Kategori: Fottur

Publisert

På tur med barn? Prøv Bjørnhollia

Skal du på fjelltur med barn, må planleggingen være god og avstanden fornuftig. Det øvrige er det mulig å håndtere underveis.

Vi gikk fra Straumbu til Bjørnhollia. DNT estimerer en og en halv time. Vi brukte fire og en halv.

Planlegg skikkelig

Det er ikke mulig å planlegge for alt, men ta en skikkelig vurdering av hva dere kan klare, hva det er fornuftig å ha med og hva dere absolutt ikke trenger. Vær ryddige i forberedelsene, og velg heller en lettere enn en tyngre rute de første gangene.

Snakk med barna. Fortell dem om målet, og vær ærlige på tidsbruk, avstander og utfordringer. Ta dem med på planleggingen – og inkluder dem i prosjektet.

IMG_7719
15: Første glimt av Bjørnhollia.

1-2 telt, fem soveposer, liggeunderlag, kjeler og mat. Telttur utgår.

Vi har lenge hatt en drøm om å få med alle på fjelltur med telt. Det har vi forstått at vi ikke får til. Med mindre telting i fjellet i nærheten av bilen teller.

Med en 3-åring (snart 4), en 7-åring og en 10-åring blir det mye utstyr om man baserer seg på å bære egen bolig (1-2 telt), soveposer og liggeunderlag (5 av hver), kjeler og kokeutstyr og egen mat til alle i tillegg til klær og diverse annet.

Skal turen bli hyggelig for alle har vi skrinlagt telt. Inntil videre.

Aktuelle områder

I år fant vi et par aktuelle områder for fottur og overnatting på en av DNTs hytter. Målet var to overnattinger.

Hyggelige Liomseter og området i Huldreheimen ble nevnt. Dette terrenget er lettgått, og vi har vært der tidligere. Alvdal Vestfjell med Store Sølnkletten er barnevennlig med flere selvbetjente hytter, og Breisjøseter, som gir rabatt til DNT-medlemmer, men avstanden inn til Breisjøseter litt lenger enn det vi ønsket.

Valget falt på Bjørnhollia, fra Straumbu. Turen inn er beregnet til cirka 6 kilometer, hytta har god kapasitet – og vi kunne bestille på forhånd (nytt tilbud fra DNT). Dermed var vi sikret rom for to overnattinger for oss fem, med mat inkludert. Forutsigbarhet er verdt noen kroner når man skal på tur med tre barn.

Vurdering: Droppet bæremeis

Vi vurderte bæremeis for 3-åringen, og kunne nok hatt god nytte av det, men vi vet av erfaring at 3-åringen helst velger bæremeisen, om denne er med.

I tillegg ville alt av klær og annet utstyr da havnet i en stor sekk. Forhåndsveiingen viste cirka 13-14 kilo i en sekk og 19-20 i den andre. I tillegg er planen å ta 3-åringen (snart fire), på skuldrene ved behov, siden bæremeisen ikke er med.

DEL I: Fra Straumbu, flatt innover fine stier (dag 1)

Fra Straumbu går det flatt innover etter å ha krysset elva Atna. Terrenget er enkelt og lekent, og passer barna. Det er en fin start. De har hver sin sekk, med litt variert innhold: 3-åringen har kosebamse, drikkeflaske og en sjokolade, de to eldste har i tillegg noe klær. Resten er fordelt på mamma og pappa, og sekkene er greie for oss begge.

Vi får følge av bestemor og bestefar, de møtte oss på den flotte rasteplassen ved Straumbu, og tok følge et stykke innover. Det er god stemning når du er 3 (snart 4) og kan leie bestefar opp kneikene.

Etter en drøy kilometer (eller var det to?) tok vi første store stopp – til barnas store glede med bestemors kake, som plutselig dukket opp av sekken. Så vendte bestemor og bestefar hjemover igjen – og vi startet ekspedisjonen for alvor.

Rytmen som passer alle

Været var vennlig, med sol, blå himmel og lette skyer. Vinden meldte seg innimellom, men bare som en hyggelig påminnelse om at vi ruslet i tregrensa. Stiene innover er fine, noen våte partier og noe stein i stien.

Det er krokete trær, spennende småstein, røtter, mose og klopper – mer enn nok å utforske underveis. Det er trær og steiner å klatre på – og svingete småstier parallelt med hovedstien, det er varder med røde T-er – og små elvekrysninger som kiler i magen. Og de klarer alt selv.

3-åringen (snart 4) er innimellom på skuldrene og får perspektiv på turen fra høyden, da holder vi god fart: De to største bestemmer da tempoet og det flyter fint. Med den minste på bakken går det litt mindre rytmisk, men det fungerer på et vis, spesielt om mamma følger de to i forveien ved behov. Da kan også 3-åringen gå som hun vil – i baktropp med pappa. Så blir det ikke kjedelig for noen. Så samles vi innimellom, og går gjerne sammen en stund. Det gjelder å finne en rytme som passer alle.

Voldsom tidsbruk. Slik det blir med barn på tur

Kort fortalt er turen inn først forholdsvis flat, deretter er det stigning, før man går opp på «platået» et stykke. Siste del er bratt ned til Gammelsætra, før man krysser bru og går bratt opp de siste hundre meterne til Bjørnhollia.

På veg innover er man både innom et naturreservat og inne i Rondane nasjonalpark. Begge deler fordrer ekstra skånsom ferdsel i naturen.

Bakkene er snille, og høydemeterne byr forsiktig på seg selv hele veien innover. Vi delte turen opp i fornuftige etapper, og tok oss greit inn. Vi brukte cirka 4 timer og 30 minutter på litt over 6 kilometer. Vi stresset ikke. Været var på vår side, og det hastet ikke med å komme fram. Men det er greit å se at tiden går med barn på tur. DNTs estimerte tid på denne enkle turen er 1 time og 30 minutter.

Turen starter rett under 700 moh., går oppom 1000 moh. (cirka), dropper deretter ned til cirka 885 moh (Gammelsætra) og opp til Bjørnhollia 914 moh.

DEL II: Bjørnhollia, hytta og opplevelsen

Bjørnhollia har 90 sengeplasser. Vi trengte bare fem, men sikret oss dette ved forhåndsbestilling (nytt DNT-tilbud). Dermed fikk vi ett rom med to køyesenger og en madrass, hyller for oppbevaring, baderom i enden av gangen og tørkerom i kjelleren. Perfekt for oss.

I bestillingen hadde vi også middager, frokost og matpakker. Også disse tingene blir en del av opplevelsen for barn på tur: På rommet lå det middagskort ved ankomst, og vi sto i kø inn til spisesalen både morgen og kveld – og spiste sammen med andre vandrere, som var nysgjerrige på barnas prestasjoner. Og det var godt med folk på hytta disse dagene, de første tok en overnatting før de forsvant videre.

Vi spiste treretters, laget matpakker selv, og koste oss i peisestua – med spill og bøker. På tunet var det energisk lek, og på rommet rolig stemning. På kvelden leste vi høyt fra en av hyttas bøker – i lyset fra en hodelykt. Og vi tørket klær i tørkerommet, dusjet og pusset tenner på fellesbadet – og gikk sammen på utedoen. Og for nysgjerrige små er alt nytt og spennende. Det gikk til og med an å kjøpe sjokolade inne i resepsjonen!

Det morsomste og merkeligste var nok likevel å sove i lakenpose – inne i et stort putevar under dyna i køyesenga i stillheten i fjellheimen. Alle sammen på samme rom. Slitne og fornøyde etter turene i fjellet.

DEL III: Utgangspunkt Bjørnhollia. Kort tur (dag 2)

Vi hadde to overnattinger på Bjørnhollia. Det ga en hel dag til disposisjon før vi skulle ut igjen. Dag 2 ble ikke planlagt på forhånd, da vi ville ta hensyn til barnas opplevelse av turen inn på dag 1.

Området ved Bjørnhollia byr på alt fra toppturer til rusleturer, du kan leie fiskeutstyr, kano eller båt, og dette er meget gode alternativer om barna er leie av å gå. Det er viktig å huske at man skal gå ut igjen også. Hytta har også utlån av blant annet badminton og volleyball, så om man bare vil slappe av i hytteveggen er det gode muligheter for det.

Tur til Villmanndalen, nå Skjerdalen

Det er også flere spennende småturer som kan anbefales. Vi vurderte topptur til Veslsvulten (1579 moh) eller Musvolkampen (1152 moh) som spennende muligheter, men kanskje litt for tungt og monotont etter første dags «langtur». Vi vurderte også turen inn i Illmanndalen, den som strekker seg videre til Rondvassbu, men valgte til slutt Skjerdalen, etter en hyggelig prat med vertskapet (denne het tidligere Villmanndalen, men mulighet til forveksling med Illmanndalen gjorde at navnet ble endret til Skjerdalen).

Krangel om seter

Turen inn til Skjerdalen går samme sti som vi kom opp til Bjørnhollia, ned til Bergetjønna, videre langs denne på østre side i frodig terreng, opp i høyden og videre innover en canyon og inn til restene av det som en gang ble påbegynt som seter for «folk fra Atndalen».

Folk fra Gudbrandsdalen skal ha stoppet seterbyggingen, da de holdt bruksretten her. Restene av seter-prosjektet er et fint turmål. Det er omtrent to kilometer inn i følge kildene, gps-en påsto nærmere tre kilometer. Med en god stopp ved steinrestene av den påbegynte setra brukte vi 3 timer og 30 minutter tur-retur.

Vi gikk også de siste hundre meterne inn til punktet hvor stien går ned i Skjerdalen. Her har et skred en gang i tiden laget en demning tvers over dalen, og bekken går her under den naturlige demningen. Vi snudde her, men herfra kan man følge sti videre inn gjennom dalføret, visstnok vade Musvolåe, og ta inn på sti tilbake til Bjørnhollia.

Det er også mulig å gjøre en rundtur av dette ved å fortsette innover og ta retning Blåkollen for å ta inn på stien som går til Eldåbu tilbake til Bjørnhollia.

IMG_7965

Lengre alternativ: Historiske funn i Vuludalen

I informasjon inne på Bjørnhollia er også Vuludalen foreslått som et spennende alternativ – om man ønsker en langtur. Her har arkeologene funnet en mengde dyregraver. Åtte av disse skal ligge langs stien Bjørnhollia-Gunstadseter, fra utløpet av søre Vulutjønn østover. Kartene har navnene Indre Vulutjønna og Fremre Vulutjønna, og det er å anta at det fremre og søre er samme vann (ikke bekreftet informasjon). De eldste gravene er datert til 350 e.kr.

Arkeologer har også funnet om lag 30 graver, de fleste plyndret, men i enkelte er det funnet våpen, perler og spenner. Funnene er tidfestet til 700 e.kr. For å komme hit følger man vardet rute til Eldåbu til Vulutjønn. Tilbake kan man ta fra Steindalen til Skjerdalen for å få en rundtur.

Del IV: Bjørnhollia-Straumbu. Retur i regn (dag 3)

Turen ut var like lang som turen inn. I kilometer. Men i tid var den kortere.

Været var ustabilt denne dagen, og mot slutten fikk vi tunge skyer og regn. Det preget tempoet vårt, og vi brukte 2 timer og 30 minutter ut igjen.

3-åringen satt noe mer på nakken, det er nok noe av grunnen. Men det er også slik at tempoet øker ved dårligere vær. Vi hadde også gått dette terrenget to dager tidligere – og dermed ble det litt færre stopp for å utforske omgivelsene. Vi kom nesten helt ut før regnet tok oss igjen (eller møtte oss), og avsluttet denne fantastiske turen i regnjakker. Helt greit å ta med seg det også.

Tilbake i bilen lempet vi det meste rett inn i bagasjerommet, fikk på oss tørt – og kjørte direkte til Sjokoladelåven på Nordre Nesset gård ved foten av Rondane. Gården ligger ved naturskjønne Nasjonal turistveg Rondane og Atnsjøen, og kan anbefales på det varmeste. Her er det håndlaget sjokolade og softis – og dyr på tunet.

IMG_7556

Alternativ rute: På sykkel inn

Om det er for krevende å gå på sti hele veien inn, kan sykkel fra Gammelgarden og inn til Bjørnhollia være et alternativ. Da kan bagasjen eventuelt tas i sykkelvogn, barna kan sykle selv eller sitte på. For enkelte er dette et godt alternativ – og gjør adkomsten enklere. Husk likevel at det er snakk om sykling på grusvei, cirka åtte kilometer – med en god del høydemeter.

Fotnote fjelltur for familie på fem:

Fjelltur gjennomført på denne måten, med to overnattinger på bestilt rom, på DNT-hytte med mat og matpakker er en kostbar affære.

Vi kunne enkelt valgt hotell i Oslo (eller hvilken som helst annen by for den sakens skyld) over like lang tid og endt opp med de samme kostnadene. Det er synd. Det betyr at veldig mange trolig velger hotell i Oslo, eller tilsvarende.

Man skal være spesielt interessert for å velge fjell og friluftsliv. Vi gjør det gjerne (selv om vi også er glade i hotell og storby), men prisnivået kan virke negativt inn på rekrutteringen til fjellsporten – og gjør trolig tilbudet mindre gjengelig for enkelte – og da spesielt barnefamiliene, som så absolutt burde få oppleve den norske fjellheimen. Det man opplever som positivt i tidlige år, har en tendens til å følge med videre i voksen alder.

Ja, vi kunne valgt enklere overnatting. Sovesal er en mulighet, DNT tilbyr også dette. Telt er en annen mulighet, men som sagt egentlig ikke – da vi har få eller ingen muligheter til å få med oss alt utstyret inn i fjellet.

Ja, vi kunne droppet forhåndsbestilling, og kanskje spart noen kroner, men usikkerheten knyttet til mulig overnatting ville da vært stor om det var mange folk på hytta. Og akkurat denne hytta er godt besøkt.

Ja, vi kunne droppet å kjøpe mat. Men DNT regner hytta som serveringssted og ønsker ikke matlaging innpå hytteveggen (eller bruk av åpen flamme). Og forhåndsbestilling forutsetter mat.

Og summen? Summen for to netter med treretters, frokost, matpakke, et par glass vin, to kalde og et par stykker sjokoladekake (spontant kjøpt), endte på 5023,- kroner. Og merk, og dette er viktig: Dette er ingen klage oppstått av denne spesifikke turen. Opplevelsen var verdt hver krone, og hvert eneste minutt. Hytta er fantastisk, besetningen likeså. Terrenget er vilt og innbydende – og samtidig tilgjengelig for små barn. Men hva med en plan for barnefamilier, DNT (og evt andre med tilsvarende utfordringer)? Et par rimeligere rom, enkelte lavprisplasser (ala togenes minpris), en slags innstegsmodell for dem som ikke allerede har forelsket seg i fjellet – og velger det uansett?

 

Turtips med barn:

  • Godt med nødproviant og godsaker for fotturen.
  • Liten teltlykt/lommelykt som leselys/nattlys. Turisthyttene som ikke er koblet på strømnettet, stenger aggregatene på natta. Et lite lys kan være trygt for de små.
  • Kortstokk eller tilsvarende spill og en passende barnebok med historier for alle små, det gir koselige kvelder. De fleste hyttene har bibliotek, men det er ikke gitt at man finner noe som favner alle.
  • Husk kosebamser, innesko eller tøfler, i tillegg til alt annet som pakklistene foreslår.
  • Ta med en reim eller annen festeanordning, du kan ende opp med barnas sekker festet til egen sekk.
  • Ta med en fjellduk, varm, eller sovepose. Det kan være avgjørende om det skjer noe underveis.
  • Styr turen etter barnas humør og behov, men vit at det kan være nødvendig å sette seg noen mål om man skal oppnå noe.
Publisert

Unngå kø: Luftige Knutshøe, Besseggens ville lillebror

Det myldrer av folk over Besseggen. Over Knutshøe kan du gå helt alene. Og turen er minst like luftig som storebror Besseggen.

Vil du unngå trafikken opp Besseggen velger du Knutshøe. Men bare om været er fint og sikten god. Turen anbefales ikke i dårlig vær. Den er ikke merket, og har allerede krevd liv. I 2008 ble en kvinne funnet død 2-300 meter under toppen, etter et fall. I 2015 ble tre personer reddet ned av et helikopter etter å ha gått seg fast. Og det er sikkert flere tilfeller. Det er med andre ord mulig å rote det til over eggen.

Ingen merking, men enkelte varder

Turen er ikke merket, men det er enkelte varder som hjelper deg med å finne den beste ruta. Det er et litt luftig punkt helt i starten, og et litt luftig parti før toppen, ellers går man på en bred og trygg rygg. Returen anbefales ut den frodige Leirungsdalen.

Her kan man rusle rolig over – mens man ser bort på «maurene» som går i kø opp Besseggen.

Vi var tre som gikk turen i september 2016, under Fjellfilmfestivalen ved Gjendesheim. Været var godt, men skyene dekket Besshøe 2258 meter over havet. Knutshøe lå godt under skylaget, og værprognosene varslet stabilt vær hele dagen.

Bilen ble parkert på opparbeidet plass ved Vargebakken. Her starter stien, og første del går nedover til elva Varga, deretter oppover mot det første luftige innsteget til Knutshøe.

Her tok vi igjen et følge med guide, som ble sikret med tau i de utsatte partiene. Punktet er ikke vanskeligere enn at vi tråkket forbi turistene i tau, mens de sto stille passerte vi – en etter en. Er man vant til fjell, klyving og høyder er ikke dette noe problem. Men ta det med ro – og sørg for trygge nedsett.

Har man tilløp til høydeskrekk er det mulig det kiler litt her.

Bred og hyggelig rygg

Etter dette punktet går det lett oppover på en bred og hyggelig rygg. Skal man finne kanten må man ut på flankene og lete etter den. Dette partiet er altså rimelig greit i fint vær.

Merk: Er været dårlig og sikten begrenset er det fullt mulig å rote det til over store deler av turen, da det går tråkk både til høyre og venstre – disse må ikke under noen omstendighet følges.

Det anbefales uansett å ta inn utsikten på begge sider av eggen, til venstre frodige Leirungsdalen med 2000-meterstopper videre innover i fjellet, til høyre Nedre Leirungen, Gjende og Gjendehøe, bak der får man etter hvert Besseggen og Besshøe.

Minst like luftig som Besseggen

Til venstre, fra Leirungsdalen, kommer det plutselig opp et følge på 3-4 fotturister. De ser fjellvante ut – og vet tydeligvis om en «snarvei» opp på eggen. De er et godt stykke bak oss, så vi kommer aldri i prat med dem.

Vi fortsetter oppover, får fargerike Gjende til høyre, med båttrafikken – og etter ser etterhvert stien ned fra Veslfjellet til Gjendesheim. Så treffer vi på merket som viser at vi er i nasjonalpark, før det går lett utover. Snart ser vi det neste luftige punktet midt imot. Det er folk på vei opp, og det er tydelig at de tar det med ro.

Snart er vi der selv, og vurderer ruta før vi begynner forsiktig på oppstigningen. Vi har det ikke travelt, og det er ingen grunn til å ta sjanser her. Det er lett klyving, men luftig nok. Er man ikke fokusert er det mulig at det går helt galt, har man høydeskrekk er det her man kjenner det. Dette partiet er minst like luftig som Besseggen, og det krever at man er tilstede i det man gjør.

Toppen av Knutshøe

Vi klyver opp, stein for stein, med små pauser innimellom, og snart er vi oppe – og varden ønsker oss velkommen til Knutshøes høyeste punkt – 1517 meter over havet.

Det blåser her oppe, og vi går litt nedover før vi finner et punkt i le for vinden, for en god rast i lyngen før vi fortsetter videre. Nå ser vi for alvor trafikken opp Besseggen – på andre siden av Gjende – det myldrer av maur – i kø på vei opp. Og her er vi på Knutshøe, sammen med en håndfull andre og har egentlig fjellet for oss selv.

IMG_1178
30: «Maurene» på vei opp Besseggen.

Jo Gjende-stigen, snarveien til Besseggen

Videre treffer vi på et skilt fra Nasjonalparkstyret med påskriften «Advarsel! Ingen snarveg, følg fjellryggen. Warning! No shortcut, follow the ridge». I godvær er det fin humor, som lokker fram smilet hos oss. I dårlig vær kan det være forskjellen på liv og død.

Vi ser bort på Besseggen – og Jo-stigen viser seg tydelig i fjellsida mot oss. Denne «snarveien» fra Gjende og opp på Besseggen er på ønskelista.

Vi treffer deretter et lite punkt hvor det enkleste er å sette rumpa nedpå – og skli seg ned. Det dreier seg om et lite sva/skrent på et par meter. Deretter er det helt greit, og vi tar raskeste vei ned i Leirungsdalen gjennom kratt, stein og småbusker.

Frodige Leirungsdalen

Turen ut er en drøm i en frodig del av dette fjellområdet. Sola varmer fortsatt – og vi tar både nødvendige og unødvendige stopp på vei ut.

Liker man ikke høyder, bør man likevel vurdere å gå Leirungsdalen, det skal være mulig å gå inn dalen, og ut rundt Knutshøe langs Gjende, om man ønsker en rundtur uten luftige utfordringer.

IMG_1139
23: Advarsel! Ingen snarveg, følg fjellryggen. Warning! No shortcut, follow the ridge. Nasjonalparkstyret for Jotunheimen og Utladalen.

Fakta: Knutshøe, Besseggens ville lillebror

Distanse: Cirka 12 km. Over Knutshøe og ut Leirungsdalen

Varighet: Cirka 5 timer, men godt mulig å bruke både mer – og mindre.

Type tur: Middels krevende. Turen anbefales ikke med mindre det er godt vær. Merk: et par luftige punkter, kan være utfordrende.

Utsyr: Ikke noe spesielt ut over det man normalt har med på tur av ekstra klær og førstehjelpsutstyr – og mat og drikke. Husk alltid på at været skifter fort i fjellet. Pass på nok drikke, da det er få muligheter for etterfylling over eggen.

Publisert

Via Jammerdalsbu til vraket av Junker JU 52

På Ringebufjellet ligger vraket av en tysk Junker JU 52. Det ble tvunget til å nødlande her under krigsdagene i 1942. To personer omkom. Fem overlevde.

Historie kan oppleves i museer, i bøker eller på verdensveven, i aviser eller magasiner. For å få fullt utbytte av fortellingene må du evne å sette deg inn i dramatikken som skildres. Da hjelper det å stå ved siden av flyvraket ute i terrenget: Historien blir mer virkelig, dramatikken nærere og ødeleggelsene tydeligere. Jeg aner ikke hvorfor det tyske flyet fortsatt ligger der i terrenget, men det gjør det. Og takk for det.

Behagelig turterreng: Ringebufjellet byr på snille fotturer i behagelig terreng. Det er T-merkede ruter, flere gode utgangspunkter og fine overnattingsmuligheter. Det er ingen 2000-metere her, og dermed ingen stressede toppturjegere, men terrenget er over tregrensa, og stiene snille – dette er et virkelig flott turområde.

Utgangspunkt: Rondanestien krysser Friisvegen

Rett sør for Ringebu kjører du opp fylkesveg 385, og parkerer der Rondanestien (T-merket) krysser veien. Herfra er det 1-2 kilometer inn til DNTs Jammerdalsbu (selvbetjent) 1130 moh. Videre på grei sti nedover til Saubu (ca 1014 moh). Her er du cirka halvveis. Ved Saubu passeres enkel trebro, før man følger umerket sti videre langs bekk retning østover. Stien forsvinner nesten et par steder, men innimellom dukker det opp små bånd i lyngen, som merker veien videre.

Vraket ligger ved Øverlihøgda, og det er cirka 8-9 kilometer inn totalt. Flere kilder skriver at flyvraket er synlig på lang avstand. Det er det kanskje – om du vet hvor det ligger og har med deg kikkert. Jeg stirret inn i terrenget for hver kilometer jeg gikk – og synes stadig jeg så vraket, bare for å konstatere steinblokk da kom nærme nok.

Et helt fly på åsryggen

Når du ser det er det imidlertid ingen tvil; det er ikke noen flyktige vrakdeler som er spredd i terrenget, det er en hel flykropp. Flyvraket ligger på cirka 1200 moh – og omtrent 4 kilometer fra Saubu.

Det tar litt tid å forstå synet: Det er et helt fly på åsryggen midt imot. Det er restene av en nødlanding i oktober 1942. I møtet med historien går tempoet ned, og de siste meterne fram tas helt naturlig skritt for skritt, rolig, i respekt for dramaet som utspant seg her.
Det militære flyet tilhørte det tyske flyvåpenet (Deautsche Luftwaffe). Flyet var på veg fra Fornebu til Banak via Værnes i Trondheim da det fikk problemer etter en time i lufta – med store mengder is på flykroppen. Piloten besluttet å foreta en nødlanding, og flyet gikk ned nær Øverlihøgda på Ringebufjellet.

Piloten døde under krasjlandingen og et annet besetningsmedlem døde noen timer senere av skadene han pådro seg. Ett besetningsmedlem og fire passasjerer overlevde.

Det er ikke vanskelig å forestille seg de voldsomme utfordringene de unge soldatene møtte her oppe i oktober. Jeg har selv vært gjennom førstegangstjenesten, som ung soldat i fredstid, og har så vidt tittet inn i den militære verdenen. Det er helt ubetydelig – og betyr ingenting sammenliknet med de soldatene som opplever krig eller andre dramatiske hendelser. Men det jeg vet er at man hverken er gammel eller voksen når man «innrulleres». Det er vanskelig å finne god informasjon om hendelsen her oppe, men det er mulig å anta at besetningen på dette flyet trolig ikke var eldre enn jeg var da – og en rutineflyvning nordover ble plutselig en kamp på liv og død, her midt ute i ødemarka. En døde umiddelbart, en noen timer seinere. Det blir bare tanker, men de må ha kjent på usikkerheten og maktesløsheten. Uavhengig av hvem de kjempet for har de trolig her på fjellet kjent seg sårbare – og fryktet for sine liv.

Flykroppen ligger på nøyaktig det stedet de nødlandet, delene er strødd utover, og her er det mulig å sette seg inn i dramatikken som utspant seg i oktober i 1942. Bedre enn på noe museum eller i noen historiebok. Dette flyvraket er viktig. Der det ligger.

Nå i begynnelsen av september er været er mildt – og sola har fulgt meg store deler av turen. Jeg er frisk og fin, skadefri, og har det jeg trenger i sekken. Like fullt er det over åtte kilometer tilbake til parkeringsplassen, og tankene om dramaet ved Øverlihøgda følger meg hele veien ut igjen.

 
TILLEGG: Dette er en hendelse jeg gjerne skulle vite mer om, men nettet gir begrenset med informasjon. Det er mulig dette er et slikt tilfelle hvor gamle papirarkiver sitter på sannheten. Jeg har funnet nøktern informasjon om hendelsen, og navnene til de om bord. Videre er det lite å hente. Om du vet noe mer er kommentarfeltet åpent.

Kilder:

https://www.baaa-acro.com/city/ringebu
https://www.ut.no/tur/2.8559/
https://ktsorens.tihlde.org/flyvrak/ringebu.html

Flyvraket ved Øverlihøgda. 


https://visitlillehammer.blog/2017/08/18/spennende-tur-til-flyvraket-pa-ringebufjellet/

 

Publisert

Da monstersekken tok livet av turgleden på vei til en fiskebu ved foten av Sølnkletten

Turen var tre kilometer, men var bror dårlig? Stien for krevende? Vinden for kald? Og regnet?

Vi kjørte bil så langt det er lov i retning Alvdal Vestfjell. Målet var en fiskebu vi var så heldige å få låne ved foten av Sølnkletten – et fantastisk fjellområde i forgården til Rondane. Vi kunne gjøre det enkelt – kjøre bil nesten fram, og ro over i båt, men ønsket oss en fottur: Dette skulle være en god mulighet til å teste hva vi er i stand til etter å ha blitt fem.

Storesøster er nå 7 år, bror 4 – og lillesøster, som vi føler dukket opp nylig, mangler et par måneder på å være ett år. Vi vil ikke at friluftslivet skal ende selv om vi har blitt flere, og så på dette som en fin testtur for eventuelt andre opplevelser.

Vi trengte kun det nødvendigste av klær og mat for noen dager, da bua var utstyrt med dyner, puter og gassbluss. Da vi så for oss turen var det lekende barn, fornøyde voksne med kaffe i lyngen og nysgjerrige barn på oppdagelsesferd i bekken.

Enkel plan – på papiret. Så dukket monstersekken opp

Planen virket enkel nok: Storesøster har sekk med litt vekt, blant annet genser, jakke, egen drikke og nødproviant. Bror tilsvarende, mor tar lillesøster i bæremeis – og far tar det nødvendigste i en litt røslig sekk.

Det nødvendigste skulle vise seg å bli 40-45 kilo da alt var stroppet fast (vi sluttet å veie sekken da vekta rundet 40 kilo). Dette tallet skulle senere på turen vise seg å påvirke fars humør.

Topptips: Pakk helt ferdig dagen før

Første lærdom: Pakk ferdig dagen før. Helt ferdig. Når du står der på turdagen med reiseklare unger, og bare skal finne fram litt til, fylle et par ekstra flasker med vann (for sikkerhets skyld), eller kanskje ta med liggeunderlaget likevel – da går tiden. Og da starter turen plutselig et par timer seinere enn planlagt. Og når turen plutselig starter et par timer seinere enn planlagt, da oppdager du (litt for seint) at det plutselig er lenge siden siste måltid. Og når det plutselig er lenge siden siste måltid, da er det fravær av framdrift og plutselig elendig stemning.

Og slik ble det: Vi rotet med det siste, mens ungene løp forventningsfulle og fornøyde rundt. Da vi endelig var klare, og traff utgangspunktet for turen, var iveren borte. Og fortsatt var ikke sekkene helt klare, og vi gikk ut i terrenget i spredte grupper: Mor med bæremeis og lillesøster, bror og storesøster foran (eller var det bak…?). Far stressende med å få ferdig (en alt for tung) sekk, og i fullt firsprang etter.

Vi stoppet mer enn vi gikk

En periode stoppet vi for alt: En reim som irriterte, en sko som satt for løst, en unge som var kald (og en som var varm), en lue som var trang, en stropp som løsnet og ei lisse som slang. Så kom vinden – og vi måtte finne fram vindsekken og lage et provisorisk telt til lillesøster i meisen.

Så fikk vi regn.

Og bror, som alltid har masse energi, var sliten, spretten var ute av kroppen – og jammen så han ikke litt grå ut (er han dårlig?).

Turen gikk uten humør og rytme, og etter en drøy time viste telleren én kilometer, ikke helt, men nesten. Det er et fint tempo om man bare skal ut å finne pinner, kaste stein eller sende barkebåter ned elva. Men er planen å komme fra ett punkt til et annet er det skummelt dårlig – og i hodet svirret tankene om at vi kanskje heller burde snu – og ta med oss turen hjem igjen. Været så heller ikke lovende ut. Far holdt tankene for seg selv. Foreløpig.

I meisen i lyngen lå lillesøster og sov

Siden bror var dårlig (vi begynte selvfølgelig å tro/mene det, som foreldre gjør når tankene begynner å spinne), stoppet vi. Kanskje for å innse at turen var slutt (det var på tide å si det høyt), kanskje for å gi oss selv en pause fra alle småproblemene – bak en stein, i ly av vinden. Uansett: Vi stoppet, og burde ha gjort det før.

Vi fant fram litt mat og drikke. I meisen, som nå lå i lyngen, sov lillesøster sin skjønneste søvn. Storesøster begynte å sette pris på omgivelsene, fargen kom tilbake i de grå kinnene til bror – og etter et par sjokoladebiter begynte praten å gå også der.

Litt mat til mor og far hjalp også.

Lærdom: Når ting ikke fungerer: Stopp. Ta en matbit, eller en sjokoladebit. Om dere har gått 200 eller 2000 meter spiller ingen rolle. Fungerer det ikke er det ingen grunn til å presse på videre, det løser fint lite med små barn på tur. Barna blir i dårlig humør, og da blir de voksne i dårlig humør. Eller omvendt.

 

Status: En time på en kilometer, mer enn to kilometer igjen

Vi startet litt for seint, vi hadde brukt en time på en liten kilometer. Foran oss lå drøyt to kilometer til. Total distanse 3 kilometer pluss. Det er ikke mye. Men nok. For litt siden virket retur som eneste fornuftige løsning. Men med fylte energilagre skjønte vi at dette var mer enn gjennomførbart.

Veien videre var lettere, barna holdt farten framover, men fant samtidig tid til nysgjerrige avstikkere, lillesøster i meisen sov, og far fotograferte.

Sekkemonsteret på en stor stein

Rett som det var ble det en liten drikkestopp eller en sjokoladebit, som ungene fant i egne sekker. Sekken på 40+ ble samtidig stadig tyngre for far, og i et ubekvemt lavt tempo virket den å bli tyngre for hver meter.

Med hyppige stopp ble det stadig mer krevende, og etter hvert fikk sekken være på ryggen i pausene, da det ble håpløst tungt å ta den av for så å ta den på. Enkelte steder var det mulig å sette ned sekkemonsteret på en stor stein, og den ble da mulig å få på igjen uten å ta livet av bæreren. Humøret gikk nedover igjen. Hos far.

Ta med det du trenger. Ikke mer

Mer lærdom: Vær nøye med pakkingen, ta med det dere trenger, og ikke noe mer. Spesielt når det er mange på tur, og få som virkelig kan bære. Ikke legg til ti ting, for sikkerhets skyld. Ta ikke med fire liter vann om du trenger to. Legg det bort. Pakk også bort ungdommelig overmot og stolthet i forberedelsene og vær ærlig på kapasiteten. Super-pappa er ikke mye super i gretten tilstand.

Men det ble han altså på denne turen: Gretten. Da bror fikk øye på hytta i det fjerne og strenet på tvers av stier og terreng i pur glede, på villspor gjennom myrer og over blokker av stein, var det far, som normalt liker avstikkere og eventyr, som murret i bakgrunnen. Far liker å tenke at han holdt humøret for seg selv, men det gjorde han ikke.

Men vi kom fram til hytta. Det siste strekket gjennom et felt med molter, over noen spennende steiner (for barna) – og til slutt over bekken og opp til fiskebua.

Monstersekken falt tungt til grunnen på steinhella utenfor døra, ble delt i biter, og fraktet inn i håndterbare porsjoner.

Iskaldt nakenbad og spontan dans

Oppholdet over tregrensa ved foten av et fjell bød på miniekspedisjoner, pannekaker med masse sukker, lek i lyngen, klatring på store steinblokker, nakenbad i iskaldt fjellvann, uvær med lyn og torden over de høyeste fjellene, fantasifull brobygging i vannkanten, ettermiddager i sola i hytteveggen, raske turer på kald utedo og spontan dans på toppen av en haug.

Det ble kvelder i lyset fra stearinlys. Fornøyde barn. Fornøyde voksne. Alt vi ønsket oss. Og litt til.

Tvangsslanket monstersekken før returen

Vi spiste alt vi orket disse dagene (for å slippe å bære det ut igjen). Monstersekken tok av vekt. Før returen pakket vi ordentlig, og i god tid. Vi tok bare med det vannet vi trengte. Vi spiste før vi låste bua og begynte på returen. Og ut igjen var det lekende barn, fornøyde voksne med kaffe i lyngen og nysgjerrige barn på oppdagelsesferd i bekken.

Akkurat som planlagt.

IMG_2272 - Kopi
Monstersekken med bærer (sekken ser skuffende liten ut på bildet…)

Tre tips til trivelig tur:

Planlegg. Pakk helt ferdig dagen før: Legg alt ned i sekkene. Alt. Sørg for at det er fornuftig vekt – og at sekkene sitter godt på ryggen. Det du trenger underveis må være tilgjengelig. Stikkord: Drikke, sjokolade, jakke, eventuelt lue/votter hvis nødvendig. Kanskje kosebamse. Solkrem og myggolje.

Prioritér. Vær nøye med hva som må med, og hva som kan legges igjen. Det er viktig å ha litt å gå på med barn på tur, men alt ekstra som tas med veier litt. Og har du mange ting som veier litt, har du plutselig mange kilo mer enn nødvendig. Vurder vekt mot risiko.

Distanse. Gå heller kortere. De første turene trenger ikke være lange. Opplevelsene er like store og minnene minst like gode på de kortere turene. Det vil alltid bli mulig å gå langt seinere.

IMG_2266
Bilde 5: Fin flyt i fint terreng.

Turområdet Alvdal Vestfjell

Barnevennlig fjellområde vest for Alvdal, som strekker seg helt til Rondane. Grenser til Folldalen i nord, og Atndalen i sør.

Fint, lettgått terreng med små og store topper, fiskevann og spredt bjørkeskog.

Hytter, både private og DNT. Selvbetjente, ubetjente og betjente. Breisjøseter som mest kjente hytte i området – herfra kan du også gå videre og inn i Rondane.

Mange mulige startsteder for tur inn i Alvdal Vestfjell: Straumbu, Atnasjø kafe, Flatseter eller Kvislåsetra.