandeiendommer, bryggeanlegg, provisoriske bygg og noe som likner på grillplasser. Her oppe ligger Sander, Rønsen og Lynes. Ute i Vorma er det stadig flere svaner og ender. De sklir lydløst over mot andre siden når de hører ski og staver bryte snøen, og sikrer seg litt avstand til denne merkelige skapningen på veg nordover.

Alene med stillheten

Før jeg kommer til Fremmingøya med den gamle «mudringsformandsboligen» (nå i privat eie) har jeg krysset et par evjer til, besteget et par bryggeanlegg i upåklagelig fiskebeinsteknikk, tråkket igjennom snøen og ned på steinete underlag – og blitt dusjet i snøkrystallene som vinden vasket ned av trærne langs bredden. Fortsatt i fint driv nordover, uten farlige hendelser, tegn på frostskader eller andre ubehageligheter som ville truet enhver større ekspedisjon. Her er jeg alene med stillheten, dyrene, vannet og opplevelsene, og det er masse tid til gode tanker – slike tanker man sjelden finner i hverdagsstresset hjemme eller på arbeidsplassen.

Vraket av Dølen på elvens bunn

Ved Fremmingøya kommer jeg over de første sporene av bever – et par større trær, delvis gnagd over. Deretter spor. På begge sider – både på fastlandet og ute på øya. Elvebredden blir brattere, og det smalner, her er det liten plass til en skiløper, men heldigvis godt nok feste i snøen til at jeg unngår å ramle uti Vorma på det smaleste.

Jeg avslutter Fremmingøya og får Mistberget (663 meter over havet) til venstre, så flater landskapet ut og åpner seg opp. Rett fram og til høyre skimter jeg «den gule skolen» (Langset), og opp mot Ninabben (444 meter over havet) Minnesund vels gapahuk. Midt imot får jeg etter hvert Minnesund-bruene, foreløpig tre, om noen år fire. Jeg passerer markøren av vraket Dølen, som ligger på elvens bunn, og ser over på andre siden og opp på platået som snart er utgangspunktet for den fjerde bruen over Mjøsa/Vorma ved Minnesund. Den blir 836 meter lang – og 15 meter over høyeste vannstand.

cof
Faksimile Eidsvold Blad 17. april 1968 da taubåten Dølen sank på Vorma.

Skyggen av en rovfugl

Jeg sklir videre, og skremmer opp et par ender før jeg ser silhuetten av en rovfugl langt der oppe mot den blå himmelen, før jeg fokuserer på vegen videre. Det er nå turen skal avgjøres. Fra Holtsjøen og Nord-Fløyta kommer Holtåa tidvis voldsomt nedover, tar seg ned i Lynesdalen og ut Lynesdalsevja, som på det bredeste er fem meter. og det er på det bredeste det er naturlig å krysse.

Etter 7,5 kilometer står jeg med skituppene hengende ut over evja. Nå er den islagt med tilsynelatende sikker is.

Lyden av rennende vann er likevel tydelig, og tykke flak av brutt is viser at plutselig forfall forekommer. Her har jeg snudd før. Den gang gikk et lite tråkk av rådyrspor god for isens bæreevne – i rådyrmålestokk. Jeg mistenkte den gang da at det går flere rådyr på et stk. dristig familiefar i 40-årene. Det fristet heller ikke å gå langt «inn i landet» for å finne bedre muligheter. Jeg spiste matpakka og gikk hjem igjen.

Med forsiktige steg

Denne gangen er vurderingen en annen, forholdene har vært bedre og krysningene tidligere tryggere. Med forsiktige steg går jeg sidelengs ned på isflaten over evja, og sikter mot det flateste området på andre siden.

Steg for steg tar jeg meg over, uten ukvemslyder eller andre uhyggelige varsler fra underlaget. Snart er jeg på andre siden, setter fart videre, retning campingen – opp flytebryggene i friske fiskebeinstak, forsøk på en liten telemarksving ned igjen – rundt odden og etter hvert med bruene midt imot.

Et par timer på villspor

Her er jeg usikker på strømmene og forholdene, og holder meg bevisst nær synlig land, da jeg er i tvil om isen ligger på fast grunn eller flyter usikkert på Vorma. Snart tar jeg de siste takene opp mot brukarene på jernbanebrua (den eneste av de tre som ikke er fredet) og beveger meg til uthentingspunket oppe ved veien. Og etter et par timer på villspor er jeg tilbake i hverdagen i basecamp med nye krefter og ny motivasjon til flere kortreiste ekspedisjoner. Det finnes en mengde gode opplevelser helt nær, som du kan ta alene eller sammen med noen.

Denne turen er gjennomførbar ved lav vannstand, på ski når det er snø/is og til fots om snøen har gått. Uansett tidspunkt: Har respekt for kreftene i elva og for usikkerheten i evjene. Er du i tvil: Spis matpakka og gå hjem. God kortreist tur!

IMG_8980
34: Jernbanebrua.

FAKTA BRUENE

Ny Minnesund bru: Åpnet 1993. Broen går parallelt med gamle Minnesund bru, lengste spenn er 80 m, total lengde 532 m. E6 går over broen. Brua har 9 spenn. Brua er fredet av Riksantikvaren.

Langset bru: Åpnet av kong Olav V 12. desember 1959. Vegbru på Fylkesvei 177 (tidligere E6), er 598 meter lang, og største spenn er 102 meter. Brua har 18 spenn. Brua er fredet av Riksantikvaren.

Minnesund jernbanebru: Ble bygd i 1879, som del av Hedmarksbanen mellom Eidsvoll og Hamar. Banen åpnet i 1880. Jernbanebrua er 362 meter lang. Midtspennet ble i 1913 forlenget fra 62 til 82 meter, da midtpillarene måtte flyttes. Brua har 12 spenn. Brua er ikke fredet.

Eidsvollbrua: Offisielt åpnet 17. mai i 1992, brua er 320 meter lang og har ca. 8.500 i årsdøgnstrafikk.

Sundbrua: Åpnet i 1923, samtidig ble jernbanebrua åpnet. Den eldste Sundbrua var ei trebru som ble bygd i 1857. Før den tid var det ei «vinterbru» over elva som kunne brukes ved lavvann, og Sundet var et fergested.

Planlagt: Ny bru for jernbane over Minnevika. Lengde 860 meter, planlagt ferdig i 2023. Den nye jernbanen bygges for en fart opptil 200 km/t.

 

FAKTA VORMA

Vorma kommer av norrønt Varma, av adj. varm, da elven ofte er isfri. Elven er en sideelv til Glommavassdraget og har sammen med Gudbrandsdalslågen en lengde på 351 km.

På vestsiden mottar Vorma sideelvene Julsrudåa og Andelva og på østsiden Holtåa og Jøndalsåa.

Elva er ofte isfri om vinteren, og er et viktig vinteroppholdssted for sangsvaner og andre svømmefugler.

På vinterstid er vannstanden lav her, og med gode snøforhold er det forholdsvis greit å gå på ski langs bredden – bare vær forsiktig på iskanten, og ta hensyn til utrygge isbroer over evjene. Snu om du er usikker.

 

KORT OM  MINI-EKSPEDISJONSSEKKEN

Det er ikke mye man trenger for en mini-ekspedisjon, men noe kan det være greit å ha med: Ekstra skift i vanntett pose, en varm jakke eller genser (til pausene), gnagsårplaster/sportstape/enkeltmannspakke, og det du trenger av strøm og batterier til diverse elektroniske dingser, og litt mat/snacks og varmt drikke (alt etter hvor lenge du planlegger å være ute).

Publisert

Fantastiske Besseggen vinterstid – 7 timer, 21 km og 700 høydemeter

Denne turen er krevende i ruskete i vintervær, i dårlig vær lar du være. Vi fikk årets fineste dag da vi gikk Besseggen tidlig i mars.

Sommerturen fra Memurubu til Gjendesheim er drøyt 13 kilometer. De fleste velger denne. Dette er en av landets mest populære turer. De siste årene er kapasiteten med båtene inn til Memurubu økt, og det er opprettet en egen fjellpatrulje, som kan bidra om noen får problemer over den luftige eggen. Du risikerer kø i flere etapper av denne populære sommerturen (bil, båt, sti, fjell og overnatting, for å nevne noe). Søker du til fjellet for ro og stillhet kan du trygt styre unna.

På vinterstid er Besseggen et rolig sted, selv om randonee-bølgen har bidratt til økt vintertrafikk.

– For et par år siden var det ingen som gikk denne turen, da kunne jeg ha fjellet for meg selv, forteller guiden, før han teller opp skredsøkere, søkestenger og spader.

I tillegg ser utstyrslista slik ut:

– Sekk med mulighet til å feste skiene.
– Ski, staver, støvler og feller
– Ekstra klær i sekken
– Dunjakke (til pausene)
– Godt med mat og drikke (varmt/kaldt)

Vi er et lite turfølge, som møtes for første gang inne på Bessheim denne morgenen tidlig i mars. To trøndere, meg selv og Gjendeguiden sin mann. Heretter kalt Guiden, Stålkant, Kortfell (forklares seinere) og meg selv. Det skulle vise seg å være en fin gjeng for fjelltur i krevende vinterlandskap. Etter noen høflighetsfraser legger vi egne erfaringer fra vinterturer i bratt terreng på bordet. Vi er tre uten nødvendig kunnskap. En med. Ingen er ukjente med fjellet, men sommerturene står for hovedaktiviteten – i tillegg kan vi samlet vise til enkelte skiturer i kvistet og forholdsvis flatt vinterlandskap. Nå skal vi gå rett i terrenget, i potensielt skredfarlig landskap, tråkke våre egne løyper og lage våre egne spor over en egg mange ikke engang takler på sommertid.

Så kommer bakkene og brutale stigninger

Status: Vi er en gjeng i 40-årene (pluss-minus), med en stødig og lun guide. Vi har endelig funnet plass til en utfordring i fjellet innimellom jobb, barn og eventuelle andre forpliktelser. Guiden er på tur med oss, men har ikke dette som fast levebrød («Jeg må jo ha tid til egne turer også»). Vi gleder oss, og de første takene ut i skisporene er lystige.

Vi følger skutersporet langs kvistet løype, som etter hvert tar av mot Gjendesheim (sør-sørvest) og Glitterheim (nordvest). To med feller, to uten. Ski uten feller sklir lett fra de første hundre meterne, så kommer bakkene og brutale stigninger, og styrkeforholdene endres.

Sola stikker fram, og varmen er påtrengende, til tross for at værstasjonen i skyggen på turisthytta bar bud om 20 kalde grader. Vi tar første tekniske stopp tidlig, for å justere påkledning. Feller på også for de to siste i følget, og snart viser det seg at halvfeller ikke gjør jobben som ønsket.

– Det kunne gjerne vært presisert i utstyrslista, sier Kortfell, som plages i de første bratte motbakkene, og skal plages i enda noen timer.

Vi andre går rett opp uten antydning til glipptak. Men når du er vant med blå ekstra under skiene, krever det litt tilvenning å gå rett opp uten antydning til fiskebein, men vi lærer etter hvert teknikken: Glipptakene kommer kun når man ikke stoler på fellene, og begynner å kante skiene.

 

Oppover fra Bessheim sitter småpraten løst. Vi velger skuter-traséen, det betyr i en god sving vestover og deretter oppover i stedet for det mer direkte alternativet rett opp fra hytta.

Sola varmer fra blå himmel, og det er ikke bevegelse i lufta. Terrenget er sikkert, og vi får gå som vi vil. Så lenge Guiden kan se oss.

«Så lenge det er motbakke er det riktig veg».

Den ene dagen i året

Kortfell sliter med skiene, og trenger et par stopp ekstra for å få justert utstyret optimalt. Vi andre tråkker oppover i skuterløypa, før vi brekker av mot venstre og ut i uberørt snø. Vi jakter kanten og innsteget mot Bessvatnet langs hver våre spor oppover. Stadig snur vi og ser ned på Bessheim og utover fjellandskapet. Nord-nordøst for oss ser vi rando-gutta, som startet litt før oss og tok den direkte tilnærmelsen. De holder godt tempo.

Vi tar pauser når vi ønsker. Sola varmer, så det er ikke noe problem. Med pausene samles også eventyrerne. Og vi lager stoppene lange nok til at alle får igjen pusten, og eventuelt fylt etter med mat og drikke, eller justert bekledningen. Det er ingen grunn til å ha det travelt på en så fin vinterdag.

– Det kan godt være sol her, sier Guiden. – Men da blåser det. Og det kan godt være vindstille, men da er det snø, og snør det ikke, da er det tåke.

Vi forstår. Fenomenet sol, blå himmel og vindstille forekommer ikke alt for ofte. Vi takker.

Tunge steg i urørt snø

Så er den der – den snøkledde flata som på sommeren er flytende: Bessvatnet. Vi gleder oss over at terrenget flater ut – til venstre får vi Veslefjell og forlengelsen av eggen vi skal over. Midt imot: Besshøe på 2258. Vannet ser ut som en grei tur på en halvtime. Maks én time.

– Det tar minst halvannen time, sier Guiden, nå også som tankeleser.

– Når vi kommer dit det ser ut som vannet slutter er vi halvveis, sier han og peker på en rygg på venstre side.

Dobbelt så dyrt, dobbelt så bra?

Vi tråkker videre, lager egne spor og drar oss sakte litt mot høyre for å treffe rando-guttas løype. Det er tungt å tråkke løype, og kan vi få noe gratis, så tar vi gjerne det. Vi legger oss på linje, og bytter på å gå foran. Fellene har motsatt effekt her: De gir tung framdrift. Det er tunge steg vi tar, og snart velger Stålkant og jeg å ta dem av, og finner snart skigleden igjen. Kortfell og Guiden beholder sine på, og holder jevn framdrift over vannet. Vi lærer at det er stor forskjell på kunstige feller (nylon) og naturlige feller (mohair). Guiden har sistnevnte. De koster omtrent det dobbelt, gir like godt feste oppover – og antydning til gli nedover. Nylon gir godt feste. Punktum. Kortfell er også fornøyd. Her på flata får han det beste av fellene (feste) og skiene (glid).

Vi fortsetter over vannet – og begynner å kjenne at det tar på. Det er ukjent terreng, bratt og voldsomt i starten, nå flatere, men med mer krevende snø. Det er tungt å tråkke egne løyper. Og sekkene veier mer enn det vi er vant med på skiturer i lavlandet. Vi tar inn på rando-sporet, og det letter framdriften noe, samtidig som vi går inn i skyggen av fjellet, og kjenner kuldegradene værstasjonen varslet.

Profilen til Besseggen

På nært hold ser vi høydemetrene opp til Besshøe til høyre for oss, og profilen til Besseggen på motsatt side. Guiden peker ut fornuftig sommer- og vinterrute opp til Besshøe, for den som ønsker seg den.

Etter to timer setter vi skiene på fast land igjen, på Bandet. Vi tråkker i fiskebein opp fra Bessvatnet, og finner en plass i sola for dagens lengste stopp. I ryggen har vi Besseggen – og midt imot sitter rando-gutta i solhellinga. De er på slutten av sin pause, og er snart borte hos oss for tips om oppstigningen.

«Jeg vil nødig ut å søke etter dere»

– Hva tenker dere om stegjern, passer å ta dem på her, både spør og konstaterer gutta i plastsko. De frykter glipptak på glatt underlag og har mottrekket i sekken.

– Mneeeeei, svarer Guiden. Og peker oppover ryggen. – Det er stort sett dyp snø med forholdsvis bart fjell under. Sko gir bedre feste.

Gutta, som aldri har vært over eggen vinterstid takker for tipset, og leder praten inn på rutevalg. Oppover gir det seg selv, hold den spisse ryggen, det høyeste punktet opp eggen, ta det med ro – og vær trygg på at hvert nedsett finner trygg grunn.

På toppen anbefaler Guiden retningen over det høyeste punktet Veslfjellet, så følge sommerstien et stykke, før man tar av til venstre ned ei renne i retning vannet og etter hvert ut og ned til Bessheim igjen.

– Vi fikk anbefalt stien ned mot Gjendesheim, sier rando-gutta.

– Nei, vær så snill, ikke ta den, der er skredfaren stor i år, og jeg vil nødig ut å søke etter dere, sier Guiden med et smil – og et tungt alvor. Han gjentar anbefalt rute til rando-gutta, som nå engasjerer seg mer i rutevalget Guiden foreslår.

«Lytt til erfarne fjellfolk»

Punkt 5, Fjellvettreglene 1952-2016 (de «gamle» fjellvettreglene)

Vi fullfører matpakka, pakker sekken og fester fellene på skiene igjen, deretter festes skiene til sekken, en på hver side, eller samlet på skrå bak på sekken. Festes skiene alt for høyt på sekken forstyrrer det tyngdepunktet, festes de for lavt, vil endene på skiene slå deg i beina eller ta i bakken i bratt terreng. Da blir turen fort ubehagelig. Det finnes spesialsekker for slikt, men en alminnelig tursekk vil stort sett gjøre jobben (tips: Prøv hjemme og sørg for at det fungerer før du befinner deg ved foten av fjellet uten andre muligheter enn å ta skiene under armen).

Et fall vil ende fatalt

Rando-gutta har tråkket spor oppover, vi bruker de samme – med skiene på sekken og stavene som støtte. Vi har vært ute i mange timer, og den tøffeste økta kommer nå. Vi er slitne, men ivrige. Det er viktig å ta det med ro, og være sikker på at foten finner fast feste under snøen. Det er mulig å skade seg stygt i det steinete underlaget, selv om sporene etter pionerene foran ser fine ut.

Om sommeren er det nærmest umulig å «falle av» Besseggen, men om vinteren er det annerledes, nå er ruta opp mer uklar, det er mindre friksjon i underlaget, og det dannes snørenner fra ryggen og hele veien ned til Bessvatnet (1350 moh) på den ene siden og Gjende (1000 moh) på den andre. Det kan gi lange og luftige turer. Et fall vil mest sannsynlig ende fatalt.

Munken, Mugna og Rasletinden  – Surtningssue og Besshøe

Steg for steg tar vi oss oppover. Tempoet justerer seg selv. Det går noen steg om gangen før det er greit med en liten stopp – igjen. Det gir oss en mulighet til få igjen pusten, fokusere på oppgaven – og ikke minst å ta inn utsikten.

Vi er på veg opp Besseggen i begynnelsen av mars, sola varmer og sikten virker uendelig – vi får stadig bedre oversikt over terrenget rundt oss. Vi ser ned på Gjende, vestover mot Memurubu og Gjendebu, sørover på spektakulære Knutshøe (Besseggens lillebror), videre mot området vest for Valdresflya hvor 2000-meterne Høgdebrotet, Kvassryggen, Steinflytinden, Tjønnholstinden, Knutsholstinden, Munken, Mugna og Rasletinden ligger. Blant annet. Et eldorado for dem som jakter 2000-metertopper.

I fjellene vestover har vi Surtningssue og Raudhamran, og nord-nordvest Bessfjellet og Besshøe som troner over oss. Dette er topper mange søker både sommer og vinter.

For de som trives i flatere fjellandskap er det et rikt T-merket stinett her, mellom hyttene Glitterheim, Spiterstulen, Leirvassbu, Olavsbu, Gjendebu, Torfinnsbu, Bessheim, Gjendesheim, og Memurubu. Langs Valdresflye ligger Bygdin fjellhotell i ene enden, og Maurvangen i andre. Midtveis lå tidligere Valdresflye vandrerhjem. Nå parkeringsplass. Her er det planlagt et nytt turistsenter (uklart når dette er ferdig).

Ustøtt underlag – snøen gir etter

Vi tar det pent oppover, går ujevnt i vårt eget tempo – og sprer oss utover. Innimellom samles den lille gruppa, før vi fortsetter. Stort sett er tråkket til rando-gutta ryddig, men enkelte steder settes foten ned på ustøtt underlag – eller snøen gir etter. Det går bra. Et par steder er utsatt, vi forstår det med en gang – kroppen spenner seg, forbereder på å gjøre de neste stegene helt riktig. Om sommeren ufarlig, men med litt større oppakning enn vanlig, skisko på beina, staver i hendene og skiene ragende høyt over oss, føles det usikkert. Dette er steder hvor man ikke har råd til å gjøre feil. Vi har snart vært ute i fem timer, vi har gått 11-12 kilometer. Vi har kommet til det punktet på turen hvor det kan gå helt galt.

IMG_8403

Vi passerer det første punktet greit, og møter etter hvert det neste – her må man et par steg ned, før man skal bort, og rett opp. Idet man skal rett opp, står man med ryggen mot Gjende, og skal ta et steg, som virker litt for høyt, med en baktung bør, og harde plastsåler mot snø og stein. Her settes en fot ned, før en stav flyttes. Stavens feste sjekkes, før neste stav kommer etter. Når alle punktene er trygt plantet i underlaget, kan foten flyttes og ta steget opp. Glipper staven nå er neste stopp Gjende 500 høydemeter under oss, snørenna er en perfekt rutsjebane rett ned, den byr ikke på noe som kan hindre fallet.

Guiden er rolig, vi passerer. En etter en.

Så videre, i terreng som nå virker enkelt.

«Det kan gå helt galt»

– Der kan det skje noe. Det er utsatt, konstaterer Guiden, og avslører alvoret – taktisk nok etter at vi har passert. Punktet er normalt luftig, men nå ligger snøen på en slik måte at det kan bli farlig.

– De som ikke tar det rolig der, kan fort komme ut for noe. Det kan gå helt galt.

Perfekte sikk-sakk-svinger feil vei

Videre oppover går det helt greit, overraskende greit – hele Besseggen er snøkledd hele veien oppover. Det er tungt, og krevende, men føles trygt og greit, så lenge man fokuserer og tar det med ro. Etter hvert roer terrenget seg noe, og flater ut. Vi stopper for drikke, og en sjokoladebit, før vi spenner på oss skiene. Herfra går det nedover, før det går bratt oppover mot Veslfjellet. Vi beholder skiene på og krysser oppover, og lager fine sikk-sakk-svinger feil vei. Hadde dette vært sporet vårt nedover ville det vært de perfekte telemarksvinger.

Vi samles igjen, spenner av oss ski og sekk, og tar oss tid til mat og drikke i solhellinga på cirka 1650 meter, det er vindstille og varmt. Sol fra blå himmel og god stemning. Her har vinden tidligere blåst bort snøen, så det er stadig mer stein som stikker fram. Veien videre blir en dans mellom mindre os større stein for å bevare skiene best mulig, før vi topper inn på Veslfjellet 1743 meter over havet – turens høyeste punkt. Den store varden, eller steinpyramiden, på toppen er dekket av snø, så jeg tar meg opp med skiene på, litt barnslig moro bør alltid være med på tur.

Klæbø-klyv i nedoverbakke

Så sklir vi nedover, eller tråkker, med fellene på. Halvfell og Guiden sklir ifra, Stålkant og jeg må ty til Klæbo-klyv for å komme nedover. Etter hvert flater det ut – og går slakt imot til neste lille høyde.

Her stopper vi. Tar av sekker og feller og gjør oss klar for frikjøring nedover mot Bessvatnet. Foran oss har rando-gutta tatt riktige valg. Det er 15 centimeter styresnø, og muligheter for fine svinger hele veien nedover mot vannet. Guiden peker retning, og umiddelbart avslører vi manglende teknikk i det som skal være det lette og lekne partiet av turen. Forsiktig prøver vi oss, slakt bortover, i plog. Det går i rykk og napp, forsiktig prøvende. Det blir ett og annet ufarlig fall i myk snø, før vi prøver igjen, og etter hvert får til noe som likner svinger. Guiden setter en serie perfekte svinger i brattere terreng enn vi søker, og leker seg nedover med et stort smil – omkranset av skyer av løssnø.

Fri stil og valgfri nedfart

Vi kommer ned – godt fornøyde setter vi skiene igjen på Bessvatnet. Nå er det bare ut – fram til kanten og ned til Bessheim igjen – i fri stil og valgfri nedfart. Det tar på. Etter en dag i fjellet, og oppunder to mil begynner beina å si fra. Vi svinger inn foran Bessheim omtrent samtidig. Etter 7 timer og 21 kilometer i fjellet er vi tilbake der vi startet.

Vi spenner av oss sekker og ski og slår av skredsøkerne. Inne løsner vi på skiskoene og tar av skalljakkene. Gutta fra Trondheim kjøper kaffe, guiden og. Selv har jeg booket en natt til og går for en halv kald en, som smaker fortreffelig etter dagens økt. Vi summerer opp turen, sier oss mer enn fornøyde, er godt slitne, og tar med oss gode minner fra en flott tur i et fantastisk fjellområde.

IMG_8592

FAKTA: Besseggen vintertur med utgangspunkt Bessheim

Distanse: Rundt 20 km,

Varighet: 6-8 timer

Utstyr: Fjellski/randonee.

Type tur: Krevende

Utstyr: Det beste er eget utstyr, i hvert fall sko, så slipper du ubehagelige gnagsår-overraskelser. Lån gjerne, men prøv det først, så du vet hvordan det fungerer. Skredutstyr: Søker, stang og spade kan man leie på Gjendesheim. De har også fjellski og randoneeutstyr om du skulle trenge dette.

Husk: Nok mat og drikke, dette er en tung økt over en hel dag i fjellet. Gjerne et skift, varme klær og en god sekk. Solkrem på de gode dagene. Og en godbit, en sjokolade eller annet som kan få opp motivasjonen når det er tungt.

Overnatting: Velg gjerne Bessheim, fjellhotellet med sjel, hyggelig betjening, god mat og enerom. Sverger du til DNT-hytter er Gjendesheim et fantastisk sted, hvor du kan ende på fellesrom og få bad på gangen. Her møter du likesinnede for en god samtale om kommende eller tidligere turer. Besseggen Fjellpark Maurvangen kan også anbefales. Alle tre er gode utgangspunkt for Besseggen-turen.

Publisert

På skøyter med vann under isen

Byr vinteren på mange kuldegrader og lite nedbør ligger alt til rette for turer på isen.

Med skøyter på beina får du en helt egen opplevelse av landskapet og vannene. Etter en skikkelig kuldeperiode kan du gå hvor du vil – og den store bevegelsesfriheten kan gi fantastiske inntrykk når du nesten lydløst sklir bortover speilblanke overflater – fra vann til vann.

Har du hockeyskøyter, danseskøyter, klapp- eller hurtigløpsskøyter er du klar for magiske isopplevelser. Stadig flere bruker turskøyter, slike du kan stroppe fast på en solid tursko, eller klikke  fast til en skisko. Sistnevnte kommer med valgfri binding: For solide fjellskisko eller lettere skøytesko, av valgfritt merke.

Moro for de minste

Har du et lite tjern i nærheten kan det bli en fantastisk lekeplass for de minste. Sett opp to sko som ishockeymål, eller flere som hinderløype. Dra i gang et bål inne ved iskanten, ta med pølser, varmt drikke og en sjokoladebit.

Husk varme klær. Det blir fort kaldt på åpne isflater. Det kan også være lurt å ha en snøspade tilgjengelig (eller aller helst en isskrape for skøytebane), da isen fort blir tung å gå på med et snølag oppå.

Er dere flere som vedlikeholder isflata, kan det gi mange timer moro i løpet av vinteren, så sant kuldegradene holder – og dere er i stand til å holde snøen unna.

Langturer på serier av tjern

Vil du ut på lengre turer vil en serie tjern i skog eller mark kunne ta deg ut på skikkelige langturer. Da er skøyter med skibinding det enkleste; de klikkes enkelt av og på og lar deg skli over vannene, før du klikker av deg skøytejernene og går videre til neste isflate.

Er du ukjent med skøyter, men har grei skiteknikk vil du trolig mestre dette. I hvert fall etter noe forsøk. Skøyteteknikken i de to stilartene er (omtrent) den samme. Også på isen kan du bruke staver. Det kan gi flotte turer med rask framdrift.

DSCF4545
Fantastisk fint på langtur med turskøyter.

Glem ikke sikkerheten

Magiske opplevelser på islagte tjern kan raskt bli både dramatiske og livstruende, om man ikke følger noen enkle regler. Sjekk alltid istykkelsen, enten det er for enkel lek på lokale tjern, eller langturer i marka. Et isbor eller en øks gjør jobben på småturene, men blir unødvendig tungt å frakte på langturene. Hør gjerne med kjentfolk. Vær obs på at isen alltid er tynnere ved inn- og utløp, ved demninger og andre strukturer. Det er som regel alltid lokale variasjoner i vannets strømninger, som gir overraskende usikker is i tilsynelatende trygge områder.

Husk: Selv om det er andre ute på isen er det ingen garanti for at isen er sikker. Gjør alltid selvstendige vurderinger. Sjekk isen flere steder, fysisk og visuelt.

Gå aldri alene

Husk: Gå aldri alene. Du trenger noen til å passe på deg om uhellet skulle være ute. Dessuten er det ofte hyggeligere å være flere på tur.

  • Husk ispigger for selvberging, disse skal henge lett tilgjengelig rundt halsen.
  • Husk redningsfløyte, også denne lett tilgjengelig.
  • Redningsline, kasteline. Pose med tau som flyter og vekt i enden. Skal være tilgjengelig selv om du ligger i vannet. Lær deg å bruke denne! Står du på trygg grunn kaster du den ut til personen i nød. Ligger du i vannet, kan du selv kaste den til redningspersonen(e). Det er da en åpenbar fordel at lina allerede er festet i din ende.
  • Komplett klesskift i vanntett pose i sekken, og en liten bit sitte-/liggeunderlag for å stå på (også fin å ha i pausene). Tørre klær er livsviktig om uhellet oppstår langt fra sivilisasjonen. Kulden blir raskt farlig.
  • Sekk med godt hoftebelte og stropp under skrittet eller rundt lårene (så sekken ikke flyter opp og over hodet om du havner i vannet).
  • Bør med på langturer: Spesialstaver med ispigg for å sjekke tykkelsen på isen. Trenger ikke nødvendigvis være en del av grunnutrustningen om du kun går kortere runder på lokale kjente tjern med stabile isforhold. Men anbefales.
  • Mobiltelefon i vanntett pose, og nødstrøm hvis nødvendig.
  • Ikke gå for tett, særlig når det er tynn is, gå gjerne på rekke – med god sikkerhetsavstand.
  • Hjelm. Ikke mange bruker hjelm, men det anbefales. Isen er like hard mot hodet enten du er nybegynner eller veteran.

Redningsselskapet viser her teknikken for å komme seg i sikkerhet, om du har falt i vannet.

Fyrstikker og førstehjelp

En liten pose med fyrstikker, opptenningsposer og førstehjelpsutstyr (husk gnagsårplaster om det er lenge siden skoene er brukt) er alltid lurt å ha i sekken (uansett type tur), litt proviant og eventuelt varmt (og kaldt) drikke. En del av dette gjelder også om du går på ski over vann.

DSCF4507
Opplevelser på skøyte-tur: Luftbobler og bever-stokker i frossen is.

 

Kroppen får kuldesjokk

Ingen kan vite hvordan de reagerer om uhellet er ute, med mindre man tidligere har gått gjennom isen. Går du i en gruppe vil trolig de andre ha oppfattet uhellet, hvis ikke – bruk fløyta. Prøv å puste rolig, kroppen får kuldesjokk i det kalde vannet. Panikk og hyperventilering kan føre til drukning. Få kontroll på pusten og fokuser på oppgavene.

  • Snu deg tilbake i den retning du kom fra, der vet du isen holder. Bryt deg fram til is som bærer ved hjelp av albuer eller kroppstyngden (har du staver, kan du samle disse foran deg og legge dem opp på isen, de kan hjelpe deg med  fordele vekten på tynn isen).
  • Har du turfølge, kan du kaste redningslinen mot dem.
  • Lær deg metoden for å komme deg opp på isen ved egen hjelp: Holdt godt fast i ispiggene, hugg de ned i isen, og spark bena bakover. Ak deg oppover på isen, og flytt piggene fremover for hver gang du kommer deg lenger opp.
  • Når du vel er oppe på isen, må du fordele kroppsvekten jevnt og krype fram til sikker is.

Ivrig skøyteløper gjennom isen

Tidligere fagforeningsleder Rolf Utgård er en ivrig skøyteløper, han har gitt ut boka «På skøyter i marka» (2007), hvor han forteller om skøyteløping på vannene i Oslomarka og i vannene sørøstover i Akershus og Østfold. Han har selv blitt reddet av andre etter å ha gått igjennom isen – og han har vært med på å redde andre. For å vise teknikken man bruker for å redde seg selv gikk han frivillig gjennom isen foran VGTVs kameraer i 2015.

Lokale idrettslag og turgrupper

Om du er ikke har forsøkt skøyting på naturis tidligere finnes det i enkelte kommuner tilgjengelig informasjon om sikker is, varsom.no tilbyr det samme, DNT har egne grupper og arrangerer kurs, Redningsselskapet har en god punktliste, skiforeningen bidrar med sin kunnskap – og flere steder arrangeres det langløp på skøyter, eller lokale idrettsforeninger har åpne samlinger hvor du kan forsøke skøyting på naturis under kontrollerte forhold.

Blir du etter hvert trygg på denne aktiviteten, kan en kveldstur med hodelykt anbefales, det gir en egen opplevelse av naturen, stillheten og skøytene mot isen. God tur!

00 IMG_1270_1260