Det surkler i isvann, og for hvert nye steg jeg tar suger myra seg fast, og mer iskaldt vann finner veien inn i skoene.
Turen: Høstlig rundtur fra Målia til Brumund, innnom Brannvakthytta på Brumundkampen, Ellemitthølet og Platoudammen. Totalt 20 km, logget her. Turen ble gjennomført 5. oktober. Snø på bakken, 0 grader ved start, etterhvert sol og varmere. For kortere turforslag i det samme terrenget; se i slutten av saken.
Sola er i ferd med å komme opp, men solstrålene når meg foreløpig ikke.
Det er bare å holde tempoet oppe. Jeg er på veg fra Målia til Brumundkampen, med et ønske om å komme meg tilbake igjen også. De fleste tar turen på vinteren, men sensommeren gir også muligheter for tur. Til fots.
20 kilometer: Det er en spennende rundtur på sommerføre – turen fra Målia over myrene til Brumund med Brumundkampen og Brannvakthytta, sagnomsuste Ellemitthølet, historiske Platoudammen og Målistigen tilbake til utgangspunktet. Mange nyter dette terrenget vinterstid, det er like fint om sommeren og på høsten. Om man ønsker en kortere rute, kan man velge grusveien (markert med stiplet rød).
Start Grytidlig
Noen ganger er det godt å være på tur alene. Denne morgenen er jeg ute før andre har stått opp, tar en brødskive i hånda, og en slurk kaffe på veien. I sekken: Ekstra drikke, litt proviant – og en cola som styrkedrikk. Jeg er usikker på lengde og tidsbruk, men er åpen for feilnavigering og avstikkere underveis.
Ved Målia møter jeg mann med gevær og radiokommunikasjon, som står og venter ved en pickup. Jeg kjenner et plutselig stikk av tvil: Det er kanskje ingen god idé med tidlig start på en sein høsttur, om man samtidig ødelegger for det lokale jaktlaget. Samtalen:
Jeg (litt usikker): – Ja…. så da er det jakt?
– Elgjakt.
– Jeg har tenkt meg retning Brumund, og tilbake, ødelegger jeg for dere om jeg løp…
– Nei.
– For jeg kan ta denne turen sein….
– Bare løp.
Ikke pratsom på morgenen (det er forsåvidt ikke jeg heller), men grønt lys fra geværmannen med pickup, altså. Det er greit.
Bambi på glattisen
Bak Målia er skilt-treet som viser sommerstiene (skiløypene holder seg foran). Jeg følger blå merking nedover, og ut i vått terreng. Det er lagt ut sviller og planker som klopper over de våteste partiene. Det redder meg fra isvannet, men truer samtidig med å ta livet av meg: Et tynt strøk av usynlig is gir ufrivillige Bambi-på-glattisen-steg og så er jeg ute i isvannet.
Skoene prøver ikke å holde vannet ute. Jeg satser alt på ullsokkene.
Bilde 1:
Bilde2:
Bilde 3:
Bilde 4:
Bilde 5:
Bilde 6:
Bilde 7:
Bilde 8: «Slettene» ved Brumund.
Bilde 9: Skilting Brumund fjellstue og Brumund rundt på sykkel.
Bilde 10:
Bilde 11: Fin sti oppover.
Bilde 12: Skogbrannvakthytta.
Bilde 13: Brumundkampen 826 meter over havet.
Bilde 14:
Bilde 15:
Bilde 16:
Bilde 17:
Bilde 18:
Bilde 19: Ellemitthølet oppe til høyre.
20: Ellemitthølet.
Bilde 21: Hølet, eller hula.
Bilde 22: Hula er ikke veldig stor, men verdt et besøk.
Bilde 23: Ellemitthølet.
Bilde 24:
Bilde 25: Fint terreng, lettløpt.
Bilde 26:
Bilde 27: Stikryss, opp mot Kjeltåsen.
Bilde 28: Kjeltåsen.
Bilde 29: Slitt idyll.
Bilde 30: Kjeltåsen. god merking også her.
Bilde 31: Grusvei, et par kilometer.
Bilde 32:
Bilde 34:
Bilde 35:
Bilde 36: God skilting.
Bilde 37: Målistige, bærer bud om høydemeter.
Bilde 38:
Bilde 39: Demningen.
Bilde 40:
Bilde 41:
Bilde 42: Platoudemingen.
Bilde 43: Målia.
Bilde 44:
Bilde 45: Tilbake ved Målia, og skilt-treet for sommerstier.
Folk finnes ikke og gjørme er det nok av
Det ville være å skryte om jeg sier framdriften er god. Det er den ikke. Framdriften er variert, tilfeldig og umusikalsk. Terrenget bestemmer. Stiene slynger seg framover. Partiene med myr kommer hyppig, og stadig må jeg klatre over eller under trefall. Folk finnes ikke og gjørme er det nok av.
Akkurat som jeg håpet.
Jeg ville på tur alene, i (for meg) ukjent terreng. En slik tur hvor man satser på noen overraskelser og er forberedt på feil. En tur hvor hodet hviler og gode tanker spinner dit de vil. En slik tur hvor man har litt ekstra i sekken: Drikke, niste, noe førstehjelp og ekstra ulltrøye. Nettopp fordi det kan bli noen kilometer ekstra. Eller noen timer.
Men det går tungt i dag, kroppen responderer dårlig. Og det slår meg at turen kan bli kortere enn planlagt.
Stien mellom Målia og Brumund er godt merket, men enkelte steder er krysningene litt mer spennende enn nødvendig, spesielt på slike steder hvor stokken fortsatt er dekket av et tynt, og usynlig, lag med is. Men det er slike ting som setter en spiss på turen.
Topptur: Brumund og Skogbrannvakthytta
Jeg tror jeg nærmer meg Brumund. Varmen fra sola treffer meg stadig oftere. En tynn ullgenser legges i sekken. Ullsokkene holder fortsatt liv i tærne, humøret er på veg opp, stiene virker bedre, og kroppen begynner å fungere. En slurk cola hjelper også.
Så dukker Brumund opp foran meg, jeg krysser veien, fortsetter oppover og mister merkingen i et uoppmerksomt øyeblikk. Jeg finner den raskt igjen mellom hytter og setervanger, og tar meg videre opp til nok en grusvei, videre et stykke på denne, før et skilt peker retningen opp mot Brannvakthytta.
Her er det tydelig sti og fast grunn. Jeg passerer et skilt-tre med sommerstier før jeg kommer opp på turens høyeste punkt: Hytta med glassboksen på taket – 826 meter over havet.
Enkelt innredet – med kikkert «på taket»
Det er ingen her, men Skogbrannvakthytta står åpen, og jeg titter inn: Hytta er enkelt innredet med benker og vedovn – en flott og velholdt varmestue. En trapp tar meg opp i «utsiktsboksen» på taket. Her står det en kikkert fastmontert, og et kart som viser hva man ser i de forskjellige retningene.
Skogbrannvakthytta på Brumundkampen 826 meter over havet. Hytta står åpen. Ta godt vare på den. I rommet på taket av hytta er det montert en kikkert, og det er god sikt i mange retninger. Herfra skal man kunne se Bitihorn 1808 moh, Galdhøpiggen 2469 moh, Glittertind 2481 moh, Skeikampen 1123 moh, Trysilfjellet 1132moh og Gaustatoppen 1883 moh.
Inne i hytta er det forskjellige oppslag signert Brumund Vel, blant annet ett som forteller om å vise hensyn i bakken vinterstid: «Er du til fots må du benytte ytterkantene i bakken, fortrinnsvis venstre side når du går oppover». Fornuftig informasjon der, altså, men den kunne med fordel vært gitt i bunn av bakken, ikke på toppen…
Ellemitthølet – et sted det er knyttet flere sagn til, sagn og historier som byr på mer spenning enn stedet selv. For det er en liten hule.
Mot Kjeltåsen, via Ellemitthølet (Eremitthølet)
Skiltingen mot Kjeltåsen tar meg videre nedover via et av hyttefeltene og inn på stien som passerer den lokale severdigheten Ellemitthølet (noen kaller det også Eremitthølet): Et sted det er knyttet flere sagn til, som er mer spennende enn stedet selv. Her er det en liten sprekk i berget, eller en liten hule, om man har litt fantasi.
Her skal det ha skjedd merkelige ting, og både hunder og gjetergutter skal ha forsvunnet inn i hulen, gjetergutten er aldri sett igjen. Hunden kom hårløs ut igjen. Historiene er gode nok, så la dem leve.
Er ikke historiene nok til å lokke deg til stedet – kan kanskje geocachen som ligger her være det.
Ellemitthølet er lett tilgjengelig om man kjører bilen til denne parkeringsplassen, og herfra går stien 7-800 meter inn. En fin tur med barn.
SKREMMENDE: Ellemitthølet – en liten hule eller sprekk i fjellet som er merkelig nok til at det har knyttet seg flere historier til stedet: En gjetergutt skal ha gått inn og aldri kommet ut igjen, og en jakthund som forsvant inn kom ut igjen – hårløs. Her er det mørke krefter og kald energi. Historiene er gode nok til at stedet er verdt et besøk! (Dette bildet kan være manipulert, bildet i bildekarusellen er originalt)
Over et kranglete hogstfelt
Videre fra Ellemitthølet går turen på grei sti, etterhvert passerer jeg et skilt med påskriften «Hestbekken sagtomt», et sted man kan anta det har vært aktivitet i sin tid, men det finnes ikke noe informasjon på stedet (og nettet gir seinere ingen gode svar).
Det er vått flere steder, men nå tenker jeg ikke lenger på det. Beina ble tidlig våte, og om de blir våte igjen (gjentatte ganger) gjør ingen forskjell.
Så til stikryss mot Brumundsjøen og videre mot stikryss Haugsetra og Kjeltåsen. Her tar jeg av stien til venstre og krangler meg oppover et hogstfelt til Kjeltåsen – et flott sted, med særpreg og sjarme. Her er det helt stille, og jeg følger blåmerkingen rundt husveggene og inn på grusveien som skal ta meg ut til hovedveien inn til Brumund.
Med gopro på tur
Her går det lett, underlaget er kompakt – og terrenget heller den riktige veien. Etter et par kilometer er jeg ute på «hovedveien» og tar sørover.
Så til Kveåa som går ut av Kveåsjøen. her kommer jeg over et svanepar, og jeg angrer litt på at gopro er eneste kamera på turen.
De spennende restene av Platoudammen
Etter noen hundre meter tar stien til Målia av, ved starten av denne er det en informasjonsplakat om Platoudammen, også kjent som Målidammen.
«1875: Flagstadelven Damholderforening, som bestod av eierne av møller langs Flagstadelva, fikk etter forhandlinger med setereierne på Målia «Rett til at opføre en dam i Nærheten af den nærværende Queåbro» med «Besparelse av Kværnvandet» som formål. Christian Fredrik Platou på Øvre Arnekvern ble meget sentral i planlegging og gjennomføring av prosjektet.»
«1939: 2 storflommer over distriktet den 19. juni og 24. juli, førte til at jord- og stenfyllinga vest for laftverksdemningen brøt sammen (…) I åra som fulgte ble det lagt mange planer for hvordan dammen skulle bygges opp igjen, men ingen ble realisert.»
Etter noen meter på stien kommer man til skiltet «Målistigen», som nok forteller om motbakkene som venter, deretter kommer man inn i et naturreservat, merket av Miljøverndepartementets velkjente oppslag.
Så kommer jeg til stien mot Platoudammen, og tar naturligvis avstikkeren. Oppslaget tidligere på stien vekket nysgjerrigheten.
Vel verdt en avstikker
Skiltet «Her starter demningen» varsler at stien nå går på terreng endret av mennesker – for flere hundre år siden.
Det er en morsom sti, noen hundre meter lang, med myr på sidene, og trær som omkranser stien. Så kommer man til dammen: Overraskende store steinkonstruksjoner, som i sin tid hadde styrke til å holde store mengder vann.
Steinveggene er høyere enn meg, og bredden godt over en meter. De to murene står noen meter fra hverandre, begge bygget i en tydelig L-form. Det er et morsomt «funn» her midt inne i skogen, og vel verdt turen.
Tilbake til stidelet
Jeg tar meg tilbake samme vei som jeg kom, og legger i vei mot Målia, først over en enkel bru, som tar meg over vann som trolig kan sees i sammenheng med demningen jeg nettopp besøkte. Videre mot Målia, kommer jeg innpå det samme stidelet jeg i dag tok av fra.
På tur ut ga disse meg store problemer – de var dekket av et lag usynlig is, og kastet meg ufrivillig ned i myra. På returen er friksjonen upåklagelig, og kloppene gjør jobben de er satt til å gjøre for å bedre friluftslivet for oss som tar turen..
Videre på kloppene, som i dag tidlig sendte meg ut av balanse sitt lag av usynlig is. Nå er de varmet av sola, og grepet er upåklagelig, men beina er forsatt like våte som i dag tidlig. Nå er det bare høydemeterne opp til Målia igjen. Så er turen over, Målia, Brumund, Målia, total lengde: 20 km. Tidsbruk: 3 timer, mine timer. Alene på tur i nytt terreng.
Alternative, kortere turer
Om man ikke er ute etter en langtur, er det flere kortere varianter å hente ut av denne runden.
Både Målia og Brumund kan være utgangspunkt. Begge stedene kan man nå med bil (NB! Husk bompenger).
Utgangspunkt Budor/Målia:
Målia-Platoudammen, cirka 4 km tur-retur. Ned fra Målia, før det flater ut. Grei sti.
Målia-Brumund-Målia, cirka 11 km tur-retur. En del våte partier. Grei merking. Alternativt å ta grusveien/»hovedveien» sørover når man kommer til Brumund, og ta stien via Platoudammen og opp til Målia for en rundtur, antakeligvis et par kilometer lenger (ikke målt).
Utgangspunkt Brumund:
Kveåa/Kveåsjøen inn til Platoudammen, cirka 1-2 km tur-retur.
P-plass Brumund inn til Ellemitthølet, cirka 1,5 km tur-retur. Fra samme P-plass kan man gå opp til Brannvakthytta.
Fra grusvei opp til Brannvakthytta på merket sti 1-1,5 km tur-retur
Grusvei inn til Kjeltåsen. 4-5 km tur-retur. Fin grusvei, godt framkommelig med sykkel eller barnevogn.
Merk: Alle avstander er cirka på de kortere forslagene. Hele rundturen, inkludert avstikkere er målt med gps til 20 km. GOD TUR!
De var der lenge før hovedflyplassen inntok området: De frodige ravinene på Gardermoen skjuler åstedet for en voldsom flystyrt 10. mai 1945. 20 døde.
Er du på, ved eller innom hovedflyplassen og er ute etter noe mer enn taxfree-shopping skal du sette kursen mot enden av rullebanen og begi deg ned i ravinene. Du trenger greie sko, en flaske vann – og litt tid for å nå krasjstedet og minnelunden der. Underveis møter du elva Sogna – og et fuktig eventyrterreng.
Vi møttes ved den tilrettelagte parkeringsplassen ved Scandic Oslo Airport i Ravinevegen (se fakta, lenger ned): Tre voksne og fem barn i alderen fire til 11 år. En fin gruppe for en lokal ekspedisjon.
Bilde 5: Vekk fra sivilisasjonen og ned i de frodige ravinene.
Første etappe går på asfalten langs Ravinevegen parallelt med E16 i retning sørlige ende av vestre rullebane (01L). Du kan velge å starte turen ved enden av rullebanen – ved det såkalte Mastejordet (gule tårn med guidelysene til flyplassen). Det kan se stengt ut, for her møter du et høyt gjerde. Men midt i gjerdet er det en sluse. Rett innenfor/utenfor er det oppslagstavler og informasjon om turen – og det er brede fine stier innover og nedover i ravinene. Herfra er det cirka 1,4 kilometer til minneluden, litt kortere til den tilrettelagte rasteplassen ved Sogna.
Alternativt kan turen starte halvveis til Mastejordet, inn grusvegen til høyre mot adressen Ravinevegen 33. Tidligere gikk ruta rett over tunet her, nå er den lagt om og går utenom bebyggelsen. Herfra er det kanskje 1,5-2 kilometer korteste vei inn til rasteplassen (gps-en hadde problemer nede i ravinene). Vi valgte dette alternativet, og fant spor av stien litt inn grusvegen, til høyre og ut på jordet. Vi fulgte jordekanten noen meter, deretter til venstre ned i ravinene gjennom kratt og brennestle. Ikke en ideell start, men vi dyttet unna krattet og tråkket ned brennende nestler, og fant en slags rute nedover.
Det er tydelig at denne delen er anlagt nylig. Stien er lite synlig enkelte steder, noe våt og sølete og delvis gjengrodd. Enkelte større trær lå over stien. Her er det krevende å gå. Både for små og store.
Jobber med å finne gode løsninger
I 2017 ble denne delen av stien anlagt, som et alternativ til å gå over tunet på privatadressen Ravinevegen 33, opplyser Lars Jahr i en e-post. Jahr var kultursjef i Nannestad fra 1997, blant annet med ansvar for stiene i ravinene. Ansvaret og interessen har han tatt med seg etter at han gikk av med pensjon i 2012. Noe som er tydelig; e-poster i retning historielagene i Nannestad og Ullensaker, og offisielle kommunale kanaler kommer tilbake med samme svar: Kontakt Lars Jahr.
– Nannestad kommune og Fylkesmannen jobber med å finne en løsning med stien over tunet og/eller mulighet for å komme utenom. Jeg har i 2017 laget alternative løsninger, men det er Fylkesmannen som skal ordne med grunneierne, opplyser Jahr.
Bilde 1: Du skal ha godt blikk om du finner skiltingen inn til parkeringsplassen.
Bilde 2: Vi er i gang, første etappe på asfalt, passende nok Ravinevegen.
Bilde 3: Et blikk tilbake: Parkeringen i buskaset til venstre.
Bilde 4: Vanskelig innsteg: Ut på jordet, så ned i ravinene.
Bilde 5: Vekk fra sivilisasjonen og ned i de frodige ravinene.
Bilde 6: Brennestlebelte. Ungene bæres over.
Bilde 7: Kraftig opptur. Bratt og spennende. Moro når det går bra.
Bilde 8: Skummelt når det er vått i bratthenget (2017).
Bilde 9: Trefall enkelte steder. Ungene koser seg.
Bilde 10: Tydelig skilting. Omveien er eneste valg. Det skal man respektere.
Bilde 11: Tydelig skilting av privat eiendom, det er mulig å forstå.
Bilde 12: Blad av bringebærbusk. Kommer man på rett tidspunkt kan man spise mens man går (2017).
Bilde 13: Elgen trekker i ravinene. I gamle dager lå bjørnen på lur her (2017).
Bilde 15: Forseggjort. Mye arbeid er lagt ned for å holde stien farbar (2017).
Bilde 16: Rødstrupe-unge på stien, trolig (2017).
Bilde 17: Tydelig merking og forseggjorte broer (2017).
Bilde 18: Kort rute til rasteplassen er 600 meter kortere. Vi skilte lag her.
Bilde 19: Hopp og sprett på kort rute. Trestammene er begynt fjernet, godt arbeid gjøres i ravinene.
Bilde 20: Sogna, kaldt og klart vann renner i ravinene, og graver seg stadig dypere.
Bilde 22: Så var vi samlet igjen, og elva lokket varme unger.
Bilde 23: Bedre blir det ikke en varm sommerdag.
Bilde 24: Og stadig dundret det et fly over hodene våre.
Bilde 25: Gjørmeplante. Servert.
Bilde 26: 300 meter til minnelunden fra rasteplassen.
Bilde 27: På veg til minnelunden passeres kommunegrensa Nannestad/Ullensaker (2017).
Bilde 28: Tett og frodig terreng.
Bilde 29: Vakker plante i full blomst (2017).
Bilde 30: Sopp i vekst (2017).
Bilde 31: Første spor av flystyrten (2017).
Bilde 32: Minnelunden. Tid for ettertanke, også for de små.
Bilde 33: Britisk og norsk flagg (2017).
Bilde 34: Minnesteinen med minnetekst.
Bilde 35: Flydel (2017).
Bilde 36: Flydel (2017)
Bilde 37: Minnelunden med hvitt stakittgjerde, og spor av 20 graver.
Bilde 38: Mange spørsmål. Noen svar.
Bilde 39: Flydel (2017).
Bilde 40: Flydel (2017).
Bilde 41: Flydel (2017).
Bilde 42: Målestasjon 100 m. syd for minnelunden registrerer ev. forurensning fra flyplassen (2017).
Bilde 43: På vei tilbake fra minnelunden.
Bilde 44: Spennende og frodig «urskog».
Bilde 45: På veg opp og ut av ravinene.
Bilde 46: Oppslag om elvene, en av mange informative plakater (2017).
Bilde 49: Informativt oppslag, ett av mange (2017).
Bilde 50: Mystisk og fargerikt, fuktig og rufsete i ravinene.
Bilde 51: Informativt oppslag, ett av mange (2017).
Bilde 52: På ekspedisjon, fem barn og tre voksne. Ravinene, Gardermoen.
Bilde 53: Trolig grensestein. Ikke bekreftet.
Bilde 54: Detalj ravinene (2017).
Bilde 55: Mastejordet (gjett hvorfor).
Bilde 56: 1,4 kilometer inn til minnelunden, 300 meter kortere til rasteplassen (2017).
Bilde 57: Sluse ut i enden av rullebanen, på Ravinevegen parallelt med E16.
Bilde 58: Informativt oppslag.
Bilde 59: Trafikk på E16 – med Oslo lufthavn i bakgrunnen.
Bilde 60: Tilbake til parkeringen ved Scandig Oslo Airport.
Bilde 61: Oppslag ved nettinggjerdet i enden av rullebanen.
Bilde 62: Vis aktsomhet, her er det totalforbud mot droner. De er en fare for luftfarten (2017).
Bilde 63: Fly på pinne, ved Forsvarets flysamling (2017).
Bilde 64: Minnetavle ved Forsvarets Flysamling, med navnene på de døde, grad og alder (2017).
Bilde 65: Short Sterling. Oppslag ved flysamlingen (2017).
Bilde 66: Short Sterling. Oppslag ved flysamlingen (2017).
Bilde 67: Minnestein ved Forsvarets Flysamling (2017).
Lang og vanskelig omvei
Tilbake i terrenget: Vi forsøker å trøste oss med at det er bedre med en dårlig start enn en dårlig avslutning, der vi befinner oss i et nytt belte av brennestle. Denne gangen med gjørme, stein og døde kvister som underlag. Ungene bæres over. En etter en.
Humøret er med oss fortsatt, også etter at noen fikk nærkontakt med nestlene.
Vi sklir nedover, hjelper hverandre over glatte trestammer og våte partier av gjørme. Så lenge ingen skader seg er det moro. Snart er vi nede, og møter en bratt sti opp igjen: Med tau fra bunn til topp som hjelp – trygt forankret i trærne.
Stien opp er tørr, heldigvis. Normalt er det vått her nede, men sommeren har tørket opp denne skråningen, og gjør turen enklere. Barna koser seg med utfordringen, foreldrene skjuler en mulig bekymring godt. Noen trenger litt hjelp, andre tar seg greit opp på egenhånd. For oss gikk det fint, men dette er ingen sti om du plages av dårlige bein, eller mistrives i røft terreng.
Så er vi oppe – vi har tatt den vanskelige omveien rundt og er nå på andre siden av tunet. Også her med skilt som advarer om å tråkke over tunet. Vi respekter det og forstår det.
Det er fullt forståelig at beboerne på adressen ikke ønsker denne persontrafikken, men omveien er foreløpig en svak forlengelse av en ellers fantastisk rundtur.
For nå er vi inne på stien som «alltid» har vært der: En fantastisk «motorvei» som slynger seg fram i terrenget og etterhvert ned i ravinene, og langs elva Sogna. Det frodige terrenget sjarmerer og imponerer. Både små og store trives nå på tur, vi tar raske stopp med drikke, forserer små bruer og morsomme stipartier. Etterhvert deler stien seg. Vi også: En voksen med de tre største barna på lang runde, og to voksne med de to minste på kort rute.
Løypene kommer sammen igjen ved den tilrettelagte rasteplassen ved Sogna, og etter kort tid møtes vi her.
Langs elva i rufsete ravineterreng
– Dere tok nok den fineste ruta, den lange gikk opp og delvis ut av ravinene, er dommen da distanseturistene kommer til møtepunktet.
Kort rute falt i smak for oss som gikk den, langs elva hele veien i rufsete ravineterreng. Med en 4-åring og en 5-åring som byttet på å lede, oppdage og leke underveis.
Vi tar fram saftflasker, det blir åpnet diverse kjekspakker og servert ferskt bakverk (handlet i hast på lokal bensinstasjon, ikke alle ekspedisjoner er planlagt år i forveien). Vi setter av tid til en god stopp. Etterhvert er barna i elva. Barbeinte i iskaldt grunnvann: Ivrige føtter på sleipe elvekanter.
Det går som det skal på en fin ekspedisjonsdag: Møkkete hender, litt våte sko og fuktige trøyer – og én kortbukse kledd i gjørme. Shortsen havner i sekken. 4-åringen tar resten av turen i truse og trøye.
Flystyrt i 1945: Fortsatt ligger det rester fra vraket her
Videre på sti i retning minnelunden, det er ikke langt inn, og en tur man bør ta. Her omkom 20 soldater i en flystyrt 10. mai 1945. Fortsatt ligger det rester fra flyet her. De skal få ligge i fred. Ikke rør dem, eller flytt på dem, de er deler av en viktig historie.
Flydelene forsterker opplevelsen når du kommer inn til det hvitmalte gjerdet i minnelunden. Her døde 20 unge menn. De skulle til Norge som en del av Operasjon Dommedag (Operation Doomsday) for å sikre freden.
Ble sendt signal om å avbryte
Flyet, Short Stirling LK147, tok av fra Sheperds Grove i Suffolk, Storbritannia, sammen med en rekke andre fly. Det fire motors bombeflyet med en besetning på seks var omgjort til transportfly og fraktet utstyr og 14 mann tilknyttet The Border Regiment 1st Airborne Battalion.
Da de nærmet seg Oslo ble været stadig verre og det ble sendt et signal til flyene om å avbryte.
Beskjeden nådde av ukjente årsaker ikke alle flyene.
Bilde 34: Minnesteinen med minnetekst.
25-åring så flyet forsvinne i ravinene
På informasjonen i minnelunden står det følgende:
«Cirka klokka 12.00, på gården Lyshaug i Nannestad, noen hundre meter fra styrtstedet, var 25 år gamle Sigmund Vøien og hans far i gang med gårdsarbeid, da det store bombeflyet plutselig strøk 10 meter over hustakene på gården. Sigmund så verken røyk eller flammer fra der han stod. Plutselig forsvant flyet bak tretoppene og styrtet ned i ravinen.
Sigmund og hans far løp over jordet og bort til kanten av ravinen, men konstaterte at det ikke var noe de kunne gjøre.
Det brant kraftig fra vrakrestene og det kom stadige eksplosjoner, trolig på grunn av ammunisjon og drivstoff om bord.»
Videre heter det:
«Noen av de første som kom til åstedet like etter styrten var tyske soldater, inkludert en sanitetsoffiser. De konstaterte raskt at det ikke var noen overlevende. En tysk soldat rapporterte at han hadde sett flyet komme ut av skydekket. Flyet steg deretter raskt før det stallet og styrtet i bakken.»
De 20 omkomne ble gravlagt på en liten kirkegård ved styrstedet.
Det ble satt opp et enkelt hvitmalt stakittgjerde, hvite trekors med navn og gravene ble skilt med stiganger.
«De var våre falne»
Milorgs leder og senere forsvarsminister Jens Christian Hauge skrev i sitt forord til boken «Flyalarm»:
«Hvem visste at det den 9. mai og mens vi sang Seier’n er vår, gikk over hundre britiske fly med soldater fra de berømte Red Devils om bord, med kurs for Gardermoen? De møtte tykk tåke i Norge og måtte gjøre vendereis. Tre fly styrtet i Østlandsområdet. Det var 50 falne, blant dem den britiske sjefen for hele flyavdelingen. De var våre falne».
6 måneder etter styrten ble de 20 mennene flyttet til Vestre gravlund i Oslo, hvor de hviler i dag.
Midt i det frodige ravinelandskapet ligger minnelunden, med sitt hvite stakittgjerde og rester av et styrtet fly.
Vanskelig å forstå for en 4-åring
Barna undres. De spør, og vi svarer så godt det lar seg gjøre. Informasjonplakaten hjelper oss. Vi leser høyt, ser på flydeler, stakittgjerdet – og 20 synlige nedsunkne groper.
Det var krig. De døde for vår fred. Vanskelig å forstå for en 4-åring, kanskje mulig for en 11-åring.
For oss voksne er historien nær her, dette er en viktig del av vår historie.
«De var våre falne».
Mangfold, planter og naturlige leireskred
Lette barneben finner raskt veien tilbake, via den tilrettelagte rasteplassen, og ut igjen i retning «Mastejordet». Underveis leser vi informasjonsplakater om ravinenes mangfold av planter og dyr og nødvendigheten av ravinenes naturlige leirskred. Blant annet.
Her er god informasjon, og med litt færre utålmodige barn, og litt bedre tid ville vi lest dem alle.
Opp og ut av ravinene, i hovedflyplassens nabolag
Vi tråkker i motbakke, og merker vi er på vei opp og ut av ravinene. Terrenget flater ut og vi passerer noe som ser ut som en liten grensestein nede i lyngen.
– Antakelig en grensemerke, skriver Lars Jahr, som har lagt spørsmålet på bordet hos Fylkesmannens miljøvernavdeling.
Terrenget åpner seg, lyset slipper inn igjen – og vi ser oppslagstavler, master og gjerder. Vi er i enden av rullebanen, med Mastejordet på venstre side. Vi finner åpningen i gjerdet – og avslutter på asfalt tilbake til utgangspunktet, mens flyene dundrer over hodene våre. Vi hørte dem godt nede i ravinene, men her oppe er de virkelig tilstede – i rød støysone, aller nærmest Norges hovedflyplass.
Bilde 64: Minnetavle ved Forsvarets Flysamling, med navnene på de døde, grad og alder (2017).
Slik finner du fram
Reiser du kollektivt, tar shuttlebuss eller rutebuss deg fra terminalen til utgangspunktet. Det er en kort tur, og du trenger ikke mange timene til rådighet for å velge dette framfor taxfree-shopping på Norges hovedflyplass.
Kommer du med bil parkerer du ved tilrettelagt plass ved Scandic Olo Airport i Ravinevegen. Denne parkeringen har adressen Ravinevegen 29, 2060 Gardermoen. Her finner du en grusplass med informasjonstavle, som tilbyr gratis (!) parkering for fotturister til ravinene.
Dette kan du oppleve
Ravinene – en opplevelse i et herlig kulturlandskap. Ravineområdene på Gardermoen inngår i Romerike landskapsvernområde, og ravinene i området er sjeldent godt bevart. Her skaper vekslingen mellom tun, åker, beitebakker og skog et vakkert og variert landskap. Ved å følge stien fra enden av rullebanen på Gardermoen, kan du oppleve dette enestående landskapet.
Minnelund – nede i ravinene er det en minnelund etter flystyrten i forbindelse med Operasjon Dommedag (Operation Doomsday) i maidagene 1945. Flyet kom fra Storbritannia og kom ut av kontroll og styrtet i dårlig vær over Gardermoen. 20 menn døde. Den 24 år gamle piloten John Leonard Breed, en av to australiere, var blitt far én måned tidligere. Flere av mennene var gift og hadde barn som ventet på dem hjemme, nå som krigen var over. I ravinene er det en minnelund med et hvitt stakittgjerde, en informasjonstavle og en minnestein. Rester av flyet ligger fortsatt her.
Gamle antiluftstillinger – på Gardermoplatået etablerte tyskerne flere FLAK-stillinger (Flieger Abwehr Kanonen = stillinger med antilufskyts), blant annet på Røgler og på Kjos i Ullensaker og Låke og Bidsler, samt på Gardermoen vest for «Mastejordet», ikke langt fra stien ned i ravinene.
Flysamlingen Forsvarets museer – her er det informasjonstavle og minnestein etter de som omkom i flystyrten i ravinene i mai 1945. Disse står utenfor Flysamlingen Forsvarets museeer, til høyre for bygningen når du står ved jagerflyet på pinne og ser mot museumsbygningen. Dette er et sted du kan stoppe før du tar turen ned i ravinene. Her er det god informasjon om hendelsen i forbindelse med operasjon Doomsday.
—
Takk til Lars Jahr, Nannestad, for utfyllende informasjon og avklaring av fakta i frobindelse med denne reportasjen.
Bilde 63: Fly på pinne, ved Forsvarets flysamling (2017).
MERK: Reportasjen er basert på turer i ravinene ved Gardermoen sommeren 2017 og sommeren 2018. Opplevelsene som er beskrevet er fra ekspedisjonen i juli 2018. Enkelte bilder er fra 2017, disse er merket (2017) i bildeteksten.
Flere mindre ras i området bekreftet skredfaren som hang truende i norske medier, og toppstøtet ble for sikkerhets skyld forankret i lokal kunnskap og sikre veivalg langs kjente ruter.
Topptursekken ble pakket på morgenen, med spade, søkestang, og skredsøker i lomma på jakka. Hjelm for nedfarten – og mat, ekstra klær og det nødvendigste av førstehjelpsutstyr. Lette sko i bagasjerommet – teleskopstaver og breie ski på taket.
Av utstyret og oppakning kunne dette lett framstå som forberedelsene i et lag av drevne randonee-utøvere på den tøffeste toppturjakt, hadde det ikke vært for ett sett tunge telemarksko (blå), tilhørende slitne telemarkski (røde/gule) og faste staver (med solide trinser) av den versjonen som ble benyttet i bakkene for 15-20 år siden. Altså: en dreven toppturjeger, og en turist med mindre erfaring fra vinterlige toppturprosjekter. Vi siktet høyt, og lokalt: Tronfjell 1666 meter over havet, med utgangspunkt i Tronsvangen cirka 780 meter over havet.
18: Forsiktige svinger med tilårskomment telemarkutstyr.
19: Fint i fjellet.
20: Friskt utfor.
21: På veg ned mot bygda igjen.
22: Vurderer linjene videre ned
23: Ruta opp og ned.
24: Høydeprofilen.
Dette er en tur mange tar på ordinære langrennsski eller fjellski (eller til fots – truger også, kanskje?): Vi valgte tyngre utstyr for ekspedisjonens skyld – og håp om fine svinger i uberørt snø på veg ned igjen.
Tilgjengelig fra riksveg 3
Første etappe gikk greit, vi tok av riksveg 3 med en C3 (etter hvert tungpustet) på bratte, islagte grusveier opp mot Tronsvangen seter. Parkeringen vitnet om stor utfart (vi antok i det tradisjonelle løypenettet), men vi fant plass til det lille framkomstmiddelet (husk parkeringsbillett), lastet av utstyr, og gikk det første strekket opp til løypa til fots. Etter bare noen meter ble det klart at minusgradene på termometeret ikke var like effektive i solhellinga opp fra Tronsvangen seter. Jakke av.
Villsnø av den krevende sorten
Oppkjørte løyper er ikke for eventyrere, og vi tok raskt av til venstre og ut av sporet, over toppen av et piggtrådkledd gjerde, for så å tråkke ut i villsnø av den krevende sorten, av den typen som bærer deg i et lite sekund – for så å slippe deg igjennom til støvelskaftet (heldigvis styrket snøen seg etterhvert).
Foran oss har vi en familie på fire, med lett langrennsutstyr og fint driv. Vi holder jevnt tempo, men vi tar ikke innpå.
Rett bak setra går man inn i en bratt vegg, som ender opp i en hyggeligere rygg. Her kommer høydemeterne tett og brått på og vi fikk umiddelbart en større forståelse for pustebesværet til C3’n. Her fant fellene retningen mellom mindre furuer og krokete bjørk, før skiene landet på det tryggere platået som strekker seg videre i retning Gråvola.
Foran oss har vi en familie på fire, med lett langrennsutstyr og fint driv. Vi tar ikke innpå før de finner sin plass i sola. På avstand vurderer vi det til mor, far og to barn på 8-12 år (?). De finner sine egne spor oppover og beviser at små eventyr er tilgjengelige for dem som vil. Om de skal opp vet vi ikke, men her er de i uberørt villmark og opplevelsene er større jo mindre du er. Turen er målet.
Usynlig felle klar til å løses ut
Vi går på en snill rygg. Til venstre har vi et søkk, til høyre får vi det samme. Sola varmer sidene og viser fristende nysnø i spennende terreng.
Fristende renner for frisk frikjøring.
Her har det gått galt før.
Østlendingen 22.november 2002: «Oppe i lia er det enda mulig å se skisporene. Rett før ulykken har den erfarne skigåeren forsøkt å krysse seg ned. Det utløste raset.
På stedet er det faktisk ingen synlige store fonner. Flere steder like ved ligger mosen bar oppe i dagen. Men i bekkefarene ned lia ligger snøen dyp som en nærmest usynlig felle klar til å løses ut.»
Det er vanskelig å samle tankene om en slik hendelse. Vi er på tur på en annen del av året, men forholdene likner de i 2002. Det er ingen synlige fonner. Mosen ligger bar oppe i dagen. Vi er også fjellvante.
Alvoret i Tronfjell ble tydelig den dagen fjellet tok liv. Det har ikke stoppet turene. Kanskje har det økt sikkerhetsmarginen og forsterket opplevelsen til de som finner vegen opp – og trygt ned igjen, til sine kjære, til de som gleder seg over turene vi tar. De som gleder seg over det naturen gir, og opplevelsene vi får. De vi vil komme trygt hjem til.
Vi fortsetter. Steg for steg i stillhet.
Den største av dem alle
Bak oss blir horisonten tydeligere for hver høydemeter vi klatrer, rett imot ser vi den kjente profilen til Sølnkletten (1827 moh.) og Veslsølnkletten (1454 moh.) i trivelige Alvdal Vestfjell, den behagelige forlengelsen av Rondane østover. Herfra ser de mektige toppene i fjellmassivet små ut. Bakenfor ligger Rondane med sine takkete 2000-meter-topper.
Dagen er klar og sikten imponerende. Foran oss ligger Tronfjell med sine 1666 meter over havet og ser på nært hold ut som den største av dem alle.
På toppen er det to tårn, som er synlige på store deler av veien opp – de massive konstruksjonene gir deg stadig følelsen av at toppen er nærmere enn den virkelig er. Samtidig gir de et synlig punkt i terrenget for retningen opp, noe som er sjelden i jakten på toppene.
14: Flere på veg opp – fra Tynset-sida.
Vismannen på Tronfjell
Vi runder Gråvola (cirka 1100 moh. – usikker på hvor punktet er), og tar høydemeter skritt for skritt. Stadig i nærheten av snøskuterløypa opp til toppen, markert med slitne staur preget av år i hardt vær.
Vi passerer piler av tre. De peker alle vestover. I retning graven til Baral – Swami Sri Ananda Acharya. Den indiske filosofen som søkte fred på Tronfjell fra 1917, som ville etablere et fredsuniversitet på Tron, og som navnet sin seter i Lille Elvedalen (Alvdal) etter et av de høyeste fjellene i Himalaya – Gaurisankar (7134 moh.).
Baral var nok et eventyr, et fargerikt innslag i bygda. Som Kjell Aukrust en gang skal ha sagt i et radiointervju: «Å se’n Baral komme ridende ned på Steia (Alvdal sentrum) på sin hvite hest med turban, langt hår og skjegg, og flagrende, oransje silkegevanter, ja, det var selve eventyret for steiryssen (guttene på Steia) i Alvdal!»
På Flattron (1300 moh.), øst for vår rute til toppen, er det reist et minnesmerke over vismannen, på stedet fredsuniversitetet er planlagt.
Med utsikt til Snøhetta og Savalen
Vest for vår trasé til toppen ligger Barals grav på cirka 1400 meter over havet. Her har vismannen på Tronfjell utsikt mot Snøhetta og Savalen. Vi tråkker videre i planlagt rute, holder vest for Blåskarven (drøyt 1400 moh.), og tråkker videre oppover. Stadig kommer det skiløpere nedover, og stadig dukker det opp flere bak oss. Vi prøver å lese kvaliteten i underlaget i nedkjøringen til de som har allerede har gjort unna den tyngste etappen.
Mot toppen kles tettpakket underlagssnø av et lag på 10-15 centimeter villsnø (ukjent i moderne langrennsløyper), også kjent som styresnø, eller pudder.
Det lover godt.
De siste høydemeterne er krevende. Ikke fordi terrenget plutselig blir brutalt bratt. Men fordi de siste tunge høydemeterne av en tur på 800 høydemeter har en tendens til å hente ut de siste kreftene.
Snøkledd månelandskap
Oppe møter vi «fugleberget» av skiløpere og fotturister fra alle sider av fjellet, som tenkte det samme som oss denne dagen, som fant vegen trygt til toppen i skredsikkert terreng, som valgte sikre spor i solid snø, som tråkket over trygg mose til toppen. Som fant gleden i det naturen gir, og opplevelsene vi får.
Vi klatret også de siste meterne forbi tårnet – og helt til toppen 1666 meter over havet. Det var verdt det.
Herfra er utsikt fullstendig i alle retninger. Her er snøen pakket rundt fjellformasjoner og installasjoner og skaper et merkelig snøkledd månelandskap.
Og etter en lengre pause i solveggen av tårnet på toppen spente vi på oss skiene igjen og fant nedkjøringen. Fantastisk, om du kan kjøre fritt i villsnø. For alle oss andre er det magisk nok (til tross for flere fall). Vi fant ferske linjer i frisk snø, mellom staur og stein, mose og skiturister i motbakke. Vi holdt ryggen (Gråvola) hele veien nedover, mellom de fristende rennene, godt utenfor 30 graders skredutsatt terreng. Vi fant egne spor (rando) og oppdaget nye fall (telemark).
Tronfjell er en fin vintertur både for nybegynnere, og de som har jaktet pudderkledde topper tidligere. Om sommeren kan du kjøre bil hit. Toppen er tilgjengelig, med Norges nest høyeste bilveg. Bruk gjerne den. Men vinterturen er verdt innsatsen: Steg for steg på uberørt snø, til vismannens Himalaya-topp i Alvdal – 1666 meter over havet.
15: De første svingene på veg ned.
FAKTA
Tronfjell: Tron er et kjegleformet fjell på grensen mellom Alvdal og Tynset kommuner, Hedmark, øst for Glomma, mellom Tylldalen og hoveddalføret i Østerdalen; 1666 moh. På sørsiden ligger setergrenda Tronsvangene. Det går veg opp til toppen, den ble anlagt for bygging og drift av hovedsender for radio og fjernsyn. På toppen har Norkring sender for radio og fjernsyn, mens Avinor har egen radarstasjon for overvåkning av luftrommet for flytrafikk og luftfart. Tron østtoppen/Blåtronden 1653 moh, danner grensepunkt mellom Alvdal og Tynset kommuner, og er samtidig det høyeste punkt i Tynset kommune.
Swami Sri Ananda Acharya, bedre kjent som Baral. Født 29. desember 1881 i Bengal, Britisk India. kom til Norge i desember 1914, og bosatte seg på ei seter i Tronsvangen i Alvdal i september 1917. Dette stedet kalte han Gaurisankar – oppkalt etter et av de høyeste fjellene i Himalaya. Sri Anandas tanke var at en rekke fredsuniversiteter skulle bygges på alle kontinenter på jorden, og at det i hvert universitet skulle være studenter fra alle land i verden. Sri Anand bodde i Alvdal til fredsdagen 8. mai 1945 da han i samme time som freden ble forkynt over hele verden, gikk inn i en tilstand som i India kalles samadhi og etter en periode på over tre uker «forlot sitt legeme for godt». Han ble erklært død den 13. juni 1945.
Etter 7,5 kilometer står jeg med skituppene hengende ut over Lynesdalsevja. Her kommer Holtåa ut i Vorma i Eidsvoll. Nå er den islagt med tilsynelatende sikker is. Her har jeg snudd før.
En god vinter har gitt fristende forhold langs Vorma. Det har vært kaldt nok til at underlaget har fryst skikkelig, og snø nok til å gi gode skiforhold. Fra Eidsvollbrua er sikten nordover upåklagelig, vannstanden er lav og gunstig og værmeldingen fordelaktig. Det er på tide å dra på kortreist ekspedisjon, fra bru til bru. Selvforsynt.
Urørt snø ved Vormas bredde
Miniekspedisjonen starter tidlig, det er lite planlegging med kortreiste opplevelser, ingen akklimatisering for store høyder, ingen basecamp utover en rask stopp ved kjøkkenbordet før sekken sitter på ryggen. Første etappe med ski og staver i hendene, før jeg lander på urørt snø ved Vormas bredd.
Ingen spor, verken av sko eller ski. Snart har jeg boligkomplekset Eidsvoll Brygge i ryggen og forsvinner inn i Vorma-tåka. Den er synlig fra store deler av Eidsvoll, bare man kommer litt opp i høyden. Her på elvebredden er det fascinerende hvordan den oppstår rett nord for bebyggelsen – og slynger seg med Vorma nordover. Holder jeg til høyre inn mot vegetasjonen er jeg utenfor tåkebeltet. Litt til venstre så forsvinner jeg i disen.
Her tråkker jeg egne spor, og faller litt dypere ned i snøen enn jeg håpet. Vekslende vær de siste dagene, med minus 20 i skyggen ga håp om lett skareføre. Nå er det som å gå med truger, steg for steg.
Sola titter fram, og skaper magi i tåkebelte over elva. På skyggesida oppover er det lite å hente fra en tidlig vårsol, og kuldegradene biter i ansiktet. Det knirker i snø og skisko for hvert steg.
1: Med Eidsvoll Brygge bak meg og tåkehavet foran.
2. Vorma-tåka starter akkurat her i dag.
3: Tilbake mot Eidsvoll Brygge.
4: Stemningsfullt,gradestokken viser minus 20.
5: Trolsk stemning.
6: En liten pause i en liten flekk av sol.
7: Spor av maskiner.
8: Gjenkjennelig bebyggelse ned mot Vorma.
9: Tåka holder seg tydelig over Vorma.
10: Svanene skled lenger unna etterhvert som jeg kom nærmere.
11: Tegn for Skibladner.
12: Isen ble malt opp mot land.
13:
14: Forsiktig ned mot utløpene/evjene.
15: Glimt av Vormas bunn.
16: Bebyggelsen på Fremmingøya.
17: Spor av bever.
18: Spor av skiløper.
19: Fremmingøya nord, med Mistberget i bakgrunnen.
20: Rovfugl av noe slag.
21: Den lengste evjekrysningen. HEr har jeg snudd før.
22: Denne gangen gikk det greit over.
22: Spor av fugl.
23: Markøren for vraket Dølen.
24:
25: Skispor på himmelen…
26: …og skispor i snøen.
27: Gapahuken opp mot Ninabben.
28: Søkk i snøen markerer mulig usikkert terreng.
29: Vinden sørget for lokale snøbyger.
30: Togtrafikk over Mjøsmuseet.
31: I fiskebein opp flytebrygge-anlegget.
32: Vintercamping.
33: Tre Minnesundbruer på rekke og rad.
34: Jernbanebrua.
35: Velkommen til Minnesund.
Det som ser ut som en solid isbru
Rett nedenfor Hagalykkja kommer første lille evje, med det som ser ut som en solid isbru. Denne skaper sjelden problemer, og krysningen går feilfritt, uten ubehagelige overraskelser.
Videre nedenfor Sandholt og Røkholt med det gjenkjennelige røde huset nede i vannkanten (synlig fra Sundet).
Her er det drevet massivt med tømmerfløting, og sporene er mange. Nå er de fleste skjult under snøen, men når denne går vil historien bli synlig for den som vil ta turen på Vormas gjørmete bredder og imponerende sandbanker.
Det er lite vindu på noen uker etter at snøen går, før vannstanden øker og igjen tar kontrollen over området. Det er verdt en tur, her er det gammel teglstein, rusten kjetting, beholdere og melkespann, gammelt glass og skosåler. Et eventyr for store og små.
Leteaksjon: Dristig familiefar på villspor
Skituren går videre, plutselig i sporet fra en leken snøscooter som har slynget seg i gledesrus nordover. Lovligheten av dette prosjektet er i beste fall tvilsom, men akkurat nå har jeg ingen tanker om slikt, med fast underlag forvandles en tung trugetur til noe som likner på en skitur, og farten øker.
Jeg passerer en fargerik og forholdsvis ny Skibladner-retningsviser, og ser for meg Mjøsas hvite svane dampe nedover idet jeg skremmer opp et svanepar i tåkedisen, og noen ender av ukjent merke letter samtidig.
Så tar jeg ut av skutersporet og helt ned til iskanten, og stopper med skituppene i Vorma. Her er jeg godt kjent, jeg vet det er fast grunn under snøen og isen. Foran meg sklir Vorma sakte, mørk og mektig forbi, den frakter med seg små isflak, og det er ikke vanskelig å se for seg tømmeret som i sin tid fløt nedover her. Isflakene males opp mot elvebredden, og etterlater seg en knusende lyd, og jeg fortsetter nordover og takler neste utfordring greit: En av de større evjene, hvor isen er delvis malt opp av synkende vannstand og bevegelsene i vannet.
Her er det større avstand mellom fast land, og mer vann og is som kan skape problemer. Evja krysses sakte, forsiktig med tunge, prøvende slag fra staver og lette steg en ski av gangen (jeg er lite lysten på at redningstjenesten må kalles ut for å hente ut dristig familiefar i 40-årene som gikk seg fast i gjørma noen hundre meter hjemmefra – og kan tydelig se for meg avisoverskriftene og Twitter-meldingene i forbindelse med hendelsen … Men la det være klart: Skulle isen gi etter kan det raskt bli alvorlig).
Merkelig skapning på veg nordover
På andre siden finner jeg et belte med sol, mindre tåke og varmere vær. Litt varmt drikke og et par ekstra bilder før jeg finner fram solbrillene og sklir videre – forbi små falleferdige bygg, idylliske strandeiendommer, bryggeanlegg, provisoriske bygg og noe som likner på grillplasser. Her oppe ligger Sander, Rønsen og Lynes. Ute i Vorma er det stadig flere svaner og ender. De sklir lydløst over mot andre siden når de hører ski og staver bryte snøen, og sikrer seg litt avstand til denne merkelige skapningen på veg nordover.
Alene med stillheten
Før jeg kommer til Fremmingøya med den gamle «mudringsformandsboligen» (nå i privat eie) har jeg krysset et par evjer til, besteget et par bryggeanlegg i upåklagelig fiskebeinsteknikk, tråkket igjennom snøen og ned på steinete underlag – og blitt dusjet i snøkrystallene som vinden vasket ned av trærne langs bredden. Fortsatt i fint driv nordover, uten farlige hendelser, tegn på frostskader eller andre ubehageligheter som ville truet enhver større ekspedisjon. Her er jeg alene med stillheten, dyrene, vannet og opplevelsene, og det er masse tid til gode tanker – slike tanker man sjelden finner i hverdagsstresset hjemme eller på arbeidsplassen.
Vraket av Dølen på elvens bunn
Ved Fremmingøya kommer jeg over de første sporene av bever – et par større trær, delvis gnagd over. Deretter spor. På begge sider – både på fastlandet og ute på øya. Elvebredden blir brattere, og det smalner, her er det liten plass til en skiløper, men heldigvis godt nok feste i snøen til at jeg unngår å ramle uti Vorma på det smaleste.
Jeg avslutter Fremmingøya og får Mistberget (663 meter over havet) til venstre, så flater landskapet ut og åpner seg opp. Rett fram og til høyre skimter jeg «den gule skolen» (Langset), og opp mot Ninabben (444 meter over havet) Minnesund vels gapahuk. Midt imot får jeg etter hvert Minnesund-bruene, foreløpig tre, om noen år fire. Jeg passerer markøren av vraket Dølen, som ligger på elvens bunn, og ser over på andre siden og opp på platået som snart er utgangspunktet for den fjerde bruen over Mjøsa/Vorma ved Minnesund. Den blir 836 meter lang – og 15 meter over høyeste vannstand.
Faksimile Eidsvold Blad 17. april 1968 da taubåten Dølen sank på Vorma.
Skyggen av en rovfugl
Jeg sklir videre, og skremmer opp et par ender før jeg ser silhuetten av en rovfugl langt der oppe mot den blå himmelen, før jeg fokuserer på vegen videre. Det er nå turen skal avgjøres. Fra Holtsjøen og Nord-Fløyta kommer Holtåa tidvis voldsomt nedover, tar seg ned i Lynesdalen og ut Lynesdalsevja, som på det bredeste er fem meter. og det er på det bredeste det er naturlig å krysse.
Etter 7,5 kilometer står jeg med skituppene hengende ut over evja. Nå er den islagt med tilsynelatende sikker is.
Lyden av rennende vann er likevel tydelig, og tykke flak av brutt is viser at plutselig forfall forekommer. Her har jeg snudd før. Den gang gikk et lite tråkk av rådyrspor god for isens bæreevne – i rådyrmålestokk. Jeg mistenkte den gang da at det går flere rådyr på et stk. dristig familiefar i 40-årene. Det fristet heller ikke å gå langt «inn i landet» for å finne bedre muligheter. Jeg spiste matpakka og gikk hjem igjen.
Med forsiktige steg
Denne gangen er vurderingen en annen, forholdene har vært bedre og krysningene tidligere tryggere. Med forsiktige steg går jeg sidelengs ned på isflaten over evja, og sikter mot det flateste området på andre siden.
Steg for steg tar jeg meg over, uten ukvemslyder eller andre uhyggelige varsler fra underlaget. Snart er jeg på andre siden, setter fart videre, retning campingen – opp flytebryggene i friske fiskebeinstak, forsøk på en liten telemarksving ned igjen – rundt odden og etter hvert med bruene midt imot.
Et par timer på villspor
Her er jeg usikker på strømmene og forholdene, og holder meg bevisst nær synlig land, da jeg er i tvil om isen ligger på fast grunn eller flyter usikkert på Vorma. Snart tar jeg de siste takene opp mot brukarene på jernbanebrua (den eneste av de tre som ikke er fredet) og beveger meg til uthentingspunket oppe ved veien. Og etter et par timer på villspor er jeg tilbake i hverdagen i basecamp med nye krefter og ny motivasjon til flere kortreiste ekspedisjoner. Det finnes en mengde gode opplevelser helt nær, som du kan ta alene eller sammen med noen.
Denne turen er gjennomførbar ved lav vannstand, på ski når det er snø/is og til fots om snøen har gått. Uansett tidspunkt: Har respekt for kreftene i elva og for usikkerheten i evjene. Er du i tvil: Spis matpakka og gå hjem. God kortreist tur!
34: Jernbanebrua.
FAKTA BRUENE
Ny Minnesund bru: Åpnet 1993. Broen går parallelt med gamle Minnesund bru, lengste spenn er 80 m, total lengde 532 m. E6 går over broen. Brua har 9 spenn. Brua er fredet av Riksantikvaren.
Langset bru: Åpnet av kong Olav V 12. desember 1959. Vegbru på Fylkesvei 177 (tidligere E6), er 598 meter lang, og største spenn er 102 meter. Brua har 18 spenn. Brua er fredet av Riksantikvaren.
Minnesund jernbanebru: Ble bygd i 1879, som del av Hedmarksbanen mellom Eidsvoll og Hamar. Banen åpnet i 1880. Jernbanebrua er 362 meter lang. Midtspennet ble i 1913 forlenget fra 62 til 82 meter, da midtpillarene måtte flyttes. Brua har 12 spenn. Brua er ikke fredet.
Eidsvollbrua: Offisielt åpnet 17. mai i 1992, brua er 320 meter lang og har ca. 8.500 i årsdøgnstrafikk.
Sundbrua: Åpnet i 1923, samtidig ble jernbanebrua åpnet. Den eldste Sundbrua var ei trebru som ble bygd i 1857. Før den tid var det ei «vinterbru» over elva som kunne brukes ved lavvann, og Sundet var et fergested.
Planlagt: Ny bru for jernbane over Minnevika. Lengde 860 meter, planlagt ferdig i 2023. Den nye jernbanen bygges for en fart opptil 200 km/t.
FAKTA VORMA
Vorma kommer av norrønt Varma, av adj. varm, da elven ofte er isfri. Elven er en sideelv til Glommavassdraget og har sammen med Gudbrandsdalslågen en lengde på 351 km.
På vestsiden mottar Vorma sideelvene Julsrudåa og Andelva og på østsiden Holtåa og Jøndalsåa.
Elva er ofte isfri om vinteren, og er et viktig vinteroppholdssted for sangsvaner og andre svømmefugler.
På vinterstid er vannstanden lav her, og med gode snøforhold er det forholdsvis greit å gå på ski langs bredden – bare vær forsiktig på iskanten, og ta hensyn til utrygge isbroer over evjene. Snu om du er usikker.
KORT OM MINI-EKSPEDISJONSSEKKEN
Det er ikke mye man trenger for en mini-ekspedisjon, men noe kan det være greit å ha med: Ekstra skift i vanntett pose, en varm jakke eller genser (til pausene), gnagsårplaster/sportstape/enkeltmannspakke, og det du trenger av strøm og batterier til diverse elektroniske dingser, og litt mat/snacks og varmt drikke (alt etter hvor lenge du planlegger å være ute).
De fleste går denne på vinterstid. Vi tråkket opp på Hallingskarvet på høsten for å gå den på langs – fra Finse til Ustaoset.
Starten var ryddig. Leiebil ble plukket opp på Gardermoen, lillebror på byggeplass i byen, så var vi på tur mot Hallingdal, og togstopp Ustaoset. Det gikk smidig. Det skulle bli verre.
Lite visste vi om at togene på strekningen hadde utvidet servering: En halvtimes togtur ga tid til en halv kald en før vi steg av mellom Rallarvegen-syklene på Finse 1222. Tåka lå lett her, regnet hadde nettopp vært på besøk. Lufta behagelig kjølig. Vi tråkket T-merket rute oppover i lia, og beregnet et par timers gange før mørket ville avvikle framdriften.
3: Finse 1222. Lett gjenkjennelig.
Teltet opp før mørket la seg
Vi la raskt meter mellom oss og Finse, og fikk fjellet for oss selv. Bak oss kom Hardangerjøkulen godt til syne etter hvert som vi steg oppover. Små bekker bød på mye vann og vitnet om våte tider i fjellet. Snøen holdt stand mange steder, og dekket delvis over T-merkingen oppover. Etter tre-fire (?) kilometer mot Hallingskarvet fant vi turens første teltplass – flatt og fint ved et navnløst vann på cirka 1500 meter (ifølge kartet, mulig lokalbefolkningen vet bedre). Teltet kom opp rett før mørket la seg. Middag over primus før vi tok kvelden. Vi la oss og håpet på bedre vær og mindre tåke dag 2.
7: Første teltleir, ved navnløst vann.
Vi våknet til samme vær. Pakket vått telt, og ladet med havregrøt før vi fortsatte langs røde T-er nord-nordøst. Kartet, med den litt upresise målestokken 1:50.000, ga oss en teoretisk mulighet for innsteg opp til høyre før selve Kyrkjedøri. Etter det vi har forstått er det dette punktet vinterens skiturister benytter på veg opp på skarvet, eller ut og ned til Finse om de går andre veien. Vi så bort på mektige Kyrkjedøri, toppene pakket i tåke. Og vi fant punktet. Eller noe som liknet en mulighet i snø og stein oppover. Vi tok den. Vi sparket steg i motstandsdyktig snø i bratt bakke for å komme oss over det første feltet og opp i steinura. Pigger av noe slag, eller stegjern kunne vært greit her.
Det gikk bratt opp fra stien på rundt 1600 moh. Planen var raskt opp til 1800 moh, og siden oppå Hallingskarvet (div. opp/ned) fram til Folarskardnuten på 1933 moh. og ned til Lordehytta for overnatting. 12-13 km. kanskje…?
Fra stein til stein inn i tåka
Dette er en tur for godværsdager, eller i hvert fall dager med sikt. Vi ignorerte det – og krøp fra stein til stein inn i tåka. Her er det ingen sti, hverken merket eller umerket. Det ga tung orientering i tåkeheimen. Det arter seg omtrent slik: Først opp, over noen litt krevende steiner, deretter ned igjen, inn i en kløft, for så å søke kursen opp igjen. Eller litt øst, for å se på mulighetene der. Så tilbake – og likevel opp.
12: På kanten av et lite stup. Prøver å lese terrenget videre.
Uten sikt er det vanskelig å sikre retningen. Det er også vanskelig å planlegge gode ruter og ta de sikre valgene. Plutselig kan det se greit ut, men like plutselig kan man stå ved en uframkommelig kløft eller et farlig stup. I slike tilfeller er det bare å ta tiden til hjelp. Bruke hodet, orientere presist, kommunisere godt og være enige om planene videre. Pass også på mat og drikke, uten energi blir slike hyggelige eventyr raskt krevende mareritt. Det hjelper også at man er trygge på hverandres evner – og enige om at fjellet er der seinere også… Det er altså ingen grunn til å ta noen unødvendige sjanser.
Point of return
Vi passerte rundt en kløft, tapte litt for mange høydemeter, men vant de igjen på den andre siden. Tåka hadde kontrollen nå, og det gikk ikke mange meter før vi gikk oss fast igjen. Vi sjekket: 1. Framdrift og 2. Tidsbruk, og konstaterte at den først var svak og den andre omfattende. Videre opp – over et lovende platå, før vi gikk inn i en vegg igjen. Underveis passerte vi også en bekk eller kløft – som så ut til å forsvinne ukontrollert utover kanten ned mot Finse. Det er mulig tåka dramatiserte scenen, men den minnet oss om alvoret her oppe – og etter litt kom vi også til «point of return»: Etter er par krevende timer i tåkeheimen med marginal framdrift ble det stopp: Det skal være moro, og så langt har det vært det. Ingen grunn til å utfordre elementene ytterligere.
13: Point of return.
Vi har nå så vidt kommet på høyde med Hallingskarvet (cirka 1700 meter?), brukt alt for lang tid og kommet alt for kort. Fortsetter vi, ender vi med en voldsomt lang dag, eller vi blir teltturister på toppen av skarvet – i tåke, regn og vind. Og det ønsker vi ikke. Dette er fjell som kan holde deg fast i dagevis, om vært bestemmer seg for det. Og det er vi ikke forberedt på. Ikke ønsker vi det heller. Vi har tittet opp på Hallingskarvet fra denne siden, tidligere fra andre siden. Det betyr kunnskap til neste forsøk. Så på 1700 moh. justerte vi ruta – ned igjen til stien Kyrkjedøri, videre mot Raggsteindalen, eller langs Hallingskarvet på nordsida og opp til Lordehytta. Nye planer, nye opplevelser: Går det ikke som planlagt er det viktig å omstille – og ta med humøret videre.
Ned skulle vi uansett
Vi tenkte telt i nærheten av Lordehytta, eller overnatting i Lordehytta, slik at vi med bedre vær neste dag var på skuddhold til planlagt rute over Hallingskarvet til Prestholt og ned til Ustaoset, gjerne via Arne Næss’ hytte. Eller nå ta ned til Raggsteindalshytta, tørre rom og en halv kald en. Usikre på om det ville være verdt distansen gikk vi ned fra Hallingskarvet. Ned skulle vi uansett. Returen gikk lett og raskt, både fysisk og mentalt. Vi tok sjansen på en hyggelig snørenne mer direkte mot Kyrkjedøri. Prøvde å lese snøen – og unngå bekker, stein og annet skummelt som ligger på lur under. Stegjern ville vært optimalt også her. Med fjellene tronende over oss passerte vi Kyrkjedøri, fortsatte på snø og is, og holdt oss trygt vest for elva som her forsvant under snøen.
15: Kyrkjedøri.
Store, frådende, iskalde vannmasser
Røde T-er ville etterhvert ha oss over utspringet nord for Kyrkjedørsvatni. Store, frådende og iskalde vannmasser kaster seg her utfor kanten og i et vilt ritt ned under snø og is lenger nede. Anslått dybde minimum 70 centimeter. Passeringen av bekken/elva her øverst er på bare noen meter. Det frister. Men ikke. Det er store krefter i slikt vann, og det trenger ikke være mange centimeterne dypt før det kan skape store problemer for en topptung fotturist. Et fall i disse vannmassene vil ikke gå bra. Høyst trolig blir man dratt med nedover og innunder islokket lenger ned. Blir man fanget der er turen over, for godt.
19: Fristende krysning over isbru. Men vi lot være.
Stadig lenger unna målet
På nytt er vi på villspor, vest for turistforeningens planlagte rute, og stadig lenger unna målet (som vi akkurat nå ikke vet helt hva eller hvor er). Vi holder elva nedover, blir fristet til å ta over snølokket, og raskt komme på sporet igjen, men vurderer det for utrygt. Med mat og hus på ryggen tåler vi omveiene. Vi kan stoppe der vi vil når vi vil. Og akkurat nå vet vi ikke hva som skjer, og vi nyter det.
Av kartet kan det se ut som restene av Kyrkjedørsvatni samler seg i små vann nedenfor Simlenutane – med et nettverk av bekker som hindringer for vår framdrift. Med mye vann i fjellet vil heller ikke bekkene på flatene være små. Vi prøver likevel – skal vi komme framover må vi finne det beste punktet for sikker krysning. Og på flatene renner vannet normalt saktere.
Vel nede finner vi mye vann – og det renner saktere, og er slik sett hyggeligere enn dødsfella lenger opp. Men krysningen vil bli lang – uansett hvor vi forsøker oss. Det er iskaldt og vi tar sjansen med skoene på. Det er såpass langt over på ujevnt underlag i iskaldt vann at det ikke frister å ta denne barbeint, selv om det er anbefalt. Ruta går via et nettverk av steiner som stikker opp. Noen steder bare et par centimeter dypt, andre steder opptil 40 (?). Vi kommer over. En tørrskodd. En med våte sko for resten av ekspedisjonen. Ullsokker og oppbrettede buksebein ville vært det beste valget, men det er for sent for det nå.
22: Mye vann – og lang krysning.
Kort stopp i lett duskregn
Tørrposemat på primusvarmet vann smaker nå fortreffelig. Lett duskregn begrenser tidsbruken og med fylte energilagre er rekkevidden og motivasjonen økt – og planen klar: Raggsteindalen turisthytte for varm seng, tørkerom og forfriskende drikke. Det er en særdeles unødvendig omvei for morgendagens forsøk, men akkurat det vi trenger nå. Stegene blir lettere når avgjørelsen er tatt. Vi har tid til foto, men langer samtidig ut for å dekke nok grunn. Praten går lystig, om tørre klær, myke senger – og øl. Smaken av øl kommer nærmere for hver kilometer vi legger bak oss. Snart kommer regnet, men det gjør ikke noe. I kveld skal vi sove under skikkelig tak.
Vi ser dalen foran oss, og snart er vi på grusveien – sjarmøretappen inn til Raggsteindalen turisthytte. Vi vinker til hyttefolket, som titter ut i gråværet, og tråkker gjennom vanndammer og våt grus det siste stykket. Snart er vi der, det blir våte sko i tørr hytte, telt til tørking, og skummende drikke i glasset. Resten er likegyldig – det er uviktig om vi må sove i trappa, i vedskjulet eller under frokostbordet, om det er fisk til middag, tørre brødskiver eller plagsomme gjester. Smaken av øl er nær. Så ser vi hytta – i enden av grusveien, på odden ut mot Strandevann/Strandavatn. Det ser stille ut, men det overrasker ikke. Hytta ligger utenfor de fleste ruter, og er kanskje mest besøkt vinterstid da vannet kan forseres på ski. Det er få biler her, egentlig ingen. Ikke mye lys heller. Og gardinene er stort sett dratt for. Kanskje blir vi alene med bestyrer, god mat og kaldt drikke. Det er en første gang for alt. Kanskje vi får turisthytta for oss selv? Lovende. Vi er tross alt ikke så glade i folk (når vi er på tur).
29: I retning regnbuen.
Låst dør. Låst på ordentlig. Ikke er det DNT-nøkkel heller. Merkelig. Her er det normalt aktivitet. Og vi sjekket hyttene før vi dro – ingen hytter i området hadde avvikende åpningstider. Vi setter ned sekkene, rusler rundt hushjørnet. Stille. Ny dør. Ny lås. Og slik fortsetter det. Smaken av øl blir stadig fjernere. Vi runder neste hjørne. Med samme resultat. Tilleggsbyggene. Låst. Våte sko og vått telt er tilbake i virkeligheten. Det kan vi takle, men smaken…. smaken av…. En bil skrenser inn foran hytta. Mannen lurer på om vi hadde tenkt å sove der. I et lite glimt blir vi fylt av håp – kanskje han er bestyreren, han holder til på hytte i nærheten. Nå er han her for å låse oss inn. Han ser vi er tørste, har kaldt drikke i skapet, en munter kommentar og ledige rom.
– Det er stengt, sier mannen. – Hadde dere planlagt overnatting her?
– Mneeeeei….
Vi drar litt på det. Vi hadde jo egentlig ikke det. Men en havarert ekspedisjon ledet oss hit.
Vi snakker om muligheten for å tørke sokkene, kanskje lufte telt og en natt i myk seng. Vi føler det blir feil å fokusere på øl. Og sier derfor ikke noe om det.
– Dere er ikke de første som møter låst dør her. I forrige uke kom det et par briter. De hadde sjekket på forhånd og var trygge på at det var åpent her. De hadde ikke ekstra klær, sovepose, telt eller mat. Og var ille ute. De sov hos meg.
– Men hvem er du?
– Jeg har hytte borti vegen her, dere vinket til meg da dere gikk forbi, men jeg rakk ikke stoppe dere, derfor måtte jeg sjekke om dere ville klare dere selv, eller trengte hjelp. Været er tross alt ikke så hyggelig, sier han. Med et smil.
– Bestyreren ble plutselig sjuk, derfor er det stengt her – og informasjonen er ikke oppdatert alle steder, derfor er det flere som gjør som dere, møter låste dører og finner seg selv midt i et problem på slutten av en slitsom dag.
Vi kjenner litt på det. Det er jo ikke oss. Vi er ikke sånne som stiller uforberedt, og som står midt i et problem på slutten av en slitsom dag. Vi har bare rotet det til litt, lagt om ruta for øl, og endt med låst dør. Men det kan vi jo ikke si.
Vi glatter over situasjonen, og later som alt er greit.
– Telt har vi. Soveposer og. Mat. Masse mat, har vi.
Vi snakker om ruta hit, og veien videre. Lordehytta og Hallingskarvet. Hyttemannen og kona høres ut som trivelige folk, men vi skal klare oss. De kan sikkert plukke opp mindre forberedte turister seinere. Takk for tilbudet, men vi klarer oss med det vi har.
– Stopp innom da, om dere går ut igjen, så skal dere få med dere litt ved. De er ikke alltid ved oppe på Lordehytta. Og benkene bør dere ikke fyre opp, da blir det dårlig stemning.
Det trivelige smilet brer seg igjen. Han vinker, smiler, og så er han borte.
– Hel…. så tøft. Hva nå?
Ikke er vi (fullstendig) utslitt, ikke er vi brukt opp. Ikke har vi vært alene på ekspedisjon i tre måneder. For 24 timer siden satt vi på toget og drakk øl. Så det er ikke synd på oss. Men denne traff oss. Vi bygget opp håpet, la om ruta og gikk lenger enn planlagt. Og vi møtte låst dør.
– Her kan vi ikke bli.
– Enig.
Det hadde vært magisk – vi skjønte det bare ikke da
Ut igjen – samme vei som vi kom. Vi orker ikke å sove inntil den låste hytta med kaldt øl. Vi orker ikke hyggelige folk, og haster forbi hyttemannen og kona. Noen vinker. Vi vinker tilbake og øker farten. Fyringsved er det siste vi trenger (i ettertid har det slått oss at vi sikkert hadde fått en halv øl om vi bare hadde brakt temaet på banen. Hyttemannen hadde forstått det. Han er real. Han hadde bidratt. Han hadde smilt lunt, og jekket et par øl. Og så hadde vi sittet der på trappa og delt historier. Det hadde vært bra. Det hadde vært et av disse tilfeldige møtene som plutselig oppstår – og som man snakker om i årene etter. Det hadde vært magisk. Vi skjønte det bare ikke da).
Telleren viser 24 kilometer. Det er snart mørkt når vi setter opp teltet på en setervang. Det er vel godt utenfor alt som er greit i følge friluftlovens avstander. Men det er ingen her, og det er vi. Nå setter vi opp teltet. Første stang på plass, andre… med skade. Det er en slik dag altså. Først tvunget til å snu på Hallingskarvet. Så våte sko i første vading. Så låst dør på ølhytta. Så ødelagt teltstang. Det er på tide å ta det med godt humør. Verre kan det ikke bli. Fram med multiverktøyet og sølvtapen.
– Godt vi oppdaget det. Om vi tvang teltstanga på plass med den skarpe kanten ville teltet vært ødelagt.
33: Herlig teltplass. Alt for nære bebyggelse.
Vi tenker ikke mer på det. Vi spiser, og køyer. Neste dag er vi oppe med sola. Magisk. Med hodepine, begge to. Og da ser vi det: Teltet står fint, med hodeenden som laveste punkt. Begynnerfeil der altså – etter en lang dag, et par skuffelser – og teltoppsett i halvmørket.
Frokost og avmarsj. Med sola ta vi oppover mot Lordehytta, som kontrollerer høyden. Vi holder god fart i forholdsvis greit terreng. Det går opp, og vi kjenner det, men tar det med godt humør. Vi passerer plutselig et usynlig telt inntil stien (grønt, vårt er rødt), og roer praten av hensyn til dem som kanskje sover.
Videre opp mot Folarskardtjørnan. Vi følger stien og tar det første på vestsiden, det andre på østsiden, og så er veggen opp til Lordehytta der. Her skal fra 1465 moh. til 1600 moh. På tette høydekurver. Det er løs grus, og svingete oppover. Hytta henger på kanten – og imponerer.
Langstrakt stølsbu på kanten av stupet
Den er bygget omkring 1880, og det er nesten umulig å forstå at de fikk det til. Det var den irske lord John Garvagh d.y. som ønsket hytta oppsatt, og Lars Lein fra Hovet er personen som ledet prosjektet.
Hol kommune forteller: «Hytta ligger 1620 m.o.h. i Folarskaret på Hallingskarvet. Til Lordehytta kommer du bare til fots. Det er ca 3 1/2 times gange opp dit fra Haugastøl eller fra Raggstein-dalen. Lord Garvagh traff Lars Lein på sin første tur på Hardangervidda. Lein var med ham på jaktturer og hjalp ham å fange rein. Lein var en dyktig jeger og fangstmann. Lorden ga Lein oppgaven å bygge en hytte oppe i Folarskardet. Huset er bygget som en langstrakt stølsbu. Hytta er restaurert og kan nyttes av alle.»
42: Frostrøyk…? Nei, røyk fra vedfyring.
Vi åpner døra, og ønskes velkommen inn – til vår store overraskelse. Fjell-hipster-mannen med kjæreste er på tur, og plutselig er vi veldig glade for at vi overnattet i telt. Han er såpass fornøyd at det er tydelig natta var vellykket. Hytta er imidlertid varm og sjokoladen gratis. Praten går lett, fjell-hipster-mannens altså, og snart er vi på veg ut.
Steindau
Vi passerer vann 1603 moh mellom steinblokker og snøfonner- og snart er vi over og på veg ned. Forbi Røde Kors’ utstyrsdepot, og videre ned på merket sti mot Haugastøl. Planen er nå toget ut og Prestholtskarvet fra Ustaoset dag fire.
Vi langer ut på slettene – mellom stein, bekker og et mylder av vannpytter. Det er mobildekning og full kontroll på togtidene. Vi rekker det. Kanskje.
Vi passerer flere vannpytter, finner stein formet som hjerter og flere lemen. Steindau lemen. Været letter, og det blir matstopp ved steinblokk med primusvann og posemat. Videre med full kontroll på kartet, og et tidsestimat som viser at det fortsatt er mulig. Toget har avgang 14.56. Og vi har 6,7 kilometer igjen. I lett terreng.
47: Matstopp.
Så møter vi plaketten med Jens Stoltenbergs signatur: Om Hallingskarvet nasjonalpark, opprettet desember 2006, åpnet av statsministeren 9. august 2008. Det er et sikkert punkt, og er toget er innenfor rekkevidde – om vi opprettholder tempoet. Det gjør vi – og snart ser vi hyttebebyggelsen, så toglinja, og deretter stasjonen. Tiden er på vår side, vi skifter til tørr trøye før toget dukker opp og tar oss til Ustaoset. Her avsløres et solid gnagsår, av den typen som stopper ekspedisjoner. Ny vurdering:
– Pizza på Geilo og regruppering?
– Pizza og regruppering.
Peppes med calzone og ny energi (uten at det på magisk vis kurerte gnagsåret). Mannen med skaden klarer knapt nok å gå normalt på flat asfalt, selv om han påstår det går greit. En testtur rundt kvartalet avslutter diskusjonen (om det noen gang var noen):
Ekspedisjon Hallingskarvet ender her. Med skade som endelig banesår. Vi oppnådde virkelig ikke noe av det vi hadde satt oss av fysiske turmål, men vi fikk tre herlige dager i fjellet med små utfordringer, mentale og fysiske prøver, gode opplevelser og sjelden stillhet. Vi var våre egne turguider, rotet rundt i tåke og vadet oss våte. Det ble ikke øl på omveien, men vi møtte Hytte-mannen, som blir mer legendarisk for hver gang vi snakker om han. Vi fotograferte hjerte-stein og skjelettet av et lemen, hørte suset av rasende isvann og tok kloke veivalg. Vi spiste gratis sjokolade i fjell-hipster-mannens kjærlighetsrede – og rakk toget tilbake til sivilisasjonen. Det er da noe.
På villspor. Takk for turen.
1: Bilen er parkert. På toget til Finse.
2: Finse, med syklene for Rallarvegen.
3: Finse 1222. Lett gjenkjennelig.
4: På veg opp – utsikt tilbake på Finse.
5: Mye vann i fjellet.
6: Utsikt tilbake. Hardangerjøkulen i horisonten.
7: Første teltleir, ved navnløst vann.
8: Dag to. Tørt ly mellom to kjempesteiner.
9: Første del langs røde T-er.
10: På villspor – ut av merket rute, og opp på Hallingskarvet.
11: Vanskelig orientering med begrenset sikt.
12: På kanten av et lite stup. Prøver å lese terrenget videre.
13: Point of return.
14: På veg ned gjennom tåkehavet.
15: Kyrkjedøri.
16:
17: Her krysser DNT-stien. Vi krysset ikke.
18: Mektige krefter.
19: Fristende krysning over isbru. Men vi lot være.
20:
21: Til slutt kom ble det mulig å krysse. Bildet viser cirka 1/3 av vadingen.
22: Mye vann – og lang krysning.
23:
24:
25: Friskt vann.
26:
27: Nedover dalen til roligere vær.
28:
29: I retning regnbuen.
30: Mer vær. Hette på.
31: Stengt hytte.
32: Ødelagt teltstang.
33: Herlig teltplass. Alt for nære bebyggelse.
34: Tidlig teknisk stopp.
35:
36:
37:
38: Innover mot Lordehytta.
39: på vei opp.
40: Lordehytta på kanten av stupet.
41:
42: Frostrøyk…? Nei, røyk fra vedfyring.
43:
44:
45: Hjerte i stein.
46: Spor av dyr. Lemen.
47: Matstopp.
48: Tydelige tråkk.
49:
50: Nasjonalpark.
51:
52: Oversikt.
53:
54: I tide til toget.
55: Showstopper.
56. Godt humør.
FAKTA
Utgangspunkt: Finse 1222: Historisk hotell på Bergensbanens høyeste punkt 1222 meter over havet. Ta toget hit (fra Oslo eller Utsaoset. Velg selv). Det gir tilgang på mange flotte turer. Rett ved ligger DNTs Finsehytta. Like bra, bare billigere.
Fjellområder: Sørover Hardangervidda med Hardangerjøkulen, eller inn i Skarveheimen med blant annet Hallingskravet.
Fotturer: Merkede turer med rød T. Eller sykkel langs Rallarvegen. Vi valgte Hallingskarvet, en «villtur» mange tar på vinterføre. Vi prøvde – og feilet. Ikke som planlagt, men akkurat slik det kan være. Nyt turen uansett.
Hytter:Finse 1222 (privat), Finsehytta (DNT), Haugastøl (privat), Raggsteindalen (privat – NB! FOR TIDEN STENGT – 2015), i tillegg diverse selvbetjente vokterboliger langs jernbanen og diverse steinbuer i fjellet. Utvider man området har man Geiterygghytta (DNT) og Storesølen (privat) ved Strandevann/Strandavatn. Og ved Prestholtseter er det tidvis servering (privat).
TOPPTIPS: Ha det moro, toppen er målet, men det er ikke nødvendigvis verdt det. Snu om du er usikker, det kommer nye sjanser. Fjellet forsvinner ikke.
«Her oppe er det bratt ned på (minst) tre kanter, men det kan vi ikke se. Tåka er tett, vinden ivrig og regnet konstant. Gps-en melder toppen om 50 meter. Retningen er god. Rett sør. Vi forsetter.»
BAKGRUNN: Urdvassnutene har lenge plaget oss med sin spektakulære tilstedeværelse bare noen seriøse steinkast fra familiehytta ved Strandavatn. Blåberga (1802moh) rett bak hytta (1000moh) er for lengst loggført i turboka. Ingen av oss har noensinne kommet til topps på Urdvassnutene. Den fremste av de to (med den karakteristiske profilen) rager 1753 meter over havet. Den andre måler 1770 meter over havet, men er ikke synlig fra hytta. Det måtte en ekspedisjon til. 1753 var målet. 1770 også.
Fredag: En kopp bygningskaffe og samlet tropp ut av Oslo
Turen startet 15 minutter forsinket fra Eidsvoll, målet var Sinsen skole og bygningsingeniøren – lillebror og turfølge. Loggføringen av rehabiliteringen på stedet tok tid. Jeg fikk en kopp bygningskaffe og ventet. La oss si det slik; vi tok ikke inn forsinkelsen på Sinsen skole. Hverken for prosjektet eller ekspedisjonen.
Da vi endelig var på vegen igjen viste det seg at det var veldig mange som hadde tenkt det samme som oss. Det er alltid hyggelig å være flere på tur og ut av Oslo (forbi Sandvika og enda mye lenger) var vi definitivt ikke alene.
Vi håpet å komme fram i tide. Vi skulle ikke rekke noe, men dagslys er stas når en legger ut på ekspedisjon i fjellet. Det ble ikke noen ekspedisjon i fjellet denne dagen. Vi satte opp teltet noen meter fra bilen i lyset fra hodelyktene. Vi spiste varm mat fra pose. Det regnet. En cognac og god natt.
1: Utgangspunktet. Vi skal opp i tåka.
2: Grei start. Litt bratt og løst.
3: Et glimt av fjell over oss.
4: Navigasjonen gikk greit, fant «snarveien» til toppen.
5: Spor av dyr.
6: Oppe på litt flatere grunn. Men ikke oppe enda.
7: Fuktig vær.
8: Mer steinete stigning.
9: Foto i tåkeheimen.
10: Toppen er her, selv om gps-en vil ha oss noen meter til…
11: Hjerte i stein.
12: På veg ned – under tåka.
13: Hyttene i sikte.
14: På plass inne. Tørt.
15: Dag to. Bedre vær.
16: Glimt av sol.
17: Rype i fjellet, av typen med vinger.
18: Rype i fjellet, av typen med vinger.
19: Steinete månelandskap.
20: Navigering med kart, kompass, gps og en god dose sunn fornuft.
21:
22: Spor av dyr.
23:
24: Utsikt retning Urdvassnutene..
25: Glimt av hytta.
26: Fant hytta, og nøkkelen.
27: Spennende historie på veggene.
28: Hytta kom raskt opp.
29: Hol Fjellstyre, Hallingskarvet og Skorpa statsalmenning.
30: Innendørs rast.
32: Variert vær.
33: Sliten veiviser i fjellet.
34: Ned – og ut igjen, retning Tyrvla.
35: Vått på veg ned.
36: Utsikt til Strandevatn igjen – og ned mot utgangspunktet.
38: Og på veg ned og ut igjen ser vi endelig Urdvassnuten.
39: Tåka dekker raskt Urdvassnuten igjen.
40: Urdvassnuten (t.h) og Urdvassberget.
41: Monstermaster, et kjent innslag i omrrådet – og spennende turmål for barn og unge.
42: Krekling.
43: Nede, på veg tilbake til bilen.
Lørdag: En snarveg et sted i tåkehavet
Fredagsregn var nå lørdagsregn. Tåka var tett og lav. Vi pakket ned teltet (vått) og flyttet oss (og bilen) til Urdvassbotn. Vi låste bilen og la sivilisasjonen bak oss. Ekspedisjon Urdvassnuten var i gang.
«Det er nå alle timene opp og ned stigen kommer til sin rett» sa mitt turfølge tørt (etter en lang sommer med oppussing). Vi spiste høydemeter.
Bilen ble raskt en prikk bak (les; under) oss. Like fort vokste fjellveggen foran oss. Vi følte den mer enn vi så den inne i tåkehavet. Et lite vindkast ryddet sikten til fjellmassivet. Så var den borte igjen.
Vi entret Hestebotn på alle fire, glatt og bratt de siste meterne. Så flatt. Drøyt 1300 meter over havet. Gps-en fortalte at vi bare var noen hundre meter unna nuten. Selveste målet for ekspedisjonen. Vi sto ved foten og skyldte over 400 høydemeter.
Vi leste kart, staket ut kursen, dreide vestover og la nuten bak oss. Kompasset tok oss rett inn i tåkeheimen. Det skulle gå timer før vi fikk sikten tilbake.
Hyppige stopp. Sjekket kart og kurs. Gps-en konstaterte det vi leste på kartet. Vi hadde plutselig en mulighet rett nord – et lite skar mellom to 1600-meterstopper. En snarveg. Vi så den ikke (vi så egentlig ikke noe), men den skulle være der. Navigerte vi rett ville ha lurt til oss noen (billige) høydemeter. Alternativet var en rute på noen kilometer ekstra. Vi ønsket oss ikke noe ekstra.
Vi styrket oss på søt kjeks og saft, fylte flaskene i en bekk og gikk i motbakke. Fra stein til stein. Av og til på alle fire. På merkelig vis traff vi skaret i tåkeheimen og plutselig tippet vi 1500 meter over havet. Vi var skikkelig fornøyd. I overkant fornøyd. Til høyre (øst) hadde vi en navnløs topp på 1600 meter. I gledesrus holdt vi denne på vår høyre side til motbakke ble utforbakke (utforbakke? Skulle vi ikke opp?). Gledesrus hadde blitt tåkerus. Kart, kompass og gps bekreftet en perfekt halvsirkel. Over til plan B (eller tilbake til plan A): Lenger nord, så rett øst. Tilbake på sporet.
Mer energi, matstopp til blogg (ja, vi blogget hele vegen opp – i regn og tåke, presset telefonen til det ytterste, det rant vann av displayet og surklet i tastene).
Videre. 3-400 meter igjen til toppen. Vi dreier mot sør. Fortsatt tett tåke og regn. Toppen er der framme i følge kartet. Bratt oppover. Vinden kommer fra en hissig hårføner nedi dalen. Vi går fra stein til stein (fortsatt) og lurer på når vi treffer stupet. Toppen er stupet. 1753 meter, så rett ned.
Her oppe er det bratt ned på (minst) tre kanter, men det kan vi ikke se. Tåka er tett, vinden ivrig og regnet konstant. Gps-en melder toppen om 50 meter. Retningen er god. Rett sør. Vi forsetter.
Plutselig. Litt til venstre (øst) skimtes skyggen av en varde. Vi stoler på det vi ser. Det er toppen og slutten på fjellet. Gps-en vil ha oss 20 meter til. Vi står over.
Foto med to gjennomvåte kamera, et mobilbilde til blogpost. Vi ser ikke helt hva vi gjør, men vi gjør det.
Vi står på nuten med kontroll over hele dalen. Under oss ligger Strandevatn med hytta «vår», rett øst Blåberga på 1800 meter, Tyrvla med nuten og vanna innover viddene, Urdvassberget til vest med sin loddrett vegg rett ned i steinura, midt imot har vi Ynglesberga og bakom der ligger Hallingskarvet og lurer – og langt der nede, rett under oss (753moh), bilen og vegen. Her oppe er utsikten fantastisk, men i dag er været for dårlig. Vi ser varden vi holder i. Den er fin. Men vi har sett slike før.
Opplevelsen er ikke liten av den grunn. Men her og nå er det så hissig vær og voldsomt terreng at vi ikke reflekterer over bragden.
Neste stopp: Urdvassnuten 1770. Vi peiler kompass og justerer gps. Følger terrenget rett nord. Litt avvik tillater vi oss da ryggen vi går på dreier litt øst. Det gir plutselig og full stopp i noe som likner en bre av snø (mulig is også). Nedover ser den ut til å forsvinne utfor kanten, oppover strekker den seg langt. Godt utpå er det store krater. Trolig går det en elv/bekk under. Vi skal ikke ut på denne. Eneste veg er opp (samme veg tilbake) og rundt. Tilbake er aldri moro, men nødvendig.
Vi kommer innpå kursen fra 1753 igjen. Følger den i rett linje til 1770. Det ser greit ut på kartet. Vi spiser igjen høydemeter og leser av gps-en at vi nærmer oss toppen. Plutselig slår en loddrett fjellvegg imot oss. Vi er ikke langt unna, men først nå ser vi den gjennom tåka. På kartet er det vanskelig å se at det skal være noe slikt her, men veggen er virkelig nok. Vi må rundt. Venstre (vest) er like bra som høyre, så vi velger det.
På kort tid har vi gjort to bom.
Ekstrem exit mot Tyrvla
I bakkant er det lett å se at motivasjonen på dette tidpunktet var nedadgående. Kanskje den til og med var nede. Vi trakk (heldigvis) samme slutning på fjellet. Jakten på 1770 utsettes (den går ingen veg – og nye forsøk skal inn på kalenderen. Kanskje neste år, sammen med et par andre spennende topper vi oppdaget dag to).
Vi fyller hurtig energilagrene. Leser kartet og vurderer direkte exit mot Tyrvla som for ekstremt. Det kunne gått på en godværsdag. Kartet forteller om god exit nord/nord-øst til Langavatnet. Der kan vi slå opp telt, ta østover til Skorpebu eller Tyrvla – eller gå langs vannet inn til selvbetjente Kongshelleren. Vi velger etter hvert det siste.
Vi poster en kort melding om at 1770 droppes; vi tar oss ned i terrenget. Været hindrer ytterligere skriverier nå. Vi poster mer når vi kommer litt i fred for været. Vi siger nedover i tåka – fra stein til stein. Stopper, bekrefter at kursen er riktig, fortsetter nedover. Plutselig et hvitt hjerte i svart stein. Fotomotiv og vær nok til en blogpost om at vi har det finfint, men nok havner i mobilskyggen til godt utpå neste dag.
Null forhold. Ikke en strek på telefonen. Ikke en gang nødanrop tilbyr den lille rakkeren. Signalvakuum. Bloggingen bråstopper. Vi er bekymret for at de hjemme er bekymret. Vi har det bra, men det vet vel strengt tatt bare vi. Vi går ikke opp i uværet igjen for å gjøre det rett. Vi lar det stå til. Vi har telt, mat og heftige friluftsferdigheter. Håper de hjemme husker det.
Så ramler vi ned under tåkelaget og ser terrenget og formasjonene, Langavatnet og høydedragene på begge sider. Opptur! Moro å se hva vi egentlig holder på med.
Rast ved vannet. Mer energi. Noen kilometer langs vannet er det eneste som skiller oss og Kongshelleren, som virker som det eneste fornuftige valget. Vi plages ikke, men har en følelse av at alt er vått. Det regner, vottene skjuler oppvaskfingre. Vi går. Drømmer om tom hytte, varm vedovn, cognac og god natt.
Gentlemannstaktene ligger igjen i bilen
Det går nesten som planlagt. Vi har gått en dag uten å se andre. Med noen hundre meter igjen til Kongshelleren dukker det opp en skikkelse midt imot. Vi frykter det verste, har ingen planer om å være sosiale (men for skams skyld må vi kanskje det?). Vi tar i dørklinka på hytta omtrent samtidig. Skikkelsen er preget av været. Snakker svensk og henter vann. Vi er like gamle (til sammen er vi to 60+, hun er det samme). Når hun henter bøtte nummer to med vann merker vi at gentlemanns-genene ligger igjen i bilen (nå har vi dårlig samvittighet for manglende blogging/livstegn og manglende vann). Vi får fyr på ovnen. Hun lar det skinne igjennom at det var derfor hun løp etter vann, hun behersker ikke «elden» og er sjeleglad for at vi gjør det.
(Nå har vi bare dårlig samvittighet for en ting igjen. Godt).
Vi glemte cognacen (kanskje like greit da vi neste dag fikk en velsignelse med på vegen da vi forlot hytta og dama). God natt.
Søndag: Fri orientering retning Skorpebu
Våknet tidlig (sov bedre i teltet). Våre siste brødskiver til frokost, resten av kaffepulveret også. Godt vær og tidlig avmarsj. Ei rask regnskur sier takk for i går idet vi kaster på oss sekkene. Det blir med det. Sola stikker i. Ull-longs virker plutselig som en dårlig ide. Teknisk stopp, av med lue og votter. Prøver longs litt til. Vi går videre fra stein til stein. Har god sikt og ser terrenget og ruta vi velger langt framover. Teknisk stopp to, longsen må av. Spiser kilometer i vennlig terreng, holder oss litt oppe i åsene, unngår mye stein og går tidvis på et teppe av mose.
Plutselig: Ruslende rype på sprettert-hold! Vi skyter begge to – og lagrer til minnebrikke. Den letter og forsvinner bak åsen.
Videre mot Skorpebu, vi tar høyde og treffer litt mer vær igjen. Stabilt er det ikke. Mer stein, stup, vann, bekker og høyder. Vi navigerer mer aktivt igjen, velger rute som en full mann på veg hjem fra byen; et par vaklende skritt til høyre, ramler litt til venstre, så bakover og plutselig hardt høyre. Terrenget bestemmer ruta. Vi følger som best vi kan.
Halvvegs til Skorpebu krangler terrenget konstant. Heftig! Vi holder høyden og unngår plutselige stup og vanskelige passasjer. Det fører oss rundt et vann, innunder en nut og over en åsrygg. Vi ser fantastiske tinder, spektakulære navnløse pigger – og midt imot en fantastisk egg! Den ligger ikke langt fra Skorpebu, og vi drømmer om en joggetur til topps (uten sekk) – bare for å ta den med når vi først er her. Besseggen virker som parketten hjemme sammenliknet med det vi nå står og ser på.
Vi støkker opp et rypekull og står forfjamset tilbake (konstaterer tørt at vi nok er bedre vandrere enn jegere). Sprer oss ut i vifteform i jakten på Skorpebu. Venter oss ei steinbu og ser etter en rytmisk form i steinura da ei flott plankehytte overrasker oss på 1650 meter. Får følelsen av å invadere privat område og smyger oss forsiktig nærmere. Det ryker ikke av pipa og vi tar våre sjanser, kikker inn og konstaterer det pipa allerede har fortalt; tomt.
Ingen joggetur på eggen
Nøkkelen står i døra. Rettelse: Nøkkelen henger i en boks ved siden av døra. Vi inn. Vindfang med vedbod og propan. Gang med nødproviant og tøfler. Stue med vedovn, spisebord, lys fra solcelle, hems og kjøkkenkrok. Soverom med to køyesenger. Bygget i 1990 – på to dager. Bedre standard enn familiehytta ved Strandevatn. Vi tar varmlunchen her og leser om prosessen, området og forvaltningen. Hytte til fri bruk (100 kr. natta), tilbud om garnfiske fra båt og jakt i terrenget. Mange navn og hilsener i hytteboka. Vi signerer også.
Det blir ingen joggetur på eggen. Vi følger vardet rute ned på vardet rute Iungsdalen-Tyrvla. Ser baksiden av Blåberga med et par innbydende pigger mot øst (også disse navnløse) som settes på arbeidslista. Følger varder mot Tyrvla, tar et par snarveger, vader en elv og setter kursen direkte mot nedstigningen ved Tyrvla. Sjekker igjen telefonen uten hell: Fortsatt signalvakuum.
Ser Tyrvla (det er en bekk/elv) forsvinne utfor kanten. Får første glimt av Strandevatn og plutselig piper det inn en melding på telefonen. Det er tid for pause og livstegn. Bloggpostene går ut og følges av noen sms og telefonsamtaler. Sola varmer og vi koser oss oppe i høyden før vi kaster oss utfor bakkene ned til asfalten og sivilisasjonen.
Med sekken full av tørrmat og en defekt primus er det slutt på turen.
Planen: Et par-tre dager i fjellet med telt og enkel mat. Med Folarskardnuten på Hallingskarvet som eneste mål. Resten på innskytelse underveis. Første etappe: Bil til Raggsteindalen. Herfra på T-merket sti mot Haugastøl til Folarskardet. Utgangspunktet ligger på cirka 1000 meter over havet. Turen starter på ettermiddagen, med telt og mat i sekken kan første etappe bli så lang eller kort den vil.
Inne er det mørkt, enkelt, kaldt og rått. Nesten uhyggelig nå i skumringen
Stien innover er forholdsvis grei, noe stigning hele veien, litt steinete og vått, men stort sett lettgått. Etter å ha passert Folarskardtjørnan starter oppstigningen til Lordehytta. Den er bratt og krevende, og virker tyngre enn vanlig med stor sekk, men absolutt overkommelig.
Lordehytta klamrer seg fast på kanten, den er satt opp i 1880, og bærer preg av det: Inne er det mørkt, enkelt – og kaldt, nesten litt rått. At bygget er satt opp for mer enn 130 år siden er mer enn imponerende, beliggenheten er intet mindre enn spektakulær. Men akkurat nå virker teltet som et bedre valg.
Etter hytta stiger det noen meter videre, til navnløst vann (?) i Folarskardet. Her består terrenget av store og små steinblokker, og det ser ikke ut som det er noen mulighet for å sette opp teltet. Til slutt finner jeg et sted, kanskje det eneste stedet her på 1600 meter over havet. Det fungerer. Primusen koker vannet, og tørr posemat blir snart fyldig gryte. Kanskje ikke verdens beste mat, men det er lite å bære – og gir bra med kalorier.
Bilde 1: Opp fra Raggsteindalen, og inn mot Folarskardet.
Bilde 2: Vannene før Folarskardet – og Hallingskarvet.
Bilde 3: Møtte denne flokken på beite nedenfor Folarskardet.
Bilde 4: Lordehytta og utsikten tilbake mot Raggsteindalen.
Bilde 5: Inne i Lordehytta, teltet fristet mer.
Bilde 6: Mye stein, men fant en plass som kunne egne seg til teltet.
Bilde 7: Dag 2 – opp mot Folarskardet.
Bilde 8: T-merkingen viser veg i krevende terreng, selv om merkingen er gammel.
Bilde 9: Utsikt ned mot Lordehytta og Folarskardtjørnene.
Bilde 10: Utsikt retning Haugastøl.
Bilde 11: Tettere forekomst av mindre varder, snart oppe.
Bilde 12: Folarskardnuten.
Bilde 13: Utsikt retning Finse.
Bilde 14: Utsikt nordover retning Raggsteindalen.
Bilde 15: Liv i goldt landskap.
Bilde 16: Hallinskarvet retning Kyrkjedøri.
Bilde 17: Topp 1930 nord for 1933. Her har det vært folk før.
Bilde 18: Mulig vei ned. Jeg valgte denne. Usikker på om det var riktig.
Bilde 19: Stopp for mat. Plutselig med defekt primus.
Bilde 20: Ned her, om trent langs bekken. Det fungerte. På et vis.
Bilde 21: Strandavatn. Godt å se at retningen stemmer.
Bilde 22: Spor av liv.
Bilde 23: Første glimt av reinsyr. Fotografert gjennom kikkerten.
Bilde 24: Avslørt, reinsyrene oppdager meg når jeg kryper nærmere.
Bilde 25: Vilt landskap.
Bilde 26: Ned her. Ruta gikk ned skaret, så på hylla, hardt til høyre. Det fungerte.
Vinden herjer teltet og frarøver meg nattesøvnen
Natta her oppe er grei, ikke noe mer. Det slår meg at teltplass nede i dalen ville vært bedre – altså ved foten av oppstigningen til Lordehytta. Valget var basert på ideen om å ta noen høydemeter på Folarskardnuten den ene dagen, og resten den andre. Jeg er usikker på valget når vinden herjer teltet og frarøver meg nattesøvnen. Om det er noe positivt med dette, må det være at dagen starter tidlig når søvnen er dårlig.
Dag to er teltet derfor tidlig nede, og pose-frokosten tidlig fortært (også denne laget på kokt vann fra primusen). Jeg tar meg rundt navnløst vann i Folarskardet – og søker startet på ruta opp til Folarskardnuten. Her merket DNT tidligere med de velkjente røde T-ene. Det sluttet de etterhvert med, men T-ene er likevel synlige, om enn forholdsvis slitt. Det kan derfor være krevende å finne riktig rute opp. Enkelte steder er det noe utsatt, både over sva og rundt større blokker. Noen steder snø og is og litt løst, men i hovedsak er dette en helt grei tur om man tar det med ro, leser terrenget – og følger fornuften oppover. Det anbefales ikke å gå denne i dårlig vær.
Det skal være mulig å ta seg ned til Veslebotn – men det er ingen sti
På toppen markerer en solid varde det høyeste punktet, 1933 moh. For syns skyld går jeg også nordover og bortom 1930 moh. Det kunne være fristende å fortsette videre nord og ta med punktene 1882, 1833 og 1774 (trolig med utsikt tilbake til utgangspunktet) når jeg først er her oppe. Det er usikkert når muligheten er her igjen. Været er imidlertid i ferd med å endre seg, og det frister ikke å bli fanget her oppe alene. Sikt er nøkkelen her oppe – og jeg har lyst til å finne vegen ned mot Veslebotn – det betyr å fortsette nordvestover, så nordover og ned i Raggsteindalen øst for Raggsteinnuten. Det skal være mulig å ta seg ned her, men heller ikke her er det sti eller tråkk.
Det er en herlig usikker følelse å ta sikte på et tenkt punkt et sted utenfor «kanten» av Hallingskarvet – i håp om å finne en mulig vei ned. Finner jeg ingen rute ned må jeg tilbake til Folarskardet og Lordehytta – og om det dårlige været ruller inn begynner jeg å få dårlig tid.
Det er et interessant landskap her oppe på Hallingskarvet, steinblokkene regjerer – og hvert steg må tas med forsiktighet. Kompasset, kartet og terrenget stemmer. Etter hvert heller terrenget tydeligere nedover, og jeg er forholdsvis trygg på at dette er riktig sted, men jeg må stadig justere kursen: Gå litt tilbake – eller opp igjen for å finne beste rute nedover. Jeg vet ikke hva jeg ventet, men jeg hadde etter hvert håpet på en bekreftelse på at dette var riktig vei. Den kommer ikke, istedenfor går jeg med en konstant usikkerhet om rutevalget (den forsterkes nok av at jeg går alene). Jeg klyver ned i noe som virker som en bekk- eller elveleie, men nå er det tørt her. Raggsteindøla henter vann fra Hallingskarvet – også der jeg skal ned, slik sett er dette riktig. Men det er fortsatt vanskelig å finne en fornuftig rute. Det blir fra stein til stein, noe klyving – og stadige endringer i rutevalget. Og litt for ofte møter jeg hindringer jeg ikke tar sjansen på å forsere. Jeg er trygg på at de som er kjent i dette terrenget kunne bekreftet at det er slik det skal være – eller fortalt meg at jeg er på villspor.
Avgjørende del
Etter hvert blir terrenget noe snillere, og grønnere. Det er i første omgang snakk om et tynt grønnfarget teppe på hard grunn, og jeg krysser etter hvert en liten bekk, og begynner tro at dette er riktig vei. Her kan jeg også sette opp teltet om jeg må – og roen senker seg, selv om jeg ikke er nede. Jeg finner ly bak en stein, henter vann i bekken, og gjør klar multifuelen. Den tenner ikke, trykket blåser ut fyrstikken. Gjentatte ganger. Det tar litt tid før jeg forstår at det mangler en viktig del: Metall-krysset som sprer gassen (Googlet etter hjemkomst: Primus Flame Spreader). Denne er tydeligvis avgjørende for at systemet skal fungere. Med sekken full av tørrmat som trenger kokt vann og et terreng uten brennbart materiale er kreativiteten stor, men hverken teltplugg, metallspenne eller multiverktøy kan overta jobben til det manglende metall-krysset. Dermed er det begrenset med muligheter videre, da et par kjeks og sjokoladebiter er eneste tilleggsproviant.
Der og da var det klart at turen var over for denne gang. En slik spesialdel finner du ikke på den lokale bensinstasjonen.. Det skal være hyggelig på tur (i hvert fall denne), så det var ikke noe alternativ å fortsette uten mat. Det fristet heller ikke å dra ned i bygda og proviantere på nytt, for så å ta seg ut igjen. Turen var heller ikke viktigere enn at målet var nådd, og jeg bestemte meg for å følge dalen ned og ut – om jeg kunne finne veien videre.
Til slutt ble jeg avslørt, og reinsdyrene trakk videre
Det mest logiske var å følge en hylle mot nordvest, så jeg gjorde det, til jeg så bevegelse under meg: Reinsdyr, fem av dem. Dermed måtte jeg ut på kanten for å kikke ned. De merket meg ikke, så jeg observerte dem en lang stund før jeg tok meg nærmere. Til slutt ble jeg avslørt, og dyrene trakk over nærmeste åsrygg – og i sikkerhet fra meg.
Litt lenger ned møtte jeg flere voksne karer med tung bør og våpen på skuldra. De bar inn utstyr til en fast leir litt innpå fjellet i forbindelse med reinsjakta, og var svært interessert i mine observasjoner. Etter å ha pekt omtrentlig retning, sagt noe om størrelse og antall fikk de se bildene, og virket fornøyde med det de så. De skulle gå flere turer med tungt utstyr, og flere virket å kunne knekke sammen under vekta når som helst. Men de kjempet seg fram, og gledet seg til tiden i fjellet: Fangsten var nå en ting, men livet i naturen med gode kamerater virket å være det viktigste.
Nå var jeg nede i «sivilisert» terreng, og etter hvert tok jeg inn på sti videre ned i dalen, og tilbake utgangspunktet, etter en tredagers tur som uventet ble kortere.
Lærdom: Gjør deg kjent med utstyret, ha alltid med et rep-sett
En slik tur gir viktig lærdom. Primusen var forholdsvis ny, og jeg lærte meg den ikke skikkelig før turen. Hadde jeg testet ordentlig, ville jeg vært kjent de få delene den består av. Da ville oppmerksomheten vært større i forhold til metallkrysset, blant annet. Eller jeg hadde strammet kryssets feste-punkter før avreise (de kan bøyes på plass, slik at de sitter bedre). De gir også nyttig innsikt i proviantering: Å basere alt på at man skal koke vann er kanskje uansett et sjansespill. På slike rekreasjonsturer kan man fint variere mer. Det er også en påminnelse om å ha med viktige reservedeler, slike som er viktige for å kunne gjennomføre en tur. Det er mye man kan klare seg uten, stort sett det meste. Men dette metallkrysset har jeg nå et par ekstra av. Men nå er jeg også oppmerksom på at det kan løsne, så etter denne turen har det aldri blitt borte for meg. Jeg har uansett alltid med meg et lite rep-sett, bestående av litt sølvtape, lappesaker (teltduk/underlag), superlim, nål og tråd. Blant annet. Det kan hjelpe deg ut av mange små problemer.
Jeg er overbevist om at metallkrysset ligger igjen på teltplassen i Folarskardet, så om du befinner deg der og mangler denne delen. Let og du vil finne 🙂
Bilde 8: T-merkingen viser veg i krevende terreng, selv om merkingen er gammel.
Folarskardnuten 1933 moh.
Det høyeste fjellet i Buskerud, og det høyeste sør for Jotunheimen. Er en del av Hallingskarvet i Hol kommune.
Adkomst: Start nord: Raggsteindalen 1000 moh., hit kommer du enklest med bil – eller sør: Haugastøl 1000 moh., stoppested langs Bergensbanen. T-merket sti opp til Lordehytta og Folarskardet. Herfra umerket sti opp på Folarskardnuten, som kan være vanskelig å finne. Et par utsatte punkter, vær forsiktig.
Alternativ adkomst: Hallingskarvet på langs fra Kyrkjedøri (vest) eller Prestholt (øst).
Været i området er (nesten alltid) ustabilt. Turen anbefales ikke i dårlig vær. Følg med på været underveis.
