Turen opp til Rasletind starter på Valdresflyas høyeste punkt. Første del går på flott og til dels frodig fjellbunn, andre del er stein. Underveis opp er du innom Øystre Rasletinden på 2010 moh., som er Øystre Slidre kommunes høyeste topp.
Mange går til Rasletinden på ski, helst etter at vegen over Valdresflya åpner. Toppen er tilgjengelig, og ved gode snøforhold kan også mindre erfarne skiløpere få fine nedkjøringer. Det andre alternativet er fottur i de snøfrie månedene.
Sommertur til topps
DNT Valdres vardet og malte sommerruta til Rasletind i 2014, året etter ble det lagt klopper på de våteste partiene. Turen er drøyt 8 kilometer én vei, og er tilgjengelig fra Valdresflya, på parkeringen hvor Valdresflya vandrerhjem tidligere lå.
Utgangspunktet er parkeringsplassen på østsiden av veien, stien starter på vestsiden. Vær oppmerksom når du krysser her, både uoppmerksomme turister i bobiler, fartsglade motorsyklister og tunge transportkjøretøy bruker veien. Noen i høy hastighet.
Det er god merking fra start, og både en retningsviser og informasjonstavle forteller om turen til toppen. Første del går rett sør for Fisketjerni (1373 og 1377 moh.), og stien går forholdsvis rett vest i det første partiet. Her er det fuktig, til dels veldig vått, men det er gjort en veldig god jobb med klopping av DNT Valdres. Takk for godt arbeide med tilrettelegging!
1: Artig farkost på Valdresflyas høyeste punkt.
2: God merking av Valdres DNT.
3: Informasjon om turen til toppen.
4: Terrenget innover. Flatt og fint i starten.
5: Klopping over de våte partiene.
6: Tydelig merking og fine stier.
7: Tyelige varder.
8: Stein balanserer på stein.
9: Mini-flagg på stein.
10: Tilbake mot Parkeringsplassen, Fisketjørni og Valdresflya
11: Noen har gått skoa av seg (på vei opp, eller ned).
12: Liv i fjellet.
13: Navnløst vann på cirka 1530 moh. Øystre Rasletinden 2010 i bakgrunnen.
14: foto nordover. Besshøe til venstre i bildet, Øvre Sjodalsvatnet til høyre.
16: Glimt av reinsdyr i Steindalen på cirka 1550 moh.
17: På veg oppover etter et flatere parti..
18:God T-merking, her over et sva.
19: Flere snø-krysninger på vei opp.
20: Frodig i fjellet.
21: Toppturister på vei ned.
22: Steinete opp mot Øystre Rasletinden.
23: Foto nordover, retning Besshøe og Besseggen, Knutshøe og Øvre Sjodalsvatnet.
24: Snø og stein. Trå varsomt da man plutselig tråkker igjennom snøen og på ukjent steingrunn under. Det er fort gjort å tråkke forkjært i slike overganger.
25: Øystre Rasletinden på 2010 moh.
25: Øystre Rasletinden på 2010 moh. Klokke holdes vel omtent én meter over fast grunn.
26: Steinete videre bort til Rasletinden.
28: Ny snøpassasje, og videre oppover.
29: Over denne, deretter: Rasletinden innen rekkevidde.
30: Rasletinden 2105 meter over havet.
31: Utsikt videre til Munken og Mugna – begge over 2000 meter.
32: Skriv den inn i boka på toppen. Utsikt retning sør, mot Synshorn, Bygdin og Bitihorn.
33: Finfin veiviser på returen.
34: Herlig vær.
35: Over svaet på returen.
36: De siste meterne i lettgått terreng. Takk for turen!
15: Mot Besseggen.
Valdresflya-panoramaet
Etter å ha passert Fisketjerni dreier stien mer i nordvestlig retning. Nå begynner også stigningene litt forsiktig, men underlaget er fortsatt hyggelig, og framdriften upåklagelig. Man kommer raskt opp i terrenget, og utsikten blir løpende bedre.
Ved stopp og pust i bakken er det verdt å snu seg bakover mot utgangspunktet og ta inn Valdresflya-panoramaet.
Man passerer snart over en liten høyde (ca. 1530 moh.), en liten arm som springer ut fra Rasletinden, og terrenget flater ut for en periode. Her går stien i vestlig retning. Så blir suset fra trafikken over flya borte, og man er omgitt av det beste fjellet har å by på. Her inne møtte jeg fem-seks representanter for tamreinstammen her oppe. De holdt seg på trygg avstand, og jeg sørget for ikke å forstyrre unødvendig.
Øystre Rasletinden 2010 moh.
Videre over en liten bekk, deretter tydeligere stigning og etter hvert dreining mot sørvest og sør mot Øystre Rasletinden. Nå er det stein og steinblokker som regjerer stien. Merkingen er flott, og det er ikke noe problem å finne retningen i godt vær (trolig heller ikke i dårligere vær). Her går man fra stein til stein, og man må være oppmerksom på hvor man setter ned foten.
Rasletinden 2105 er en topp som ligger litt innpå og bak – og denne er ikke synlig før man nærmer seg. Øystre Rasletinden på 2010 moh. er imidlertid synlig flere ganger på veien opp. Denne passeres, og stien dreier i sørvestlig retning, ned og bort på Rasletinden. Her tråkker man i stein, og taper noen høydemeter, før man tar det siste strekket opp på toppen. Her oppe er det besøksbok i rød kasse. Skriv deg inn, så ser DNT Valdres hvor mange som tar seg opp til topps.
3 timer opp, 2 timer ned. Minst.
Her oppe på toppen møtte jeg et par, med et lite barn i bæremeis. Det viser at turen er tilgjengelig om man vil, og er forberedt. Samtidig skal man være klar over utfordringene. Det ligger en turbeskrivelse på ut.no under tittelen «Familievennlig topptur til Rasletinden 2105 moh.» Dette er en fin og tydelig beskrivelse av rutevalget opp. Tidsbruk er anslått til 3 timer opp og 2 timer ned – lenger tid med barn (fjellvante). Alene på tur, med lett oppakning og greit driv med en del fotostopp klokket jeg inn på litt under 3 timer opp og 2 timer ned. Rett nok var dette etter Besseggløpet tidligere på dagen, men det er greit å anta at de fleste trenger 5 timer på denne turen. Med barn går det fort mye lenger tid.
Den første delen er enkel. Den andre delen steinete og krevende. Og her er det viktig å understreke at dette er en tur for fjellvante barn, som beskrivelsen påpeker. Det er ikke her man starter om man skal skape turglede blant de små. Dette er nok heller ingen tur for de aller minste barna. Min 4-åring (snart) er ikke egnet for denne turen, men min 7-åring kunne taklet det, selv om det enkelte steder var steinblokker store nok til at han ville fått en jobb med å forsere dem. På en god dag ville han hatt et eventyr med denne typen klyving. På en dårlig dag ville det raskt blitt tung stemning. For 10-åringen er nok dette en gjennomførbar tur, i godt vær. Men dette må hver enkelt vurdere – det er stor forskjell på barn, og på voksne. Turvante takler denne toppen veldig greit, men det er greit å vurdere forutsetningene før man gir seg i kast med denne – eller andre – 2000-meterstopper. Det er ingen skam å snu. Det er fint terreng innover, og skulle turen bli avkortet har man uansett fått med seg fine opplevelser.
Lang liste med topper over 2000 meter
I dette området er toppen av Rasletind bare starten på et eldorado av 2000-metertopper, i nærheten ligger Mugna (2159), Munken (2105), Austre, Midtre og Vestre Kalvehøgde (henholdsvis 2178, 2122 og 2208 moh.), Nørdre Kalvehølotinden (2019) og Leirungskampen (2079).
Gjendealpene
Området mellom Bygdin og Gjende kalles Gjendealpene. Her er det en liste med 30 topper over 2000 meter (inkludert de nevnt over), for den som samler på slikt. En god del av fjellene mellom Bygdin og Gjende skal være greie å bestige, men et par er krevende. (Store) Knutsholstinden på 2341 meter over havet er selve majesteten i Gjendealpene – og med sin pyramideformede topp ruver den over fjellene i nærheten. Opp til toppen av Knutsholstinden er det flere mulige ruter, den mest krevende og varierte byr på bratt isbre og klatring på klippe.
Av hytter i området har DNT flere gode muligheter, og et fint nettverket av merkede ruter. I tillegg er det gode muligheter på privateide overnattings- og serveringshytter. Disse tar også imot teltere, om man ønsker seg enkel overnatting, med tilgang på servicebygg og mulighet for å bli servert mat. Eller man kan basere seg på telt, da dette terrenget gir rikelig med muligheter for å sette opp teltet – om man holder seg nedenfor stein-beltet ved 2000-meterstoppene.
16: Glimt av reinsdyr i Steindalen på cirka 1550 moh.
Fakta: Valdresflya
I følge fylkeskommunen skal Valdresflya være farbar fra 1. april 15.desember. Veien skal åpnes tidligere om påsken kommer tidligere.
Før du drar så kan det uansett være smart å sjekke Statens Vegvesen sin oversikt over vegmeldinger for fjelloverganger i Sør-Norge. Se under: «Fv 51 Valdresflya (Gardli bom – Maurvangen bom)».
Etter to rolige dager trengte vi å bruke noen krefter. Vi var denne gangen Storesøster, bror Midtimellom og pappa. Lillesøster ville nok gjerne være med, men uten bæremeis ble det vanskelig.
Dermed ble topptur for tre – ekspedisjon til Sten i Alvdal, 905 meter over havet: Hodelykter i sekken, saft og sjokolade. Tørt skift og varme klær. Cirka 4 kilometer fra 500 meter over havet. Topptur god nok for Midtimellom 6 år og Storesøster 9 år.
Skumringen og mørket – som ventet
Vi gikk ut på ettermiddagen. Første del gikk smidig, over et nytt hogstfelt som ga fantastisk utsikt tilbake og ned i bygda. Stien var like fin, ivaretatt i forbindelse med hogsten. Midtimellom stort sett foran, men ble innimellom heftet av omveier ut i terrenget, eller spennende oppdagelser.
Etterhvert som vi jobbet oss oppover, kom skumringen og etterhvert mørket, som ventet. Men Storesøster og Midtimellom ville opp, og vi tok etappene i deres tempo, med drikkestopp og små pauser underveis. En stund klarte vi oss uten ekstra lys, men etterhvert måtte hodelyktene på.
I de åpne partiene gikk det veldig greit, men da den mørke skogen trengte seg på, klemte Storesøster seg inntil – og Midtimellom ville ligge foran*.
Etter et trangt og mørkt parti skog slapp Midtimellom gråten løs på det samme spørsmålet han hadde svart «ja» på mange ganger tidligere, denne gangen med et tydelig «Nei, jeg vil hjem igjen».
Og der, vel 300 meter fra toppen hadde vi kommet langt nok. Det var deres tur, og de fikk bestemme. Nå var det nok. Det var litt for mørkt, og litt for mye skog. Og litt for lite med bare en stor og sterk og tøff pappa.
– Det hadde vært bedre om vi var litt flere, pappa, sa Midtimellom.
Han roet seg raskt ned da vi snudde, men spenningen satt i begge to helt til vi kom ned i de åpnere partiene, eller passerte gjenkjennelige punkter langs stien.
Tegnefilmer, snille dyr, smågodt og plastdyr
Vi pratet masse, om hyggelige ting og fine opplevelse, om skogen som er like snill på natta som den er om dagen, om skolen, venner, mamma og Lillesøster, svømminga, barne-TV, Netflix og tegnefilmer, snille dyr og forskjellen på gran og furu, bøker, brettspill, lekebiler, smågodt og hytteturer. Om yatzy, lærere, plastdyr, barbiedukker, og alt annet. Og hele tiden tok vi oss nedover, terrenget åpnet seg, vi så lysene fra sentrum og bygda. Og det var fint, tryggere, og Storesøster og Midtimellom var glade på tur igjen, og hadde tid til å utforske terrenget i lyset fra hodelykta, ta gode drikkepauser og finne fram en sjokoladebit. Og de sto stille og så på lysene nede i bygda. Lenge.
Og de gledet seg til å komme ned til husene igjen, varmen, middagen og kveldens lørdagsgodt.
Det ble en fin tur, litt mer spennende enn både Storesøster og Midtimellom hadde tenkt seg og trodde, og litt tøffere enn pappa klarte å forutse. Men de var glade og fornøyde etterpå, og klare for å prøve seg på toppen dagen etter. Takk for en fin tur!
—
* Det er fasinerende å se at Storesøsters reaksjon på utryggheten er å være nær pappa/andre. Midtimellom ville ligge foran og møte farene rett på, så lenge han var trygg på at noen var bak og dekket ryggen hans. Da mørket senket seg, og skogen trykket seg på oss, tok Midtimellom ledelsen og førte oss inn i mørket. Så lenge vi gikk bak og passet på.
PS! Dag to gjorde vi et nytt forsøk, litt tidligere på dagen («opp på hesten» og slikt). Vi kom helt greit opp, til stor glede fra Storesøster og Midtimellom. Og vi kom helt greit ned igjen – med turgleden godt inntakt.
Det myldrer av folk over Besseggen. Over Knutshøe kan du gå helt alene. Og turen er minst like luftig som storebror Besseggen.
Vil du unngå trafikken opp Besseggen velger du Knutshøe. Men bare om været er fint og sikten god. Turen anbefales ikke i dårlig vær. Den er ikke merket, og har allerede krevd liv. I 2008 ble en kvinne funnet død 2-300 meter under toppen, etter et fall. I 2015 ble tre personer reddet ned av et helikopter etter å ha gått seg fast. Og det er sikkert flere tilfeller. Det er med andre ord mulig å rote det til over eggen.
Ingen merking, men enkelte varder
Turen er ikke merket, men det er enkelte varder som hjelper deg med å finne den beste ruta. Det er et litt luftig punkt helt i starten, og et litt luftig parti før toppen, ellers går man på en bred og trygg rygg. Returen anbefales ut den frodige Leirungsdalen.
Her kan man rusle rolig over – mens man ser bort på «maurene» som går i kø opp Besseggen.
Vi var tre som gikk turen i september 2016, under Fjellfilmfestivalen ved Gjendesheim. Været var godt, men skyene dekket Besshøe 2258 meter over havet. Knutshøe lå godt under skylaget, og værprognosene varslet stabilt vær hele dagen.
Bilen ble parkert på opparbeidet plass ved Vargebakken. Her starter stien, og første del går nedover til elva Varga, deretter oppover mot det første luftige innsteget til Knutshøe.
Her tok vi igjen et følge med guide, som ble sikret med tau i de utsatte partiene. Punktet er ikke vanskeligere enn at vi tråkket forbi turistene i tau, mens de sto stille passerte vi – en etter en. Er man vant til fjell, klyving og høyder er ikke dette noe problem. Men ta det med ro – og sørg for trygge nedsett.
Har man tilløp til høydeskrekk er det mulig det kiler litt her.
!: Utgangapunktet, opparbeidet parkeringsplass.
2: På vei innover.
3: Et turfølge oppe på starten av på Knutshøe.
4: Informasjon ved innsteget.
5: Smalt i starten.
6: Bilde bakover, personer på vei opp en «snarvei» (?).
7: Turfølge på veg over Knutshøe.
8: Båttrafikken på Gjende.
9: Fint oppe på ryggen av Knutshøe.
10: Bilde tatt bakover mot utgangspunktet.
11: Markøren for vernet området.
12: Litt ned, før klyving opp.
13: Teltleiren ved Gjendesheim.
14: På veg mot det bratteste partiet før toppen.
15: Klyving opp.
16: Stien vi kom oppover.
17: På veg opp. Med liten pause.
18: Luftig.
19: Toppen!
20: Øvre Leirungen, Veslløyfttinden (lille eggen) og Gjende (t.h).
21: Denne døde på fjellet.
22: Pause i le for vinden. Bukkehåmåren i bakgrunnen.
23: Advarsel! Ingen snarveg, følg fjellryggen. Warning! No shortcut, follow the ridge. Nasjonalparkstyret for Jotunheimen og Utladalen.
24: Knutshøe, og Leirungsdalen.
25: Jo-stigen (skaret midt i bildet).
26: Utsikt mot Gjende – og Besseggen.
27:
28: Litt bratt ned.
29:
30: «Maurene» på vei opp Besseggen.
31: Leirungsdalen.
32: knutshøe.
33: Leirungsåe.
34:
35:
36: Siste del ut igjen.
37:
Bred og hyggelig rygg
Etter dette punktet går det lett oppover på en bred og hyggelig rygg. Skal man finne kanten må man ut på flankene og lete etter den. Dette partiet er altså rimelig greit i fint vær.
Merk: Er været dårlig og sikten begrenset er det fullt mulig å rote det til over store deler av turen, da det går tråkk både til høyre og venstre – disse må ikke under noen omstendighet følges.
Det anbefales uansett å ta inn utsikten på begge sider av eggen, til venstre frodige Leirungsdalen med 2000-meterstopper videre innover i fjellet, til høyre Nedre Leirungen, Gjende og Gjendehøe, bak der får man etter hvert Besseggen og Besshøe.
Minst like luftig som Besseggen
Til venstre, fra Leirungsdalen, kommer det plutselig opp et følge på 3-4 fotturister. De ser fjellvante ut – og vet tydeligvis om en «snarvei» opp på eggen. De er et godt stykke bak oss, så vi kommer aldri i prat med dem.
Vi fortsetter oppover, får fargerike Gjende til høyre, med båttrafikken – og etter ser etterhvert stien ned fra Veslfjellet til Gjendesheim. Så treffer vi på merket som viser at vi er i nasjonalpark, før det går lett utover. Snart ser vi det neste luftige punktet midt imot. Det er folk på vei opp, og det er tydelig at de tar det med ro.
Snart er vi der selv, og vurderer ruta før vi begynner forsiktig på oppstigningen. Vi har det ikke travelt, og det er ingen grunn til å ta sjanser her. Det er lett klyving, men luftig nok. Er man ikke fokusert er det mulig at det går helt galt, har man høydeskrekk er det her man kjenner det. Dette partiet er minst like luftig som Besseggen, og det krever at man er tilstede i det man gjør.
Toppen av Knutshøe
Vi klyver opp, stein for stein, med små pauser innimellom, og snart er vi oppe – og varden ønsker oss velkommen til Knutshøes høyeste punkt – 1517 meter over havet.
Det blåser her oppe, og vi går litt nedover før vi finner et punkt i le for vinden, for en god rast i lyngen før vi fortsetter videre. Nå ser vi for alvor trafikken opp Besseggen – på andre siden av Gjende – det myldrer av maur – i kø på vei opp. Og her er vi på Knutshøe, sammen med en håndfull andre og har egentlig fjellet for oss selv.
30: «Maurene» på vei opp Besseggen.
Jo Gjende-stigen, snarveien til Besseggen
Videre treffer vi på et skilt fra Nasjonalparkstyret med påskriften «Advarsel! Ingen snarveg, følg fjellryggen. Warning! No shortcut, follow the ridge». I godvær er det fin humor, som lokker fram smilet hos oss. I dårlig vær kan det være forskjellen på liv og død.
Vi ser bort på Besseggen – og Jo-stigen viser seg tydelig i fjellsida mot oss. Denne «snarveien» fra Gjende og opp på Besseggen er på ønskelista.
Vi treffer deretter et lite punkt hvor det enkleste er å sette rumpa nedpå – og skli seg ned. Det dreier seg om et lite sva/skrent på et par meter. Deretter er det helt greit, og vi tar raskeste vei ned i Leirungsdalen gjennom kratt, stein og småbusker.
Frodige Leirungsdalen
Turen ut er en drøm i en frodig del av dette fjellområdet. Sola varmer fortsatt – og vi tar både nødvendige og unødvendige stopp på vei ut.
Liker man ikke høyder, bør man likevel vurdere å gå Leirungsdalen, det skal være mulig å gå inn dalen, og ut rundt Knutshøe langs Gjende, om man ønsker en rundtur uten luftige utfordringer.
23: Advarsel! Ingen snarveg, følg fjellryggen. Warning! No shortcut, follow the ridge. Nasjonalparkstyret for Jotunheimen og Utladalen.
Fakta: Knutshøe, Besseggens ville lillebror
Distanse: Cirka 12 km. Over Knutshøe og ut Leirungsdalen
Varighet: Cirka 5 timer, men godt mulig å bruke både mer – og mindre.
Type tur: Middels krevende. Turen anbefales ikke med mindre det er godt vær. Merk: et par luftige punkter, kan være utfordrende.
Utsyr: Ikke noe spesielt ut over det man normalt har med på tur av ekstra klær og førstehjelpsutstyr – og mat og drikke. Husk alltid på at været skifter fort i fjellet. Pass på nok drikke, da det er få muligheter for etterfylling over eggen.
De fleste går denne på vinterstid. Vi tråkket opp på Hallingskarvet på høsten for å gå den på langs – fra Finse til Ustaoset.
Starten var ryddig. Leiebil ble plukket opp på Gardermoen, lillebror på byggeplass i byen, så var vi på tur mot Hallingdal, og togstopp Ustaoset. Det gikk smidig. Det skulle bli verre.
Lite visste vi om at togene på strekningen hadde utvidet servering: En halvtimes togtur ga tid til en halv kald en før vi steg av mellom Rallarvegen-syklene på Finse 1222. Tåka lå lett her, regnet hadde nettopp vært på besøk. Lufta behagelig kjølig. Vi tråkket T-merket rute oppover i lia, og beregnet et par timers gange før mørket ville avvikle framdriften.
3: Finse 1222. Lett gjenkjennelig.
Teltet opp før mørket la seg
Vi la raskt meter mellom oss og Finse, og fikk fjellet for oss selv. Bak oss kom Hardangerjøkulen godt til syne etter hvert som vi steg oppover. Små bekker bød på mye vann og vitnet om våte tider i fjellet. Snøen holdt stand mange steder, og dekket delvis over T-merkingen oppover. Etter tre-fire (?) kilometer mot Hallingskarvet fant vi turens første teltplass – flatt og fint ved et navnløst vann på cirka 1500 meter (ifølge kartet, mulig lokalbefolkningen vet bedre). Teltet kom opp rett før mørket la seg. Middag over primus før vi tok kvelden. Vi la oss og håpet på bedre vær og mindre tåke dag 2.
7: Første teltleir, ved navnløst vann.
Vi våknet til samme vær. Pakket vått telt, og ladet med havregrøt før vi fortsatte langs røde T-er nord-nordøst. Kartet, med den litt upresise målestokken 1:50.000, ga oss en teoretisk mulighet for innsteg opp til høyre før selve Kyrkjedøri. Etter det vi har forstått er det dette punktet vinterens skiturister benytter på veg opp på skarvet, eller ut og ned til Finse om de går andre veien. Vi så bort på mektige Kyrkjedøri, toppene pakket i tåke. Og vi fant punktet. Eller noe som liknet en mulighet i snø og stein oppover. Vi tok den. Vi sparket steg i motstandsdyktig snø i bratt bakke for å komme oss over det første feltet og opp i steinura. Pigger av noe slag, eller stegjern kunne vært greit her.
Det gikk bratt opp fra stien på rundt 1600 moh. Planen var raskt opp til 1800 moh, og siden oppå Hallingskarvet (div. opp/ned) fram til Folarskardnuten på 1933 moh. og ned til Lordehytta for overnatting. 12-13 km. kanskje…?
Fra stein til stein inn i tåka
Dette er en tur for godværsdager, eller i hvert fall dager med sikt. Vi ignorerte det – og krøp fra stein til stein inn i tåka. Her er det ingen sti, hverken merket eller umerket. Det ga tung orientering i tåkeheimen. Det arter seg omtrent slik: Først opp, over noen litt krevende steiner, deretter ned igjen, inn i en kløft, for så å søke kursen opp igjen. Eller litt øst, for å se på mulighetene der. Så tilbake – og likevel opp.
12: På kanten av et lite stup. Prøver å lese terrenget videre.
Uten sikt er det vanskelig å sikre retningen. Det er også vanskelig å planlegge gode ruter og ta de sikre valgene. Plutselig kan det se greit ut, men like plutselig kan man stå ved en uframkommelig kløft eller et farlig stup. I slike tilfeller er det bare å ta tiden til hjelp. Bruke hodet, orientere presist, kommunisere godt og være enige om planene videre. Pass også på mat og drikke, uten energi blir slike hyggelige eventyr raskt krevende mareritt. Det hjelper også at man er trygge på hverandres evner – og enige om at fjellet er der seinere også… Det er altså ingen grunn til å ta noen unødvendige sjanser.
Point of return
Vi passerte rundt en kløft, tapte litt for mange høydemeter, men vant de igjen på den andre siden. Tåka hadde kontrollen nå, og det gikk ikke mange meter før vi gikk oss fast igjen. Vi sjekket: 1. Framdrift og 2. Tidsbruk, og konstaterte at den først var svak og den andre omfattende. Videre opp – over et lovende platå, før vi gikk inn i en vegg igjen. Underveis passerte vi også en bekk eller kløft – som så ut til å forsvinne ukontrollert utover kanten ned mot Finse. Det er mulig tåka dramatiserte scenen, men den minnet oss om alvoret her oppe – og etter litt kom vi også til «point of return»: Etter er par krevende timer i tåkeheimen med marginal framdrift ble det stopp: Det skal være moro, og så langt har det vært det. Ingen grunn til å utfordre elementene ytterligere.
13: Point of return.
Vi har nå så vidt kommet på høyde med Hallingskarvet (cirka 1700 meter?), brukt alt for lang tid og kommet alt for kort. Fortsetter vi, ender vi med en voldsomt lang dag, eller vi blir teltturister på toppen av skarvet – i tåke, regn og vind. Og det ønsker vi ikke. Dette er fjell som kan holde deg fast i dagevis, om vært bestemmer seg for det. Og det er vi ikke forberedt på. Ikke ønsker vi det heller. Vi har tittet opp på Hallingskarvet fra denne siden, tidligere fra andre siden. Det betyr kunnskap til neste forsøk. Så på 1700 moh. justerte vi ruta – ned igjen til stien Kyrkjedøri, videre mot Raggsteindalen, eller langs Hallingskarvet på nordsida og opp til Lordehytta. Nye planer, nye opplevelser: Går det ikke som planlagt er det viktig å omstille – og ta med humøret videre.
Ned skulle vi uansett
Vi tenkte telt i nærheten av Lordehytta, eller overnatting i Lordehytta, slik at vi med bedre vær neste dag var på skuddhold til planlagt rute over Hallingskarvet til Prestholt og ned til Ustaoset, gjerne via Arne Næss’ hytte. Eller nå ta ned til Raggsteindalshytta, tørre rom og en halv kald en. Usikre på om det ville være verdt distansen gikk vi ned fra Hallingskarvet. Ned skulle vi uansett. Returen gikk lett og raskt, både fysisk og mentalt. Vi tok sjansen på en hyggelig snørenne mer direkte mot Kyrkjedøri. Prøvde å lese snøen – og unngå bekker, stein og annet skummelt som ligger på lur under. Stegjern ville vært optimalt også her. Med fjellene tronende over oss passerte vi Kyrkjedøri, fortsatte på snø og is, og holdt oss trygt vest for elva som her forsvant under snøen.
15: Kyrkjedøri.
Store, frådende, iskalde vannmasser
Røde T-er ville etterhvert ha oss over utspringet nord for Kyrkjedørsvatni. Store, frådende og iskalde vannmasser kaster seg her utfor kanten og i et vilt ritt ned under snø og is lenger nede. Anslått dybde minimum 70 centimeter. Passeringen av bekken/elva her øverst er på bare noen meter. Det frister. Men ikke. Det er store krefter i slikt vann, og det trenger ikke være mange centimeterne dypt før det kan skape store problemer for en topptung fotturist. Et fall i disse vannmassene vil ikke gå bra. Høyst trolig blir man dratt med nedover og innunder islokket lenger ned. Blir man fanget der er turen over, for godt.
19: Fristende krysning over isbru. Men vi lot være.
Stadig lenger unna målet
På nytt er vi på villspor, vest for turistforeningens planlagte rute, og stadig lenger unna målet (som vi akkurat nå ikke vet helt hva eller hvor er). Vi holder elva nedover, blir fristet til å ta over snølokket, og raskt komme på sporet igjen, men vurderer det for utrygt. Med mat og hus på ryggen tåler vi omveiene. Vi kan stoppe der vi vil når vi vil. Og akkurat nå vet vi ikke hva som skjer, og vi nyter det.
Av kartet kan det se ut som restene av Kyrkjedørsvatni samler seg i små vann nedenfor Simlenutane – med et nettverk av bekker som hindringer for vår framdrift. Med mye vann i fjellet vil heller ikke bekkene på flatene være små. Vi prøver likevel – skal vi komme framover må vi finne det beste punktet for sikker krysning. Og på flatene renner vannet normalt saktere.
Vel nede finner vi mye vann – og det renner saktere, og er slik sett hyggeligere enn dødsfella lenger opp. Men krysningen vil bli lang – uansett hvor vi forsøker oss. Det er iskaldt og vi tar sjansen med skoene på. Det er såpass langt over på ujevnt underlag i iskaldt vann at det ikke frister å ta denne barbeint, selv om det er anbefalt. Ruta går via et nettverk av steiner som stikker opp. Noen steder bare et par centimeter dypt, andre steder opptil 40 (?). Vi kommer over. En tørrskodd. En med våte sko for resten av ekspedisjonen. Ullsokker og oppbrettede buksebein ville vært det beste valget, men det er for sent for det nå.
22: Mye vann – og lang krysning.
Kort stopp i lett duskregn
Tørrposemat på primusvarmet vann smaker nå fortreffelig. Lett duskregn begrenser tidsbruken og med fylte energilagre er rekkevidden og motivasjonen økt – og planen klar: Raggsteindalen turisthytte for varm seng, tørkerom og forfriskende drikke. Det er en særdeles unødvendig omvei for morgendagens forsøk, men akkurat det vi trenger nå. Stegene blir lettere når avgjørelsen er tatt. Vi har tid til foto, men langer samtidig ut for å dekke nok grunn. Praten går lystig, om tørre klær, myke senger – og øl. Smaken av øl kommer nærmere for hver kilometer vi legger bak oss. Snart kommer regnet, men det gjør ikke noe. I kveld skal vi sove under skikkelig tak.
Vi ser dalen foran oss, og snart er vi på grusveien – sjarmøretappen inn til Raggsteindalen turisthytte. Vi vinker til hyttefolket, som titter ut i gråværet, og tråkker gjennom vanndammer og våt grus det siste stykket. Snart er vi der, det blir våte sko i tørr hytte, telt til tørking, og skummende drikke i glasset. Resten er likegyldig – det er uviktig om vi må sove i trappa, i vedskjulet eller under frokostbordet, om det er fisk til middag, tørre brødskiver eller plagsomme gjester. Smaken av øl er nær. Så ser vi hytta – i enden av grusveien, på odden ut mot Strandevann/Strandavatn. Det ser stille ut, men det overrasker ikke. Hytta ligger utenfor de fleste ruter, og er kanskje mest besøkt vinterstid da vannet kan forseres på ski. Det er få biler her, egentlig ingen. Ikke mye lys heller. Og gardinene er stort sett dratt for. Kanskje blir vi alene med bestyrer, god mat og kaldt drikke. Det er en første gang for alt. Kanskje vi får turisthytta for oss selv? Lovende. Vi er tross alt ikke så glade i folk (når vi er på tur).
29: I retning regnbuen.
Låst dør. Låst på ordentlig. Ikke er det DNT-nøkkel heller. Merkelig. Her er det normalt aktivitet. Og vi sjekket hyttene før vi dro – ingen hytter i området hadde avvikende åpningstider. Vi setter ned sekkene, rusler rundt hushjørnet. Stille. Ny dør. Ny lås. Og slik fortsetter det. Smaken av øl blir stadig fjernere. Vi runder neste hjørne. Med samme resultat. Tilleggsbyggene. Låst. Våte sko og vått telt er tilbake i virkeligheten. Det kan vi takle, men smaken…. smaken av…. En bil skrenser inn foran hytta. Mannen lurer på om vi hadde tenkt å sove der. I et lite glimt blir vi fylt av håp – kanskje han er bestyreren, han holder til på hytte i nærheten. Nå er han her for å låse oss inn. Han ser vi er tørste, har kaldt drikke i skapet, en munter kommentar og ledige rom.
– Det er stengt, sier mannen. – Hadde dere planlagt overnatting her?
– Mneeeeei….
Vi drar litt på det. Vi hadde jo egentlig ikke det. Men en havarert ekspedisjon ledet oss hit.
Vi snakker om muligheten for å tørke sokkene, kanskje lufte telt og en natt i myk seng. Vi føler det blir feil å fokusere på øl. Og sier derfor ikke noe om det.
– Dere er ikke de første som møter låst dør her. I forrige uke kom det et par briter. De hadde sjekket på forhånd og var trygge på at det var åpent her. De hadde ikke ekstra klær, sovepose, telt eller mat. Og var ille ute. De sov hos meg.
– Men hvem er du?
– Jeg har hytte borti vegen her, dere vinket til meg da dere gikk forbi, men jeg rakk ikke stoppe dere, derfor måtte jeg sjekke om dere ville klare dere selv, eller trengte hjelp. Været er tross alt ikke så hyggelig, sier han. Med et smil.
– Bestyreren ble plutselig sjuk, derfor er det stengt her – og informasjonen er ikke oppdatert alle steder, derfor er det flere som gjør som dere, møter låste dører og finner seg selv midt i et problem på slutten av en slitsom dag.
Vi kjenner litt på det. Det er jo ikke oss. Vi er ikke sånne som stiller uforberedt, og som står midt i et problem på slutten av en slitsom dag. Vi har bare rotet det til litt, lagt om ruta for øl, og endt med låst dør. Men det kan vi jo ikke si.
Vi glatter over situasjonen, og later som alt er greit.
– Telt har vi. Soveposer og. Mat. Masse mat, har vi.
Vi snakker om ruta hit, og veien videre. Lordehytta og Hallingskarvet. Hyttemannen og kona høres ut som trivelige folk, men vi skal klare oss. De kan sikkert plukke opp mindre forberedte turister seinere. Takk for tilbudet, men vi klarer oss med det vi har.
– Stopp innom da, om dere går ut igjen, så skal dere få med dere litt ved. De er ikke alltid ved oppe på Lordehytta. Og benkene bør dere ikke fyre opp, da blir det dårlig stemning.
Det trivelige smilet brer seg igjen. Han vinker, smiler, og så er han borte.
– Hel…. så tøft. Hva nå?
Ikke er vi (fullstendig) utslitt, ikke er vi brukt opp. Ikke har vi vært alene på ekspedisjon i tre måneder. For 24 timer siden satt vi på toget og drakk øl. Så det er ikke synd på oss. Men denne traff oss. Vi bygget opp håpet, la om ruta og gikk lenger enn planlagt. Og vi møtte låst dør.
– Her kan vi ikke bli.
– Enig.
Det hadde vært magisk – vi skjønte det bare ikke da
Ut igjen – samme vei som vi kom. Vi orker ikke å sove inntil den låste hytta med kaldt øl. Vi orker ikke hyggelige folk, og haster forbi hyttemannen og kona. Noen vinker. Vi vinker tilbake og øker farten. Fyringsved er det siste vi trenger (i ettertid har det slått oss at vi sikkert hadde fått en halv øl om vi bare hadde brakt temaet på banen. Hyttemannen hadde forstått det. Han er real. Han hadde bidratt. Han hadde smilt lunt, og jekket et par øl. Og så hadde vi sittet der på trappa og delt historier. Det hadde vært bra. Det hadde vært et av disse tilfeldige møtene som plutselig oppstår – og som man snakker om i årene etter. Det hadde vært magisk. Vi skjønte det bare ikke da).
Telleren viser 24 kilometer. Det er snart mørkt når vi setter opp teltet på en setervang. Det er vel godt utenfor alt som er greit i følge friluftlovens avstander. Men det er ingen her, og det er vi. Nå setter vi opp teltet. Første stang på plass, andre… med skade. Det er en slik dag altså. Først tvunget til å snu på Hallingskarvet. Så våte sko i første vading. Så låst dør på ølhytta. Så ødelagt teltstang. Det er på tide å ta det med godt humør. Verre kan det ikke bli. Fram med multiverktøyet og sølvtapen.
– Godt vi oppdaget det. Om vi tvang teltstanga på plass med den skarpe kanten ville teltet vært ødelagt.
33: Herlig teltplass. Alt for nære bebyggelse.
Vi tenker ikke mer på det. Vi spiser, og køyer. Neste dag er vi oppe med sola. Magisk. Med hodepine, begge to. Og da ser vi det: Teltet står fint, med hodeenden som laveste punkt. Begynnerfeil der altså – etter en lang dag, et par skuffelser – og teltoppsett i halvmørket.
Frokost og avmarsj. Med sola ta vi oppover mot Lordehytta, som kontrollerer høyden. Vi holder god fart i forholdsvis greit terreng. Det går opp, og vi kjenner det, men tar det med godt humør. Vi passerer plutselig et usynlig telt inntil stien (grønt, vårt er rødt), og roer praten av hensyn til dem som kanskje sover.
Videre opp mot Folarskardtjørnan. Vi følger stien og tar det første på vestsiden, det andre på østsiden, og så er veggen opp til Lordehytta der. Her skal fra 1465 moh. til 1600 moh. På tette høydekurver. Det er løs grus, og svingete oppover. Hytta henger på kanten – og imponerer.
Langstrakt stølsbu på kanten av stupet
Den er bygget omkring 1880, og det er nesten umulig å forstå at de fikk det til. Det var den irske lord John Garvagh d.y. som ønsket hytta oppsatt, og Lars Lein fra Hovet er personen som ledet prosjektet.
Hol kommune forteller: «Hytta ligger 1620 m.o.h. i Folarskaret på Hallingskarvet. Til Lordehytta kommer du bare til fots. Det er ca 3 1/2 times gange opp dit fra Haugastøl eller fra Raggstein-dalen. Lord Garvagh traff Lars Lein på sin første tur på Hardangervidda. Lein var med ham på jaktturer og hjalp ham å fange rein. Lein var en dyktig jeger og fangstmann. Lorden ga Lein oppgaven å bygge en hytte oppe i Folarskardet. Huset er bygget som en langstrakt stølsbu. Hytta er restaurert og kan nyttes av alle.»
42: Frostrøyk…? Nei, røyk fra vedfyring.
Vi åpner døra, og ønskes velkommen inn – til vår store overraskelse. Fjell-hipster-mannen med kjæreste er på tur, og plutselig er vi veldig glade for at vi overnattet i telt. Han er såpass fornøyd at det er tydelig natta var vellykket. Hytta er imidlertid varm og sjokoladen gratis. Praten går lett, fjell-hipster-mannens altså, og snart er vi på veg ut.
Steindau
Vi passerer vann 1603 moh mellom steinblokker og snøfonner- og snart er vi over og på veg ned. Forbi Røde Kors’ utstyrsdepot, og videre ned på merket sti mot Haugastøl. Planen er nå toget ut og Prestholtskarvet fra Ustaoset dag fire.
Vi langer ut på slettene – mellom stein, bekker og et mylder av vannpytter. Det er mobildekning og full kontroll på togtidene. Vi rekker det. Kanskje.
Vi passerer flere vannpytter, finner stein formet som hjerter og flere lemen. Steindau lemen. Været letter, og det blir matstopp ved steinblokk med primusvann og posemat. Videre med full kontroll på kartet, og et tidsestimat som viser at det fortsatt er mulig. Toget har avgang 14.56. Og vi har 6,7 kilometer igjen. I lett terreng.
47: Matstopp.
Så møter vi plaketten med Jens Stoltenbergs signatur: Om Hallingskarvet nasjonalpark, opprettet desember 2006, åpnet av statsministeren 9. august 2008. Det er et sikkert punkt, og er toget er innenfor rekkevidde – om vi opprettholder tempoet. Det gjør vi – og snart ser vi hyttebebyggelsen, så toglinja, og deretter stasjonen. Tiden er på vår side, vi skifter til tørr trøye før toget dukker opp og tar oss til Ustaoset. Her avsløres et solid gnagsår, av den typen som stopper ekspedisjoner. Ny vurdering:
– Pizza på Geilo og regruppering?
– Pizza og regruppering.
Peppes med calzone og ny energi (uten at det på magisk vis kurerte gnagsåret). Mannen med skaden klarer knapt nok å gå normalt på flat asfalt, selv om han påstår det går greit. En testtur rundt kvartalet avslutter diskusjonen (om det noen gang var noen):
Ekspedisjon Hallingskarvet ender her. Med skade som endelig banesår. Vi oppnådde virkelig ikke noe av det vi hadde satt oss av fysiske turmål, men vi fikk tre herlige dager i fjellet med små utfordringer, mentale og fysiske prøver, gode opplevelser og sjelden stillhet. Vi var våre egne turguider, rotet rundt i tåke og vadet oss våte. Det ble ikke øl på omveien, men vi møtte Hytte-mannen, som blir mer legendarisk for hver gang vi snakker om han. Vi fotograferte hjerte-stein og skjelettet av et lemen, hørte suset av rasende isvann og tok kloke veivalg. Vi spiste gratis sjokolade i fjell-hipster-mannens kjærlighetsrede – og rakk toget tilbake til sivilisasjonen. Det er da noe.
På villspor. Takk for turen.
1: Bilen er parkert. På toget til Finse.
2: Finse, med syklene for Rallarvegen.
3: Finse 1222. Lett gjenkjennelig.
4: På veg opp – utsikt tilbake på Finse.
5: Mye vann i fjellet.
6: Utsikt tilbake. Hardangerjøkulen i horisonten.
7: Første teltleir, ved navnløst vann.
8: Dag to. Tørt ly mellom to kjempesteiner.
9: Første del langs røde T-er.
10: På villspor – ut av merket rute, og opp på Hallingskarvet.
11: Vanskelig orientering med begrenset sikt.
12: På kanten av et lite stup. Prøver å lese terrenget videre.
13: Point of return.
14: På veg ned gjennom tåkehavet.
15: Kyrkjedøri.
16:
17: Her krysser DNT-stien. Vi krysset ikke.
18: Mektige krefter.
19: Fristende krysning over isbru. Men vi lot være.
20:
21: Til slutt kom ble det mulig å krysse. Bildet viser cirka 1/3 av vadingen.
22: Mye vann – og lang krysning.
23:
24:
25: Friskt vann.
26:
27: Nedover dalen til roligere vær.
28:
29: I retning regnbuen.
30: Mer vær. Hette på.
31: Stengt hytte.
32: Ødelagt teltstang.
33: Herlig teltplass. Alt for nære bebyggelse.
34: Tidlig teknisk stopp.
35:
36:
37:
38: Innover mot Lordehytta.
39: på vei opp.
40: Lordehytta på kanten av stupet.
41:
42: Frostrøyk…? Nei, røyk fra vedfyring.
43:
44:
45: Hjerte i stein.
46: Spor av dyr. Lemen.
47: Matstopp.
48: Tydelige tråkk.
49:
50: Nasjonalpark.
51:
52: Oversikt.
53:
54: I tide til toget.
55: Showstopper.
56. Godt humør.
FAKTA
Utgangspunkt: Finse 1222: Historisk hotell på Bergensbanens høyeste punkt 1222 meter over havet. Ta toget hit (fra Oslo eller Utsaoset. Velg selv). Det gir tilgang på mange flotte turer. Rett ved ligger DNTs Finsehytta. Like bra, bare billigere.
Fjellområder: Sørover Hardangervidda med Hardangerjøkulen, eller inn i Skarveheimen med blant annet Hallingskravet.
Fotturer: Merkede turer med rød T. Eller sykkel langs Rallarvegen. Vi valgte Hallingskarvet, en «villtur» mange tar på vinterføre. Vi prøvde – og feilet. Ikke som planlagt, men akkurat slik det kan være. Nyt turen uansett.
Hytter:Finse 1222 (privat), Finsehytta (DNT), Haugastøl (privat), Raggsteindalen (privat – NB! FOR TIDEN STENGT – 2015), i tillegg diverse selvbetjente vokterboliger langs jernbanen og diverse steinbuer i fjellet. Utvider man området har man Geiterygghytta (DNT) og Storesølen (privat) ved Strandevann/Strandavatn. Og ved Prestholtseter er det tidvis servering (privat).
TOPPTIPS: Ha det moro, toppen er målet, men det er ikke nødvendigvis verdt det. Snu om du er usikker, det kommer nye sjanser. Fjellet forsvinner ikke.
«Her oppe er det bratt ned på (minst) tre kanter, men det kan vi ikke se. Tåka er tett, vinden ivrig og regnet konstant. Gps-en melder toppen om 50 meter. Retningen er god. Rett sør. Vi forsetter.»
BAKGRUNN: Urdvassnutene har lenge plaget oss med sin spektakulære tilstedeværelse bare noen seriøse steinkast fra familiehytta ved Strandavatn. Blåberga (1802moh) rett bak hytta (1000moh) er for lengst loggført i turboka. Ingen av oss har noensinne kommet til topps på Urdvassnutene. Den fremste av de to (med den karakteristiske profilen) rager 1753 meter over havet. Den andre måler 1770 meter over havet, men er ikke synlig fra hytta. Det måtte en ekspedisjon til. 1753 var målet. 1770 også.
Fredag: En kopp bygningskaffe og samlet tropp ut av Oslo
Turen startet 15 minutter forsinket fra Eidsvoll, målet var Sinsen skole og bygningsingeniøren – lillebror og turfølge. Loggføringen av rehabiliteringen på stedet tok tid. Jeg fikk en kopp bygningskaffe og ventet. La oss si det slik; vi tok ikke inn forsinkelsen på Sinsen skole. Hverken for prosjektet eller ekspedisjonen.
Da vi endelig var på vegen igjen viste det seg at det var veldig mange som hadde tenkt det samme som oss. Det er alltid hyggelig å være flere på tur og ut av Oslo (forbi Sandvika og enda mye lenger) var vi definitivt ikke alene.
Vi håpet å komme fram i tide. Vi skulle ikke rekke noe, men dagslys er stas når en legger ut på ekspedisjon i fjellet. Det ble ikke noen ekspedisjon i fjellet denne dagen. Vi satte opp teltet noen meter fra bilen i lyset fra hodelyktene. Vi spiste varm mat fra pose. Det regnet. En cognac og god natt.
1: Utgangspunktet. Vi skal opp i tåka.
2: Grei start. Litt bratt og løst.
3: Et glimt av fjell over oss.
4: Navigasjonen gikk greit, fant «snarveien» til toppen.
5: Spor av dyr.
6: Oppe på litt flatere grunn. Men ikke oppe enda.
7: Fuktig vær.
8: Mer steinete stigning.
9: Foto i tåkeheimen.
10: Toppen er her, selv om gps-en vil ha oss noen meter til…
11: Hjerte i stein.
12: På veg ned – under tåka.
13: Hyttene i sikte.
14: På plass inne. Tørt.
15: Dag to. Bedre vær.
16: Glimt av sol.
17: Rype i fjellet, av typen med vinger.
18: Rype i fjellet, av typen med vinger.
19: Steinete månelandskap.
20: Navigering med kart, kompass, gps og en god dose sunn fornuft.
21:
22: Spor av dyr.
23:
24: Utsikt retning Urdvassnutene..
25: Glimt av hytta.
26: Fant hytta, og nøkkelen.
27: Spennende historie på veggene.
28: Hytta kom raskt opp.
29: Hol Fjellstyre, Hallingskarvet og Skorpa statsalmenning.
30: Innendørs rast.
32: Variert vær.
33: Sliten veiviser i fjellet.
34: Ned – og ut igjen, retning Tyrvla.
35: Vått på veg ned.
36: Utsikt til Strandevatn igjen – og ned mot utgangspunktet.
38: Og på veg ned og ut igjen ser vi endelig Urdvassnuten.
39: Tåka dekker raskt Urdvassnuten igjen.
40: Urdvassnuten (t.h) og Urdvassberget.
41: Monstermaster, et kjent innslag i omrrådet – og spennende turmål for barn og unge.
42: Krekling.
43: Nede, på veg tilbake til bilen.
Lørdag: En snarveg et sted i tåkehavet
Fredagsregn var nå lørdagsregn. Tåka var tett og lav. Vi pakket ned teltet (vått) og flyttet oss (og bilen) til Urdvassbotn. Vi låste bilen og la sivilisasjonen bak oss. Ekspedisjon Urdvassnuten var i gang.
«Det er nå alle timene opp og ned stigen kommer til sin rett» sa mitt turfølge tørt (etter en lang sommer med oppussing). Vi spiste høydemeter.
Bilen ble raskt en prikk bak (les; under) oss. Like fort vokste fjellveggen foran oss. Vi følte den mer enn vi så den inne i tåkehavet. Et lite vindkast ryddet sikten til fjellmassivet. Så var den borte igjen.
Vi entret Hestebotn på alle fire, glatt og bratt de siste meterne. Så flatt. Drøyt 1300 meter over havet. Gps-en fortalte at vi bare var noen hundre meter unna nuten. Selveste målet for ekspedisjonen. Vi sto ved foten og skyldte over 400 høydemeter.
Vi leste kart, staket ut kursen, dreide vestover og la nuten bak oss. Kompasset tok oss rett inn i tåkeheimen. Det skulle gå timer før vi fikk sikten tilbake.
Hyppige stopp. Sjekket kart og kurs. Gps-en konstaterte det vi leste på kartet. Vi hadde plutselig en mulighet rett nord – et lite skar mellom to 1600-meterstopper. En snarveg. Vi så den ikke (vi så egentlig ikke noe), men den skulle være der. Navigerte vi rett ville ha lurt til oss noen (billige) høydemeter. Alternativet var en rute på noen kilometer ekstra. Vi ønsket oss ikke noe ekstra.
Vi styrket oss på søt kjeks og saft, fylte flaskene i en bekk og gikk i motbakke. Fra stein til stein. Av og til på alle fire. På merkelig vis traff vi skaret i tåkeheimen og plutselig tippet vi 1500 meter over havet. Vi var skikkelig fornøyd. I overkant fornøyd. Til høyre (øst) hadde vi en navnløs topp på 1600 meter. I gledesrus holdt vi denne på vår høyre side til motbakke ble utforbakke (utforbakke? Skulle vi ikke opp?). Gledesrus hadde blitt tåkerus. Kart, kompass og gps bekreftet en perfekt halvsirkel. Over til plan B (eller tilbake til plan A): Lenger nord, så rett øst. Tilbake på sporet.
Mer energi, matstopp til blogg (ja, vi blogget hele vegen opp – i regn og tåke, presset telefonen til det ytterste, det rant vann av displayet og surklet i tastene).
Videre. 3-400 meter igjen til toppen. Vi dreier mot sør. Fortsatt tett tåke og regn. Toppen er der framme i følge kartet. Bratt oppover. Vinden kommer fra en hissig hårføner nedi dalen. Vi går fra stein til stein (fortsatt) og lurer på når vi treffer stupet. Toppen er stupet. 1753 meter, så rett ned.
Her oppe er det bratt ned på (minst) tre kanter, men det kan vi ikke se. Tåka er tett, vinden ivrig og regnet konstant. Gps-en melder toppen om 50 meter. Retningen er god. Rett sør. Vi forsetter.
Plutselig. Litt til venstre (øst) skimtes skyggen av en varde. Vi stoler på det vi ser. Det er toppen og slutten på fjellet. Gps-en vil ha oss 20 meter til. Vi står over.
Foto med to gjennomvåte kamera, et mobilbilde til blogpost. Vi ser ikke helt hva vi gjør, men vi gjør det.
Vi står på nuten med kontroll over hele dalen. Under oss ligger Strandevatn med hytta «vår», rett øst Blåberga på 1800 meter, Tyrvla med nuten og vanna innover viddene, Urdvassberget til vest med sin loddrett vegg rett ned i steinura, midt imot har vi Ynglesberga og bakom der ligger Hallingskarvet og lurer – og langt der nede, rett under oss (753moh), bilen og vegen. Her oppe er utsikten fantastisk, men i dag er været for dårlig. Vi ser varden vi holder i. Den er fin. Men vi har sett slike før.
Opplevelsen er ikke liten av den grunn. Men her og nå er det så hissig vær og voldsomt terreng at vi ikke reflekterer over bragden.
Neste stopp: Urdvassnuten 1770. Vi peiler kompass og justerer gps. Følger terrenget rett nord. Litt avvik tillater vi oss da ryggen vi går på dreier litt øst. Det gir plutselig og full stopp i noe som likner en bre av snø (mulig is også). Nedover ser den ut til å forsvinne utfor kanten, oppover strekker den seg langt. Godt utpå er det store krater. Trolig går det en elv/bekk under. Vi skal ikke ut på denne. Eneste veg er opp (samme veg tilbake) og rundt. Tilbake er aldri moro, men nødvendig.
Vi kommer innpå kursen fra 1753 igjen. Følger den i rett linje til 1770. Det ser greit ut på kartet. Vi spiser igjen høydemeter og leser av gps-en at vi nærmer oss toppen. Plutselig slår en loddrett fjellvegg imot oss. Vi er ikke langt unna, men først nå ser vi den gjennom tåka. På kartet er det vanskelig å se at det skal være noe slikt her, men veggen er virkelig nok. Vi må rundt. Venstre (vest) er like bra som høyre, så vi velger det.
På kort tid har vi gjort to bom.
Ekstrem exit mot Tyrvla
I bakkant er det lett å se at motivasjonen på dette tidpunktet var nedadgående. Kanskje den til og med var nede. Vi trakk (heldigvis) samme slutning på fjellet. Jakten på 1770 utsettes (den går ingen veg – og nye forsøk skal inn på kalenderen. Kanskje neste år, sammen med et par andre spennende topper vi oppdaget dag to).
Vi fyller hurtig energilagrene. Leser kartet og vurderer direkte exit mot Tyrvla som for ekstremt. Det kunne gått på en godværsdag. Kartet forteller om god exit nord/nord-øst til Langavatnet. Der kan vi slå opp telt, ta østover til Skorpebu eller Tyrvla – eller gå langs vannet inn til selvbetjente Kongshelleren. Vi velger etter hvert det siste.
Vi poster en kort melding om at 1770 droppes; vi tar oss ned i terrenget. Været hindrer ytterligere skriverier nå. Vi poster mer når vi kommer litt i fred for været. Vi siger nedover i tåka – fra stein til stein. Stopper, bekrefter at kursen er riktig, fortsetter nedover. Plutselig et hvitt hjerte i svart stein. Fotomotiv og vær nok til en blogpost om at vi har det finfint, men nok havner i mobilskyggen til godt utpå neste dag.
Null forhold. Ikke en strek på telefonen. Ikke en gang nødanrop tilbyr den lille rakkeren. Signalvakuum. Bloggingen bråstopper. Vi er bekymret for at de hjemme er bekymret. Vi har det bra, men det vet vel strengt tatt bare vi. Vi går ikke opp i uværet igjen for å gjøre det rett. Vi lar det stå til. Vi har telt, mat og heftige friluftsferdigheter. Håper de hjemme husker det.
Så ramler vi ned under tåkelaget og ser terrenget og formasjonene, Langavatnet og høydedragene på begge sider. Opptur! Moro å se hva vi egentlig holder på med.
Rast ved vannet. Mer energi. Noen kilometer langs vannet er det eneste som skiller oss og Kongshelleren, som virker som det eneste fornuftige valget. Vi plages ikke, men har en følelse av at alt er vått. Det regner, vottene skjuler oppvaskfingre. Vi går. Drømmer om tom hytte, varm vedovn, cognac og god natt.
Gentlemannstaktene ligger igjen i bilen
Det går nesten som planlagt. Vi har gått en dag uten å se andre. Med noen hundre meter igjen til Kongshelleren dukker det opp en skikkelse midt imot. Vi frykter det verste, har ingen planer om å være sosiale (men for skams skyld må vi kanskje det?). Vi tar i dørklinka på hytta omtrent samtidig. Skikkelsen er preget av været. Snakker svensk og henter vann. Vi er like gamle (til sammen er vi to 60+, hun er det samme). Når hun henter bøtte nummer to med vann merker vi at gentlemanns-genene ligger igjen i bilen (nå har vi dårlig samvittighet for manglende blogging/livstegn og manglende vann). Vi får fyr på ovnen. Hun lar det skinne igjennom at det var derfor hun løp etter vann, hun behersker ikke «elden» og er sjeleglad for at vi gjør det.
(Nå har vi bare dårlig samvittighet for en ting igjen. Godt).
Vi glemte cognacen (kanskje like greit da vi neste dag fikk en velsignelse med på vegen da vi forlot hytta og dama). God natt.
Søndag: Fri orientering retning Skorpebu
Våknet tidlig (sov bedre i teltet). Våre siste brødskiver til frokost, resten av kaffepulveret også. Godt vær og tidlig avmarsj. Ei rask regnskur sier takk for i går idet vi kaster på oss sekkene. Det blir med det. Sola stikker i. Ull-longs virker plutselig som en dårlig ide. Teknisk stopp, av med lue og votter. Prøver longs litt til. Vi går videre fra stein til stein. Har god sikt og ser terrenget og ruta vi velger langt framover. Teknisk stopp to, longsen må av. Spiser kilometer i vennlig terreng, holder oss litt oppe i åsene, unngår mye stein og går tidvis på et teppe av mose.
Plutselig: Ruslende rype på sprettert-hold! Vi skyter begge to – og lagrer til minnebrikke. Den letter og forsvinner bak åsen.
Videre mot Skorpebu, vi tar høyde og treffer litt mer vær igjen. Stabilt er det ikke. Mer stein, stup, vann, bekker og høyder. Vi navigerer mer aktivt igjen, velger rute som en full mann på veg hjem fra byen; et par vaklende skritt til høyre, ramler litt til venstre, så bakover og plutselig hardt høyre. Terrenget bestemmer ruta. Vi følger som best vi kan.
Halvvegs til Skorpebu krangler terrenget konstant. Heftig! Vi holder høyden og unngår plutselige stup og vanskelige passasjer. Det fører oss rundt et vann, innunder en nut og over en åsrygg. Vi ser fantastiske tinder, spektakulære navnløse pigger – og midt imot en fantastisk egg! Den ligger ikke langt fra Skorpebu, og vi drømmer om en joggetur til topps (uten sekk) – bare for å ta den med når vi først er her. Besseggen virker som parketten hjemme sammenliknet med det vi nå står og ser på.
Vi støkker opp et rypekull og står forfjamset tilbake (konstaterer tørt at vi nok er bedre vandrere enn jegere). Sprer oss ut i vifteform i jakten på Skorpebu. Venter oss ei steinbu og ser etter en rytmisk form i steinura da ei flott plankehytte overrasker oss på 1650 meter. Får følelsen av å invadere privat område og smyger oss forsiktig nærmere. Det ryker ikke av pipa og vi tar våre sjanser, kikker inn og konstaterer det pipa allerede har fortalt; tomt.
Ingen joggetur på eggen
Nøkkelen står i døra. Rettelse: Nøkkelen henger i en boks ved siden av døra. Vi inn. Vindfang med vedbod og propan. Gang med nødproviant og tøfler. Stue med vedovn, spisebord, lys fra solcelle, hems og kjøkkenkrok. Soverom med to køyesenger. Bygget i 1990 – på to dager. Bedre standard enn familiehytta ved Strandevatn. Vi tar varmlunchen her og leser om prosessen, området og forvaltningen. Hytte til fri bruk (100 kr. natta), tilbud om garnfiske fra båt og jakt i terrenget. Mange navn og hilsener i hytteboka. Vi signerer også.
Det blir ingen joggetur på eggen. Vi følger vardet rute ned på vardet rute Iungsdalen-Tyrvla. Ser baksiden av Blåberga med et par innbydende pigger mot øst (også disse navnløse) som settes på arbeidslista. Følger varder mot Tyrvla, tar et par snarveger, vader en elv og setter kursen direkte mot nedstigningen ved Tyrvla. Sjekker igjen telefonen uten hell: Fortsatt signalvakuum.
Ser Tyrvla (det er en bekk/elv) forsvinne utfor kanten. Får første glimt av Strandevatn og plutselig piper det inn en melding på telefonen. Det er tid for pause og livstegn. Bloggpostene går ut og følges av noen sms og telefonsamtaler. Sola varmer og vi koser oss oppe i høyden før vi kaster oss utfor bakkene ned til asfalten og sivilisasjonen.
Med sekken full av tørrmat og en defekt primus er det slutt på turen.
Planen: Et par-tre dager i fjellet med telt og enkel mat. Med Folarskardnuten på Hallingskarvet som eneste mål. Resten på innskytelse underveis. Første etappe: Bil til Raggsteindalen. Herfra på T-merket sti mot Haugastøl til Folarskardet. Utgangspunktet ligger på cirka 1000 meter over havet. Turen starter på ettermiddagen, med telt og mat i sekken kan første etappe bli så lang eller kort den vil.
Inne er det mørkt, enkelt, kaldt og rått. Nesten uhyggelig nå i skumringen
Stien innover er forholdsvis grei, noe stigning hele veien, litt steinete og vått, men stort sett lettgått. Etter å ha passert Folarskardtjørnan starter oppstigningen til Lordehytta. Den er bratt og krevende, og virker tyngre enn vanlig med stor sekk, men absolutt overkommelig.
Lordehytta klamrer seg fast på kanten, den er satt opp i 1880, og bærer preg av det: Inne er det mørkt, enkelt – og kaldt, nesten litt rått. At bygget er satt opp for mer enn 130 år siden er mer enn imponerende, beliggenheten er intet mindre enn spektakulær. Men akkurat nå virker teltet som et bedre valg.
Etter hytta stiger det noen meter videre, til navnløst vann (?) i Folarskardet. Her består terrenget av store og små steinblokker, og det ser ikke ut som det er noen mulighet for å sette opp teltet. Til slutt finner jeg et sted, kanskje det eneste stedet her på 1600 meter over havet. Det fungerer. Primusen koker vannet, og tørr posemat blir snart fyldig gryte. Kanskje ikke verdens beste mat, men det er lite å bære – og gir bra med kalorier.
Bilde 1: Opp fra Raggsteindalen, og inn mot Folarskardet.
Bilde 2: Vannene før Folarskardet – og Hallingskarvet.
Bilde 3: Møtte denne flokken på beite nedenfor Folarskardet.
Bilde 4: Lordehytta og utsikten tilbake mot Raggsteindalen.
Bilde 5: Inne i Lordehytta, teltet fristet mer.
Bilde 6: Mye stein, men fant en plass som kunne egne seg til teltet.
Bilde 7: Dag 2 – opp mot Folarskardet.
Bilde 8: T-merkingen viser veg i krevende terreng, selv om merkingen er gammel.
Bilde 9: Utsikt ned mot Lordehytta og Folarskardtjørnene.
Bilde 10: Utsikt retning Haugastøl.
Bilde 11: Tettere forekomst av mindre varder, snart oppe.
Bilde 12: Folarskardnuten.
Bilde 13: Utsikt retning Finse.
Bilde 14: Utsikt nordover retning Raggsteindalen.
Bilde 15: Liv i goldt landskap.
Bilde 16: Hallinskarvet retning Kyrkjedøri.
Bilde 17: Topp 1930 nord for 1933. Her har det vært folk før.
Bilde 18: Mulig vei ned. Jeg valgte denne. Usikker på om det var riktig.
Bilde 19: Stopp for mat. Plutselig med defekt primus.
Bilde 20: Ned her, om trent langs bekken. Det fungerte. På et vis.
Bilde 21: Strandavatn. Godt å se at retningen stemmer.
Bilde 22: Spor av liv.
Bilde 23: Første glimt av reinsyr. Fotografert gjennom kikkerten.
Bilde 24: Avslørt, reinsyrene oppdager meg når jeg kryper nærmere.
Bilde 25: Vilt landskap.
Bilde 26: Ned her. Ruta gikk ned skaret, så på hylla, hardt til høyre. Det fungerte.
Vinden herjer teltet og frarøver meg nattesøvnen
Natta her oppe er grei, ikke noe mer. Det slår meg at teltplass nede i dalen ville vært bedre – altså ved foten av oppstigningen til Lordehytta. Valget var basert på ideen om å ta noen høydemeter på Folarskardnuten den ene dagen, og resten den andre. Jeg er usikker på valget når vinden herjer teltet og frarøver meg nattesøvnen. Om det er noe positivt med dette, må det være at dagen starter tidlig når søvnen er dårlig.
Dag to er teltet derfor tidlig nede, og pose-frokosten tidlig fortært (også denne laget på kokt vann fra primusen). Jeg tar meg rundt navnløst vann i Folarskardet – og søker startet på ruta opp til Folarskardnuten. Her merket DNT tidligere med de velkjente røde T-ene. Det sluttet de etterhvert med, men T-ene er likevel synlige, om enn forholdsvis slitt. Det kan derfor være krevende å finne riktig rute opp. Enkelte steder er det noe utsatt, både over sva og rundt større blokker. Noen steder snø og is og litt løst, men i hovedsak er dette en helt grei tur om man tar det med ro, leser terrenget – og følger fornuften oppover. Det anbefales ikke å gå denne i dårlig vær.
Det skal være mulig å ta seg ned til Veslebotn – men det er ingen sti
På toppen markerer en solid varde det høyeste punktet, 1933 moh. For syns skyld går jeg også nordover og bortom 1930 moh. Det kunne være fristende å fortsette videre nord og ta med punktene 1882, 1833 og 1774 (trolig med utsikt tilbake til utgangspunktet) når jeg først er her oppe. Det er usikkert når muligheten er her igjen. Været er imidlertid i ferd med å endre seg, og det frister ikke å bli fanget her oppe alene. Sikt er nøkkelen her oppe – og jeg har lyst til å finne vegen ned mot Veslebotn – det betyr å fortsette nordvestover, så nordover og ned i Raggsteindalen øst for Raggsteinnuten. Det skal være mulig å ta seg ned her, men heller ikke her er det sti eller tråkk.
Det er en herlig usikker følelse å ta sikte på et tenkt punkt et sted utenfor «kanten» av Hallingskarvet – i håp om å finne en mulig vei ned. Finner jeg ingen rute ned må jeg tilbake til Folarskardet og Lordehytta – og om det dårlige været ruller inn begynner jeg å få dårlig tid.
Det er et interessant landskap her oppe på Hallingskarvet, steinblokkene regjerer – og hvert steg må tas med forsiktighet. Kompasset, kartet og terrenget stemmer. Etter hvert heller terrenget tydeligere nedover, og jeg er forholdsvis trygg på at dette er riktig sted, men jeg må stadig justere kursen: Gå litt tilbake – eller opp igjen for å finne beste rute nedover. Jeg vet ikke hva jeg ventet, men jeg hadde etter hvert håpet på en bekreftelse på at dette var riktig vei. Den kommer ikke, istedenfor går jeg med en konstant usikkerhet om rutevalget (den forsterkes nok av at jeg går alene). Jeg klyver ned i noe som virker som en bekk- eller elveleie, men nå er det tørt her. Raggsteindøla henter vann fra Hallingskarvet – også der jeg skal ned, slik sett er dette riktig. Men det er fortsatt vanskelig å finne en fornuftig rute. Det blir fra stein til stein, noe klyving – og stadige endringer i rutevalget. Og litt for ofte møter jeg hindringer jeg ikke tar sjansen på å forsere. Jeg er trygg på at de som er kjent i dette terrenget kunne bekreftet at det er slik det skal være – eller fortalt meg at jeg er på villspor.
Avgjørende del
Etter hvert blir terrenget noe snillere, og grønnere. Det er i første omgang snakk om et tynt grønnfarget teppe på hard grunn, og jeg krysser etter hvert en liten bekk, og begynner tro at dette er riktig vei. Her kan jeg også sette opp teltet om jeg må – og roen senker seg, selv om jeg ikke er nede. Jeg finner ly bak en stein, henter vann i bekken, og gjør klar multifuelen. Den tenner ikke, trykket blåser ut fyrstikken. Gjentatte ganger. Det tar litt tid før jeg forstår at det mangler en viktig del: Metall-krysset som sprer gassen (Googlet etter hjemkomst: Primus Flame Spreader). Denne er tydeligvis avgjørende for at systemet skal fungere. Med sekken full av tørrmat som trenger kokt vann og et terreng uten brennbart materiale er kreativiteten stor, men hverken teltplugg, metallspenne eller multiverktøy kan overta jobben til det manglende metall-krysset. Dermed er det begrenset med muligheter videre, da et par kjeks og sjokoladebiter er eneste tilleggsproviant.
Der og da var det klart at turen var over for denne gang. En slik spesialdel finner du ikke på den lokale bensinstasjonen.. Det skal være hyggelig på tur (i hvert fall denne), så det var ikke noe alternativ å fortsette uten mat. Det fristet heller ikke å dra ned i bygda og proviantere på nytt, for så å ta seg ut igjen. Turen var heller ikke viktigere enn at målet var nådd, og jeg bestemte meg for å følge dalen ned og ut – om jeg kunne finne veien videre.
Til slutt ble jeg avslørt, og reinsdyrene trakk videre
Det mest logiske var å følge en hylle mot nordvest, så jeg gjorde det, til jeg så bevegelse under meg: Reinsdyr, fem av dem. Dermed måtte jeg ut på kanten for å kikke ned. De merket meg ikke, så jeg observerte dem en lang stund før jeg tok meg nærmere. Til slutt ble jeg avslørt, og dyrene trakk over nærmeste åsrygg – og i sikkerhet fra meg.
Litt lenger ned møtte jeg flere voksne karer med tung bør og våpen på skuldra. De bar inn utstyr til en fast leir litt innpå fjellet i forbindelse med reinsjakta, og var svært interessert i mine observasjoner. Etter å ha pekt omtrentlig retning, sagt noe om størrelse og antall fikk de se bildene, og virket fornøyde med det de så. De skulle gå flere turer med tungt utstyr, og flere virket å kunne knekke sammen under vekta når som helst. Men de kjempet seg fram, og gledet seg til tiden i fjellet: Fangsten var nå en ting, men livet i naturen med gode kamerater virket å være det viktigste.
Nå var jeg nede i «sivilisert» terreng, og etter hvert tok jeg inn på sti videre ned i dalen, og tilbake utgangspunktet, etter en tredagers tur som uventet ble kortere.
Lærdom: Gjør deg kjent med utstyret, ha alltid med et rep-sett
En slik tur gir viktig lærdom. Primusen var forholdsvis ny, og jeg lærte meg den ikke skikkelig før turen. Hadde jeg testet ordentlig, ville jeg vært kjent de få delene den består av. Da ville oppmerksomheten vært større i forhold til metallkrysset, blant annet. Eller jeg hadde strammet kryssets feste-punkter før avreise (de kan bøyes på plass, slik at de sitter bedre). De gir også nyttig innsikt i proviantering: Å basere alt på at man skal koke vann er kanskje uansett et sjansespill. På slike rekreasjonsturer kan man fint variere mer. Det er også en påminnelse om å ha med viktige reservedeler, slike som er viktige for å kunne gjennomføre en tur. Det er mye man kan klare seg uten, stort sett det meste. Men dette metallkrysset har jeg nå et par ekstra av. Men nå er jeg også oppmerksom på at det kan løsne, så etter denne turen har det aldri blitt borte for meg. Jeg har uansett alltid med meg et lite rep-sett, bestående av litt sølvtape, lappesaker (teltduk/underlag), superlim, nål og tråd. Blant annet. Det kan hjelpe deg ut av mange små problemer.
Jeg er overbevist om at metallkrysset ligger igjen på teltplassen i Folarskardet, så om du befinner deg der og mangler denne delen. Let og du vil finne 🙂
Bilde 8: T-merkingen viser veg i krevende terreng, selv om merkingen er gammel.
Folarskardnuten 1933 moh.
Det høyeste fjellet i Buskerud, og det høyeste sør for Jotunheimen. Er en del av Hallingskarvet i Hol kommune.
Adkomst: Start nord: Raggsteindalen 1000 moh., hit kommer du enklest med bil – eller sør: Haugastøl 1000 moh., stoppested langs Bergensbanen. T-merket sti opp til Lordehytta og Folarskardet. Herfra umerket sti opp på Folarskardnuten, som kan være vanskelig å finne. Et par utsatte punkter, vær forsiktig.
Alternativ adkomst: Hallingskarvet på langs fra Kyrkjedøri (vest) eller Prestholt (øst).
Været i området er (nesten alltid) ustabilt. Turen anbefales ikke i dårlig vær. Følg med på været underveis.
