Kategori: Eventyr

Publisert

På tur med barn? Prøv Bjørnhollia

Skal du på fjelltur med barn, må planleggingen være god og avstanden fornuftig. Det øvrige er det mulig å håndtere underveis.

Vi gikk fra Straumbu til Bjørnhollia. DNT estimerer en og en halv time. Vi brukte fire og en halv.

Planlegg skikkelig

Det er ikke mulig å planlegge for alt, men ta en skikkelig vurdering av hva dere kan klare, hva det er fornuftig å ha med og hva dere absolutt ikke trenger. Vær ryddige i forberedelsene, og velg heller en lettere enn en tyngre rute de første gangene.

Snakk med barna. Fortell dem om målet, og vær ærlige på tidsbruk, avstander og utfordringer. Ta dem med på planleggingen – og inkluder dem i prosjektet.

IMG_7719
15: Første glimt av Bjørnhollia.

1-2 telt, fem soveposer, liggeunderlag, kjeler og mat. Telttur utgår.

Vi har lenge hatt en drøm om å få med alle på fjelltur med telt. Det har vi forstått at vi ikke får til. Med mindre telting i fjellet i nærheten av bilen teller.

Med en 3-åring (snart 4), en 7-åring og en 10-åring blir det mye utstyr om man baserer seg på å bære egen bolig (1-2 telt), soveposer og liggeunderlag (5 av hver), kjeler og kokeutstyr og egen mat til alle i tillegg til klær og diverse annet.

Skal turen bli hyggelig for alle har vi skrinlagt telt. Inntil videre.

Aktuelle områder

I år fant vi et par aktuelle områder for fottur og overnatting på en av DNTs hytter. Målet var to overnattinger.

Hyggelige Liomseter og området i Huldreheimen ble nevnt. Dette terrenget er lettgått, og vi har vært der tidligere. Alvdal Vestfjell med Store Sølnkletten er barnevennlig med flere selvbetjente hytter, og Breisjøseter, som gir rabatt til DNT-medlemmer, men avstanden inn til Breisjøseter litt lenger enn det vi ønsket.

Valget falt på Bjørnhollia, fra Straumbu. Turen inn er beregnet til cirka 6 kilometer, hytta har god kapasitet – og vi kunne bestille på forhånd (nytt tilbud fra DNT). Dermed var vi sikret rom for to overnattinger for oss fem, med mat inkludert. Forutsigbarhet er verdt noen kroner når man skal på tur med tre barn.

Vurdering: Droppet bæremeis

Vi vurderte bæremeis for 3-åringen, og kunne nok hatt god nytte av det, men vi vet av erfaring at 3-åringen helst velger bæremeisen, om denne er med.

I tillegg ville alt av klær og annet utstyr da havnet i en stor sekk. Forhåndsveiingen viste cirka 13-14 kilo i en sekk og 19-20 i den andre. I tillegg er planen å ta 3-åringen (snart fire), på skuldrene ved behov, siden bæremeisen ikke er med.

DEL I: Fra Straumbu, flatt innover fine stier (dag 1)

Fra Straumbu går det flatt innover etter å ha krysset elva Atna. Terrenget er enkelt og lekent, og passer barna. Det er en fin start. De har hver sin sekk, med litt variert innhold: 3-åringen har kosebamse, drikkeflaske og en sjokolade, de to eldste har i tillegg noe klær. Resten er fordelt på mamma og pappa, og sekkene er greie for oss begge.

Vi får følge av bestemor og bestefar, de møtte oss på den flotte rasteplassen ved Straumbu, og tok følge et stykke innover. Det er god stemning når du er 3 (snart 4) og kan leie bestefar opp kneikene.

Etter en drøy kilometer (eller var det to?) tok vi første store stopp – til barnas store glede med bestemors kake, som plutselig dukket opp av sekken. Så vendte bestemor og bestefar hjemover igjen – og vi startet ekspedisjonen for alvor.

Rytmen som passer alle

Været var vennlig, med sol, blå himmel og lette skyer. Vinden meldte seg innimellom, men bare som en hyggelig påminnelse om at vi ruslet i tregrensa. Stiene innover er fine, noen våte partier og noe stein i stien.

Det er krokete trær, spennende småstein, røtter, mose og klopper – mer enn nok å utforske underveis. Det er trær og steiner å klatre på – og svingete småstier parallelt med hovedstien, det er varder med røde T-er – og små elvekrysninger som kiler i magen. Og de klarer alt selv.

3-åringen (snart 4) er innimellom på skuldrene og får perspektiv på turen fra høyden, da holder vi god fart: De to største bestemmer da tempoet og det flyter fint. Med den minste på bakken går det litt mindre rytmisk, men det fungerer på et vis, spesielt om mamma følger de to i forveien ved behov. Da kan også 3-åringen gå som hun vil – i baktropp med pappa. Så blir det ikke kjedelig for noen. Så samles vi innimellom, og går gjerne sammen en stund. Det gjelder å finne en rytme som passer alle.

Voldsom tidsbruk. Slik det blir med barn på tur

Kort fortalt er turen inn først forholdsvis flat, deretter er det stigning, før man går opp på «platået» et stykke. Siste del er bratt ned til Gammelsætra, før man krysser bru og går bratt opp de siste hundre meterne til Bjørnhollia.

På veg innover er man både innom et naturreservat og inne i Rondane nasjonalpark. Begge deler fordrer ekstra skånsom ferdsel i naturen.

Bakkene er snille, og høydemeterne byr forsiktig på seg selv hele veien innover. Vi delte turen opp i fornuftige etapper, og tok oss greit inn. Vi brukte cirka 4 timer og 30 minutter på litt over 6 kilometer. Vi stresset ikke. Været var på vår side, og det hastet ikke med å komme fram. Men det er greit å se at tiden går med barn på tur. DNTs estimerte tid på denne enkle turen er 1 time og 30 minutter.

Turen starter rett under 700 moh., går oppom 1000 moh. (cirka), dropper deretter ned til cirka 885 moh (Gammelsætra) og opp til Bjørnhollia 914 moh.

DEL II: Bjørnhollia, hytta og opplevelsen

Bjørnhollia har 90 sengeplasser. Vi trengte bare fem, men sikret oss dette ved forhåndsbestilling (nytt DNT-tilbud). Dermed fikk vi ett rom med to køyesenger og en madrass, hyller for oppbevaring, baderom i enden av gangen og tørkerom i kjelleren. Perfekt for oss.

I bestillingen hadde vi også middager, frokost og matpakker. Også disse tingene blir en del av opplevelsen for barn på tur: På rommet lå det middagskort ved ankomst, og vi sto i kø inn til spisesalen både morgen og kveld – og spiste sammen med andre vandrere, som var nysgjerrige på barnas prestasjoner. Og det var godt med folk på hytta disse dagene, de første tok en overnatting før de forsvant videre.

Vi spiste treretters, laget matpakker selv, og koste oss i peisestua – med spill og bøker. På tunet var det energisk lek, og på rommet rolig stemning. På kvelden leste vi høyt fra en av hyttas bøker – i lyset fra en hodelykt. Og vi tørket klær i tørkerommet, dusjet og pusset tenner på fellesbadet – og gikk sammen på utedoen. Og for nysgjerrige små er alt nytt og spennende. Det gikk til og med an å kjøpe sjokolade inne i resepsjonen!

Det morsomste og merkeligste var nok likevel å sove i lakenpose – inne i et stort putevar under dyna i køyesenga i stillheten i fjellheimen. Alle sammen på samme rom. Slitne og fornøyde etter turene i fjellet.

DEL III: Utgangspunkt Bjørnhollia. Kort tur (dag 2)

Vi hadde to overnattinger på Bjørnhollia. Det ga en hel dag til disposisjon før vi skulle ut igjen. Dag 2 ble ikke planlagt på forhånd, da vi ville ta hensyn til barnas opplevelse av turen inn på dag 1.

Området ved Bjørnhollia byr på alt fra toppturer til rusleturer, du kan leie fiskeutstyr, kano eller båt, og dette er meget gode alternativer om barna er leie av å gå. Det er viktig å huske at man skal gå ut igjen også. Hytta har også utlån av blant annet badminton og volleyball, så om man bare vil slappe av i hytteveggen er det gode muligheter for det.

Tur til Villmanndalen, nå Skjerdalen

Det er også flere spennende småturer som kan anbefales. Vi vurderte topptur til Veslsvulten (1579 moh) eller Musvolkampen (1152 moh) som spennende muligheter, men kanskje litt for tungt og monotont etter første dags «langtur». Vi vurderte også turen inn i Illmanndalen, den som strekker seg videre til Rondvassbu, men valgte til slutt Skjerdalen, etter en hyggelig prat med vertskapet (denne het tidligere Villmanndalen, men mulighet til forveksling med Illmanndalen gjorde at navnet ble endret til Skjerdalen).

Krangel om seter

Turen inn til Skjerdalen går samme sti som vi kom opp til Bjørnhollia, ned til Bergetjønna, videre langs denne på østre side i frodig terreng, opp i høyden og videre innover en canyon og inn til restene av det som en gang ble påbegynt som seter for «folk fra Atndalen».

Folk fra Gudbrandsdalen skal ha stoppet seterbyggingen, da de holdt bruksretten her. Restene av seter-prosjektet er et fint turmål. Det er omtrent to kilometer inn i følge kildene, gps-en påsto nærmere tre kilometer. Med en god stopp ved steinrestene av den påbegynte setra brukte vi 3 timer og 30 minutter tur-retur.

Vi gikk også de siste hundre meterne inn til punktet hvor stien går ned i Skjerdalen. Her har et skred en gang i tiden laget en demning tvers over dalen, og bekken går her under den naturlige demningen. Vi snudde her, men herfra kan man følge sti videre inn gjennom dalføret, visstnok vade Musvolåe, og ta inn på sti tilbake til Bjørnhollia.

Det er også mulig å gjøre en rundtur av dette ved å fortsette innover og ta retning Blåkollen for å ta inn på stien som går til Eldåbu tilbake til Bjørnhollia.

IMG_7965

Lengre alternativ: Historiske funn i Vuludalen

I informasjon inne på Bjørnhollia er også Vuludalen foreslått som et spennende alternativ – om man ønsker en langtur. Her har arkeologene funnet en mengde dyregraver. Åtte av disse skal ligge langs stien Bjørnhollia-Gunstadseter, fra utløpet av søre Vulutjønn østover. Kartene har navnene Indre Vulutjønna og Fremre Vulutjønna, og det er å anta at det fremre og søre er samme vann (ikke bekreftet informasjon). De eldste gravene er datert til 350 e.kr.

Arkeologer har også funnet om lag 30 graver, de fleste plyndret, men i enkelte er det funnet våpen, perler og spenner. Funnene er tidfestet til 700 e.kr. For å komme hit følger man vardet rute til Eldåbu til Vulutjønn. Tilbake kan man ta fra Steindalen til Skjerdalen for å få en rundtur.

Del IV: Bjørnhollia-Straumbu. Retur i regn (dag 3)

Turen ut var like lang som turen inn. I kilometer. Men i tid var den kortere.

Været var ustabilt denne dagen, og mot slutten fikk vi tunge skyer og regn. Det preget tempoet vårt, og vi brukte 2 timer og 30 minutter ut igjen.

3-åringen satt noe mer på nakken, det er nok noe av grunnen. Men det er også slik at tempoet øker ved dårligere vær. Vi hadde også gått dette terrenget to dager tidligere – og dermed ble det litt færre stopp for å utforske omgivelsene. Vi kom nesten helt ut før regnet tok oss igjen (eller møtte oss), og avsluttet denne fantastiske turen i regnjakker. Helt greit å ta med seg det også.

Tilbake i bilen lempet vi det meste rett inn i bagasjerommet, fikk på oss tørt – og kjørte direkte til Sjokoladelåven på Nordre Nesset gård ved foten av Rondane. Gården ligger ved naturskjønne Nasjonal turistveg Rondane og Atnsjøen, og kan anbefales på det varmeste. Her er det håndlaget sjokolade og softis – og dyr på tunet.

IMG_7556

Alternativ rute: På sykkel inn

Om det er for krevende å gå på sti hele veien inn, kan sykkel fra Gammelgarden og inn til Bjørnhollia være et alternativ. Da kan bagasjen eventuelt tas i sykkelvogn, barna kan sykle selv eller sitte på. For enkelte er dette et godt alternativ – og gjør adkomsten enklere. Husk likevel at det er snakk om sykling på grusvei, cirka åtte kilometer – med en god del høydemeter.

Fotnote fjelltur for familie på fem:

Fjelltur gjennomført på denne måten, med to overnattinger på bestilt rom, på DNT-hytte med mat og matpakker er en kostbar affære.

Vi kunne enkelt valgt hotell i Oslo (eller hvilken som helst annen by for den sakens skyld) over like lang tid og endt opp med de samme kostnadene. Det er synd. Det betyr at veldig mange trolig velger hotell i Oslo, eller tilsvarende.

Man skal være spesielt interessert for å velge fjell og friluftsliv. Vi gjør det gjerne (selv om vi også er glade i hotell og storby), men prisnivået kan virke negativt inn på rekrutteringen til fjellsporten – og gjør trolig tilbudet mindre gjengelig for enkelte – og da spesielt barnefamiliene, som så absolutt burde få oppleve den norske fjellheimen. Det man opplever som positivt i tidlige år, har en tendens til å følge med videre i voksen alder.

Ja, vi kunne valgt enklere overnatting. Sovesal er en mulighet, DNT tilbyr også dette. Telt er en annen mulighet, men som sagt egentlig ikke – da vi har få eller ingen muligheter til å få med oss alt utstyret inn i fjellet.

Ja, vi kunne droppet forhåndsbestilling, og kanskje spart noen kroner, men usikkerheten knyttet til mulig overnatting ville da vært stor om det var mange folk på hytta. Og akkurat denne hytta er godt besøkt.

Ja, vi kunne droppet å kjøpe mat. Men DNT regner hytta som serveringssted og ønsker ikke matlaging innpå hytteveggen (eller bruk av åpen flamme). Og forhåndsbestilling forutsetter mat.

Og summen? Summen for to netter med treretters, frokost, matpakke, et par glass vin, to kalde og et par stykker sjokoladekake (spontant kjøpt), endte på 5023,- kroner. Og merk, og dette er viktig: Dette er ingen klage oppstått av denne spesifikke turen. Opplevelsen var verdt hver krone, og hvert eneste minutt. Hytta er fantastisk, besetningen likeså. Terrenget er vilt og innbydende – og samtidig tilgjengelig for små barn. Men hva med en plan for barnefamilier, DNT (og evt andre med tilsvarende utfordringer)? Et par rimeligere rom, enkelte lavprisplasser (ala togenes minpris), en slags innstegsmodell for dem som ikke allerede har forelsket seg i fjellet – og velger det uansett?

 

Turtips med barn:

  • Godt med nødproviant og godsaker for fotturen.
  • Liten teltlykt/lommelykt som leselys/nattlys. Turisthyttene som ikke er koblet på strømnettet, stenger aggregatene på natta. Et lite lys kan være trygt for de små.
  • Kortstokk eller tilsvarende spill og en passende barnebok med historier for alle små, det gir koselige kvelder. De fleste hyttene har bibliotek, men det er ikke gitt at man finner noe som favner alle.
  • Husk kosebamser, innesko eller tøfler, i tillegg til alt annet som pakklistene foreslår.
  • Ta med en reim eller annen festeanordning, du kan ende opp med barnas sekker festet til egen sekk.
  • Ta med en fjellduk, varm, eller sovepose. Det kan være avgjørende om det skjer noe underveis.
  • Styr turen etter barnas humør og behov, men vit at det kan være nødvendig å sette seg noen mål om man skal oppnå noe.
Publisert

Besseggløpet: «Titusenvis går den, noen få løper»

Besseggløpet følger den ordinære T-merkede traséen over Besseggen. Fra Memurubu til Gjendesheim. Terrenget er ulendt, hovedsakelig grus og stein. Og noe snø. Start og mål er på 1000 meter over havet. Høyeste punkt er 1743 meter over havet. Løypa er cirka 14 kilometer lang.

De raskeste fullfører på en tid mosjonister kan klare på samme distanse i lett terreng på flatmark. Løyperekordene holdes av Thomas Bereket 1.15.40 og Tuva Toftdahl Staver 1.35.31.

Rekord: 1.15.40 gir 5:24 per kilometer, og en tid på 54 minutter på 10 kilometer.

Rekord: 1.35.31 gir 6:49 per kilometer, og en tid på 1:08 på 10 kilometer.

Rekordene ble satt i 2014, samme året jeg møtte veggen opp mot Veslfjellet i mosjonistklassen. Rekordene er senere angrepet av blant andre verdens beste fjelløper Kilian Jornet (2016) – uten hell.

Fortrinn på båten og over eggen

Denne utfordringen høres kanskje ekstrem ut, men dette er en tur de fleste kan klare, enten man melder seg på i mosjonistklassen eller aktiv/elite. Det er ingen skam å gå noen meter i dette løpet (de fleste gjør det, det er en fantastisk tur uansett). Og om man starter som mosjonist på morgenen, er hele dagen tilgjengelig.

Uansett er Besseggen en fin tur, og i Besseggløpet har man fortrinn på båten, og i traseen, og slipper slik sett unna den verste turisttrafikken.

Første gang arrangert i 1961

Løpet arrangeres av entusiaster. I 2011 blåste Tor Erik Moen i Besseggen Fjellpark Maurvangen nytt liv i løpet, som først ble arrangert i 1961, 1962 og 1963. Mange kjente idrettsnavn deltok den gang, særlig fra grener som langrenn og orientering. Som arrangør den gangen sto idrettslaget BUL, i samarbeid med Sjårdalen IL, DNT, Dagbladet og Hæren. Reidar Andreassen holdt den gangen rekorden på 1.16.48.

I 2011 ble Besseggløpet på nytt arrangert, og det er arrangert hvert år etter dette.

Den norske turistforeningen (DNT): En tur på 6-7 timer

Mosjonistklassen starter på morgenen, og elite midt på dagen. Det er fine premier i begge klassene, men opplevelsen er nok den viktigste for alle. Første året jeg deltok hadde jeg ingen formening om hva jeg gikk til, og tok utgangspunkt i DNTs tidsbruk som skisserer dette til å være en 6 eller 7 timers tur.

Løpet, aktiv mosjonist: Mellom 2 og 3 timer

Overraskelsen var stor da jeg kom inn under 2 timer og 30 minutter i første forsøk. I min klasse var en del under 2 timer, og noen over 3 timer. Sekken det første året inneholdt en god del, kanskje litt for mye, både litt mat, en del drikke, sjokolade, noe klær og en del førstehjelpsutstyr. Men dette bbør du ha med om du er usikker på tidsbruken.

Om du planlegger å gå, må du pakke for full fjelltur, om du deltar som eliteløper må du ta hensyn til at dette er tøft, langt og høyt, og at skader kan forekomme.

Turen opp er trygg, det er nedover i steinura på slutten det kan bli virkelig stygt. Arrangøren har funksjonærer flere steder, men store deler av løpa er man alene, og har ansvar for seg selv og meddeltakere. En eventuell evakuering her er mye mer krevende enn i siviliserte strøk. Husk å ta ansvar for deg selv, og ha med deg utstyr for eventuelt å hjelpe andre.

Etter denne første gangen har jeg deltatt både i mosjonist- og eliteklassen. Det kommer litt an på om jeg har fått til avreise dagen før eller samme dag – og om jeg har helga til rådighet, eller må hjem igjen samme dag. Hver gang jeg har deltatt har sluttiden blitt et sted mellom 2:15 og 2:30, både med sprekk opp mot Veslfjellet – og uten.

Sammenliknet med 10 km på flatmark

De årene jeg har deltatt har jeg nok ligget på cirka 44-45 minutter på milløpet på flatmark, og rundt 1:40 på halvmaraton i lett terreng. En eneste gang har jeg fullført deltatt i – og fullført maraton, på under 3:48, om det setter tidsbruken i Besseggløpet i perspektiv for den som evt. vurderer å delta..

2014: Full sprekk opp mot Veslfjellet

I 2014 noterte jeg ned denne rapporten etter en fantastisk tur i helt greit vær i mosjonistklassen. Over fjellet lå jeg først, sammen med en annen deltaker:

Vi var på plass ved Memurubu omtrent klokka 08.05, med en time til start. Jeg sjekket sekken, spiste litt og pakket ned det jeg ikke skulle ha med over fjellet, og satte det på kaia i deltakerposen, så båten kunne plukke det med seg på returen. Deretter tok jeg en halvtime i fred og ro inne på Memurubu, snakket med nervøse førstegangsdeltakere (jeg er jo veteran med ett løp i sekken allerede), spiste litt mer og gikk ut 5-10 minutter før starten (oppvarming unødvendig (?)).

Denne gangen delte jeg startstreken med seks andre (!) i mosjonistklassen, barnefamiliene og andre hadde allerede tatt i vei opp i steinura. En engelskspråklig deltaker (heretter bare referert til som «engelskmannen», selv om han muligens var tysk) så noe overrasket ut over oppmøtet. Han hadde lest om klassikeren over eggen og ventet seg et røslig startfelt 🙂 Det store startfeltet (aktiv/elite) starter 12.00.

Med engelskmannen i rygg

Engelskmannen og jeg tok teten ut fra start, og fulgte hverandre oppover. Han var fornøyd med tempoet, og fornøyd med å ligge i rygg.

Vi passerte flere fotturister fra båten oppover skråningen, og var ganske raskt foran de fleste.

Så, ved Bjørnbøltjønne, passerte vi to utsendte fra arrangøren: De med gule merkebånd og drikkestasjon. Trimklassen var tydeligvis ment å bruke mer tid. Vi passerte merkegjengen, med engelskmannen litt i tvil om å passere arrangørens utsendte på veien videre.

«Følg tråkket og røde T-er, så kommer vi greit over, har du nok vann?»

Det hadde han, så vi fortsatte. Han angret på at han ikke tok med seg kameraet. Mitt aktionkamera klikket jevnt (som vanlig). Vi skjønte vi var først i løypa da det ikke var tegn til spor i nysnøen ved neste snøpassering.

DCIM103MEDIA
Trafikk opp Besseggen. Gjende til venstre.

Nedover fra Bjørnbøltjønne

Engelskmannen var fornøyd da det gikk roligere utover fra Bjørnbøltjønne og i retning bandet.

«Godt, da er nok stigningen over», kvitret engelskmannen.

«Nei, det er nå det begynner».

I nedoverbakke løp engelskmannen som en kylling (beklager uttrykket. Oppover var han lett og fornøyd), så ned mot bandet lå jeg i front og fikk noen gode meter. Siste droppet ned mot bandet er det bratt og stedvis ubehagelig, før det går hardt til høyre over en snøskavl (faller du her sklir du rett uti Bessvatnet, antar det er kaldt).

«The yellow ribbon-guys»

Over snøskavlen gikk det i fint driv, videre over Bandet og til foten av Besseggen (jeg så ikke lenger engelskmannen, men hørte ikke noe plask/rop, så jeg gikk ut fra at han hadde det bra/forholdsvis greit). Her møtte jeg igjen et par fra arrangøren som kom fra Gjendesheim med gule bånd og drikke. Stoppet og slo av en prat, og engelskmannen dukket opp igjen.

«The Yellow ribbon-guys?». Engelskmannen selvsikker og litt mer fornøyd nå.

Opp eggen slo vi følge et stykke, før engelskmannens klatreegenskaper kom til sin rett, og han forsvant som ei fjellgeit i flukt.

Så sakte at pulsklokka ga opp å vise estimert tempo

Det gikk overraskende greit opp de bratteste partiene, så smalt det skikkelig i det snille motbakkepartiet videre til det høyeste punktet. Det var plutselig lite kraft i beina, selv om kroppen gjerne ville. Pulsklokka viste estimert tempo 20 minutter på kilometeren, deretter 21 minutter på kilometeren før den bare ga opp å vise hastighet – og gikk over til blankt display…

Oppskriften var opplagt: En bit sjokolade, litt mer drikke og litt rolig gange for å komme på offensiven igjen. Lett jogg til varden på 1743 moh. Stoppet her, mer drikke, fylte fra stor flaske i sekken over i de mindre i drikkebeltet, og dumpet resten av vannet i steinura (dødvekt). Nå eller aldri. Terrengløper eller turist.

Tempoet opp og kilometertidene ned

Etter varden kom energien tilbake, med lettere sekk og flatere trasé gikk tempoet opp og kilometertidene ned. Moralen ble løftet da 4-tallet viste seg som hastighet per kilometer i displayet (om enn bare for en liten stund).

Dette er en fin etappe med grei flyt, men likevel en litt kjedelig transportetappe (over en del kilometer) etter den spennende turen opp fra Memurubu over Bandet og opp Besseggen.

DCIM100MEDIA
Nedover mot Gjendesheim, møter fotturister på vei opp.

Mange spisse og harde ting å lande på

Her er det fin flyt mellom store og små steiner på flotte stier. Et langt og fint parti går det veldig greit helt til nedstigningen begynner for alvor; da går tempoet ned igjen, og det blir avgjørende å sette beina riktig mellom små og store steiner; noen glatte, andre løse (jobb mandag, ingen grunn til å risikere noe).

Om du trår feil i stor fart her er jeg usikker på utfallet. Her er det stein og steinur. Bratt og teknisk. Og stort sett spisse og harde ting å lande på. Ta det med ro, og nyt de siste meterne ned til Gjendesheim og målgang. De fleste av oss setter uansett ikke rekord over eggen, men vi fullfører, og kommer tilbake neste år for å gjøre det samme igjen.

Dette er et fantastisk arrangement, takk gjerne arrangøren etter målgang: Det legges også her ned utallige dugnadstimer for å gjennomføre et unikt arrangement i noe av Norges mest spektakulære natur.

«Titusenvis går den, noen få løper»

DCIM103MEDIA
Fint driv i retning Besseggen.

Oppsummert: Bandet – tidsmessig halvveis

2014: I år kom jeg veldig greit over eggen, med sterkere tid enn fryktet med tanke på årets treningsgrunnlag. Løp 6-8 minutter saktere enn for ett år siden. Samme tid til Bandet (1 t. 10 min.), som tidsmessig går for å være halvveis. Kastet bort mer tid fra Bandet og inn i år. Det var bedre vær i år og tørrere trasé som bidro til en litt mer lettløpt løype.

Med riktig trening og maks-vær bør det være mulig å komme inn under to timer, men da skal alt klaffe.

Vær og bekledning 2014:

Været var overskyet denne løpsdagen, rundt 8-10 grader. Tørt i løypa, noe snø. Godt med lue i enkelte partier, helt nødvendig med vindtett løpejakke (langermet supertrøye under). Lang, lett løpebukse, sokker med ull i ordinære løpesko. Kaldt på hendene ved start, ble raskt varm og trengte ikke hanskene som lå i sekken. (seinere har jeg løpt over i sol, og kortermet, og fortsatt har det vært for varmt. Husk solkrem på slike dager).

Drikke/mat 2014:

Hadde med over en liter ekstra drikke i sekken, som det (stort sett) ikke var behov for, klarte meg med tre/fire småflasker i beltet. Benyttet heller ikke noe av førstehjelpsutstyret (heldigvis), solbriller, buff og ulltrøye fikk også ligge i fred i sekken (sammen med lommebok og bilnøkler).

Tok to biter av en sjokolade (trengte ikke å ta med to). Hadde også en liten pose nøtte/rosin-mix som ikke ble brukt og telefon med musikk på (ett) øre, som alltid er en god energikilde. Litt tøffere pakking av sekk, så går vekten ned og humøret opp.

Publisert

Topptur i mørket: Og der, 300 meter fra toppen hadde vi kommet langt nok

Etter to rolige dager trengte vi å bruke noen krefter. Vi var denne gangen Storesøster, bror Midtimellom og pappa. Lillesøster ville nok gjerne være med, men uten bæremeis ble det vanskelig.

Dermed ble topptur for tre – ekspedisjon til Sten i Alvdal, 905 meter over havet: Hodelykter i sekken, saft og sjokolade. Tørt skift og varme klær. Cirka 4 kilometer fra 500 meter over havet. Topptur god nok for Midtimellom 6 år og Storesøster 9 år.

Skumringen og mørket – som ventet

Vi gikk ut på ettermiddagen. Første del gikk smidig, over et nytt hogstfelt som ga fantastisk utsikt tilbake og ned i bygda. Stien var like fin, ivaretatt i forbindelse med hogsten. Midtimellom stort sett foran, men ble innimellom heftet av omveier ut i terrenget, eller spennende oppdagelser.

Etterhvert som vi jobbet oss oppover, kom skumringen og etterhvert mørket, som ventet. Men Storesøster og Midtimellom ville opp, og vi tok etappene i deres tempo, med drikkestopp og små pauser underveis. En stund klarte vi oss uten ekstra lys, men etterhvert måtte hodelyktene på.

I de åpne partiene gikk det veldig greit, men da den mørke skogen trengte seg på, klemte Storesøster seg inntil – og Midtimellom ville ligge foran*.

Etter et trangt og mørkt parti skog slapp Midtimellom gråten løs på det samme spørsmålet han hadde svart «ja» på mange ganger tidligere, denne gangen med et tydelig «Nei, jeg vil hjem igjen».

Og der, vel 300 meter fra toppen hadde vi kommet langt nok. Det var deres tur, og de fikk bestemme. Nå var det nok. Det var litt for mørkt, og litt for mye skog. Og litt for lite med bare en stor og sterk og tøff pappa.

– Det hadde vært bedre om vi var litt flere, pappa, sa Midtimellom.

Han roet seg raskt ned da vi snudde, men spenningen satt i begge to helt til vi kom ned i de åpnere partiene, eller passerte gjenkjennelige punkter langs stien.

Tegnefilmer, snille dyr, smågodt og plastdyr

Vi pratet masse, om hyggelige ting og fine opplevelse, om skogen som er like snill på natta som den er om dagen, om skolen, venner, mamma og Lillesøster, svømminga, barne-TV, Netflix og tegnefilmer, snille dyr og forskjellen på gran og furu, bøker, brettspill, lekebiler, smågodt og hytteturer. Om yatzy, lærere, plastdyr, barbiedukker, og alt annet. Og hele tiden tok vi oss nedover, terrenget åpnet seg, vi så lysene fra sentrum og bygda. Og det var fint, tryggere, og Storesøster og Midtimellom var glade på tur igjen, og hadde tid til å utforske terrenget i lyset fra hodelykta, ta gode drikkepauser og finne fram en sjokoladebit. Og de sto stille og så på lysene nede i bygda. Lenge.

Og de gledet seg til å komme ned til husene igjen, varmen, middagen og kveldens lørdagsgodt.

Det ble en fin tur, litt mer spennende enn både Storesøster og Midtimellom hadde tenkt seg og trodde, og litt tøffere enn pappa klarte å forutse. Men de var glade og fornøyde etterpå, og klare for å prøve seg på toppen dagen etter. Takk for en fin tur!

—

* Det er fasinerende å se at Storesøsters reaksjon på utryggheten er å være nær pappa/andre. Midtimellom ville ligge foran og møte farene rett på, så lenge han var trygg på at noen var bak og dekket ryggen hans. Da mørket senket seg, og skogen trykket seg på oss, tok Midtimellom ledelsen og førte oss inn i mørket. Så lenge vi gikk bak og passet på.

PS! Dag to gjorde vi et nytt forsøk, litt tidligere på dagen («opp på hesten» og slikt). Vi kom helt greit opp, til stor glede fra Storesøster og Midtimellom. Og vi kom helt greit ned igjen – med turgleden godt inntakt.

Publisert

På skøyter med vann under isen

Byr vinteren på mange kuldegrader og lite nedbør ligger alt til rette for turer på isen.

Med skøyter på beina får du en helt egen opplevelse av landskapet og vannene. Etter en skikkelig kuldeperiode kan du gå hvor du vil – og den store bevegelsesfriheten kan gi fantastiske inntrykk når du nesten lydløst sklir bortover speilblanke overflater – fra vann til vann.

Har du hockeyskøyter, danseskøyter, klapp- eller hurtigløpsskøyter er du klar for magiske isopplevelser. Stadig flere bruker turskøyter, slike du kan stroppe fast på en solid tursko, eller klikke  fast til en skisko. Sistnevnte kommer med valgfri binding: For solide fjellskisko eller lettere skøytesko, av valgfritt merke.

Moro for de minste

Har du et lite tjern i nærheten kan det bli en fantastisk lekeplass for de minste. Sett opp to sko som ishockeymål, eller flere som hinderløype. Dra i gang et bål inne ved iskanten, ta med pølser, varmt drikke og en sjokoladebit.

Husk varme klær. Det blir fort kaldt på åpne isflater. Det kan også være lurt å ha en snøspade tilgjengelig (eller aller helst en isskrape for skøytebane), da isen fort blir tung å gå på med et snølag oppå.

Er dere flere som vedlikeholder isflata, kan det gi mange timer moro i løpet av vinteren, så sant kuldegradene holder – og dere er i stand til å holde snøen unna.

Langturer på serier av tjern

Vil du ut på lengre turer vil en serie tjern i skog eller mark kunne ta deg ut på skikkelige langturer. Da er skøyter med skibinding det enkleste; de klikkes enkelt av og på og lar deg skli over vannene, før du klikker av deg skøytejernene og går videre til neste isflate.

Er du ukjent med skøyter, men har grei skiteknikk vil du trolig mestre dette. I hvert fall etter noe forsøk. Skøyteteknikken i de to stilartene er (omtrent) den samme. Også på isen kan du bruke staver. Det kan gi flotte turer med rask framdrift.

DSCF4545
Fantastisk fint på langtur med turskøyter.

Glem ikke sikkerheten

Magiske opplevelser på islagte tjern kan raskt bli både dramatiske og livstruende, om man ikke følger noen enkle regler. Sjekk alltid istykkelsen, enten det er for enkel lek på lokale tjern, eller langturer i marka. Et isbor eller en øks gjør jobben på småturene, men blir unødvendig tungt å frakte på langturene. Hør gjerne med kjentfolk. Vær obs på at isen alltid er tynnere ved inn- og utløp, ved demninger og andre strukturer. Det er som regel alltid lokale variasjoner i vannets strømninger, som gir overraskende usikker is i tilsynelatende trygge områder.

Husk: Selv om det er andre ute på isen er det ingen garanti for at isen er sikker. Gjør alltid selvstendige vurderinger. Sjekk isen flere steder, fysisk og visuelt.

Gå aldri alene

Husk: Gå aldri alene. Du trenger noen til å passe på deg om uhellet skulle være ute. Dessuten er det ofte hyggeligere å være flere på tur.

  • Husk ispigger for selvberging, disse skal henge lett tilgjengelig rundt halsen.
  • Husk redningsfløyte, også denne lett tilgjengelig.
  • Redningsline, kasteline. Pose med tau som flyter og vekt i enden. Skal være tilgjengelig selv om du ligger i vannet. Lær deg å bruke denne! Står du på trygg grunn kaster du den ut til personen i nød. Ligger du i vannet, kan du selv kaste den til redningspersonen(e). Det er da en åpenbar fordel at lina allerede er festet i din ende.
  • Komplett klesskift i vanntett pose i sekken, og en liten bit sitte-/liggeunderlag for å stå på (også fin å ha i pausene). Tørre klær er livsviktig om uhellet oppstår langt fra sivilisasjonen. Kulden blir raskt farlig.
  • Sekk med godt hoftebelte og stropp under skrittet eller rundt lårene (så sekken ikke flyter opp og over hodet om du havner i vannet).
  • Bør med på langturer: Spesialstaver med ispigg for å sjekke tykkelsen på isen. Trenger ikke nødvendigvis være en del av grunnutrustningen om du kun går kortere runder på lokale kjente tjern med stabile isforhold. Men anbefales.
  • Mobiltelefon i vanntett pose, og nødstrøm hvis nødvendig.
  • Ikke gå for tett, særlig når det er tynn is, gå gjerne på rekke – med god sikkerhetsavstand.
  • Hjelm. Ikke mange bruker hjelm, men det anbefales. Isen er like hard mot hodet enten du er nybegynner eller veteran.

Redningsselskapet viser her teknikken for å komme seg i sikkerhet, om du har falt i vannet.

Fyrstikker og førstehjelp

En liten pose med fyrstikker, opptenningsposer og førstehjelpsutstyr (husk gnagsårplaster om det er lenge siden skoene er brukt) er alltid lurt å ha i sekken (uansett type tur), litt proviant og eventuelt varmt (og kaldt) drikke. En del av dette gjelder også om du går på ski over vann.

DSCF4507
Opplevelser på skøyte-tur: Luftbobler og bever-stokker i frossen is.

 

Kroppen får kuldesjokk

Ingen kan vite hvordan de reagerer om uhellet er ute, med mindre man tidligere har gått gjennom isen. Går du i en gruppe vil trolig de andre ha oppfattet uhellet, hvis ikke – bruk fløyta. Prøv å puste rolig, kroppen får kuldesjokk i det kalde vannet. Panikk og hyperventilering kan føre til drukning. Få kontroll på pusten og fokuser på oppgavene.

  • Snu deg tilbake i den retning du kom fra, der vet du isen holder. Bryt deg fram til is som bærer ved hjelp av albuer eller kroppstyngden (har du staver, kan du samle disse foran deg og legge dem opp på isen, de kan hjelpe deg med  fordele vekten på tynn isen).
  • Har du turfølge, kan du kaste redningslinen mot dem.
  • Lær deg metoden for å komme deg opp på isen ved egen hjelp: Holdt godt fast i ispiggene, hugg de ned i isen, og spark bena bakover. Ak deg oppover på isen, og flytt piggene fremover for hver gang du kommer deg lenger opp.
  • Når du vel er oppe på isen, må du fordele kroppsvekten jevnt og krype fram til sikker is.

Ivrig skøyteløper gjennom isen

Tidligere fagforeningsleder Rolf Utgård er en ivrig skøyteløper, han har gitt ut boka «På skøyter i marka» (2007), hvor han forteller om skøyteløping på vannene i Oslomarka og i vannene sørøstover i Akershus og Østfold. Han har selv blitt reddet av andre etter å ha gått igjennom isen – og han har vært med på å redde andre. For å vise teknikken man bruker for å redde seg selv gikk han frivillig gjennom isen foran VGTVs kameraer i 2015.

Lokale idrettslag og turgrupper

Om du er ikke har forsøkt skøyting på naturis tidligere finnes det i enkelte kommuner tilgjengelig informasjon om sikker is, varsom.no tilbyr det samme, DNT har egne grupper og arrangerer kurs, Redningsselskapet har en god punktliste, skiforeningen bidrar med sin kunnskap – og flere steder arrangeres det langløp på skøyter, eller lokale idrettsforeninger har åpne samlinger hvor du kan forsøke skøyting på naturis under kontrollerte forhold.

Blir du etter hvert trygg på denne aktiviteten, kan en kveldstur med hodelykt anbefales, det gir en egen opplevelse av naturen, stillheten og skøytene mot isen. God tur!

00 IMG_1270_1260

Publisert

Ekspedisjon Hallingskarvet: Telleren viser 24 kilometer. Det er snart mørkt.

De fleste går denne på vinterstid. Vi tråkket opp på Hallingskarvet på høsten for å gå den på langs – fra Finse til Ustaoset.

Starten var ryddig. Leiebil ble plukket opp på Gardermoen, lillebror på byggeplass i byen, så var vi på tur mot Hallingdal, og togstopp Ustaoset. Det gikk smidig. Det skulle bli verre.

Lite visste vi om at togene på strekningen hadde utvidet servering: En halvtimes togtur ga tid til en halv kald en før vi steg av mellom Rallarvegen-syklene på Finse 1222. Tåka lå lett her, regnet hadde nettopp vært på besøk. Lufta behagelig kjølig. Vi tråkket T-merket rute oppover i lia, og beregnet et par timers gange før mørket ville avvikle framdriften.

IMG_8706
3: Finse 1222. Lett gjenkjennelig.

Teltet opp før mørket la seg

Vi la raskt meter mellom oss og Finse, og fikk fjellet for oss selv. Bak oss kom Hardangerjøkulen godt til syne etter hvert som vi steg oppover. Små bekker bød på mye vann og vitnet om våte tider i fjellet. Snøen holdt stand mange steder, og dekket delvis over T-merkingen oppover. Etter tre-fire (?) kilometer mot Hallingskarvet fant vi turens første teltplass – flatt og fint ved et navnløst vann på cirka 1500 meter (ifølge kartet, mulig lokalbefolkningen vet bedre). Teltet kom opp rett før mørket la seg. Middag over primus før vi tok kvelden. Vi la oss og håpet på bedre vær og mindre tåke dag 2.

IMG_8743
7: Første teltleir, ved navnløst vann.

Vi våknet til samme vær. Pakket vått telt, og ladet med havregrøt før vi fortsatte langs røde T-er nord-nordøst. Kartet, med den litt upresise målestokken 1:50.000, ga oss en teoretisk mulighet for innsteg opp til høyre før selve Kyrkjedøri. Etter det vi har forstått er det dette punktet vinterens skiturister benytter på veg opp på skarvet, eller ut og ned til Finse om de går andre veien. Vi så bort på mektige Kyrkjedøri, toppene pakket i tåke. Og vi fant punktet. Eller noe som liknet en mulighet i snø og stein oppover. Vi tok den. Vi sparket steg i motstandsdyktig snø i bratt bakke for å komme oss over det første feltet og opp i steinura. Pigger av noe slag, eller stegjern kunne vært greit her.

Det gikk bratt opp fra stien på rundt 1600 moh. Planen var raskt opp til 1800 moh, og siden oppå Hallingskarvet (div. opp/ned) fram til Folarskardnuten på 1933 moh. og ned til Lordehytta for overnatting. 12-13 km. kanskje…?

Fra stein til stein inn i tåka

Dette er en tur for godværsdager, eller i hvert fall dager med sikt. Vi ignorerte det – og krøp fra stein til stein inn i tåka. Her er det ingen sti, hverken merket eller umerket. Det ga tung orientering i tåkeheimen. Det arter seg omtrent slik: Først opp, over noen litt krevende steiner, deretter ned igjen, inn i en kløft, for så å søke kursen opp igjen. Eller litt øst, for å se på mulighetene der. Så tilbake – og likevel opp.

IMG_8832
12: På kanten av et lite stup. Prøver å lese terrenget videre.

Uten sikt er det vanskelig å sikre retningen. Det er også vanskelig å planlegge gode ruter og ta de sikre valgene. Plutselig kan det se greit ut, men like plutselig kan man stå ved en uframkommelig kløft eller et farlig stup. I slike tilfeller er det bare å ta tiden til hjelp. Bruke hodet, orientere presist, kommunisere godt og være enige om planene videre. Pass også på mat og drikke, uten energi blir slike hyggelige eventyr raskt krevende mareritt. Det hjelper også at man er trygge på hverandres evner – og enige om at fjellet er der seinere også… Det er altså ingen grunn til å ta noen unødvendige sjanser.

Point of return

Vi passerte rundt en kløft, tapte litt for mange høydemeter, men vant de igjen på den andre siden. Tåka hadde kontrollen nå, og det gikk ikke mange meter før vi gikk oss fast igjen. Vi sjekket: 1. Framdrift og 2. Tidsbruk, og konstaterte at den først var svak og den andre omfattende. Videre opp – over et lovende platå, før vi gikk inn i en vegg igjen. Underveis passerte vi også en bekk eller kløft – som så ut til å forsvinne ukontrollert utover kanten ned mot Finse. Det er mulig tåka dramatiserte scenen, men den minnet oss om alvoret her oppe – og etter litt kom vi også til «point of return»: Etter er par krevende timer i tåkeheimen med marginal framdrift ble det stopp: Det skal være moro, og så langt har det vært det. Ingen grunn til å utfordre elementene ytterligere.

IMG_8837
13: Point of return.

Vi har nå så vidt kommet på høyde med Hallingskarvet (cirka 1700 meter?), brukt alt for lang tid og kommet alt for kort. Fortsetter vi, ender vi med en voldsomt lang dag, eller vi blir teltturister på toppen av skarvet – i tåke, regn og vind. Og det ønsker vi ikke. Dette er fjell som kan holde deg fast i dagevis, om vært bestemmer seg for det. Og det er vi ikke forberedt på. Ikke ønsker vi det heller. Vi har tittet opp på Hallingskarvet fra denne siden, tidligere fra andre siden. Det betyr kunnskap til neste forsøk. Så på 1700 moh. justerte vi ruta – ned igjen til stien Kyrkjedøri, videre mot Raggsteindalen, eller langs Hallingskarvet på nordsida og opp til Lordehytta. Nye planer, nye opplevelser: Går det ikke som planlagt er det viktig å omstille – og ta med humøret videre.

Ned skulle vi uansett

Vi tenkte telt i nærheten av Lordehytta, eller overnatting i Lordehytta, slik at vi med bedre vær neste dag var på skuddhold til planlagt rute over Hallingskarvet til Prestholt og ned til Ustaoset, gjerne via Arne Næss’ hytte. Eller nå ta ned til Raggsteindalshytta, tørre rom og en halv kald en. Usikre på om det ville være verdt distansen gikk vi ned fra Hallingskarvet. Ned skulle vi uansett. Returen gikk lett og raskt, både fysisk og mentalt. Vi tok sjansen på en hyggelig snørenne mer direkte mot Kyrkjedøri. Prøvde å lese snøen – og unngå bekker, stein og annet skummelt som ligger på lur under. Stegjern ville vært optimalt også her. Med fjellene tronende over oss passerte vi Kyrkjedøri, fortsatte på snø og is, og holdt oss trygt vest for elva som her forsvant under snøen.

IMG_8862
15: Kyrkjedøri.

Store, frådende, iskalde vannmasser

Røde T-er ville etterhvert ha oss over utspringet nord for Kyrkjedørsvatni. Store, frådende og iskalde vannmasser kaster seg her utfor kanten og i et vilt ritt ned under snø og is lenger nede. Anslått dybde minimum 70 centimeter. Passeringen av bekken/elva her øverst er på bare noen meter. Det frister. Men ikke. Det er store krefter i slikt vann, og det trenger ikke være mange centimeterne dypt før det kan skape store problemer for en topptung fotturist. Et fall i disse vannmassene vil ikke gå bra. Høyst trolig blir man dratt med nedover og innunder islokket lenger ned. Blir man fanget der er turen over, for godt.

IMG_8925
19: Fristende krysning over isbru. Men vi lot være.

Stadig lenger unna målet

På nytt er vi på villspor, vest for turistforeningens planlagte rute, og stadig lenger unna målet (som vi akkurat nå ikke vet helt hva eller hvor er). Vi holder elva nedover, blir fristet til å ta over snølokket, og raskt komme på sporet igjen, men vurderer det for utrygt. Med mat og hus på ryggen tåler vi omveiene. Vi kan stoppe der vi vil når vi vil. Og akkurat nå vet vi ikke hva som skjer, og vi nyter det.

Av kartet kan det se ut som restene av Kyrkjedørsvatni samler seg i små vann nedenfor Simlenutane – med et nettverk av bekker som hindringer for vår framdrift. Med mye vann i fjellet vil heller ikke bekkene på flatene være små. Vi prøver likevel – skal vi komme framover må vi finne det beste punktet for sikker krysning. Og på flatene renner vannet normalt saktere.

Vel nede finner vi mye vann – og det renner saktere, og er slik sett hyggeligere enn dødsfella lenger opp. Men krysningen vil bli lang – uansett hvor vi forsøker oss. Det er iskaldt og vi tar sjansen med skoene på. Det er såpass langt over på ujevnt underlag i iskaldt vann at det ikke frister å ta denne barbeint, selv om det er anbefalt. Ruta går via et nettverk av steiner som stikker opp. Noen steder bare et par centimeter dypt, andre steder opptil 40 (?). Vi kommer over. En tørrskodd. En med våte sko for resten av ekspedisjonen. Ullsokker og oppbrettede buksebein ville vært det beste valget, men det er for sent for det nå.

IMG_8946
22: Mye vann – og lang krysning.

Kort stopp i lett duskregn

Tørrposemat på primusvarmet vann smaker nå fortreffelig. Lett duskregn begrenser tidsbruken og med fylte energilagre er rekkevidden og motivasjonen økt – og planen klar: Raggsteindalen turisthytte for varm seng, tørkerom og forfriskende drikke. Det er en særdeles unødvendig omvei for morgendagens forsøk, men akkurat det vi trenger nå. Stegene blir lettere når avgjørelsen er tatt. Vi har tid til foto, men langer samtidig ut for å dekke nok grunn. Praten går lystig, om tørre klær, myke senger – og øl. Smaken av øl kommer nærmere for hver kilometer vi legger bak oss. Snart kommer regnet, men det gjør ikke noe. I kveld skal vi sove under skikkelig tak.

Vi ser dalen foran oss, og snart er vi på grusveien – sjarmøretappen inn til Raggsteindalen turisthytte. Vi vinker til hyttefolket, som titter ut i gråværet, og tråkker gjennom vanndammer og våt grus det siste stykket. Snart er vi der, det blir våte sko i tørr hytte, telt til tørking, og skummende drikke i glasset. Resten er likegyldig – det er uviktig om vi må sove i trappa, i vedskjulet eller under frokostbordet, om det er fisk til middag, tørre brødskiver eller plagsomme gjester. Smaken av øl er nær. Så ser vi hytta – i enden av grusveien, på odden ut mot Strandevann/Strandavatn. Det ser stille ut, men det overrasker ikke. Hytta ligger utenfor de fleste ruter, og er kanskje mest besøkt vinterstid da vannet kan forseres på ski. Det er få biler her, egentlig ingen. Ikke mye lys heller. Og gardinene er stort sett dratt for. Kanskje blir vi alene med bestyrer, god mat og kaldt drikke. Det er en første gang for alt. Kanskje vi får turisthytta for oss selv? Lovende. Vi er tross alt ikke så glade i folk (når vi er på tur).

IMG_9121
29: I retning regnbuen.

Låst dør. Låst på ordentlig. Ikke er det DNT-nøkkel heller. Merkelig. Her er det normalt aktivitet. Og vi sjekket hyttene før vi dro – ingen hytter i området hadde avvikende åpningstider. Vi setter ned sekkene, rusler rundt hushjørnet. Stille. Ny dør. Ny lås. Og slik fortsetter det. Smaken av øl blir stadig fjernere. Vi runder neste hjørne. Med samme resultat. Tilleggsbyggene. Låst. Våte sko og vått telt er tilbake i virkeligheten. Det kan vi takle, men smaken…. smaken av…. En bil skrenser inn foran hytta. Mannen lurer på om vi hadde tenkt å sove der. I et lite glimt blir vi fylt av håp – kanskje han er bestyreren, han holder til på hytte i nærheten. Nå er han her for å låse oss inn. Han ser vi er tørste, har kaldt drikke i skapet, en munter kommentar og ledige rom.

– Det er stengt, sier mannen. – Hadde dere planlagt overnatting her?

– Mneeeeei….

Vi drar litt på det. Vi hadde jo egentlig ikke det. Men en havarert ekspedisjon ledet oss hit.

Vi snakker om muligheten for å tørke sokkene, kanskje lufte telt og en natt i myk seng. Vi føler det blir feil å fokusere på øl. Og sier derfor ikke noe om det.
– Dere er ikke de første som møter låst dør her. I forrige uke kom det et par briter. De hadde sjekket på forhånd og var trygge på at det var åpent her. De hadde ikke ekstra klær, sovepose, telt eller mat. Og var ille ute. De sov hos meg.

– Men hvem er du?

– Jeg har hytte borti vegen her, dere vinket til meg da dere gikk forbi, men jeg rakk ikke stoppe dere, derfor måtte jeg sjekke om dere ville klare dere selv, eller trengte hjelp. Været er tross alt ikke så hyggelig, sier han. Med et smil.

– Bestyreren ble plutselig sjuk, derfor er det stengt her – og informasjonen er ikke oppdatert alle steder, derfor er det flere som gjør som dere, møter låste dører og finner seg selv midt i et problem på slutten av en slitsom dag.

Vi kjenner litt på det. Det er jo ikke oss. Vi er ikke sånne som stiller uforberedt, og som står midt i et problem på slutten av en slitsom dag. Vi har bare rotet det til litt, lagt om ruta for øl, og endt med låst dør. Men det kan vi jo ikke si.

Vi glatter over situasjonen, og later som alt er greit.

– Telt har vi. Soveposer og. Mat. Masse mat, har vi.

Vi snakker om ruta hit, og veien videre. Lordehytta og Hallingskarvet. Hyttemannen og kona høres ut som trivelige folk, men vi skal klare oss. De kan sikkert plukke opp mindre forberedte turister seinere. Takk for tilbudet, men vi klarer oss med det vi har.

– Stopp innom da, om dere går ut igjen, så skal dere få med dere litt ved. De er ikke alltid ved oppe på Lordehytta. Og benkene bør dere ikke fyre opp, da blir det dårlig stemning.
Det trivelige smilet brer seg igjen. Han vinker, smiler, og så er han borte.

– Hel…. så tøft. Hva nå?

Ikke er vi (fullstendig) utslitt, ikke er vi brukt opp. Ikke har vi vært alene på ekspedisjon i tre måneder. For 24 timer siden satt vi på toget og drakk øl. Så det er ikke synd på oss. Men denne traff oss. Vi bygget opp håpet, la om ruta og gikk lenger enn planlagt. Og vi møtte låst dør.

– Her kan vi ikke bli.

– Enig.

Det hadde vært magisk – vi skjønte det bare ikke da

Ut igjen – samme vei som vi kom. Vi orker ikke å sove inntil den låste hytta med kaldt øl. Vi orker ikke hyggelige folk, og haster forbi hyttemannen og kona. Noen vinker. Vi vinker tilbake og øker farten. Fyringsved er det siste vi trenger (i ettertid har det slått oss at vi sikkert hadde fått en halv øl om vi bare hadde brakt temaet på banen. Hyttemannen hadde forstått det. Han er real. Han hadde bidratt. Han hadde smilt lunt, og jekket et par øl. Og så hadde vi sittet der på trappa og delt historier. Det hadde vært bra. Det hadde vært et av disse tilfeldige møtene som plutselig oppstår – og som man snakker om i årene etter. Det hadde vært magisk. Vi skjønte det bare ikke da).

Telleren viser 24 kilometer. Det er snart mørkt når vi setter opp teltet på en setervang. Det er vel godt utenfor alt som er greit i følge friluftlovens avstander. Men det er ingen her, og det er vi. Nå setter vi opp teltet. Første stang på plass, andre… med skade. Det er en slik dag altså. Først tvunget til å snu på Hallingskarvet. Så våte sko i første vading. Så låst dør på ølhytta. Så ødelagt teltstang. Det er på tide å ta det med godt humør. Verre kan det ikke bli. Fram med multiverktøyet og sølvtapen.

– Godt vi oppdaget det. Om vi tvang teltstanga på plass med den skarpe kanten ville teltet vært ødelagt.

IMG_9172
33: Herlig teltplass. Alt for nære bebyggelse.

Vi tenker ikke mer på det. Vi spiser, og køyer. Neste dag er vi oppe med sola. Magisk. Med hodepine, begge to. Og da ser vi det: Teltet står fint, med hodeenden som laveste punkt. Begynnerfeil der altså – etter en lang dag, et par skuffelser – og teltoppsett i halvmørket.
Frokost og avmarsj. Med sola ta vi oppover mot Lordehytta, som kontrollerer høyden. Vi holder god fart i forholdsvis greit terreng. Det går opp, og vi kjenner det, men tar det med godt humør. Vi passerer plutselig et usynlig telt inntil stien (grønt, vårt er rødt), og roer praten av hensyn til dem som kanskje sover.

Videre opp mot Folarskardtjørnan. Vi følger stien og tar det første på vestsiden, det andre på østsiden, og så er veggen opp til Lordehytta der. Her skal fra 1465 moh. til 1600 moh. På tette høydekurver. Det er løs grus, og svingete oppover. Hytta henger på kanten – og imponerer.

Langstrakt stølsbu på kanten av stupet

Den er bygget omkring 1880, og det er nesten umulig å forstå at de fikk det til. Det var den irske lord John Garvagh d.y. som ønsket hytta oppsatt, og Lars Lein fra Hovet er personen som ledet prosjektet.

Hol kommune forteller: «Hytta ligger 1620 m.o.h. i Folarskaret på Hallingskarvet. Til Lordehytta kommer du bare til fots. Det er ca 3 1/2 times gange opp dit fra Haugastøl eller fra Raggstein-dalen. Lord Garvagh traff Lars Lein på sin første tur på Hardangervidda. Lein var med ham på jaktturer og hjalp ham å fange rein. Lein var en dyktig jeger og fangstmann. Lorden ga Lein oppgaven å bygge en hytte oppe i Folarskardet. Huset er bygget som en langstrakt stølsbu. Hytta er restaurert og kan nyttes av alle.»

IMG_9282
42: Frostrøyk…? Nei, røyk fra vedfyring.

Vi åpner døra, og ønskes velkommen inn – til vår store overraskelse. Fjell-hipster-mannen med kjæreste er på tur, og plutselig er vi veldig glade for at vi overnattet i telt. Han er såpass fornøyd at det er tydelig natta var vellykket. Hytta er imidlertid varm og sjokoladen gratis. Praten går lett, fjell-hipster-mannens altså, og snart er vi på veg ut.

Steindau

Vi passerer vann 1603 moh mellom steinblokker og snøfonner- og snart er vi over og på veg ned. Forbi Røde Kors’ utstyrsdepot, og videre ned på merket sti mot Haugastøl. Planen er nå toget ut og Prestholtskarvet fra Ustaoset dag fire.

Vi langer ut på slettene – mellom stein, bekker og et mylder av vannpytter. Det er mobildekning og full kontroll på togtidene. Vi rekker det. Kanskje.

Vi passerer flere vannpytter, finner stein formet som hjerter og flere lemen. Steindau lemen. Været letter, og det blir matstopp ved steinblokk med primusvann og posemat. Videre med full kontroll på kartet, og et tidsestimat som viser at det fortsatt er mulig. Toget har avgang 14.56. Og vi har 6,7 kilometer igjen. I lett terreng.

IMG_9313
47: Matstopp.

Så møter vi plaketten med Jens Stoltenbergs signatur: Om Hallingskarvet nasjonalpark, opprettet desember 2006, åpnet av statsministeren 9. august 2008. Det er et sikkert punkt, og er toget er innenfor rekkevidde – om vi opprettholder tempoet. Det gjør vi – og snart ser vi hyttebebyggelsen, så toglinja, og deretter stasjonen. Tiden er på vår side, vi skifter til tørr trøye før toget dukker opp og tar oss til Ustaoset. Her avsløres et solid gnagsår, av den typen som stopper ekspedisjoner. Ny vurdering:

– Pizza på Geilo og regruppering?

– Pizza og regruppering.

Peppes med calzone og ny energi (uten at det på magisk vis kurerte gnagsåret). Mannen med skaden klarer knapt nok å gå normalt på flat asfalt, selv om han påstår det går greit. En testtur rundt kvartalet avslutter diskusjonen (om det noen gang var noen):

Ekspedisjon Hallingskarvet ender her. Med skade som endelig banesår. Vi oppnådde virkelig ikke noe av det vi hadde satt oss av fysiske turmål, men vi fikk tre herlige dager i fjellet med små utfordringer, mentale og fysiske prøver, gode opplevelser og sjelden stillhet. Vi var våre egne turguider, rotet rundt i tåke og vadet oss våte. Det ble ikke øl på omveien, men vi møtte Hytte-mannen, som blir mer legendarisk for hver gang vi snakker om han. Vi fotograferte hjerte-stein og skjelettet av et lemen, hørte suset av rasende isvann og tok kloke veivalg. Vi spiste gratis sjokolade i fjell-hipster-mannens kjærlighetsrede – og rakk toget tilbake til sivilisasjonen. Det er da noe.

På villspor. Takk for turen.

FAKTA

Utgangspunkt: Finse 1222: Historisk hotell på Bergensbanens høyeste punkt 1222 meter over havet. Ta toget hit (fra Oslo eller Utsaoset. Velg selv). Det gir tilgang på mange flotte turer. Rett ved ligger DNTs Finsehytta. Like bra, bare billigere.

Fjellområder: Sørover Hardangervidda med Hardangerjøkulen, eller inn i Skarveheimen med blant annet Hallingskravet.

Fotturer: Merkede turer med rød T. Eller sykkel langs Rallarvegen. Vi valgte Hallingskarvet, en «villtur» mange tar på vinterføre. Vi prøvde – og feilet. Ikke som planlagt, men akkurat slik det kan være. Nyt turen uansett.

Hytter: Finse 1222 (privat), Finsehytta (DNT), Haugastøl (privat), Raggsteindalen (privat – NB! FOR TIDEN STENGT – 2015), i tillegg diverse selvbetjente vokterboliger langs jernbanen og diverse steinbuer i fjellet. Utvider man området har man Geiterygghytta (DNT) og Storesølen (privat) ved Strandevann/Strandavatn. Og ved Prestholtseter er det tidvis servering (privat).

TOPPTIPS: Ha det moro, toppen er målet, men det er ikke nødvendigvis verdt det. Snu om du er usikker, det kommer nye sjanser. Fjellet forsvinner ikke.

Publisert

(Den hele og fulle sannheten om) Ekspedisjon Urdvassnuten

«Her oppe er det bratt ned på (minst) tre kanter, men det kan vi ikke se. Tåka er tett, vinden ivrig og regnet konstant. Gps-en melder toppen om 50 meter. Retningen er god. Rett sør. Vi forsetter.»

BAKGRUNN: Urdvassnutene har lenge plaget oss med sin spektakulære tilstedeværelse bare noen seriøse steinkast fra familiehytta ved Strandavatn. Blåberga (1802moh) rett bak hytta (1000moh) er for lengst loggført i turboka. Ingen av oss har noensinne kommet til topps på Urdvassnutene. Den fremste av de to (med den karakteristiske profilen) rager 1753 meter over havet. Den andre måler 1770 meter over havet, men er ikke synlig fra hytta. Det måtte en ekspedisjon til. 1753 var målet. 1770 også.

Fredag: En kopp bygningskaffe og samlet tropp ut av Oslo

Turen startet 15 minutter forsinket fra Eidsvoll, målet var Sinsen skole og bygningsingeniøren – lillebror og turfølge. Loggføringen av rehabiliteringen på stedet tok tid. Jeg fikk en kopp bygningskaffe og ventet. La oss si det slik; vi tok ikke inn forsinkelsen på Sinsen skole. Hverken for prosjektet eller ekspedisjonen.

Da vi endelig var på vegen igjen viste det seg at det var veldig mange som hadde tenkt det samme som oss. Det er alltid hyggelig å være flere på tur og ut av Oslo (forbi Sandvika og enda mye lenger) var vi definitivt ikke alene.

Vi håpet å komme fram i tide. Vi skulle ikke rekke noe, men dagslys er stas når en legger ut på ekspedisjon i fjellet. Det ble ikke noen ekspedisjon i fjellet denne dagen. Vi satte opp teltet noen meter fra bilen i lyset fra hodelyktene. Vi spiste varm mat fra pose. Det regnet. En cognac og god natt.


Lørdag: En snarveg et sted i tåkehavet

Fredagsregn var nå lørdagsregn. Tåka var tett og lav. Vi pakket ned teltet (vått) og flyttet oss (og bilen) til Urdvassbotn. Vi låste bilen og la sivilisasjonen bak oss. Ekspedisjon Urdvassnuten var i gang.

«Det er nå alle timene opp og ned stigen kommer til sin rett» sa mitt turfølge tørt (etter en lang sommer med oppussing). Vi spiste høydemeter.

Bilen ble raskt en prikk bak (les; under) oss. Like fort vokste fjellveggen foran oss. Vi følte den mer enn vi så den inne i tåkehavet. Et lite vindkast ryddet sikten til fjellmassivet. Så var den borte igjen.

Vi entret Hestebotn på alle fire, glatt og bratt de siste meterne. Så flatt. Drøyt 1300 meter over havet. Gps-en fortalte at vi bare var noen hundre meter unna nuten. Selveste målet for ekspedisjonen. Vi sto ved foten og skyldte over 400 høydemeter.

Vi leste kart, staket ut kursen, dreide vestover og la nuten bak oss. Kompasset tok oss rett inn i tåkeheimen. Det skulle gå timer før vi fikk sikten tilbake.

Hyppige stopp. Sjekket kart og kurs. Gps-en konstaterte det vi leste på kartet. Vi hadde plutselig en mulighet rett nord – et lite skar mellom to 1600-meterstopper. En snarveg. Vi så den ikke (vi så egentlig ikke noe), men den skulle være der. Navigerte vi rett ville ha lurt til oss noen (billige) høydemeter. Alternativet var en rute på noen kilometer ekstra. Vi ønsket oss ikke noe ekstra.

Vi styrket oss på søt kjeks og saft, fylte flaskene i en bekk og gikk i motbakke. Fra stein til stein. Av og til på alle fire. På merkelig vis traff vi skaret i tåkeheimen og plutselig tippet vi 1500 meter over havet. Vi var skikkelig fornøyd. I overkant fornøyd. Til høyre (øst) hadde vi en navnløs topp på 1600 meter. I gledesrus holdt vi denne på vår høyre side til motbakke ble utforbakke (utforbakke? Skulle vi ikke opp?). Gledesrus hadde blitt tåkerus. Kart, kompass og gps bekreftet en perfekt halvsirkel. Over til plan B (eller tilbake til plan A): Lenger nord, så rett øst. Tilbake på sporet.

Mer energi, matstopp til blogg (ja, vi blogget hele vegen opp – i regn og tåke, presset telefonen til det ytterste, det rant vann av displayet og surklet i tastene).

Videre. 3-400 meter igjen til toppen. Vi dreier mot sør. Fortsatt tett tåke og regn. Toppen er der framme i følge kartet. Bratt oppover. Vinden kommer fra en hissig hårføner nedi dalen. Vi går fra stein til stein (fortsatt) og lurer på når vi treffer stupet. Toppen er stupet. 1753 meter, så rett ned.

Her oppe er det bratt ned på (minst) tre kanter, men det kan vi ikke se. Tåka er tett, vinden ivrig og regnet konstant. Gps-en melder toppen om 50 meter. Retningen er god. Rett sør. Vi forsetter.

Plutselig. Litt til venstre (øst) skimtes skyggen av en varde. Vi stoler på det vi ser. Det er toppen og slutten på fjellet. Gps-en vil ha oss 20 meter til. Vi står over.

Foto med to gjennomvåte kamera, et mobilbilde til blogpost. Vi ser ikke helt hva vi gjør, men vi gjør det.

Vi står på nuten med kontroll over hele dalen. Under oss ligger Strandevatn med hytta «vår», rett øst Blåberga på 1800 meter, Tyrvla med nuten og vanna innover viddene, Urdvassberget til vest med sin loddrett vegg rett ned i steinura, midt imot har vi Ynglesberga og bakom der ligger Hallingskarvet og lurer – og langt der nede, rett under oss (753moh), bilen og vegen. Her oppe er utsikten fantastisk, men i dag er været for dårlig. Vi ser varden vi holder i. Den er fin. Men vi har sett slike før.

Opplevelsen er ikke liten av den grunn. Men her og nå er det så hissig vær og voldsomt terreng at vi ikke reflekterer over bragden.

Neste stopp: Urdvassnuten 1770. Vi peiler kompass og justerer gps. Følger terrenget rett nord. Litt avvik tillater vi oss da ryggen vi går på dreier litt øst. Det gir plutselig og full stopp i noe som likner en bre av snø (mulig is også). Nedover ser den ut til å forsvinne utfor kanten, oppover strekker den seg langt. Godt utpå er det store krater. Trolig går det en elv/bekk under. Vi skal ikke ut på denne. Eneste veg er opp (samme veg tilbake) og rundt. Tilbake er aldri moro, men nødvendig.

2010 Urdvassnuten

Vi kommer innpå kursen fra 1753 igjen. Følger den i rett linje til 1770. Det ser greit ut på kartet. Vi spiser igjen høydemeter og leser av gps-en at vi nærmer oss toppen. Plutselig slår en loddrett fjellvegg imot oss. Vi er ikke langt unna, men først nå ser vi den gjennom tåka. På kartet er det vanskelig å se at det skal være noe slikt her, men veggen er virkelig nok. Vi må rundt. Venstre (vest) er like bra som høyre, så vi velger det.

På kort tid har vi gjort to bom.

Ekstrem exit mot Tyrvla

I bakkant er det lett å se at motivasjonen på dette tidpunktet var nedadgående. Kanskje den til og med var nede. Vi trakk (heldigvis) samme slutning på fjellet. Jakten på 1770 utsettes (den går ingen veg – og nye forsøk skal inn på kalenderen. Kanskje neste år, sammen med et par andre spennende topper vi oppdaget dag to).

Vi fyller hurtig energilagrene. Leser kartet og vurderer direkte exit mot Tyrvla som for ekstremt. Det kunne gått på en godværsdag. Kartet forteller om god exit nord/nord-øst til Langavatnet. Der kan vi slå opp telt, ta østover til Skorpebu eller Tyrvla – eller gå langs vannet inn til selvbetjente Kongshelleren. Vi velger etter hvert det siste.

Vi poster en kort melding om at 1770 droppes; vi tar oss ned i terrenget. Været hindrer ytterligere skriverier nå. Vi poster mer når vi kommer litt i fred for været. Vi siger nedover i tåka – fra stein til stein. Stopper, bekrefter at kursen er riktig, fortsetter nedover. Plutselig et hvitt hjerte i svart stein. Fotomotiv og vær nok til en blogpost om at vi har det finfint, men nok havner i mobilskyggen til godt utpå neste dag.

Null forhold. Ikke en strek på telefonen. Ikke en gang nødanrop tilbyr den lille rakkeren. Signalvakuum. Bloggingen bråstopper. Vi er bekymret for at de hjemme er bekymret. Vi har det bra, men det vet vel strengt tatt bare vi. Vi går ikke opp i uværet igjen for å gjøre det rett. Vi lar det stå til. Vi har telt, mat og heftige friluftsferdigheter. Håper de hjemme husker det.

Så ramler vi ned under tåkelaget og ser terrenget og formasjonene, Langavatnet og høydedragene på begge sider. Opptur! Moro å se hva vi egentlig holder på med.

Rast ved vannet. Mer energi. Noen kilometer langs vannet er det eneste som skiller oss og Kongshelleren, som virker som det eneste fornuftige valget. Vi plages ikke, men har en følelse av at alt er vått. Det regner, vottene skjuler oppvaskfingre. Vi går. Drømmer om tom hytte, varm vedovn, cognac og god natt.

Gentlemannstaktene ligger igjen i bilen

Det går nesten som planlagt. Vi har gått en dag uten å se andre. Med noen hundre meter igjen til Kongshelleren dukker det opp en skikkelse midt imot. Vi frykter det verste, har ingen planer om å være sosiale (men for skams skyld må vi kanskje det?). Vi tar i dørklinka på hytta omtrent samtidig. Skikkelsen er preget av været. Snakker svensk og henter vann. Vi er like gamle (til sammen er vi to 60+, hun er det samme). Når hun henter bøtte nummer to med vann merker vi at gentlemanns-genene ligger igjen i bilen (nå har vi dårlig samvittighet for manglende blogging/livstegn og manglende vann). Vi får fyr på ovnen. Hun lar det skinne igjennom at det var derfor hun løp etter vann, hun behersker ikke «elden» og er sjeleglad for at vi gjør det.

(Nå har vi bare dårlig samvittighet for en ting igjen. Godt).

Vi glemte cognacen (kanskje like greit da vi neste dag fikk en velsignelse med på vegen da vi forlot hytta og dama). God natt.

Søndag: Fri orientering retning Skorpebu

Våknet tidlig (sov bedre i teltet). Våre siste brødskiver til frokost, resten av kaffepulveret også. Godt vær og tidlig avmarsj. Ei rask regnskur sier takk for i går idet vi kaster på oss sekkene. Det blir med det. Sola stikker i. Ull-longs virker plutselig som en dårlig ide. Teknisk stopp, av med lue og votter. Prøver longs litt til. Vi går videre fra stein til stein. Har god sikt og ser terrenget og ruta vi velger langt framover. Teknisk stopp to, longsen må av. Spiser kilometer i vennlig terreng, holder oss litt oppe i åsene, unngår mye stein og går tidvis på et teppe av mose.

Plutselig: Ruslende rype på sprettert-hold! Vi skyter begge to – og lagrer til minnebrikke. Den letter og forsvinner bak åsen.

Videre mot Skorpebu, vi tar høyde og treffer litt mer vær igjen. Stabilt er det ikke. Mer stein, stup, vann, bekker og høyder. Vi navigerer mer aktivt igjen, velger rute som en full mann på veg hjem fra byen; et par vaklende skritt til høyre, ramler litt til venstre, så bakover og plutselig hardt høyre. Terrenget bestemmer ruta. Vi følger som best vi kan.

Halvvegs til Skorpebu krangler terrenget konstant. Heftig! Vi holder høyden og unngår plutselige stup og vanskelige passasjer. Det fører oss rundt et vann, innunder en nut og over en åsrygg. Vi ser fantastiske tinder, spektakulære navnløse pigger – og midt imot en fantastisk egg! Den ligger ikke langt fra Skorpebu, og vi drømmer om en joggetur til topps (uten sekk) – bare for å ta den med når vi først er her. Besseggen virker som parketten hjemme sammenliknet med det vi nå står og ser på.

Vi støkker opp et rypekull og står forfjamset tilbake (konstaterer tørt at vi nok er bedre vandrere enn jegere). Sprer oss ut i vifteform i jakten på Skorpebu. Venter oss ei steinbu og ser etter en rytmisk form i steinura da ei flott plankehytte overrasker oss på 1650 meter. Får følelsen av å invadere privat område og smyger oss forsiktig nærmere. Det ryker ikke av pipa og vi tar våre sjanser, kikker inn og konstaterer det pipa allerede har fortalt; tomt.

Ingen joggetur på eggen

Nøkkelen står i døra. Rettelse: Nøkkelen henger i en boks ved siden av døra. Vi inn. Vindfang med vedbod og propan. Gang med nødproviant og tøfler. Stue med vedovn, spisebord, lys fra solcelle, hems og kjøkkenkrok. Soverom med to køyesenger. Bygget i 1990 – på to dager. Bedre standard enn familiehytta ved Strandevatn. Vi tar varmlunchen her og leser om prosessen, området og forvaltningen. Hytte til fri bruk (100 kr. natta), tilbud om garnfiske fra båt og jakt i terrenget. Mange navn og hilsener i hytteboka. Vi signerer også.

Det blir ingen joggetur på eggen. Vi følger vardet rute ned på vardet rute Iungsdalen-Tyrvla. Ser baksiden av Blåberga med et par innbydende pigger mot øst (også disse navnløse) som settes på arbeidslista. Følger varder mot Tyrvla, tar et par snarveger, vader en elv og setter kursen direkte mot nedstigningen ved Tyrvla. Sjekker igjen telefonen uten hell: Fortsatt signalvakuum.

Ser Tyrvla (det er en bekk/elv) forsvinne utfor kanten. Får første glimt av Strandevatn og plutselig piper det inn en melding på telefonen. Det er tid for pause og livstegn. Bloggpostene går ut og følges av noen sms og telefonsamtaler. Sola varmer og vi koser oss oppe i høyden før vi kaster oss utfor bakkene ned til asfalten og sivilisasjonen.

 

Publisert

Da fottøyet selvdestruerte under rypejakt i Synnfjell

Grytidlig om morgenen var vi ute og lyttet – etter steggen. Det avslørte plasseringen – og ga oss et fortrinn noen timer seinere. Det var i hvert fall planen.

Dette er ukjent for meg – å oppsøke naturen med våpen. Jeg er på tur med en god venn, som er jeger (blant annet). Han høster nøkternt av naturen, men fokuserer på opplevelsen. Han er enormt kunnskapsrik, og utrolig flink til å forklare det vi andre ikke forstår: Enten det er steggen en grytidlig morgen, artsbestemmelse, ukjente vekster i skogbunnen eller subtile spor i fremmed terreng. Eller kunsten å tenne bål, bevege seg lydløst gjennom terrenget – eller gjenkjenne artenes biotoper. Dette alene er verdt turen. Nå går han med våpen, jeg med kamera. Begge skuddklare. Vi har ingen firbeint venn, ingen hund som peker retning og skremmer opp fuglen på kommando. Metoden er støkkjakt. Og ansvaret er vårt: To i bredden, med litt avstand i et forsøk å dekke mer terreng. Han litt foran meg. Med våpenet klart – og mest mulig skuddbane. Jeg med kamerat klart, på auto og høy skuddtakt.

Aldri har jeg brukt så mye krefter på så lite

Vi tar oss gjennom terrenget, rolig, søkende og vaktsomme. Tempoet er lavt, framdriften flytende. I håp om å komme nær nok smyger vi oss stille fram. Aldri har jeg brukt så mye krefter på så lite framdrift. Sansene er i høyspenn, og inntrykkene er mange. Vi går, stopper og lytter. Avtaler retningen med tegn, og fortsetter. Går, stopper og lytter. Noen ganger får jeg rollen som bikkje, og tar en runde for å drive eventuelle fugler i skytterens retning. Uten hell. Alt tyder på at dagens bikkje har diskutable nedarvede egenskaper og fravær av grunnleggende ferdigheter – og disse er på ingen måte er utviklet. På motivasjon og lyst scores det imidlertid høyt.

Vi pauser. Det er hyggelig. Kaffe og sjokolade i urørt terreng. Jeg er vant til å gå på sti (det er jo det man gjør), men nå er vi alle andre steder enn på stien – og her er naturen levende, skogen urørt og dyrelivet tilstede. Fascinerende for en som har brukt timer, dager og måneder i naturen uten å forstå dette: Den ville naturen er ikke på stien – men du kan finne den noen meter utenfor.

 

 

Sålen har fått nok, den gir opp. Uten forvarsel

Problemet oppstår plutselig og avslutter naturopplevelsen like snart som den dukker opp: Forsvarets M77 selvdestruerer der ute i naturen, sålen har fått nok,den gir opp og utsletter seg selv uten noen form for forvarsel, og det er ikke bare en liten rift eller skade, en stor del av sålen forsvinner og fortæres av naturen (den dag i dag aner jeg ikke hvor den ble av), og vannet siger inn i mengder. Med snø, is og vann som trenger inn som selve syndefloden blir dagens tur avkortet. Bikkja er ferdig, det lille som fantes av motivasjon og lyst skylles ut med isvannet og leder oss raskt tilbake til varmen i hytta.  Av alle merkelige ting som har forstyrret friluftslivet så tar denne utstyrsfeilen seg raskt opp på topplista, sammen med plutselig defekt primus (ny). Dag to ble det joggesko med plastposer som membran. Det fungerte. Fugl fikk vi også – etter at skytteren viste solide reflekser, overlegne fotografens.

M77: Beryktet «smuldresåle»

Etter avsluttet tur logget vi på verdensveven hjemme. Forsvarets M77 er beryktet. Synd, for det er fantastiske sko. Jeg fikk mitt par da jeg dimmiterte etter førstegangstjeneste, og de er verdsatt og brukt også sivilt. Men selvdestruering uten forvarsel er en egenskap jeg ikke ser etter i sko, så de neste er muligens av annet merke.

Verdensvevens soldater forteller :

– M77 Marsjstøvler går fullstendig opp i liminga.

– Endel av de eldre M77 gjør dette etterhvert. Er vel noe i gummiblandingen som ikke er helt som det skal være.

– M77: Jeg måtte bytte støvler tre ganger på rekrutten fordi mine smuldret opp under meg…

– Som bilgummi, er ferskvare.

– Har opplevd det samme, med 2 par. Ene gangen var jeg på jakt, heldigvis bare en kort tur hjemmefra, da jeg kjente jeg ble søkkvåt på beina. Kunne ikke forstå hvorfor, inntil jeg fant ut at halve sålen var borte på den ene støvelen.

– Det har i hvert fall ikke med alder å gjøre. Jeg har et par som er 20 år gamle, de er nesten like gode enda.

– Det skal etter sigende være en batch fra rundt årtusenskiftet som ikke var helt opp til standard. Har heldigvis aldri vært borti M-77 fra den perioden.

 

Publisert

Utstyrssvikt og plutselig stopp på Folarskardnuten

Med sekken full av tørrmat og en defekt primus er det slutt på turen.

Planen: Et par-tre dager i fjellet med telt og enkel mat. Med Folarskardnuten på Hallingskarvet som eneste mål. Resten på innskytelse underveis. Første etappe: Bil til Raggsteindalen. Herfra på T-merket sti mot Haugastøl til Folarskardet. Utgangspunktet ligger på cirka 1000 meter over havet. Turen starter på ettermiddagen, med telt og mat i sekken kan første etappe bli så lang eller kort den vil.

Inne er det mørkt, enkelt, kaldt og rått. Nesten uhyggelig nå i skumringen

Stien innover er forholdsvis grei, noe stigning hele veien, litt steinete og vått, men stort sett lettgått. Etter å ha passert Folarskardtjørnan starter oppstigningen til Lordehytta. Den er bratt og krevende, og virker tyngre enn vanlig med stor sekk, men absolutt overkommelig.

Lordehytta klamrer seg fast på kanten, den er satt opp i 1880, og bærer preg av det: Inne er det mørkt, enkelt – og kaldt, nesten litt rått. At bygget er satt opp for mer enn 130 år siden er mer enn imponerende, beliggenheten er intet mindre enn spektakulær. Men akkurat nå virker teltet som et bedre valg.

Etter hytta stiger det noen meter videre, til navnløst vann (?) i Folarskardet. Her består terrenget av store og små steinblokker, og det ser ikke ut som det er noen mulighet for å sette opp teltet. Til slutt finner jeg et sted, kanskje det eneste stedet her på 1600 meter over havet. Det fungerer. Primusen koker vannet, og tørr posemat blir snart fyldig gryte. Kanskje ikke verdens beste mat, men det er lite å bære – og gir bra med kalorier.

Vinden herjer teltet og frarøver meg nattesøvnen

Natta her oppe er grei, ikke noe mer. Det slår meg at teltplass nede i dalen ville vært bedre – altså ved foten av oppstigningen til Lordehytta. Valget var basert på ideen om å ta noen høydemeter på Folarskardnuten den ene dagen, og resten den andre. Jeg er usikker på valget når vinden herjer teltet og frarøver meg nattesøvnen. Om det er noe positivt med dette, må det være at dagen starter tidlig når søvnen er dårlig.

Dag to er teltet derfor tidlig nede, og pose-frokosten tidlig fortært (også denne laget på kokt vann fra primusen). Jeg tar meg rundt navnløst vann i Folarskardet – og søker startet på ruta opp til Folarskardnuten. Her merket DNT tidligere med de velkjente røde T-ene. Det sluttet de etterhvert med, men T-ene er likevel synlige, om enn forholdsvis slitt. Det kan derfor være krevende å finne riktig rute opp. Enkelte steder er det noe utsatt, både over sva og rundt større blokker. Noen steder snø og is og litt løst, men i hovedsak er dette en helt grei tur om man tar det med ro, leser terrenget – og følger fornuften oppover. Det anbefales ikke å gå denne i dårlig vær.

Det skal være mulig å ta seg ned til Veslebotn – men det er ingen sti

På toppen markerer en solid varde det høyeste punktet, 1933 moh. For syns skyld går jeg også nordover og bortom 1930 moh. Det kunne være fristende å fortsette videre nord og ta med punktene 1882, 1833 og 1774 (trolig med utsikt tilbake til utgangspunktet) når jeg først er her oppe. Det er usikkert når muligheten er her igjen. Været er imidlertid i ferd med å endre seg, og det frister ikke å bli fanget her oppe alene. Sikt er nøkkelen her oppe – og jeg har lyst til å finne vegen ned mot Veslebotn – det betyr å fortsette nordvestover, så nordover og ned i Raggsteindalen øst for Raggsteinnuten. Det skal være mulig å ta seg ned her, men heller ikke her er det sti eller tråkk.

Det er en herlig usikker følelse å ta sikte på et tenkt punkt et sted utenfor «kanten» av Hallingskarvet – i håp om å finne en mulig vei ned. Finner jeg ingen rute ned må jeg tilbake til Folarskardet og Lordehytta – og om det dårlige været ruller inn begynner jeg å få dårlig tid.

Det er et interessant landskap her oppe på Hallingskarvet, steinblokkene regjerer – og hvert steg må tas med forsiktighet. Kompasset, kartet og terrenget stemmer. Etter hvert heller terrenget tydeligere nedover, og jeg er forholdsvis trygg på at dette er riktig sted, men jeg må stadig justere kursen: Gå litt tilbake – eller opp igjen for å finne beste rute nedover. Jeg vet ikke hva jeg ventet, men jeg hadde etter hvert håpet på en bekreftelse på at dette var riktig vei. Den kommer ikke, istedenfor går jeg med en konstant usikkerhet om rutevalget (den forsterkes nok av at jeg går alene). Jeg klyver ned i noe som virker som en bekk- eller elveleie, men nå er det tørt her. Raggsteindøla henter vann fra Hallingskarvet – også der jeg skal ned, slik sett er dette riktig. Men det er fortsatt vanskelig å finne en fornuftig rute. Det blir fra stein til stein, noe klyving – og stadige endringer i rutevalget. Og litt for ofte møter jeg hindringer jeg ikke tar sjansen på å forsere. Jeg er trygg på at de som er kjent i dette terrenget kunne bekreftet at det er slik det skal være – eller fortalt meg at jeg er på villspor.

Avgjørende del

Etter hvert blir terrenget noe snillere, og grønnere. Det er i første omgang snakk om et tynt grønnfarget teppe på hard grunn, og jeg krysser etter hvert en liten bekk, og begynner tro at dette er riktig vei. Her kan jeg også sette opp teltet om jeg må – og roen senker seg, selv om jeg ikke er nede. Jeg finner ly bak en stein, henter vann i bekken, og gjør klar multifuelen. Den tenner ikke, trykket blåser ut fyrstikken. Gjentatte ganger. Det tar litt tid før jeg forstår at det mangler en viktig del: Metall-krysset som sprer gassen (Googlet etter hjemkomst: Primus Flame Spreader). Denne er tydeligvis avgjørende for at systemet skal fungere. Med sekken full av tørrmat som trenger kokt vann og et terreng uten brennbart materiale er kreativiteten stor, men hverken teltplugg, metallspenne eller multiverktøy kan overta jobben til det manglende metall-krysset. Dermed er det begrenset med muligheter videre, da et par kjeks og sjokoladebiter er eneste tilleggsproviant.

Der og da var det klart at turen var over for denne gang. En slik spesialdel finner du ikke på den lokale bensinstasjonen.. Det skal være hyggelig på tur (i hvert fall denne), så det var ikke noe alternativ å fortsette uten mat. Det fristet heller ikke å dra ned i bygda og proviantere på nytt, for så å ta seg ut igjen. Turen var heller ikke viktigere enn at målet var nådd, og jeg bestemte meg for å følge dalen ned og ut – om jeg kunne finne veien videre.

Til slutt ble jeg avslørt, og reinsdyrene trakk videre

Det mest logiske var å følge en hylle mot nordvest, så jeg gjorde det, til jeg så bevegelse under meg: Reinsdyr, fem av dem. Dermed måtte jeg ut på kanten for å kikke ned. De merket meg ikke, så jeg observerte dem en lang stund før jeg tok meg nærmere. Til slutt ble jeg avslørt, og dyrene trakk over nærmeste åsrygg – og i sikkerhet fra meg.

Litt lenger ned møtte jeg flere voksne karer med tung bør og våpen på skuldra. De bar inn utstyr til en fast leir litt innpå fjellet i forbindelse med reinsjakta, og var svært interessert i mine observasjoner. Etter å ha pekt omtrentlig retning, sagt noe om størrelse og antall fikk de se bildene, og virket fornøyde med det de så. De skulle gå flere turer med tungt utstyr, og flere virket å kunne knekke sammen under vekta når som helst. Men de kjempet seg fram, og gledet seg til tiden i fjellet: Fangsten var nå en ting, men livet i naturen med gode kamerater virket å være det viktigste.

Nå var jeg nede i «sivilisert» terreng, og etter hvert tok jeg inn på sti videre ned i dalen, og tilbake utgangspunktet, etter en tredagers tur som uventet ble kortere.

Lærdom: Gjør deg kjent med utstyret, ha alltid med et rep-sett

En slik tur gir viktig lærdom. Primusen var forholdsvis ny, og jeg lærte meg den ikke skikkelig før turen. Hadde jeg testet ordentlig, ville jeg vært kjent de få delene den består av. Da ville oppmerksomheten vært større i forhold til metallkrysset, blant annet. Eller jeg hadde strammet kryssets feste-punkter før avreise (de kan bøyes på plass, slik at de sitter bedre). De gir også nyttig innsikt i proviantering: Å basere alt på at man skal koke vann er kanskje uansett et sjansespill. På slike rekreasjonsturer kan man fint variere mer. Det er også en påminnelse om å ha med viktige reservedeler, slike som er viktige for å kunne gjennomføre en tur. Det er mye man kan klare seg uten, stort sett det meste. Men dette metallkrysset har jeg nå et par ekstra av. Men nå er jeg også oppmerksom på at det kan løsne, så etter denne turen har det aldri blitt borte for meg. Jeg har uansett alltid med meg et lite rep-sett, bestående av litt sølvtape, lappesaker (teltduk/underlag), superlim, nål og tråd. Blant annet. Det kan hjelpe deg ut av mange små problemer.

Jeg er overbevist om at metallkrysset ligger igjen på teltplassen i Folarskardet, så om du befinner deg der og mangler denne delen. Let og du vil finne 🙂

DSCF3624
Bilde 8: T-merkingen viser veg i krevende terreng, selv om merkingen er gammel.

 

Folarskardnuten 1933 moh.

Det høyeste fjellet i Buskerud, og det høyeste sør for Jotunheimen. Er en del av Hallingskarvet i Hol kommune.

Adkomst: Start nord: Raggsteindalen 1000 moh., hit kommer du enklest med bil – eller sør: Haugastøl 1000 moh., stoppested langs Bergensbanen. T-merket sti opp til Lordehytta og Folarskardet. Herfra umerket sti opp på Folarskardnuten, som kan være vanskelig å finne. Et par utsatte punkter, vær forsiktig.

Alternativ adkomst: Hallingskarvet på langs fra Kyrkjedøri (vest) eller Prestholt (øst).

Været i området er (nesten alltid) ustabilt. Turen anbefales ikke i dårlig vær. Følg med på været underveis.