På tur med barn? Prøv Bjørnhollia

Skal du på fjelltur med barn, må planleggingen være god og avstanden fornuftig. Det øvrige er det mulig å håndtere underveis.

Vi gikk fra Straumbu til Bjørnhollia. DNT estimerer en og en halv time. Vi brukte fire og en halv.

Planlegg skikkelig

Det er ikke mulig å planlegge for alt, men ta en skikkelig vurdering av hva dere kan klare, hva det er fornuftig å ha med og hva dere absolutt ikke trenger. Vær ryddige i forberedelsene, og velg heller en lettere enn en tyngre rute de første gangene.

Snakk med barna. Fortell dem om målet, og vær ærlige på tidsbruk, avstander og utfordringer. Ta dem med på planleggingen – og inkluder dem i prosjektet.

IMG_7719
15: Første glimt av Bjørnhollia.

1-2 telt, fem soveposer, liggeunderlag, kjeler og mat. Telttur utgår.

Vi har lenge hatt en drøm om å få med alle på fjelltur med telt. Det har vi forstått at vi ikke får til. Med mindre telting i fjellet i nærheten av bilen teller.

Med en 3-åring (snart 4), en 7-åring og en 10-åring blir det mye utstyr om man baserer seg på å bære egen bolig (1-2 telt), soveposer og liggeunderlag (5 av hver), kjeler og kokeutstyr og egen mat til alle i tillegg til klær og diverse annet.

Skal turen bli hyggelig for alle har vi skrinlagt telt. Inntil videre.

Aktuelle områder

I år fant vi et par aktuelle områder for fottur og overnatting på en av DNTs hytter. Målet var to overnattinger.

Hyggelige Liomseter og området i Huldreheimen ble nevnt. Dette terrenget er lettgått, og vi har vært der tidligere. Alvdal Vestfjell med Store Sølnkletten er barnevennlig med flere selvbetjente hytter, og Breisjøseter, som gir rabatt til DNT-medlemmer, men avstanden inn til Breisjøseter litt lenger enn det vi ønsket.

Valget falt på Bjørnhollia, fra Straumbu. Turen inn er beregnet til cirka 6 kilometer, hytta har god kapasitet – og vi kunne bestille på forhånd (nytt tilbud fra DNT). Dermed var vi sikret rom for to overnattinger for oss fem, med mat inkludert. Forutsigbarhet er verdt noen kroner når man skal på tur med tre barn.

Vurdering: Droppet bæremeis

Vi vurderte bæremeis for 3-åringen, og kunne nok hatt god nytte av det, men vi vet av erfaring at 3-åringen helst velger bæremeisen, om denne er med.

I tillegg ville alt av klær og annet utstyr da havnet i en stor sekk. Forhåndsveiingen viste cirka 13-14 kilo i en sekk og 19-20 i den andre. I tillegg er planen å ta 3-åringen (snart fire), på skuldrene ved behov, siden bæremeisen ikke er med.

DEL I: Fra Straumbu, flatt innover fine stier (dag 1)

Fra Straumbu går det flatt innover etter å ha krysset elva Atna. Terrenget er enkelt og lekent, og passer barna. Det er en fin start. De har hver sin sekk, med litt variert innhold: 3-åringen har kosebamse, drikkeflaske og en sjokolade, de to eldste har i tillegg noe klær. Resten er fordelt på mamma og pappa, og sekkene er greie for oss begge.

Vi får følge av bestemor og bestefar, de møtte oss på den flotte rasteplassen ved Straumbu, og tok følge et stykke innover. Det er god stemning når du er 3 (snart 4) og kan leie bestefar opp kneikene.

Etter en drøy kilometer (eller var det to?) tok vi første store stopp – til barnas store glede med bestemors kake, som plutselig dukket opp av sekken. Så vendte bestemor og bestefar hjemover igjen – og vi startet ekspedisjonen for alvor.

Rytmen som passer alle

Været var vennlig, med sol, blå himmel og lette skyer. Vinden meldte seg innimellom, men bare som en hyggelig påminnelse om at vi ruslet i tregrensa. Stiene innover er fine, noen våte partier og noe stein i stien.

Det er krokete trær, spennende småstein, røtter, mose og klopper – mer enn nok å utforske underveis. Det er trær og steiner å klatre på – og svingete småstier parallelt med hovedstien, det er varder med røde T-er – og små elvekrysninger som kiler i magen. Og de klarer alt selv.

3-åringen (snart 4) er innimellom på skuldrene og får perspektiv på turen fra høyden, da holder vi god fart: De to største bestemmer da tempoet og det flyter fint. Med den minste på bakken går det litt mindre rytmisk, men det fungerer på et vis, spesielt om mamma følger de to i forveien ved behov. Da kan også 3-åringen gå som hun vil – i baktropp med pappa. Så blir det ikke kjedelig for noen. Så samles vi innimellom, og går gjerne sammen en stund. Det gjelder å finne en rytme som passer alle.

Voldsom tidsbruk. Slik det blir med barn på tur

Kort fortalt er turen inn først forholdsvis flat, deretter er det stigning, før man går opp på «platået» et stykke. Siste del er bratt ned til Gammelsætra, før man krysser bru og går bratt opp de siste hundre meterne til Bjørnhollia.

På veg innover er man både innom et naturreservat og inne i Rondane nasjonalpark. Begge deler fordrer ekstra skånsom ferdsel i naturen.

Bakkene er snille, og høydemeterne byr forsiktig på seg selv hele veien innover. Vi delte turen opp i fornuftige etapper, og tok oss greit inn. Vi brukte cirka 4 timer og 30 minutter på litt over 6 kilometer. Vi stresset ikke. Været var på vår side, og det hastet ikke med å komme fram. Men det er greit å se at tiden går med barn på tur. DNTs estimerte tid på denne enkle turen er 1 time og 30 minutter.

Turen starter rett under 700 moh., går oppom 1000 moh. (cirka), dropper deretter ned til cirka 885 moh (Gammelsætra) og opp til Bjørnhollia 914 moh.

DEL II: Bjørnhollia, hytta og opplevelsen

Bjørnhollia har 90 sengeplasser. Vi trengte bare fem, men sikret oss dette ved forhåndsbestilling (nytt DNT-tilbud). Dermed fikk vi ett rom med to køyesenger og en madrass, hyller for oppbevaring, baderom i enden av gangen og tørkerom i kjelleren. Perfekt for oss.

I bestillingen hadde vi også middager, frokost og matpakker. Også disse tingene blir en del av opplevelsen for barn på tur: På rommet lå det middagskort ved ankomst, og vi sto i kø inn til spisesalen både morgen og kveld – og spiste sammen med andre vandrere, som var nysgjerrige på barnas prestasjoner. Og det var godt med folk på hytta disse dagene, de første tok en overnatting før de forsvant videre.

Vi spiste treretters, laget matpakker selv, og koste oss i peisestua – med spill og bøker. På tunet var det energisk lek, og på rommet rolig stemning. På kvelden leste vi høyt fra en av hyttas bøker – i lyset fra en hodelykt. Og vi tørket klær i tørkerommet, dusjet og pusset tenner på fellesbadet – og gikk sammen på utedoen. Og for nysgjerrige små er alt nytt og spennende. Det gikk til og med an å kjøpe sjokolade inne i resepsjonen!

Det morsomste og merkeligste var nok likevel å sove i lakenpose – inne i et stort putevar under dyna i køyesenga i stillheten i fjellheimen. Alle sammen på samme rom. Slitne og fornøyde etter turene i fjellet.

DEL III: Utgangspunkt Bjørnhollia. Kort tur (dag 2)

Vi hadde to overnattinger på Bjørnhollia. Det ga en hel dag til disposisjon før vi skulle ut igjen. Dag 2 ble ikke planlagt på forhånd, da vi ville ta hensyn til barnas opplevelse av turen inn på dag 1.

Området ved Bjørnhollia byr på alt fra toppturer til rusleturer, du kan leie fiskeutstyr, kano eller båt, og dette er meget gode alternativer om barna er leie av å gå. Det er viktig å huske at man skal gå ut igjen også. Hytta har også utlån av blant annet badminton og volleyball, så om man bare vil slappe av i hytteveggen er det gode muligheter for det.

Tur til Villmanndalen, nå Skjerdalen

Det er også flere spennende småturer som kan anbefales. Vi vurderte topptur til Veslsvulten (1579 moh) eller Musvolkampen (1152 moh) som spennende muligheter, men kanskje litt for tungt og monotont etter første dags «langtur». Vi vurderte også turen inn i Illmanndalen, den som strekker seg videre til Rondvassbu, men valgte til slutt Skjerdalen, etter en hyggelig prat med vertskapet (denne het tidligere Villmanndalen, men mulighet til forveksling med Illmanndalen gjorde at navnet ble endret til Skjerdalen).

Krangel om seter

Turen inn til Skjerdalen går samme sti som vi kom opp til Bjørnhollia, ned til Bergetjønna, videre langs denne på østre side i frodig terreng, opp i høyden og videre innover en canyon og inn til restene av det som en gang ble påbegynt som seter for «folk fra Atndalen».

Folk fra Gudbrandsdalen skal ha stoppet seterbyggingen, da de holdt bruksretten her. Restene av seter-prosjektet er et fint turmål. Det er omtrent to kilometer inn i følge kildene, gps-en påsto nærmere tre kilometer. Med en god stopp ved steinrestene av den påbegynte setra brukte vi 3 timer og 30 minutter tur-retur.

Vi gikk også de siste hundre meterne inn til punktet hvor stien går ned i Skjerdalen. Her har et skred en gang i tiden laget en demning tvers over dalen, og bekken går her under den naturlige demningen. Vi snudde her, men herfra kan man følge sti videre inn gjennom dalføret, visstnok vade Musvolåe, og ta inn på sti tilbake til Bjørnhollia.

Det er også mulig å gjøre en rundtur av dette ved å fortsette innover og ta retning Blåkollen for å ta inn på stien som går til Eldåbu tilbake til Bjørnhollia.

IMG_7965

Lengre alternativ: Historiske funn i Vuludalen

I informasjon inne på Bjørnhollia er også Vuludalen foreslått som et spennende alternativ – om man ønsker en langtur. Her har arkeologene funnet en mengde dyregraver. Åtte av disse skal ligge langs stien Bjørnhollia-Gunstadseter, fra utløpet av søre Vulutjønn østover. Kartene har navnene Indre Vulutjønna og Fremre Vulutjønna, og det er å anta at det fremre og søre er samme vann (ikke bekreftet informasjon). De eldste gravene er datert til 350 e.kr.

Arkeologer har også funnet om lag 30 graver, de fleste plyndret, men i enkelte er det funnet våpen, perler og spenner. Funnene er tidfestet til 700 e.kr. For å komme hit følger man vardet rute til Eldåbu til Vulutjønn. Tilbake kan man ta fra Steindalen til Skjerdalen for å få en rundtur.

Del IV: Bjørnhollia-Straumbu. Retur i regn (dag 3)

Turen ut var like lang som turen inn. I kilometer. Men i tid var den kortere.

Været var ustabilt denne dagen, og mot slutten fikk vi tunge skyer og regn. Det preget tempoet vårt, og vi brukte 2 timer og 30 minutter ut igjen.

3-åringen satt noe mer på nakken, det er nok noe av grunnen. Men det er også slik at tempoet øker ved dårligere vær. Vi hadde også gått dette terrenget to dager tidligere – og dermed ble det litt færre stopp for å utforske omgivelsene. Vi kom nesten helt ut før regnet tok oss igjen (eller møtte oss), og avsluttet denne fantastiske turen i regnjakker. Helt greit å ta med seg det også.

Tilbake i bilen lempet vi det meste rett inn i bagasjerommet, fikk på oss tørt – og kjørte direkte til Sjokoladelåven på Nordre Nesset gård ved foten av Rondane. Gården ligger ved naturskjønne Nasjonal turistveg Rondane og Atnsjøen, og kan anbefales på det varmeste. Her er det håndlaget sjokolade og softis – og dyr på tunet.

IMG_7556

Alternativ rute: På sykkel inn

Om det er for krevende å gå på sti hele veien inn, kan sykkel fra Gammelgarden og inn til Bjørnhollia være et alternativ. Da kan bagasjen eventuelt tas i sykkelvogn, barna kan sykle selv eller sitte på. For enkelte er dette et godt alternativ – og gjør adkomsten enklere. Husk likevel at det er snakk om sykling på grusvei, cirka åtte kilometer – med en god del høydemeter.

Fotnote fjelltur for familie på fem:

Fjelltur gjennomført på denne måten, med to overnattinger på bestilt rom, på DNT-hytte med mat og matpakker er en kostbar affære.

Vi kunne enkelt valgt hotell i Oslo (eller hvilken som helst annen by for den sakens skyld) over like lang tid og endt opp med de samme kostnadene. Det er synd. Det betyr at veldig mange trolig velger hotell i Oslo, eller tilsvarende.

Man skal være spesielt interessert for å velge fjell og friluftsliv. Vi gjør det gjerne (selv om vi også er glade i hotell og storby), men prisnivået kan virke negativt inn på rekrutteringen til fjellsporten – og gjør trolig tilbudet mindre gjengelig for enkelte – og da spesielt barnefamiliene, som så absolutt burde få oppleve den norske fjellheimen. Det man opplever som positivt i tidlige år, har en tendens til å følge med videre i voksen alder.

Ja, vi kunne valgt enklere overnatting. Sovesal er en mulighet, DNT tilbyr også dette. Telt er en annen mulighet, men som sagt egentlig ikke – da vi har få eller ingen muligheter til å få med oss alt utstyret inn i fjellet.

Ja, vi kunne droppet forhåndsbestilling, og kanskje spart noen kroner, men usikkerheten knyttet til mulig overnatting ville da vært stor om det var mange folk på hytta. Og akkurat denne hytta er godt besøkt.

Ja, vi kunne droppet å kjøpe mat. Men DNT regner hytta som serveringssted og ønsker ikke matlaging innpå hytteveggen (eller bruk av åpen flamme). Og forhåndsbestilling forutsetter mat.

Og summen? Summen for to netter med treretters, frokost, matpakke, et par glass vin, to kalde og et par stykker sjokoladekake (spontant kjøpt), endte på 5023,- kroner. Og merk, og dette er viktig: Dette er ingen klage oppstått av denne spesifikke turen. Opplevelsen var verdt hver krone, og hvert eneste minutt. Hytta er fantastisk, besetningen likeså. Terrenget er vilt og innbydende – og samtidig tilgjengelig for små barn. Men hva med en plan for barnefamilier, DNT (og evt andre med tilsvarende utfordringer)? Et par rimeligere rom, enkelte lavprisplasser (ala togenes minpris), en slags innstegsmodell for dem som ikke allerede har forelsket seg i fjellet – og velger det uansett?

 

Turtips med barn:

  • Godt med nødproviant og godsaker for fotturen.
  • Liten teltlykt/lommelykt som leselys/nattlys. Turisthyttene som ikke er koblet på strømnettet, stenger aggregatene på natta. Et lite lys kan være trygt for de små.
  • Kortstokk eller tilsvarende spill og en passende barnebok med historier for alle små, det gir koselige kvelder. De fleste hyttene har bibliotek, men det er ikke gitt at man finner noe som favner alle.
  • Husk kosebamser, innesko eller tøfler, i tillegg til alt annet som pakklistene foreslår.
  • Ta med en reim eller annen festeanordning, du kan ende opp med barnas sekker festet til egen sekk.
  • Ta med en fjellduk, varm, eller sovepose. Det kan være avgjørende om det skjer noe underveis.
  • Styr turen etter barnas humør og behov, men vit at det kan være nødvendig å sette seg noen mål om man skal oppnå noe.

Via Jammerdalsbu til vraket av Junker JU 52

På Ringebufjellet ligger vraket av en tysk Junker JU 52. Det ble tvunget til å nødlande her under krigsdagene i 1942. To personer omkom. Fem overlevde.

Historie kan oppleves i museer, i bøker eller på verdensveven, i aviser eller magasiner. For å få fullt utbytte av fortellingene må du evne å sette deg inn i dramatikken som skildres. Da hjelper det å stå ved siden av flyvraket ute i terrenget: Historien blir mer virkelig, dramatikken nærere og ødeleggelsene tydeligere. Jeg aner ikke hvorfor det tyske flyet fortsatt ligger der i terrenget, men det gjør det. Og takk for det.

Behagelig turterreng: Ringebufjellet byr på snille fotturer i behagelig terreng. Det er T-merkede ruter, flere gode utgangspunkter og fine overnattingsmuligheter. Det er ingen 2000-metere her, og dermed ingen stressede toppturjegere, men terrenget er over tregrensa, og stiene snille – dette er et virkelig flott turområde.

Utgangspunkt: Rondanestien krysser Friisvegen

Rett sør for Ringebu kjører du opp fylkesveg 385, og parkerer der Rondanestien (T-merket) krysser veien. Herfra er det 1-2 kilometer inn til DNTs Jammerdalsbu (selvbetjent) 1130 moh. Videre på grei sti nedover til Saubu (ca 1014 moh). Her er du cirka halvveis. Ved Saubu passeres enkel trebro, før man følger umerket sti videre langs bekk retning østover. Stien forsvinner nesten et par steder, men innimellom dukker det opp små bånd i lyngen, som merker veien videre.

Vraket ligger ved Øverlihøgda, og det er cirka 8-9 kilometer inn totalt. Flere kilder skriver at flyvraket er synlig på lang avstand. Det er det kanskje – om du vet hvor det ligger og har med deg kikkert. Jeg stirret inn i terrenget for hver kilometer jeg gikk – og synes stadig jeg så vraket, bare for å konstatere steinblokk da kom nærme nok.

Et helt fly på åsryggen

Når du ser det er det imidlertid ingen tvil; det er ikke noen flyktige vrakdeler som er spredd i terrenget, det er en hel flykropp. Flyvraket ligger på cirka 1200 moh – og omtrent 4 kilometer fra Saubu.

Det tar litt tid å forstå synet: Det er et helt fly på åsryggen midt imot. Det er restene av en nødlanding i oktober 1942. I møtet med historien går tempoet ned, og de siste meterne fram tas helt naturlig skritt for skritt, rolig, i respekt for dramaet som utspant seg her.
Det militære flyet tilhørte det tyske flyvåpenet (Deautsche Luftwaffe). Flyet var på veg fra Fornebu til Banak via Værnes i Trondheim da det fikk problemer etter en time i lufta – med store mengder is på flykroppen. Piloten besluttet å foreta en nødlanding, og flyet gikk ned nær Øverlihøgda på Ringebufjellet.

Piloten døde under krasjlandingen og et annet besetningsmedlem døde noen timer senere av skadene han pådro seg. Ett besetningsmedlem og fire passasjerer overlevde.

Det er ikke vanskelig å forestille seg de voldsomme utfordringene de unge soldatene møtte her oppe i oktober. Jeg har selv vært gjennom førstegangstjenesten, som ung soldat i fredstid, og har så vidt tittet inn i den militære verdenen. Det er helt ubetydelig – og betyr ingenting sammenliknet med de soldatene som opplever krig eller andre dramatiske hendelser. Men det jeg vet er at man hverken er gammel eller voksen når man «innrulleres». Det er vanskelig å finne god informasjon om hendelsen her oppe, men det er mulig å anta at besetningen på dette flyet trolig ikke var eldre enn jeg var da – og en rutineflyvning nordover ble plutselig en kamp på liv og død, her midt ute i ødemarka. En døde umiddelbart, en noen timer seinere. Det blir bare tanker, men de må ha kjent på usikkerheten og maktesløsheten. Uavhengig av hvem de kjempet for har de trolig her på fjellet kjent seg sårbare – og fryktet for sine liv.

Flykroppen ligger på nøyaktig det stedet de nødlandet, delene er strødd utover, og her er det mulig å sette seg inn i dramatikken som utspant seg i oktober i 1942. Bedre enn på noe museum eller i noen historiebok. Dette flyvraket er viktig. Der det ligger.

Nå i begynnelsen av september er været er mildt – og sola har fulgt meg store deler av turen. Jeg er frisk og fin, skadefri, og har det jeg trenger i sekken. Like fullt er det over åtte kilometer tilbake til parkeringsplassen, og tankene om dramaet ved Øverlihøgda følger meg hele veien ut igjen.

 
TILLEGG: Dette er en hendelse jeg gjerne skulle vite mer om, men nettet gir begrenset med informasjon. Det er mulig dette er et slikt tilfelle hvor gamle papirarkiver sitter på sannheten. Jeg har funnet nøktern informasjon om hendelsen, og navnene til de om bord. Videre er det lite å hente. Om du vet noe mer er kommentarfeltet åpent.

Kilder:

https://www.baaa-acro.com/city/ringebu
https://www.ut.no/tur/2.8559/
https://ktsorens.tihlde.org/flyvrak/ringebu.html

Flyvraket ved Øverlihøgda. 


https://visitlillehammer.blog/2017/08/18/spennende-tur-til-flyvraket-pa-ringebufjellet/

 

Utstyrssvikt og plutselig stopp på Folarskardnuten

Med sekken full av tørrmat og en defekt primus er det slutt på turen.

Planen: Et par-tre dager i fjellet med telt og enkel mat. Med Folarskardnuten på Hallingskarvet som eneste mål. Resten på innskytelse underveis. Første etappe: Bil til Raggsteindalen. Herfra på T-merket sti mot Haugastøl til Folarskardet. Utgangspunktet ligger på cirka 1000 meter over havet. Turen starter på ettermiddagen, med telt og mat i sekken kan første etappe bli så lang eller kort den vil.

Inne er det mørkt, enkelt, kaldt og rått. Nesten uhyggelig nå i skumringen

Stien innover er forholdsvis grei, noe stigning hele veien, litt steinete og vått, men stort sett lettgått. Etter å ha passert Folarskardtjørnan starter oppstigningen til Lordehytta. Den er bratt og krevende, og virker tyngre enn vanlig med stor sekk, men absolutt overkommelig.

Lordehytta klamrer seg fast på kanten, den er satt opp i 1880, og bærer preg av det: Inne er det mørkt, enkelt – og kaldt, nesten litt rått. At bygget er satt opp for mer enn 130 år siden er mer enn imponerende, beliggenheten er intet mindre enn spektakulær. Men akkurat nå virker teltet som et bedre valg.

Etter hytta stiger det noen meter videre, til navnløst vann (?) i Folarskardet. Her består terrenget av store og små steinblokker, og det ser ikke ut som det er noen mulighet for å sette opp teltet. Til slutt finner jeg et sted, kanskje det eneste stedet her på 1600 meter over havet. Det fungerer. Primusen koker vannet, og tørr posemat blir snart fyldig gryte. Kanskje ikke verdens beste mat, men det er lite å bære – og gir bra med kalorier.

Vinden herjer teltet og frarøver meg nattesøvnen

Natta her oppe er grei, ikke noe mer. Det slår meg at teltplass nede i dalen ville vært bedre – altså ved foten av oppstigningen til Lordehytta. Valget var basert på ideen om å ta noen høydemeter på Folarskardnuten den ene dagen, og resten den andre. Jeg er usikker på valget når vinden herjer teltet og frarøver meg nattesøvnen. Om det er noe positivt med dette, må det være at dagen starter tidlig når søvnen er dårlig.

Dag to er teltet derfor tidlig nede, og pose-frokosten tidlig fortært (også denne laget på kokt vann fra primusen). Jeg tar meg rundt navnløst vann i Folarskardet – og søker startet på ruta opp til Folarskardnuten. Her merket DNT tidligere med de velkjente røde T-ene. Det sluttet de etterhvert med, men T-ene er likevel synlige, om enn forholdsvis slitt. Det kan derfor være krevende å finne riktig rute opp. Enkelte steder er det noe utsatt, både over sva og rundt større blokker. Noen steder snø og is og litt løst, men i hovedsak er dette en helt grei tur om man tar det med ro, leser terrenget – og følger fornuften oppover. Det anbefales ikke å gå denne i dårlig vær.

Det skal være mulig å ta seg ned til Veslebotn – men det er ingen sti

På toppen markerer en solid varde det høyeste punktet, 1933 moh. For syns skyld går jeg også nordover og bortom 1930 moh. Det kunne være fristende å fortsette videre nord og ta med punktene 1882, 1833 og 1774 (trolig med utsikt tilbake til utgangspunktet) når jeg først er her oppe. Det er usikkert når muligheten er her igjen. Været er imidlertid i ferd med å endre seg, og det frister ikke å bli fanget her oppe alene. Sikt er nøkkelen her oppe – og jeg har lyst til å finne vegen ned mot Veslebotn – det betyr å fortsette nordvestover, så nordover og ned i Raggsteindalen øst for Raggsteinnuten. Det skal være mulig å ta seg ned her, men heller ikke her er det sti eller tråkk.

Det er en herlig usikker følelse å ta sikte på et tenkt punkt et sted utenfor «kanten» av Hallingskarvet – i håp om å finne en mulig vei ned. Finner jeg ingen rute ned må jeg tilbake til Folarskardet og Lordehytta – og om det dårlige været ruller inn begynner jeg å få dårlig tid.

Det er et interessant landskap her oppe på Hallingskarvet, steinblokkene regjerer – og hvert steg må tas med forsiktighet. Kompasset, kartet og terrenget stemmer. Etter hvert heller terrenget tydeligere nedover, og jeg er forholdsvis trygg på at dette er riktig sted, men jeg må stadig justere kursen: Gå litt tilbake – eller opp igjen for å finne beste rute nedover. Jeg vet ikke hva jeg ventet, men jeg hadde etter hvert håpet på en bekreftelse på at dette var riktig vei. Den kommer ikke, istedenfor går jeg med en konstant usikkerhet om rutevalget (den forsterkes nok av at jeg går alene). Jeg klyver ned i noe som virker som en bekk- eller elveleie, men nå er det tørt her. Raggsteindøla henter vann fra Hallingskarvet – også der jeg skal ned, slik sett er dette riktig. Men det er fortsatt vanskelig å finne en fornuftig rute. Det blir fra stein til stein, noe klyving – og stadige endringer i rutevalget. Og litt for ofte møter jeg hindringer jeg ikke tar sjansen på å forsere. Jeg er trygg på at de som er kjent i dette terrenget kunne bekreftet at det er slik det skal være – eller fortalt meg at jeg er på villspor.

Avgjørende del

Etter hvert blir terrenget noe snillere, og grønnere. Det er i første omgang snakk om et tynt grønnfarget teppe på hard grunn, og jeg krysser etter hvert en liten bekk, og begynner tro at dette er riktig vei. Her kan jeg også sette opp teltet om jeg må – og roen senker seg, selv om jeg ikke er nede. Jeg finner ly bak en stein, henter vann i bekken, og gjør klar multifuelen. Den tenner ikke, trykket blåser ut fyrstikken. Gjentatte ganger. Det tar litt tid før jeg forstår at det mangler en viktig del: Metall-krysset som sprer gassen (Googlet etter hjemkomst: Primus Flame Spreader). Denne er tydeligvis avgjørende for at systemet skal fungere. Med sekken full av tørrmat som trenger kokt vann og et terreng uten brennbart materiale er kreativiteten stor, men hverken teltplugg, metallspenne eller multiverktøy kan overta jobben til det manglende metall-krysset. Dermed er det begrenset med muligheter videre, da et par kjeks og sjokoladebiter er eneste tilleggsproviant.

Der og da var det klart at turen var over for denne gang. En slik spesialdel finner du ikke på den lokale bensinstasjonen.. Det skal være hyggelig på tur (i hvert fall denne), så det var ikke noe alternativ å fortsette uten mat. Det fristet heller ikke å dra ned i bygda og proviantere på nytt, for så å ta seg ut igjen. Turen var heller ikke viktigere enn at målet var nådd, og jeg bestemte meg for å følge dalen ned og ut – om jeg kunne finne veien videre.

Til slutt ble jeg avslørt, og reinsdyrene trakk videre

Det mest logiske var å følge en hylle mot nordvest, så jeg gjorde det, til jeg så bevegelse under meg: Reinsdyr, fem av dem. Dermed måtte jeg ut på kanten for å kikke ned. De merket meg ikke, så jeg observerte dem en lang stund før jeg tok meg nærmere. Til slutt ble jeg avslørt, og dyrene trakk over nærmeste åsrygg – og i sikkerhet fra meg.

Litt lenger ned møtte jeg flere voksne karer med tung bør og våpen på skuldra. De bar inn utstyr til en fast leir litt innpå fjellet i forbindelse med reinsjakta, og var svært interessert i mine observasjoner. Etter å ha pekt omtrentlig retning, sagt noe om størrelse og antall fikk de se bildene, og virket fornøyde med det de så. De skulle gå flere turer med tungt utstyr, og flere virket å kunne knekke sammen under vekta når som helst. Men de kjempet seg fram, og gledet seg til tiden i fjellet: Fangsten var nå en ting, men livet i naturen med gode kamerater virket å være det viktigste.

Nå var jeg nede i «sivilisert» terreng, og etter hvert tok jeg inn på sti videre ned i dalen, og tilbake utgangspunktet, etter en tredagers tur som uventet ble kortere.

Lærdom: Gjør deg kjent med utstyret, ha alltid med et rep-sett

En slik tur gir viktig lærdom. Primusen var forholdsvis ny, og jeg lærte meg den ikke skikkelig før turen. Hadde jeg testet ordentlig, ville jeg vært kjent de få delene den består av. Da ville oppmerksomheten vært større i forhold til metallkrysset, blant annet. Eller jeg hadde strammet kryssets feste-punkter før avreise (de kan bøyes på plass, slik at de sitter bedre). De gir også nyttig innsikt i proviantering: Å basere alt på at man skal koke vann er kanskje uansett et sjansespill. På slike rekreasjonsturer kan man fint variere mer. Det er også en påminnelse om å ha med viktige reservedeler, slike som er viktige for å kunne gjennomføre en tur. Det er mye man kan klare seg uten, stort sett det meste. Men dette metallkrysset har jeg nå et par ekstra av. Men nå er jeg også oppmerksom på at det kan løsne, så etter denne turen har det aldri blitt borte for meg. Jeg har uansett alltid med meg et lite rep-sett, bestående av litt sølvtape, lappesaker (teltduk/underlag), superlim, nål og tråd. Blant annet. Det kan hjelpe deg ut av mange små problemer.

Jeg er overbevist om at metallkrysset ligger igjen på teltplassen i Folarskardet, så om du befinner deg der og mangler denne delen. Let og du vil finne 🙂

DSCF3624
Bilde 8: T-merkingen viser veg i krevende terreng, selv om merkingen er gammel.

 

Folarskardnuten 1933 moh.

Det høyeste fjellet i Buskerud, og det høyeste sør for Jotunheimen. Er en del av Hallingskarvet i Hol kommune.

Adkomst: Start nord: Raggsteindalen 1000 moh., hit kommer du enklest med bil – eller sør: Haugastøl 1000 moh., stoppested langs Bergensbanen. T-merket sti opp til Lordehytta og Folarskardet. Herfra umerket sti opp på Folarskardnuten, som kan være vanskelig å finne. Et par utsatte punkter, vær forsiktig.

Alternativ adkomst: Hallingskarvet på langs fra Kyrkjedøri (vest) eller Prestholt (øst).

Været i området er (nesten alltid) ustabilt. Turen anbefales ikke i dårlig vær. Følg med på været underveis.