«Det verserer mange historier om denne JU 52-en, og de fleste spriker nokså mye»

Historien om Junkers Ju 52/3M på vei fra Fornebu via Værnes, Trondheim, til Banak 30. oktober 1942. Flyet kom aldri fram. Over Ringebufjellet gikk det ned.

Flyet i aluminium ligger der enda, som det gjorde i 1942. Over tid er deler forsvunnet, og flyvraket er redusert.

I etterkrigsdagene med mangel på mye antar man at metallet var ettertraktet, og at enkelte var her oppe og hentet materialer: Setene er borte, metallplater forsvunnet. Seinere har kanskje også noen tatt med seg biter av flyet som suvenirer. I tillegg er flykroppen beskutt. Det er tydelige innslag av hagleskudd flere steder på flykroppen. Det er å håpe at dette er gjort i misnøye i årene rett etter krigen, at man senere har forstått verdien av å la dette minnesmerket ligge i fred her.

IMG_0894
Junkers JU 52 på Ringebufjellet, med kulehull, trolig påført med haglgevær.

Registreringer av historien

Det finnes en del informasjon om hendelsen, på nettet er det flere private initiativ som har samlet informasjon. The Bureau of Aircraft Accidents Archives er grunnlagt av en historiker som ønsker å registrere informasjon om luftfartsulykker. Her finnes det informasjon om ulykken på Øverlihøgda. Aircrew Remembered er en annen side, med fokus på menneskene i flyhistorien. Også her er hendelsen loggført.

I Norge har Kjell Sørensen en solid oversikt over hendelser, med mange interessante bilder. Denne siden gir nøktern informasjon. Takk til Kjell Sørensen for ytterligere informasjon om hendelsen og krasjstedet.

Fakta om hendelsen på Ringebufjellet

Junkers Ju 52 var et militærfly i det tyske luftvåpenet – Deutsche Luftwaffe. Da flyet gikk ned på Ringebufjellet var det totalt åtte personer om bord: Fire i mannskapet, og fire passasjerer. Årsaken er oppgitt å være ising. Flyet skal ha forlatt Fornebu 08.30 den 30. oktober. En time inn i flytiden ble det rammet av «severe icing conditions» – voldsom ising – og kapteinen besluttet å foreta en kontrollert nødlanding.

Nordøst for Ringebu krasjlandet flyet på Øverlihøgda. Kapteinen ble drept, og sju andre skadet. Noen timer seinere døde en person – en av mannskapet – på grunn av skadene.

Mannskapet:

Uffz Franz Stromberg – døde i krasjlandingen

Uffz Nobel.

Obgfr Wilhelm Tönnes.

Obgfr Wilhelm Strehle.

(Uffz – Unteroffizier. Obgfr – Obergefreiter)

Flyvraket og halepartiet

Det er en del bilder av flyvraket på nettet, noen få viser svarthvitt-bilder av flyet. Disse må antas å være en del år gamle. Mest treff får man på nyere bilder, lagt ut av folk som har tatt samme turen som vi de seneste årene.

Ingen gir noe klart bilde av hendelsen, og det «forsvunne» halepartiet. På forespørsel kan ingen si noe om dette ble brutt av flyet i forbindelse med krasjen, eller om det er fjernet i ettertid – og eventuelt hvorfor det? Eller kanskje en kombinasjon av de to?

Den dramatiske hendelsen på Øverlihøgda i 1942 er også bare beskrevet i grove trekk. Det er sikkert at flyet gikk ned og kapteinen døde. Men hvem den andre som døde var er uklart i kildene. Hvor lenge var de overlevende på fjellet, ble de reddet eller reddet de seg selv?

Viktig historisk dokumentasjon: Et øyenvitne forteller

Ringebu historielag plukket opp min henvendelse, og har bidratt med å belyse dette: De gir ut en årlig publikasjon «Hemgrenda», og i utgaven fra 1999 er hendelsen beskrevet: Ivar O. Nordrum var 16 år da flyet gikk ned. Han forteller i utgaven om redningsaksjonen, og har selv i tillegg benyttet skriftlige kilder for å gjøre gjengivelsen så korrekt som mulig.

Boka forteller om dramatiske dager på fjellet, som starter med meldingen om at et fly er gått ned. Denne meldingen skal ha blitt ble kringkastet på ettermiddagen 31. oktober.

Søndag 1. november startet aksjonen lokalt, da det kom melding ned i bygda om flere tyskere som hadde tatt seg inn på ei hytte på fjellet, en av dem trengte legetilsyn. Tyskerne oppholdt seg på ei hytte ved Stor-Tann som tilhørte Andor Flyen, og dit var det kommet fire tyskere fra det savnede flyet. På hytta var Andor Flyen og to kamerater: Ulf Gausheim og Leif Sonberg.

«Tyskerne var hardt medtatte etter en svært strabasiøs tur på bortimot to mil i høgfjellet i et ufyselig vær. De kunne fortelle at det i flyvraket var igjen en sterkt skadet og to andre tyskere. Piloten hadde omkommet under nødlandingen og var blitt begravet i snøen utafor flyet. De fire som var kommet til Flyen-hytta var nokså døgerville. De hadde liten peiling på hvor de hadde gått og hvor langt. Været hadde vært riktig ufyselig med fuktig snødrev – skikkelig surt».

Det framkommer av boka at tyskerne fant en rød «T» på fjellet og fulgte disse: De fant tråkk i snøen ved Saubu, og disse ledet til Flyen-hytta. Det fortelles av disse sporene nok ble satt av Fyen og kameratene som trolig var inne på Saubua lørdag.

Forsøkte å komme fram til havaristen med hest

Mandag 2. november ble det i følge boka gjort et forsøk med hest, for å komme inn til flyet og bringe de sårede ut. I følget var visstnok Oskar Allergodt og Ivar O. Nordrum og 10-12 tyskere. Søket ga ikke resultater, ingen spor ble funnet i snøen etter tyskerne som tok seg ut, og det var ingen tegn til flyvraket. Forsøket ble avbrutt, og man regrupperte og hentet mer utstyr. Ivar O. Nordrum forteller at han var med en bil ned i bygda, og fikk med seg to fjellvante karer opp igjen: Karenus Allergodt og Maurits Fossmo.

Tirsdag morgen 3. november gjorde man et nytt forsøk, en del tyskere – og to politimenn, som var kommet opp fra Hamar. Alle i følget var nå utrustet med ski.

«Vi fire fra bygda forsvant innover nokså fort fra de andre. Oskar var strategen. Vi fulgte turistråket der vi hadde kjørt dagen før, men så en knapp kilometer før Borkebua svingte vi tå i nordøstlig lei mer eller mindre mot Øverlihøgda. Været letna og opp mot Gråhøgda såg vi spor etter folk i snøen. Der fikk vi sjå flyvraket og samtidig to tyskere som hadde begynt å gå i retning Breitjønnbua. De hadde nok gått omtrent en kilometer og hadde gitt opp og stod der som to statuer. Maurits og Oskar tok peiling på disse to karan, mens Karenus og jeg gikk mot flyet. Jeg fant ei dør på sida av flyet som vendte mot vest. Jeg åpna døra og der stod det den såra tyskeren med en 6.35 pistol i hånda, sannsynligvis klar til å ta sitt eget liv. Oppholdet i flyet fredag, lørdag, søndag, mandag og nå tirsdag uten varme, dårlig kledd for opphold i trekkfullt fly og neppe noen mat, hadde vel tæret på litt av hvert. Da tyskeren fikk sjå meg, kastet han pistolen på gulvet og omfavnet meg i stor gledesrus! Oskar og Maurits fikk de to andre tyskerne tilbake til vraket.»

Det framkommer av historien at det kom et Junker 52 over stedet. Denne slapp ut en to-tre kasser med blant annet ski, mat, sjokolade, vin og kokeapparat. Den ene kassa skal ha blitt brukt til å frakte den døde flygeren ut.

Følte seg forpliktet til å hjelpe

Flyets last skal etter hvert ha blitt hentet ut. Det er også omtalt at de som bidro i redningsaksjonen fikk likør eller vin som takk. Det framkommer at de involverte følte seg forpliktet til å hjelpe folk i nød, og gjorde dette. Men ut over dette var omgangen med representantene fra okkupasjonsmakten særdeles uønsket.

Avslutningsvis i beretningen skriver forfatteren blant annet: «Det verserer mange historier om denne JU 52-en, og de fleste spriker nokså mye. Det er helt naturlig etter så mange år. Imidlertid var det forklart første kvelden på hytta til Andor Flyen at det var nedising og dårlig sikt som var årsaken til havariet».

Videre heter det: «Flyet såg nokså uskadd ut den gangen, men i dag er det vel knapt skjelettet att. Det har nok i tidens løp blitt mange souernirer rundt om i vårt vidstrakte land».

Halepartiet og flyet på samme sted

Av bilder i boka er det klart at halepartiet var med flyet ned, og lå sammen med flykroppen på krasjstedet. Bilder sendt meg av andre kilder nå i ettertid viser det samme. Halepartiet er altså på et tidspunkt forsøk flyttet eller fraktet ut. Ukjent av hvilken grunn.

En av de jeg har vært i kontakt med beskriver følgende: «En jeg jakta rein med for 30-40 år sia fortalte at han og en kamerat hadde båret med en del av flyet ganske langt før de gikk lei og la den fra seg.»

Det er usikkert om dette var halepartiet eller noe annet, men det er å håpe at slike spontane prosjekter hører fortiden til; at flyet og delene nå får ligge i fred ute i naturen, der det gikk ned og tok to liv i 1942.

Fortvilelsen de må ha følt

Tar du turen inn, så ta med deg historien fra de dramatiske dagene i 1942: Om en dramatisk nødlanding, om kampen for å overleve, og om medmenneskelig innsats som reddet liv. Se deg rundt, og kjenn på fortvilelsen de må ha følt, både de som gikk ned med flyet og de som fortvilet lette for å redde liv. Det er vakkert i fjellet, men også vilt og øde.

Hemgrende
«Hemgrenda» fra 1999, her er hendelsen beskrevet: Ivar O. Nordrum var 16 år da flyet gikk ned (faksimile).

 

 

Her døde 20: Frodig fottur i hovedflyplassens eventyrlige nabolag

De var der lenge før hovedflyplassen inntok området: De frodige ravinene på Gardermoen skjuler åstedet for en voldsom flystyrt 10. mai 1945. 20 døde.

Er du på, ved eller innom hovedflyplassen og er ute etter noe mer enn taxfree-shopping skal du sette kursen mot enden av rullebanen og begi deg ned i ravinene. Du trenger greie sko, en flaske vann – og litt tid for å nå krasjstedet og minnelunden der. Underveis møter du elva Sogna – og et fuktig eventyrterreng.

Les også: Fottur i Ringebufjellet, til Jammerdalsbu og vraket av Junkers JU 52 

En fin gruppe for en lokal ekspedisjon

Vi møttes ved den tilrettelagte parkeringsplassen ved Scandic Oslo Airport i Ravinevegen (se fakta, lenger ned): Tre voksne og fem barn i alderen fire til 11 år. En fin gruppe for en lokal ekspedisjon.

05 IMG_9395
Bilde 5: Vekk fra sivilisasjonen og ned i de frodige ravinene.

Første etappe går på asfalten langs Ravinevegen parallelt med E16 i retning sørlige ende av vestre rullebane (01L). Du kan velge å starte turen ved enden av rullebanen – ved det såkalte Mastejordet (gule tårn med guidelysene til flyplassen). Det kan se stengt ut, for her møter du et høyt gjerde. Men midt i gjerdet er det en sluse. Rett innenfor/utenfor er det oppslagstavler og informasjon om turen – og det er brede fine stier innover og nedover i ravinene. Herfra er det cirka 1,4 kilometer til minneluden, litt kortere til den tilrettelagte rasteplassen ved Sogna.

Alternativt kan turen starte halvveis til Mastejordet, inn grusvegen til høyre mot adressen Ravinevegen 33. Tidligere gikk ruta rett over tunet her, nå er den lagt om og går utenom bebyggelsen. Herfra er det kanskje 1,5-2 kilometer korteste vei inn til rasteplassen (gps-en hadde problemer nede i ravinene). Vi valgte dette alternativet, og fant spor av stien litt inn grusvegen, til høyre og ut på jordet. Vi fulgte jordekanten noen meter, deretter til venstre ned i ravinene gjennom kratt og brennestle. Ikke en ideell start, men vi dyttet unna krattet og tråkket ned brennende nestler, og fant en slags rute nedover.

Det er tydelig at denne delen er anlagt nylig. Stien er lite synlig enkelte steder, noe våt og sølete og delvis gjengrodd. Enkelte større trær lå over stien. Her er det krevende å gå. Både for små og store.

Jobber med å finne gode løsninger

I 2017 ble denne delen av stien anlagt, som et alternativ til å gå over tunet på privatadressen Ravinevegen 33, opplyser Lars Jahr i en e-post. Jahr var kultursjef i Nannestad fra 1997, blant annet med ansvar for stiene i ravinene. Ansvaret og interessen har han tatt med seg etter at han gikk av med pensjon i 2012. Noe som er tydelig; e-poster i retning historielagene i Nannestad og Ullensaker, og offisielle kommunale kanaler kommer tilbake med samme svar: Kontakt Lars Jahr.

– Nannestad kommune og Fylkesmannen jobber med å finne en løsning med stien over tunet og/eller mulighet for å komme utenom. Jeg har i 2017 laget alternative løsninger, men det er Fylkesmannen som skal ordne med grunneierne, opplyser Jahr.

Lang og vanskelig omvei

Tilbake i terrenget: Vi forsøker å trøste oss med at det er bedre med en dårlig start enn en dårlig avslutning, der vi befinner oss i et nytt belte av brennestle. Denne gangen med gjørme, stein og døde kvister som underlag. Ungene bæres over. En etter en.

Humøret er med oss fortsatt, også etter at noen fikk nærkontakt med nestlene.

Vi sklir nedover, hjelper hverandre over glatte trestammer og våte partier av gjørme. Så lenge ingen skader seg er det moro. Snart er vi nede, og møter en bratt sti opp igjen: Med tau fra bunn til topp som hjelp – trygt forankret i trærne.

Stien opp er tørr, heldigvis. Normalt er det vått her nede, men sommeren har tørket opp denne skråningen, og gjør turen enklere. Barna koser seg med utfordringen, foreldrene skjuler en mulig bekymring godt. Noen trenger litt hjelp, andre tar seg greit opp på egenhånd. For oss gikk det fint, men dette er ingen sti om du plages av dårlige bein, eller mistrives i røft terreng.

Så er vi oppe – vi har tatt den vanskelige omveien rundt og er nå på andre siden av tunet. Også her med skilt som advarer om å tråkke over tunet. Vi respekter det og forstår det.

Det er fullt forståelig at beboerne på adressen ikke ønsker denne persontrafikken, men omveien er foreløpig en svak forlengelse av en ellers fantastisk rundtur.

For nå er vi inne på stien som «alltid» har vært der: En fantastisk «motorvei» som slynger seg fram i terrenget og etterhvert ned i ravinene, og langs elva Sogna. Det frodige terrenget sjarmerer og imponerer. Både små og store trives nå på tur, vi tar raske stopp med drikke, forserer små bruer og morsomme stipartier. Etterhvert deler stien seg. Vi også: En voksen med de tre største barna på lang runde, og to voksne med de to minste på kort rute.

Løypene kommer sammen igjen ved den tilrettelagte rasteplassen ved Sogna, og etter kort tid møtes vi her.

Langs elva i rufsete ravineterreng

– Dere tok nok den fineste ruta, den lange gikk opp og delvis ut av ravinene, er dommen da distanseturistene kommer til møtepunktet.

Kort rute falt i smak for oss som gikk den, langs elva hele veien i rufsete ravineterreng. Med en 4-åring og en 5-åring som byttet på å lede, oppdage og leke underveis.

Vi tar fram saftflasker, det blir åpnet diverse kjekspakker og servert ferskt bakverk (handlet i hast på lokal bensinstasjon, ikke alle ekspedisjoner er planlagt år i forveien). Vi setter av tid til en god stopp. Etterhvert er barna i elva. Barbeinte i iskaldt grunnvann: Ivrige føtter på sleipe elvekanter.

Det går som det skal på en fin ekspedisjonsdag: Møkkete hender, litt våte sko og fuktige trøyer – og én kortbukse kledd i gjørme. Shortsen havner i sekken. 4-åringen tar resten av turen i truse og trøye.

Flystyrt i 1945: Fortsatt ligger det rester fra vraket her

Videre på sti i retning minnelunden, det er ikke langt inn, og en tur man bør ta. Her omkom 20 soldater i en flystyrt 10. mai 1945. Fortsatt ligger det rester fra flyet her. De skal få ligge i fred. Ikke rør dem, eller flytt på dem, de er deler av en viktig historie.

Flydelene forsterker opplevelsen når du kommer inn til det hvitmalte gjerdet i minnelunden. Her døde 20 unge menn. De skulle til Norge som en del av Operasjon Dommedag (Operation Doomsday) for å sikre freden.

Ble sendt signal om å avbryte

Flyet, Short Stirling LK147, tok av fra Sheperds Grove i Suffolk, Storbritannia, sammen med en rekke andre fly. Det fire motors bombeflyet med en besetning på seks var omgjort til transportfly og fraktet utstyr og 14 mann tilknyttet The Border Regiment 1st Airborne Battalion.

Da de nærmet seg Oslo ble været stadig verre og det ble sendt et signal til flyene om å avbryte.

Beskjeden nådde av ukjente årsaker ikke alle flyene.

29 IMG_9492
Bilde 34: Minnesteinen med minnetekst.

25-åring så flyet forsvinne i ravinene

På informasjonen i minnelunden står det følgende:

«Cirka klokka 12.00, på gården Lyshaug i Nannestad, noen hundre meter fra styrtstedet, var 25 år gamle Sigmund Vøien og hans far i gang med gårdsarbeid, da det store bombeflyet plutselig strøk 10 meter over hustakene på gården. Sigmund så verken røyk eller flammer fra der han stod. Plutselig forsvant flyet bak tretoppene og styrtet ned i ravinen.

Sigmund og hans far løp over jordet og bort til kanten av ravinen, men konstaterte at det ikke var noe de kunne gjøre.

Det brant kraftig fra vrakrestene og det kom stadige eksplosjoner, trolig på grunn av ammunisjon og drivstoff om bord.»

Videre heter det:

«Noen av de første som kom til åstedet like etter styrten var tyske soldater, inkludert en sanitetsoffiser. De konstaterte raskt at det ikke var noen overlevende. En tysk soldat rapporterte at han hadde sett flyet komme ut av skydekket. Flyet steg deretter raskt før det stallet og styrtet i bakken.»

De 20 omkomne ble gravlagt på en liten kirkegård ved styrstedet.

Det ble satt opp et enkelt hvitmalt stakittgjerde, hvite trekors med navn og gravene ble skilt med stiganger.

«De var våre falne»

Milorgs leder og senere forsvarsminister Jens Christian Hauge skrev i sitt forord til boken «Flyalarm»:

«Hvem visste at det den 9. mai og mens vi sang Seier’n er vår, gikk over hundre britiske fly med soldater fra de berømte Red Devils om bord, med kurs for Gardermoen? De møtte tykk tåke i Norge og måtte gjøre vendereis. Tre fly styrtet i Østlandsområdet. Det var 50 falne, blant dem den britiske sjefen for hele flyavdelingen. De var våre falne».

6 måneder etter styrten ble de 20 mennene flyttet til Vestre gravlund i Oslo, hvor de hviler i dag.

Midt i det frodige ravinelandskapet ligger minnelunden, med sitt hvite stakittgjerde og rester av et styrtet fly.

Vanskelig å forstå for en 4-åring

Barna undres. De spør, og vi svarer så godt det lar seg gjøre. Informasjonplakaten hjelper oss. Vi leser høyt, ser på flydeler, stakittgjerdet – og 20 synlige nedsunkne groper.

Det var krig. De døde for vår fred. Vanskelig å forstå for en 4-åring, kanskje mulig for en 11-åring.

For oss voksne er historien nær her, dette er en viktig del av vår historie.

«De var våre falne».

Mangfold, planter og naturlige leireskred

Lette barneben finner raskt veien tilbake, via den tilrettelagte rasteplassen, og ut igjen i retning «Mastejordet». Underveis leser vi informasjonsplakater om ravinenes mangfold av planter og dyr og  nødvendigheten av ravinenes naturlige leirskred. Blant annet.

Her er god informasjon, og med litt færre utålmodige barn, og litt bedre tid ville vi lest dem alle.

Opp og ut av ravinene, i hovedflyplassens nabolag

Vi tråkker i motbakke, og merker vi er på vei opp og ut av ravinene. Terrenget flater ut og vi passerer noe som ser ut som en liten grensestein nede i lyngen.

– Antakelig en grensemerke, skriver Lars Jahr, som har lagt spørsmålet på bordet hos Fylkesmannens miljøvernavdeling.

Terrenget åpner seg, lyset slipper inn igjen – og vi ser oppslagstavler, master og gjerder. Vi er i enden av rullebanen, med Mastejordet på venstre side. Vi finner åpningen i gjerdet – og avslutter på asfalt tilbake til utgangspunktet, mens flyene dundrer over hodene våre. Vi hørte dem godt nede i ravinene, men her oppe er de virkelig tilstede – i rød støysone, aller nærmest Norges hovedflyplass.

58 IMG_4704
Bilde 64: Minnetavle ved Forsvarets Flysamling, med navnene på de døde, grad og alder (2017).

 

Slik finner du fram

Reiser du kollektivt, tar shuttlebuss eller rutebuss deg fra terminalen til utgangspunktet. Det er en kort tur, og du trenger ikke mange timene til rådighet for å velge dette framfor taxfree-shopping på Norges hovedflyplass.

Kommer du med bil parkerer du ved tilrettelagt plass ved Scandic Olo Airport i Ravinevegen. Denne parkeringen har adressen Ravinevegen 29, 2060 Gardermoen. Her finner du en grusplass med informasjonstavle, som tilbyr gratis (!) parkering for fotturister til ravinene.

 

Dette kan du oppleve

Ravinene – en opplevelse i et herlig kulturlandskap. Ravineområdene på Gardermoen inngår i Romerike landskapsvernområde, og ravinene i området er sjeldent godt bevart. Her skaper vekslingen mellom tun, åker, beitebakker og skog et vakkert og variert landskap. Ved å følge stien fra enden av rullebanen på Gardermoen, kan du oppleve dette enestående landskapet.

Minnelund – nede i ravinene er det en minnelund etter flystyrten i forbindelse med Operasjon Dommedag (Operation Doomsday) i maidagene 1945. Flyet kom fra Storbritannia og kom ut av kontroll og styrtet i dårlig vær over Gardermoen. 20 menn døde. Den 24 år gamle piloten John Leonard Breed, en av to australiere, var blitt far én måned tidligere. Flere av mennene var gift og hadde barn som ventet på dem hjemme, nå som krigen var over. I ravinene er det en minnelund med et hvitt stakittgjerde, en informasjonstavle og en minnestein. Rester av flyet ligger fortsatt her.

Gamle antiluftstillinger – på Gardermoplatået etablerte tyskerne flere FLAK-stillinger (Flieger Abwehr Kanonen = stillinger med antilufskyts), blant annet på Røgler og på Kjos i Ullensaker og Låke og Bidsler, samt på Gardermoen vest for «Mastejordet», ikke langt fra stien ned i ravinene.

Flysamlingen Forsvarets museer – her er det informasjonstavle og minnestein etter de som omkom i flystyrten i ravinene i mai 1945. Disse står utenfor Flysamlingen Forsvarets museeer, til høyre for bygningen når du står ved jagerflyet på pinne og ser mot museumsbygningen. Dette er et sted du kan stoppe før du tar turen ned i ravinene. Her er det god informasjon om hendelsen i forbindelse med operasjon Doomsday.

Takk til Lars Jahr, Nannestad, for utfyllende informasjon og avklaring av fakta i frobindelse med denne reportasjen.

55 IMG_4733
Bilde 63: Fly på pinne, ved Forsvarets flysamling (2017).

MERK: Reportasjen er basert på turer i ravinene ved Gardermoen sommeren 2017 og sommeren 2018. Opplevelsene som er beskrevet er fra ekspedisjonen i juli 2018. Enkelte bilder er fra 2017, disse er merket (2017) i bildeteksten.

Via Jammerdalsbu til vraket av Junker JU 52

På Ringebufjellet ligger vraket av en tysk Junker JU 52. Det ble tvunget til å nødlande her under krigsdagene i 1942. To personer omkom. Fem overlevde.

Historie kan oppleves i museer, i bøker eller på verdensveven, i aviser eller magasiner. For å få fullt utbytte av fortellingene må du evne å sette deg inn i dramatikken som skildres. Da hjelper det å stå ved siden av flyvraket ute i terrenget: Historien blir mer virkelig, dramatikken nærere og ødeleggelsene tydeligere. Jeg aner ikke hvorfor det tyske flyet fortsatt ligger der i terrenget, men det gjør det. Og takk for det.

Behagelig turterreng: Ringebufjellet byr på snille fotturer i behagelig terreng. Det er T-merkede ruter, flere gode utgangspunkter og fine overnattingsmuligheter. Det er ingen 2000-metere her, og dermed ingen stressede toppturjegere, men terrenget er over tregrensa, og stiene snille – dette er et virkelig flott turområde.

Utgangspunkt: Rondanestien krysser Friisvegen

Rett sør for Ringebu kjører du opp fylkesveg 385, og parkerer der Rondanestien (T-merket) krysser veien. Herfra er det 1-2 kilometer inn til DNTs Jammerdalsbu (selvbetjent) 1130 moh. Videre på grei sti nedover til Saubu (ca 1014 moh). Her er du cirka halvveis. Ved Saubu passeres enkel trebro, før man følger umerket sti videre langs bekk retning østover. Stien forsvinner nesten et par steder, men innimellom dukker det opp små bånd i lyngen, som merker veien videre.

Vraket ligger ved Øverlihøgda, og det er cirka 8-9 kilometer inn totalt. Flere kilder skriver at flyvraket er synlig på lang avstand. Det er det kanskje – om du vet hvor det ligger og har med deg kikkert. Jeg stirret inn i terrenget for hver kilometer jeg gikk – og synes stadig jeg så vraket, bare for å konstatere steinblokk da kom nærme nok.

Et helt fly på åsryggen

Når du ser det er det imidlertid ingen tvil; det er ikke noen flyktige vrakdeler som er spredd i terrenget, det er en hel flykropp. Flyvraket ligger på cirka 1200 moh – og omtrent 4 kilometer fra Saubu.

Det tar litt tid å forstå synet: Det er et helt fly på åsryggen midt imot. Det er restene av en nødlanding i oktober 1942. I møtet med historien går tempoet ned, og de siste meterne fram tas helt naturlig skritt for skritt, rolig, i respekt for dramaet som utspant seg her.
Det militære flyet tilhørte det tyske flyvåpenet (Deautsche Luftwaffe). Flyet var på veg fra Fornebu til Banak via Værnes i Trondheim da det fikk problemer etter en time i lufta – med store mengder is på flykroppen. Piloten besluttet å foreta en nødlanding, og flyet gikk ned nær Øverlihøgda på Ringebufjellet.

Piloten døde under krasjlandingen og et annet besetningsmedlem døde noen timer senere av skadene han pådro seg. Ett besetningsmedlem og fire passasjerer overlevde.

Det er ikke vanskelig å forestille seg de voldsomme utfordringene de unge soldatene møtte her oppe i oktober. Jeg har selv vært gjennom førstegangstjenesten, som ung soldat i fredstid, og har så vidt tittet inn i den militære verdenen. Det er helt ubetydelig – og betyr ingenting sammenliknet med de soldatene som opplever krig eller andre dramatiske hendelser. Men det jeg vet er at man hverken er gammel eller voksen når man «innrulleres». Det er vanskelig å finne god informasjon om hendelsen her oppe, men det er mulig å anta at besetningen på dette flyet trolig ikke var eldre enn jeg var da – og en rutineflyvning nordover ble plutselig en kamp på liv og død, her midt ute i ødemarka. En døde umiddelbart, en noen timer seinere. Det blir bare tanker, men de må ha kjent på usikkerheten og maktesløsheten. Uavhengig av hvem de kjempet for har de trolig her på fjellet kjent seg sårbare – og fryktet for sine liv.

Flykroppen ligger på nøyaktig det stedet de nødlandet, delene er strødd utover, og her er det mulig å sette seg inn i dramatikken som utspant seg i oktober i 1942. Bedre enn på noe museum eller i noen historiebok. Dette flyvraket er viktig. Der det ligger.

Nå i begynnelsen av september er været er mildt – og sola har fulgt meg store deler av turen. Jeg er frisk og fin, skadefri, og har det jeg trenger i sekken. Like fullt er det over åtte kilometer tilbake til parkeringsplassen, og tankene om dramaet ved Øverlihøgda følger meg hele veien ut igjen.

 
TILLEGG: Dette er en hendelse jeg gjerne skulle vite mer om, men nettet gir begrenset med informasjon. Det er mulig dette er et slikt tilfelle hvor gamle papirarkiver sitter på sannheten. Jeg har funnet nøktern informasjon om hendelsen, og navnene til de om bord. Videre er det lite å hente. Om du vet noe mer er kommentarfeltet åpent.

Kilder:

https://www.baaa-acro.com/city/ringebu
https://www.ut.no/tur/2.8559/
https://ktsorens.tihlde.org/flyvrak/ringebu.html

Flyvraket ved Øverlihøgda. 


https://visitlillehammer.blog/2017/08/18/spennende-tur-til-flyvraket-pa-ringebufjellet/