I enkelte områder er det nødvendig med gode orienteringskunnskaper, det betyr som regel at man må kunne lese kart, og håndtere dette sammen med et kompass – og forstå små variasjoner og detaljer i terrenget.
Andre områder er enkle, og forstår man enkelte karttegn vil man kunne klippe poster fortløpende i lettlest terreng – og da blir dette en ypperlig familieaktivitet: Fyll sekken med drikke, litt mat eller tursjokolade (og gjerne et plaster eller to for sikkerhets skyld), og sørg for at alle har hvert sitt klippekort, gjerne kart også.
Turorientering graderer postene etter grønn for nybegynner, blå for nybegynner pluss, rød for erfarne og svart for meget erfarne løpere.
Senk ambisjonene
De største barna tar gjerne kartlesingen greit – og synes det er morsomt å overføre dette til terrenget, mens de mindre synes det er stas å lete etter de røde og hvite postmarkørene når man nærmer seg. Ikke ha ambisjoner om for mange poster de første turene, det er bedre å få en fin tur på to poster enn å ødelegge turgleden i jakten på ti.
Bruk også tiden til å oppleve naturen – vannene, vegetasjonen, plantene – og dyrelivet, det er spor overalt. Eller bli kjent i nærområdet om postene ligger gjemt i boligfeltet eller bak det lokale kjøpesenteret.
Og spis kjeks, drikk saft, plukk blomster – og kast stein i vannene. Små opplevelser blir fort store minner.
Nye områder, nye terreng
Turorientering har tatt oss ut i terreng vi normalt ikke ville oppsøkt, det har fått oss ut av de vanlige rutene og inn på ukjente stier og inn i nye terreng. Det har gitt oss nye utfartssteder, og bedre treningsmuligheter. For dette er også en flott treningsform – alene eller sammen med treningsgruppa: Planlegg en rute, bytt på å lese kartet mellom postene.
Dette er god trening når terrenget blir tøft, og det er mentalt utfordrende når kartet skal stemme med terrenget og farten blir stor. Da er det lett å komme på villspor – på den gode måten. Går man på de krevende rutene vil man raskt oppdage at fem poster eller noen få kilometer er mer enn nok (eller alt for mye). For det blir bom – og da går tiden, og det legges til (unødvendige) meter – og frustrasjon. Er du usikker: Gå tilbake til siste kjente punkt – og start derfra igjen.
Drikke og plaster
Husk drikke på slike turer (hvis du planlegger å være ute noe tid), enten du er alene eller sammen med flere. Ta også med en lett førstehjelpspakke, det er fort gjort å løpe inn i små skader. Og som vanlig: Si fra hvor du planlegger å dra, det er alltid greit at noen vet hvor du er og hvor lenge du planlegger å være ute, spesielt om du er på tur alene.
Og: Gi en takk til ditt lokale lag, som legger opp dette til beste for alle. Hvert år. Over hele landet. Kanskje så mye som 10.000 poster.
Turorienteringen tar deg ut i variert terreng (1)
Turorientering i tall
Lista over poster er lang, enten du holder til i Rogaland, Akershus eller Nordland – eller et helt annet sted. Rundt 140 klubber over hele landet har lagt ut et sted mellom 50 og 100 poster hver, enkelte klubber helt oppe i 180 poster. Et forsiktig estimat på 65 poster i snitt per klubb (vi har ikke finlest alle tallene), gir over 9.000 poster, er snittet 75, er det over 10.000 poster i terrenget.
Postene legges ut av lokale ildsjeler, og klubbene tar noen kroner for kartpakke og klippekort.
Digital registrering
Postene kan klippes manuelt – og registreres digitalt på portalen turorientering.no, eller i app for iphone eller android. I portalen finnes det også tilleggsinformasjon om turområdene, kartene og klippene. I portalen kan man legge inn egne klipp – og se hvordan andre gjør det i de samme områdene. Her er det også mulig å opprette grupper, for lag eler skoler for eksempel.
De fleste steder er postene allerede lagt ut, og de vil ligge ute helt til oktober (de fleste stedene).
Poeng og merker
Hver post gir poeng, og etter et gitt antall poeng blir man belønnet med bronse, sølv eller gullmerke. I «vårt område» er det lagt ut 100 poster, voksne må ta 50 poster for gullmerke, 40 for sølv og 30 for bronse. For barn og ungdom under 17 år er tallene 30-20-10 og for seniorer over 65 år 40-30-20.
Områder og lag med turorientering registrert (per 12.05.2018)
Det finnes rundt 140 arrangører av turorientering fordelt over hele landet.
Akershus
Asker SK, Bærums Skiklubb, Driv IL (Enebakk), Drøbak/Frogn IL, Eidsvoll OL, Fet OL, Flaggspretten (Bærum), Fossum IF (Bærum), Fossum IF helårs tur-o, Frogner IL (Sørum), Gjerdrum OL, Haslum IL (Bærum), IL Tyrving (Bærum), Kolbotn & Skimt O-lag (Oppegård), Nes OL, OK Øst (Aurskog-Høland), Stabæk IF (Bærum), Ullensaker OL, Østmarka OK (Lørenskog), Ås IL.
Aust-Agder
Flosta IL (Arendal), Grimstad Turorientering – Skaulofferen, Stifinner´n Arendal.
Buskerud
Eggedal IL, Eiker OL (Øvre- og Nedre Eiker), Fossekallen IL (Ringerike), Hurum O-lag, IF Hellas (Drammen), Kongsberg OL, Konnerud IL (Drammen), Liers Stolpejakt, Lier-Trimmen (Lier), Modum OL, Nedre Sigdal IF, Ringerike Orienteringslag, Røyken OL.
Finnmark
Kirkenes Idrettsforening, O- gruppa.
Hedmark
Brandval/Kongsvinger OK, Elverum OK, Grue IL, Hamar OK og Vang OL – turtraver’n, Lunderseter IL – O-gruppa (Kongsvinger), Løten OL, Odal OL (Sør-Odal), Ringsaker OK, Tynset IF, Vang Orienteringslag (Hamar), Vingelen IL.
Hordaland
Askøy Orienteringslag (Askøy O-lag), Austevoll idrettslag, Bergens TF, Fana IL (Bergen), Fitjar IL, IL Gneist (Bergen), Kvernbit IL (Meland), Os OK, Osterøy IL, Stord Orientering, Sveio OL, TIF Viking (Bergen), Voss IL, Årstad IL (Bergen).
Møre og Romsdal
Emblem IL (Ålesund), Kårvåg IL (Averøy), Molde og omegn IF.
Nordland
Bodø & Omegn IF Orientering, Fauske IL Orientering, Mo Orienteringsklubb (Rana), Sortland OL, Tverlandet IL (Bodø), Valnesfjord IL (Fauske).
Nord-Trøndelag
Frol IL (Levanger), Grong IL, orientering, Namsos OK, OK Skøynar (Levanger), Snåsa IL, Spillum IL (Namsos), Verdal Orienteringsklubb.
Oppland
Gjø-Vard OL, Hadeland OL, OL Toten-Troll (Østre Toten), Rond OL (Søndre Land), Tormod Skilag (Nord-Fron), Tyin-Filefjell OK (Vang).
Ganddal IL – Postjaktå (Sandnes), Haugesund IL Orientering, Kopervik IL (Karmøy), Sandnes IL – SkogsGauken, Stavanger – JuleJakten 2016, Stavanger Orienteringsklubb, Torvastad IL (Karmøy), Ålgård Orientering (Gjesdal).
Sogn og Fjordane
Askvoll og Holmedal IL, Sogndal IL, Tambarskjelvar IL (Naustdal).
Sør-Trøndelag
Bjugn IL, Byåsen IL (Trondheim), Freidig (Oppdal), IL Leik (Melhus), Malvik IL, OL Trollelg (Trondheim), SPK Freidig (Trondheim), Wing OK (Trondheim).
Telemark
Notodden o-lag, OK Skeidi (Bamble), Porsgrunn OL, Skien OK.
Troms
Harstad O-lag, Sørreisa OL.
Vest-Agder
Kristiansand OK, OK Sør (Kristiansand), Søgne og Songdalen OK, Torridal IL (Kristiansand).
Vestfold
Botne Skiklubb (Holmestrand), Hedrum OL (Larvik), Larvik OK, OK Horten, OL Trollo (Re), OL Tønsberg og omegn, Sandefjord OK, Sande Sportsklubb, Stokke IL, Turorientering i Svelvikmarka.
Østfold
Båstad IL Orientering (Trøgstad), Fredrikstad Skiklubb, Hobøl IL, Marker OL (Ørje), OK Moss, OL Flaggtreff (Eidsberg), Pan OL (Trøgstad), Rømskog IL, Sarpsborg O-LAG, Skaukameratene OL (Rakkestad), Tur-Orientering i Halden.
De var der lenge før hovedflyplassen inntok området: De frodige ravinene på Gardermoen skjuler åstedet for en voldsom flystyrt 10. mai 1945. 20 døde.
Er du på, ved eller innom hovedflyplassen og er ute etter noe mer enn taxfree-shopping skal du sette kursen mot enden av rullebanen og begi deg ned i ravinene. Du trenger greie sko, en flaske vann – og litt tid for å nå krasjstedet og minnelunden der. Underveis møter du elva Sogna – og et fuktig eventyrterreng.
Vi møttes ved den tilrettelagte parkeringsplassen ved Scandic Oslo Airport i Ravinevegen (se fakta, lenger ned): Tre voksne og fem barn i alderen fire til 11 år. En fin gruppe for en lokal ekspedisjon.
Bilde 5: Vekk fra sivilisasjonen og ned i de frodige ravinene.
Første etappe går på asfalten langs Ravinevegen parallelt med E16 i retning sørlige ende av vestre rullebane (01L). Du kan velge å starte turen ved enden av rullebanen – ved det såkalte Mastejordet (gule tårn med guidelysene til flyplassen). Det kan se stengt ut, for her møter du et høyt gjerde. Men midt i gjerdet er det en sluse. Rett innenfor/utenfor er det oppslagstavler og informasjon om turen – og det er brede fine stier innover og nedover i ravinene. Herfra er det cirka 1,4 kilometer til minneluden, litt kortere til den tilrettelagte rasteplassen ved Sogna.
Alternativt kan turen starte halvveis til Mastejordet, inn grusvegen til høyre mot adressen Ravinevegen 33. Tidligere gikk ruta rett over tunet her, nå er den lagt om og går utenom bebyggelsen. Herfra er det kanskje 1,5-2 kilometer korteste vei inn til rasteplassen (gps-en hadde problemer nede i ravinene). Vi valgte dette alternativet, og fant spor av stien litt inn grusvegen, til høyre og ut på jordet. Vi fulgte jordekanten noen meter, deretter til venstre ned i ravinene gjennom kratt og brennestle. Ikke en ideell start, men vi dyttet unna krattet og tråkket ned brennende nestler, og fant en slags rute nedover.
Det er tydelig at denne delen er anlagt nylig. Stien er lite synlig enkelte steder, noe våt og sølete og delvis gjengrodd. Enkelte større trær lå over stien. Her er det krevende å gå. Både for små og store.
Jobber med å finne gode løsninger
I 2017 ble denne delen av stien anlagt, som et alternativ til å gå over tunet på privatadressen Ravinevegen 33, opplyser Lars Jahr i en e-post. Jahr var kultursjef i Nannestad fra 1997, blant annet med ansvar for stiene i ravinene. Ansvaret og interessen har han tatt med seg etter at han gikk av med pensjon i 2012. Noe som er tydelig; e-poster i retning historielagene i Nannestad og Ullensaker, og offisielle kommunale kanaler kommer tilbake med samme svar: Kontakt Lars Jahr.
– Nannestad kommune og Fylkesmannen jobber med å finne en løsning med stien over tunet og/eller mulighet for å komme utenom. Jeg har i 2017 laget alternative løsninger, men det er Fylkesmannen som skal ordne med grunneierne, opplyser Jahr.
Bilde 1: Du skal ha godt blikk om du finner skiltingen inn til parkeringsplassen.
Bilde 2: Vi er i gang, første etappe på asfalt, passende nok Ravinevegen.
Bilde 3: Et blikk tilbake: Parkeringen i buskaset til venstre.
Bilde 4: Vanskelig innsteg: Ut på jordet, så ned i ravinene.
Bilde 5: Vekk fra sivilisasjonen og ned i de frodige ravinene.
Bilde 6: Brennestlebelte. Ungene bæres over.
Bilde 7: Kraftig opptur. Bratt og spennende. Moro når det går bra.
Bilde 8: Skummelt når det er vått i bratthenget (2017).
Bilde 9: Trefall enkelte steder. Ungene koser seg.
Bilde 10: Tydelig skilting. Omveien er eneste valg. Det skal man respektere.
Bilde 11: Tydelig skilting av privat eiendom, det er mulig å forstå.
Bilde 12: Blad av bringebærbusk. Kommer man på rett tidspunkt kan man spise mens man går (2017).
Bilde 13: Elgen trekker i ravinene. I gamle dager lå bjørnen på lur her (2017).
Bilde 15: Forseggjort. Mye arbeid er lagt ned for å holde stien farbar (2017).
Bilde 16: Rødstrupe-unge på stien, trolig (2017).
Bilde 17: Tydelig merking og forseggjorte broer (2017).
Bilde 18: Kort rute til rasteplassen er 600 meter kortere. Vi skilte lag her.
Bilde 19: Hopp og sprett på kort rute. Trestammene er begynt fjernet, godt arbeid gjøres i ravinene.
Bilde 20: Sogna, kaldt og klart vann renner i ravinene, og graver seg stadig dypere.
Bilde 22: Så var vi samlet igjen, og elva lokket varme unger.
Bilde 23: Bedre blir det ikke en varm sommerdag.
Bilde 24: Og stadig dundret det et fly over hodene våre.
Bilde 25: Gjørmeplante. Servert.
Bilde 26: 300 meter til minnelunden fra rasteplassen.
Bilde 27: På veg til minnelunden passeres kommunegrensa Nannestad/Ullensaker (2017).
Bilde 28: Tett og frodig terreng.
Bilde 29: Vakker plante i full blomst (2017).
Bilde 30: Sopp i vekst (2017).
Bilde 31: Første spor av flystyrten (2017).
Bilde 32: Minnelunden. Tid for ettertanke, også for de små.
Bilde 33: Britisk og norsk flagg (2017).
Bilde 34: Minnesteinen med minnetekst.
Bilde 35: Flydel (2017).
Bilde 36: Flydel (2017)
Bilde 37: Minnelunden med hvitt stakittgjerde, og spor av 20 graver.
Bilde 38: Mange spørsmål. Noen svar.
Bilde 39: Flydel (2017).
Bilde 40: Flydel (2017).
Bilde 41: Flydel (2017).
Bilde 42: Målestasjon 100 m. syd for minnelunden registrerer ev. forurensning fra flyplassen (2017).
Bilde 43: På vei tilbake fra minnelunden.
Bilde 44: Spennende og frodig «urskog».
Bilde 45: På veg opp og ut av ravinene.
Bilde 46: Oppslag om elvene, en av mange informative plakater (2017).
Bilde 49: Informativt oppslag, ett av mange (2017).
Bilde 50: Mystisk og fargerikt, fuktig og rufsete i ravinene.
Bilde 51: Informativt oppslag, ett av mange (2017).
Bilde 52: På ekspedisjon, fem barn og tre voksne. Ravinene, Gardermoen.
Bilde 53: Trolig grensestein. Ikke bekreftet.
Bilde 54: Detalj ravinene (2017).
Bilde 55: Mastejordet (gjett hvorfor).
Bilde 56: 1,4 kilometer inn til minnelunden, 300 meter kortere til rasteplassen (2017).
Bilde 57: Sluse ut i enden av rullebanen, på Ravinevegen parallelt med E16.
Bilde 58: Informativt oppslag.
Bilde 59: Trafikk på E16 – med Oslo lufthavn i bakgrunnen.
Bilde 60: Tilbake til parkeringen ved Scandig Oslo Airport.
Bilde 61: Oppslag ved nettinggjerdet i enden av rullebanen.
Bilde 62: Vis aktsomhet, her er det totalforbud mot droner. De er en fare for luftfarten (2017).
Bilde 63: Fly på pinne, ved Forsvarets flysamling (2017).
Bilde 64: Minnetavle ved Forsvarets Flysamling, med navnene på de døde, grad og alder (2017).
Bilde 65: Short Sterling. Oppslag ved flysamlingen (2017).
Bilde 66: Short Sterling. Oppslag ved flysamlingen (2017).
Bilde 67: Minnestein ved Forsvarets Flysamling (2017).
Lang og vanskelig omvei
Tilbake i terrenget: Vi forsøker å trøste oss med at det er bedre med en dårlig start enn en dårlig avslutning, der vi befinner oss i et nytt belte av brennestle. Denne gangen med gjørme, stein og døde kvister som underlag. Ungene bæres over. En etter en.
Humøret er med oss fortsatt, også etter at noen fikk nærkontakt med nestlene.
Vi sklir nedover, hjelper hverandre over glatte trestammer og våte partier av gjørme. Så lenge ingen skader seg er det moro. Snart er vi nede, og møter en bratt sti opp igjen: Med tau fra bunn til topp som hjelp – trygt forankret i trærne.
Stien opp er tørr, heldigvis. Normalt er det vått her nede, men sommeren har tørket opp denne skråningen, og gjør turen enklere. Barna koser seg med utfordringen, foreldrene skjuler en mulig bekymring godt. Noen trenger litt hjelp, andre tar seg greit opp på egenhånd. For oss gikk det fint, men dette er ingen sti om du plages av dårlige bein, eller mistrives i røft terreng.
Så er vi oppe – vi har tatt den vanskelige omveien rundt og er nå på andre siden av tunet. Også her med skilt som advarer om å tråkke over tunet. Vi respekter det og forstår det.
Det er fullt forståelig at beboerne på adressen ikke ønsker denne persontrafikken, men omveien er foreløpig en svak forlengelse av en ellers fantastisk rundtur.
For nå er vi inne på stien som «alltid» har vært der: En fantastisk «motorvei» som slynger seg fram i terrenget og etterhvert ned i ravinene, og langs elva Sogna. Det frodige terrenget sjarmerer og imponerer. Både små og store trives nå på tur, vi tar raske stopp med drikke, forserer små bruer og morsomme stipartier. Etterhvert deler stien seg. Vi også: En voksen med de tre største barna på lang runde, og to voksne med de to minste på kort rute.
Løypene kommer sammen igjen ved den tilrettelagte rasteplassen ved Sogna, og etter kort tid møtes vi her.
Langs elva i rufsete ravineterreng
– Dere tok nok den fineste ruta, den lange gikk opp og delvis ut av ravinene, er dommen da distanseturistene kommer til møtepunktet.
Kort rute falt i smak for oss som gikk den, langs elva hele veien i rufsete ravineterreng. Med en 4-åring og en 5-åring som byttet på å lede, oppdage og leke underveis.
Vi tar fram saftflasker, det blir åpnet diverse kjekspakker og servert ferskt bakverk (handlet i hast på lokal bensinstasjon, ikke alle ekspedisjoner er planlagt år i forveien). Vi setter av tid til en god stopp. Etterhvert er barna i elva. Barbeinte i iskaldt grunnvann: Ivrige føtter på sleipe elvekanter.
Det går som det skal på en fin ekspedisjonsdag: Møkkete hender, litt våte sko og fuktige trøyer – og én kortbukse kledd i gjørme. Shortsen havner i sekken. 4-åringen tar resten av turen i truse og trøye.
Flystyrt i 1945: Fortsatt ligger det rester fra vraket her
Videre på sti i retning minnelunden, det er ikke langt inn, og en tur man bør ta. Her omkom 20 soldater i en flystyrt 10. mai 1945. Fortsatt ligger det rester fra flyet her. De skal få ligge i fred. Ikke rør dem, eller flytt på dem, de er deler av en viktig historie.
Flydelene forsterker opplevelsen når du kommer inn til det hvitmalte gjerdet i minnelunden. Her døde 20 unge menn. De skulle til Norge som en del av Operasjon Dommedag (Operation Doomsday) for å sikre freden.
Ble sendt signal om å avbryte
Flyet, Short Stirling LK147, tok av fra Sheperds Grove i Suffolk, Storbritannia, sammen med en rekke andre fly. Det fire motors bombeflyet med en besetning på seks var omgjort til transportfly og fraktet utstyr og 14 mann tilknyttet The Border Regiment 1st Airborne Battalion.
Da de nærmet seg Oslo ble været stadig verre og det ble sendt et signal til flyene om å avbryte.
Beskjeden nådde av ukjente årsaker ikke alle flyene.
Bilde 34: Minnesteinen med minnetekst.
25-åring så flyet forsvinne i ravinene
På informasjonen i minnelunden står det følgende:
«Cirka klokka 12.00, på gården Lyshaug i Nannestad, noen hundre meter fra styrtstedet, var 25 år gamle Sigmund Vøien og hans far i gang med gårdsarbeid, da det store bombeflyet plutselig strøk 10 meter over hustakene på gården. Sigmund så verken røyk eller flammer fra der han stod. Plutselig forsvant flyet bak tretoppene og styrtet ned i ravinen.
Sigmund og hans far løp over jordet og bort til kanten av ravinen, men konstaterte at det ikke var noe de kunne gjøre.
Det brant kraftig fra vrakrestene og det kom stadige eksplosjoner, trolig på grunn av ammunisjon og drivstoff om bord.»
Videre heter det:
«Noen av de første som kom til åstedet like etter styrten var tyske soldater, inkludert en sanitetsoffiser. De konstaterte raskt at det ikke var noen overlevende. En tysk soldat rapporterte at han hadde sett flyet komme ut av skydekket. Flyet steg deretter raskt før det stallet og styrtet i bakken.»
De 20 omkomne ble gravlagt på en liten kirkegård ved styrstedet.
Det ble satt opp et enkelt hvitmalt stakittgjerde, hvite trekors med navn og gravene ble skilt med stiganger.
«De var våre falne»
Milorgs leder og senere forsvarsminister Jens Christian Hauge skrev i sitt forord til boken «Flyalarm»:
«Hvem visste at det den 9. mai og mens vi sang Seier’n er vår, gikk over hundre britiske fly med soldater fra de berømte Red Devils om bord, med kurs for Gardermoen? De møtte tykk tåke i Norge og måtte gjøre vendereis. Tre fly styrtet i Østlandsområdet. Det var 50 falne, blant dem den britiske sjefen for hele flyavdelingen. De var våre falne».
6 måneder etter styrten ble de 20 mennene flyttet til Vestre gravlund i Oslo, hvor de hviler i dag.
Midt i det frodige ravinelandskapet ligger minnelunden, med sitt hvite stakittgjerde og rester av et styrtet fly.
Vanskelig å forstå for en 4-åring
Barna undres. De spør, og vi svarer så godt det lar seg gjøre. Informasjonplakaten hjelper oss. Vi leser høyt, ser på flydeler, stakittgjerdet – og 20 synlige nedsunkne groper.
Det var krig. De døde for vår fred. Vanskelig å forstå for en 4-åring, kanskje mulig for en 11-åring.
For oss voksne er historien nær her, dette er en viktig del av vår historie.
«De var våre falne».
Mangfold, planter og naturlige leireskred
Lette barneben finner raskt veien tilbake, via den tilrettelagte rasteplassen, og ut igjen i retning «Mastejordet». Underveis leser vi informasjonsplakater om ravinenes mangfold av planter og dyr og nødvendigheten av ravinenes naturlige leirskred. Blant annet.
Her er god informasjon, og med litt færre utålmodige barn, og litt bedre tid ville vi lest dem alle.
Opp og ut av ravinene, i hovedflyplassens nabolag
Vi tråkker i motbakke, og merker vi er på vei opp og ut av ravinene. Terrenget flater ut og vi passerer noe som ser ut som en liten grensestein nede i lyngen.
– Antakelig en grensemerke, skriver Lars Jahr, som har lagt spørsmålet på bordet hos Fylkesmannens miljøvernavdeling.
Terrenget åpner seg, lyset slipper inn igjen – og vi ser oppslagstavler, master og gjerder. Vi er i enden av rullebanen, med Mastejordet på venstre side. Vi finner åpningen i gjerdet – og avslutter på asfalt tilbake til utgangspunktet, mens flyene dundrer over hodene våre. Vi hørte dem godt nede i ravinene, men her oppe er de virkelig tilstede – i rød støysone, aller nærmest Norges hovedflyplass.
Bilde 64: Minnetavle ved Forsvarets Flysamling, med navnene på de døde, grad og alder (2017).
Slik finner du fram
Reiser du kollektivt, tar shuttlebuss eller rutebuss deg fra terminalen til utgangspunktet. Det er en kort tur, og du trenger ikke mange timene til rådighet for å velge dette framfor taxfree-shopping på Norges hovedflyplass.
Kommer du med bil parkerer du ved tilrettelagt plass ved Scandic Olo Airport i Ravinevegen. Denne parkeringen har adressen Ravinevegen 29, 2060 Gardermoen. Her finner du en grusplass med informasjonstavle, som tilbyr gratis (!) parkering for fotturister til ravinene.
Dette kan du oppleve
Ravinene – en opplevelse i et herlig kulturlandskap. Ravineområdene på Gardermoen inngår i Romerike landskapsvernområde, og ravinene i området er sjeldent godt bevart. Her skaper vekslingen mellom tun, åker, beitebakker og skog et vakkert og variert landskap. Ved å følge stien fra enden av rullebanen på Gardermoen, kan du oppleve dette enestående landskapet.
Minnelund – nede i ravinene er det en minnelund etter flystyrten i forbindelse med Operasjon Dommedag (Operation Doomsday) i maidagene 1945. Flyet kom fra Storbritannia og kom ut av kontroll og styrtet i dårlig vær over Gardermoen. 20 menn døde. Den 24 år gamle piloten John Leonard Breed, en av to australiere, var blitt far én måned tidligere. Flere av mennene var gift og hadde barn som ventet på dem hjemme, nå som krigen var over. I ravinene er det en minnelund med et hvitt stakittgjerde, en informasjonstavle og en minnestein. Rester av flyet ligger fortsatt her.
Gamle antiluftstillinger – på Gardermoplatået etablerte tyskerne flere FLAK-stillinger (Flieger Abwehr Kanonen = stillinger med antilufskyts), blant annet på Røgler og på Kjos i Ullensaker og Låke og Bidsler, samt på Gardermoen vest for «Mastejordet», ikke langt fra stien ned i ravinene.
Flysamlingen Forsvarets museer – her er det informasjonstavle og minnestein etter de som omkom i flystyrten i ravinene i mai 1945. Disse står utenfor Flysamlingen Forsvarets museeer, til høyre for bygningen når du står ved jagerflyet på pinne og ser mot museumsbygningen. Dette er et sted du kan stoppe før du tar turen ned i ravinene. Her er det god informasjon om hendelsen i forbindelse med operasjon Doomsday.
—
Takk til Lars Jahr, Nannestad, for utfyllende informasjon og avklaring av fakta i frobindelse med denne reportasjen.
Bilde 63: Fly på pinne, ved Forsvarets flysamling (2017).
MERK: Reportasjen er basert på turer i ravinene ved Gardermoen sommeren 2017 og sommeren 2018. Opplevelsene som er beskrevet er fra ekspedisjonen i juli 2018. Enkelte bilder er fra 2017, disse er merket (2017) i bildeteksten.
Friluftslivet er i framgang, og stadig flere blir bevisste den flotte naturen vi har fri tilgang til.
Norsk friluftsliv er en av flere organisasjoner som jobber for å fremme friluftslivet. Hvert år inviterer de til natt i naturen. I år ble vi med. Det passet egentlig ikke, men vi fikk det til likevel.
Ideen om «natt i naturen» ble lansert i forbindelse med Friluftlivets år i 2015. Tall fra organisasjonen Norsk Friluftsliv viser at 10.000 sov ute første gang #nattinaturen ble gjennomført – i vinterkulda i januar 2015. Seinere samme år sov 90.000 ute.
Det trenger ikke være dyrt utstyr, belastningsskader, gnagsår, trist tørrmat eller dårlig søvn. Det er lov å legge seg ute på verandaen.
Fokus på friluftsliv
Lørdag 2. september 2017 ble det igjen invitert til #nattinaturen, og denne gangen prioriterte vi å bli med.
Ofte finner man mange gode og mindre gode argumenter for hvorfor man ikke kommer seg ut. Eller hvorfor det ikke passer. Det passet ikke denne gangen, men vi prioriterte likevel å gjennomføre. Det betyr at vi valgte bort noe annet. Slik sett har prosjektet #nattinaturen allerede oppnådd noe – fokus på friluftsliv – og opplevelser ute. Og en dato hjelper med gjennomføringen.
1: Teltet på plass ved Mjøsa.
2: Fyr på bålet, klart for kveldsmat.
3: Lys i teltet og hodelykt på tur. Lang lukkertid.
4:Lys i teltet, og varme fra bålet.
5: Hodelykt på tur.
6: Oppdagelsesferd morgenen dag 2.
Det trenger ikke være komplisert
Husk på dette i en hektisk hverdag: Det trenger ikke være komplisert. Det trenger ikke være dyrt utstyr, belastningsskader, gnagsår, trist tørrmat eller dårlig søvn.
Det er lov å legge seg på verandaen – med dyne og madrass, eller slå opp teltet i hagen (barna digger det), eller ta med det nødvendigste i bilen og kjør til en egnet og lovlig plass. Vi valgte det siste, og etter 10 minutter i bil parkerte vi ved Mjøsa. Etter 10 minutter til sto teltet klart, med underlag og soveposer til alle.
Bål og kveldsmat
Ved parkbordet på stedet ble det bål og kveldsmat – og i lyset fra hodelyktene kveldstur og oppdagelsesferd på stranda. Og etter hvert fant vi plass i teltet – med bølgeskvulp fra Mjøsa i bakgrunnen – og et jevnt søvndyssende sus fra trafikken på E6. En etter en sovnet de tre små, og de sov godt gjennom hele natta.
På morgenen våknet de i utakt og fikk frokost etter hvert som de sto opp. En ville ned på sandstranda, en annen ut med fiskestang. Og dermed var dagen i gang – og #nattinaturen gjennomført. Kortreist og greit!
Tips til utedøgn med barn:
Gjør det enkelt de første gangene, skaff dere erfaring, så kan de større ekspedisjonene komme seinere.
La barna ta del i pakking hjemme og oppsett av leir ute, hvis de vil – det gir en god mestringsfølelse, og er en opplevelse i seg selv.
Pass på så ingen fryser. Enten det er den våkne eller den sovende delen av døgnet. Husk at de minste barna ikke alltid sier fra selv. Sjekk at de har det bra.
Kosebamser og kosekluter: Nesten like viktig som sovepose og liggeunderlag.
Antall kilometer er uviktig, det er opplevelsene og eventyrene som skaper minner for livet.
Velg et kortreist mål, gjerne med en opparbeidet bålplass eller tilsvarende. Her er det kanskje et bord, noen benker og kanskje tilgjengelige toaletter. Dette forenkler de første turene.
La barna undre seg, oppleve, prøve og feile. La dem spikke mde kniv, og la dem prøve å tenne bål. Lag leker, kast kongler, finn pinnedyr, bli med på små ekspedisjoner underveis, fortell historier, vis dem det du kan noe om (og vær ærlig på det du ikke kan noe om). Løp igjennom lyngen, spis blåbær, dypp tærne i tjernet. Lek!
Og skulle alt gå galt: Dra hjem. Naturen er klar for dere en annen gang også 🙂
Friskt og grått vær, men god stemning på morgenen.
FAKTA: NORSK FRILUFTSLIV
Norsk Friluftsliv er en fellesorganisasjon for 16 norske frivillige friluftslivsorganisasjoner, med over 940.000 medlemskap og flere enn 5000 lag og foreninger. Organisasjonene har individuelle medlemskap og er åpne for alle. De er landsomfattende eller har mer enn 10.000 medlemmer. Organisasjonene har ikke motorferdsel eller organisert konkurranseaktivitet som hovedformål.
Norsk Friluftsliv arbeider for et allsidig, enkelt og naturvennlig friluftsliv i tråd med norsk friluftslivstradisjon, som gjennom tradisjonelle og nye aktivitetsformer fremmer friluftsliv for alle. De fremmer saker av felles interesse for organisasjonene overfor myndighetene og andre aktuelle målgrupper. Har fokus på helse, trivsel og økt forståelse for naturens egenverd gjennom naturopplevelser. Fremmer allemannsretten og allmennhetens tilgang til og bruk av naturen.
Allemannsretten gir alle rett til å ferdes fritt og oppholde seg der de ønsker i naturen – uavhengig av hvem som eier grunnen. Den gir oss også rett til å høste fra naturen, for eksempel saltvannsfisk, bær, sopp og ville blomster.
Allemannsretten skiller mellom inn- og utmark. Innmark som boligeiendommer eller dyrket mark er unntatt fra retten. Dersom bakken er frossen eller dekket av snø, kan du likevel ferdes fritt på dyrket mark. Ferdsel på dyrket mark er derfor tillatt fra 15. oktober til 29. april. Allemannsretten gjelder også i plantefelt.
Overnatting eller telting må skje mer enn 150 meter unna bebodd hus eller hytte. Dersom du skal ligge mer enn to døgn på samme sted, må grunneieren gi deg tillatelse. Dersom du er langt fra bebyggelse eller på høyfjellet, er det ikke nødvendig med samtykke.
Husk å vise hensyn: Alle som bruker allemannsretten har plikt til å opptre hensynsfullt og varsomt, slik at man ikke gjør skade eller skaper ulemper for andre.
HUSK DETTE: Rydd opp etter deg. Vis hensyn. Vær varsom med bruk av ild. Høst av naturen, men husk at noen sjeldne arter av bær, sopp og blomster er fredet mot plukking.
Skal du på fjelltur med barn, må planleggingen være god og avstanden fornuftig. Det øvrige er det mulig å håndtere underveis.
Vi gikk fra Straumbu til Bjørnhollia. DNT estimerer en og en halv time. Vi brukte fire og en halv.
Planlegg skikkelig
Det er ikke mulig å planlegge for alt, men ta en skikkelig vurdering av hva dere kan klare, hva det er fornuftig å ha med og hva dere absolutt ikke trenger. Vær ryddige i forberedelsene, og velg heller en lettere enn en tyngre rute de første gangene.
Snakk med barna. Fortell dem om målet, og vær ærlige på tidsbruk, avstander og utfordringer. Ta dem med på planleggingen – og inkluder dem i prosjektet.
15: Første glimt av Bjørnhollia.
1-2 telt, fem soveposer, liggeunderlag, kjeler og mat. Telttur utgår.
Vi har lenge hatt en drøm om å få med alle på fjelltur med telt. Det har vi forstått at vi ikke får til. Med mindre telting i fjellet i nærheten av bilen teller.
Med en 3-åring (snart 4), en 7-åring og en 10-åring blir det mye utstyr om man baserer seg på å bære egen bolig (1-2 telt), soveposer og liggeunderlag (5 av hver), kjeler og kokeutstyr og egen mat til alle i tillegg til klær og diverse annet.
Skal turen bli hyggelig for alle har vi skrinlagt telt. Inntil videre.
Aktuelle områder
I år fant vi et par aktuelle områder for fottur og overnatting på en av DNTs hytter. Målet var to overnattinger.
Hyggelige Liomseter og området i Huldreheimen ble nevnt. Dette terrenget er lettgått, og vi har vært der tidligere. Alvdal Vestfjell med Store Sølnkletten er barnevennlig med flere selvbetjente hytter, og Breisjøseter, som gir rabatt til DNT-medlemmer, men avstanden inn til Breisjøseter litt lenger enn det vi ønsket.
Vi vurderte bæremeis for 3-åringen, og kunne nok hatt god nytte av det, men vi vet av erfaring at 3-åringen helst velger bæremeisen, om denne er med.
I tillegg ville alt av klær og annet utstyr da havnet i en stor sekk. Forhåndsveiingen viste cirka 13-14 kilo i en sekk og 19-20 i den andre. I tillegg er planen å ta 3-åringen (snart fire), på skuldrene ved behov, siden bæremeisen ikke er med.
1: Rasteplassen ved Straumbu, av vegvesenet navnet Strømbu.
2: Starten på turen, langs Atna.
3: HER TREFTE PEER GYNT BØYGEN.
4: Spennende start over lang hengebru.
5: Stiskille Bjørnhollia/Høgronden.
6: Tydelige tråkk.
7: En bestefarshånd opp kneikene.
8: Lettgått terreng i starten.
9: Pause på pappas skuldre, her sovnet nesten minsten.
10: Spennende fra stein til stein.
11: Full fart opp bakkene.
12:
13: Treåringen (snart fire) langer ut.
14: Oppå platået, ved Myldingsgjelet (til høyre).
15: Første glimt av Bjørnhollia.
16: Bjørnhollia.
17: Gammelsætra, ned dit deretter over elva.
18: Mange turmuligheter.
19: Fortsatt full fart .
20: Tilrettelagt teltplass ved Bjørnhollia.
21: Og etter en fire timers fottur er det fortsatt igjen krefter til lek.
22: Veiviser-treet inne på tunet.
23: Spennende. Lesing i lyset inne på rommet.
24: Dag 2 inn Skjerdalen.
25: Bratt opp etter det første flate partiet.
26: Bratt terreng, treåringen holder seg på trygg grunn.
27: Bilde tilbake mot den spennende stien vi nettopp har gått.
28: Utsikt tilbake til Bergetjønna og Bjørnhollia (i enden av vannet til venstre).
29: Greit med utstyr på kortere turer også: Behandling av lett gnagsår.
30: T-merkingen viser vei.
31: Inne ved forsøket på å etablere seter.
32: Canyonen.
33: Steinspranget, som nå ligger over elva.
34: Multer.
35: Topp på tur. Ungene uten sekk dag 2.
36: Det er servert: Leke-mat av stein og grønt.
37: Stille i peisestua før dagens vandrere dukker opp.
38: Dag 3, retur til Straumbu.
39: Over Gammelsætra.
40: Bratt opp fra Gammelsætra. Noe løst og krevende for de små.
41: Det flate partiet før det går utover igjen.
42: Treåringen hjelper til.
43: Fine vidder – og fjell i det fjerne.
44: Mer vann lavere ned.
45: Klopping over myrene.
46: Så tok regnet oss igjen helt mot slutten.
47: Grått og vått vær.
48: Krysning av elv/bekk.
49: Så tok regnet over området vi kom fra. Takk for turen!
DEL I: Fra Straumbu, flatt innover fine stier (dag 1)
Fra Straumbu går det flatt innover etter å ha krysset elva Atna. Terrenget er enkelt og lekent, og passer barna. Det er en fin start. De har hver sin sekk, med litt variert innhold: 3-åringen har kosebamse, drikkeflaske og en sjokolade, de to eldste har i tillegg noe klær. Resten er fordelt på mamma og pappa, og sekkene er greie for oss begge.
Vi får følge av bestemor og bestefar, de møtte oss på den flotte rasteplassen ved Straumbu, og tok følge et stykke innover. Det er god stemning når du er 3 (snart 4) og kan leie bestefar opp kneikene.
Etter en drøy kilometer (eller var det to?) tok vi første store stopp – til barnas store glede med bestemors kake, som plutselig dukket opp av sekken. Så vendte bestemor og bestefar hjemover igjen – og vi startet ekspedisjonen for alvor.
Rytmen som passer alle
Været var vennlig, med sol, blå himmel og lette skyer. Vinden meldte seg innimellom, men bare som en hyggelig påminnelse om at vi ruslet i tregrensa. Stiene innover er fine, noen våte partier og noe stein i stien.
Det er krokete trær, spennende småstein, røtter, mose og klopper – mer enn nok å utforske underveis. Det er trær og steiner å klatre på – og svingete småstier parallelt med hovedstien, det er varder med røde T-er – og små elvekrysninger som kiler i magen. Og de klarer alt selv.
3-åringen (snart 4) er innimellom på skuldrene og får perspektiv på turen fra høyden, da holder vi god fart: De to største bestemmer da tempoet og det flyter fint. Med den minste på bakken går det litt mindre rytmisk, men det fungerer på et vis, spesielt om mamma følger de to i forveien ved behov. Da kan også 3-åringen gå som hun vil – i baktropp med pappa. Så blir det ikke kjedelig for noen. Så samles vi innimellom, og går gjerne sammen en stund. Det gjelder å finne en rytme som passer alle.
Voldsom tidsbruk. Slik det blir med barn på tur
Kort fortalt er turen inn først forholdsvis flat, deretter er det stigning, før man går opp på «platået» et stykke. Siste del er bratt ned til Gammelsætra, før man krysser bru og går bratt opp de siste hundre meterne til Bjørnhollia.
På veg innover er man både innom et naturreservat og inne i Rondane nasjonalpark. Begge deler fordrer ekstra skånsom ferdsel i naturen.
Bakkene er snille, og høydemeterne byr forsiktig på seg selv hele veien innover. Vi delte turen opp i fornuftige etapper, og tok oss greit inn. Vi brukte cirka 4 timer og 30 minutter på litt over 6 kilometer. Vi stresset ikke. Været var på vår side, og det hastet ikke med å komme fram. Men det er greit å se at tiden går med barn på tur. DNTs estimerte tid på denne enkle turen er 1 time og 30 minutter.
Turen starter rett under 700 moh., går oppom 1000 moh. (cirka), dropper deretter ned til cirka 885 moh (Gammelsætra) og opp til Bjørnhollia 914 moh.
DEL II: Bjørnhollia, hytta og opplevelsen
Bjørnhollia har 90 sengeplasser. Vi trengte bare fem, men sikret oss dette ved forhåndsbestilling (nytt DNT-tilbud). Dermed fikk vi ett rom med to køyesenger og en madrass, hyller for oppbevaring, baderom i enden av gangen og tørkerom i kjelleren. Perfekt for oss.
I bestillingen hadde vi også middager, frokost og matpakker. Også disse tingene blir en del av opplevelsen for barn på tur: På rommet lå det middagskort ved ankomst, og vi sto i kø inn til spisesalen både morgen og kveld – og spiste sammen med andre vandrere, som var nysgjerrige på barnas prestasjoner. Og det var godt med folk på hytta disse dagene, de første tok en overnatting før de forsvant videre.
Vi spiste treretters, laget matpakker selv, og koste oss i peisestua – med spill og bøker. På tunet var det energisk lek, og på rommet rolig stemning. På kvelden leste vi høyt fra en av hyttas bøker – i lyset fra en hodelykt. Og vi tørket klær i tørkerommet, dusjet og pusset tenner på fellesbadet – og gikk sammen på utedoen. Og for nysgjerrige små er alt nytt og spennende. Det gikk til og med an å kjøpe sjokolade inne i resepsjonen!
Det morsomste og merkeligste var nok likevel å sove i lakenpose – inne i et stort putevar under dyna i køyesenga i stillheten i fjellheimen. Alle sammen på samme rom. Slitne og fornøyde etter turene i fjellet.
DEL III: Utgangspunkt Bjørnhollia. Kort tur (dag 2)
Vi hadde to overnattinger på Bjørnhollia. Det ga en hel dag til disposisjon før vi skulle ut igjen. Dag 2 ble ikke planlagt på forhånd, da vi ville ta hensyn til barnas opplevelse av turen inn på dag 1.
Området ved Bjørnhollia byr på alt fra toppturer til rusleturer, du kan leie fiskeutstyr, kano eller båt, og dette er meget gode alternativer om barna er leie av å gå. Det er viktig å huske at man skal gå ut igjen også. Hytta har også utlån av blant annet badminton og volleyball, så om man bare vil slappe av i hytteveggen er det gode muligheter for det.
Tur til Villmanndalen, nå Skjerdalen
Det er også flere spennende småturer som kan anbefales. Vi vurderte topptur til Veslsvulten (1579 moh) eller Musvolkampen (1152 moh) som spennende muligheter, men kanskje litt for tungt og monotont etter første dags «langtur». Vi vurderte også turen inn i Illmanndalen, den som strekker seg videre til Rondvassbu, men valgte til slutt Skjerdalen, etter en hyggelig prat med vertskapet (denne het tidligere Villmanndalen, men mulighet til forveksling med Illmanndalen gjorde at navnet ble endret til Skjerdalen).
Krangel om seter
Turen inn til Skjerdalen går samme sti som vi kom opp til Bjørnhollia, ned til Bergetjønna, videre langs denne på østre side i frodig terreng, opp i høyden og videre innover en canyon og inn til restene av det som en gang ble påbegynt som seter for «folk fra Atndalen».
Folk fra Gudbrandsdalen skal ha stoppet seterbyggingen, da de holdt bruksretten her. Restene av seter-prosjektet er et fint turmål. Det er omtrent to kilometer inn i følge kildene, gps-en påsto nærmere tre kilometer. Med en god stopp ved steinrestene av den påbegynte setra brukte vi 3 timer og 30 minutter tur-retur.
Vi gikk også de siste hundre meterne inn til punktet hvor stien går ned i Skjerdalen. Her har et skred en gang i tiden laget en demning tvers over dalen, og bekken går her under den naturlige demningen. Vi snudde her, men herfra kan man følge sti videre inn gjennom dalføret, visstnok vade Musvolåe, og ta inn på sti tilbake til Bjørnhollia.
Det er også mulig å gjøre en rundtur av dette ved å fortsette innover og ta retning Blåkollen for å ta inn på stien som går til Eldåbu tilbake til Bjørnhollia.
Lengre alternativ: Historiske funn i Vuludalen
I informasjon inne på Bjørnhollia er også Vuludalen foreslått som et spennende alternativ – om man ønsker en langtur. Her har arkeologene funnet en mengde dyregraver. Åtte av disse skal ligge langs stien Bjørnhollia-Gunstadseter, fra utløpet av søre Vulutjønn østover. Kartene har navnene Indre Vulutjønna og Fremre Vulutjønna, og det er å anta at det fremre og søre er samme vann (ikke bekreftet informasjon). De eldste gravene er datert til 350 e.kr.
Arkeologer har også funnet om lag 30 graver, de fleste plyndret, men i enkelte er det funnet våpen, perler og spenner. Funnene er tidfestet til 700 e.kr. For å komme hit følger man vardet rute til Eldåbu til Vulutjønn. Tilbake kan man ta fra Steindalen til Skjerdalen for å få en rundtur.
Del IV: Bjørnhollia-Straumbu. Retur i regn (dag 3)
Turen ut var like lang som turen inn. I kilometer. Men i tid var den kortere.
Været var ustabilt denne dagen, og mot slutten fikk vi tunge skyer og regn. Det preget tempoet vårt, og vi brukte 2 timer og 30 minutter ut igjen.
3-åringen satt noe mer på nakken, det er nok noe av grunnen. Men det er også slik at tempoet øker ved dårligere vær. Vi hadde også gått dette terrenget to dager tidligere – og dermed ble det litt færre stopp for å utforske omgivelsene. Vi kom nesten helt ut før regnet tok oss igjen (eller møtte oss), og avsluttet denne fantastiske turen i regnjakker. Helt greit å ta med seg det også.
Tilbake i bilen lempet vi det meste rett inn i bagasjerommet, fikk på oss tørt – og kjørte direkte til Sjokoladelåven på Nordre Nesset gård ved foten av Rondane. Gården ligger ved naturskjønne Nasjonal turistveg Rondane og Atnsjøen, og kan anbefales på det varmeste. Her er det håndlaget sjokolade og softis – og dyr på tunet.
Alternativ rute: På sykkel inn
Om det er for krevende å gå på sti hele veien inn, kan sykkel fra Gammelgarden og inn til Bjørnhollia være et alternativ. Da kan bagasjen eventuelt tas i sykkelvogn, barna kan sykle selv eller sitte på. For enkelte er dette et godt alternativ – og gjør adkomsten enklere. Husk likevel at det er snakk om sykling på grusvei, cirka åtte kilometer – med en god del høydemeter.
Fotnote fjelltur for familie på fem:
Fjelltur gjennomført på denne måten, med to overnattinger på bestilt rom, på DNT-hytte med mat og matpakker er en kostbar affære.
Vi kunne enkelt valgt hotell i Oslo (eller hvilken som helst annen by for den sakens skyld) over like lang tid og endt opp med de samme kostnadene. Det er synd. Det betyr at veldig mange trolig velger hotell i Oslo, eller tilsvarende.
Man skal være spesielt interessert for å velge fjell og friluftsliv. Vi gjør det gjerne (selv om vi også er glade i hotell og storby), men prisnivået kan virke negativt inn på rekrutteringen til fjellsporten – og gjør trolig tilbudet mindre gjengelig for enkelte – og da spesielt barnefamiliene, som så absolutt burde få oppleve den norske fjellheimen. Det man opplever som positivt i tidlige år, har en tendens til å følge med videre i voksen alder.
Ja, vi kunne valgt enklere overnatting. Sovesal er en mulighet, DNT tilbyr også dette. Telt er en annen mulighet, men som sagt egentlig ikke – da vi har få eller ingen muligheter til å få med oss alt utstyret inn i fjellet.
Ja, vi kunne droppet forhåndsbestilling, og kanskje spart noen kroner, men usikkerheten knyttet til mulig overnatting ville da vært stor om det var mange folk på hytta. Og akkurat denne hytta er godt besøkt.
Ja, vi kunne droppet å kjøpe mat. Men DNT regner hytta som serveringssted og ønsker ikke matlaging innpå hytteveggen (eller bruk av åpen flamme). Og forhåndsbestilling forutsetter mat.
Og summen? Summen for to netter med treretters, frokost, matpakke, et par glass vin, to kalde og et par stykker sjokoladekake (spontant kjøpt), endte på 5023,- kroner. Og merk, og dette er viktig: Dette er ingen klage oppstått av denne spesifikke turen. Opplevelsen var verdt hver krone, og hvert eneste minutt. Hytta er fantastisk, besetningen likeså. Terrenget er vilt og innbydende – og samtidig tilgjengelig for små barn. Men hva med en plan for barnefamilier, DNT (og evt andre med tilsvarende utfordringer)? Et par rimeligere rom, enkelte lavprisplasser (ala togenes minpris), en slags innstegsmodell for dem som ikke allerede har forelsket seg i fjellet – og velger det uansett?
Turtips med barn:
Godt med nødproviant og godsaker for fotturen.
Liten teltlykt/lommelykt som leselys/nattlys. Turisthyttene som ikke er koblet på strømnettet, stenger aggregatene på natta. Et lite lys kan være trygt for de små.
Kortstokk eller tilsvarende spill og en passende barnebok med historier for alle små, det gir koselige kvelder. De fleste hyttene har bibliotek, men det er ikke gitt at man finner noe som favner alle.
Husk kosebamser, innesko eller tøfler, i tillegg til alt annet som pakklistene foreslår.
Ta med en reim eller annen festeanordning, du kan ende opp med barnas sekker festet til egen sekk.
Ta med en fjellduk, varm, eller sovepose. Det kan være avgjørende om det skjer noe underveis.
Styr turen etter barnas humør og behov, men vit at det kan være nødvendig å sette seg noen mål om man skal oppnå noe.
Etter to rolige dager trengte vi å bruke noen krefter. Vi var denne gangen Storesøster, bror Midtimellom og pappa. Lillesøster ville nok gjerne være med, men uten bæremeis ble det vanskelig.
Dermed ble topptur for tre – ekspedisjon til Sten i Alvdal, 905 meter over havet: Hodelykter i sekken, saft og sjokolade. Tørt skift og varme klær. Cirka 4 kilometer fra 500 meter over havet. Topptur god nok for Midtimellom 6 år og Storesøster 9 år.
Skumringen og mørket – som ventet
Vi gikk ut på ettermiddagen. Første del gikk smidig, over et nytt hogstfelt som ga fantastisk utsikt tilbake og ned i bygda. Stien var like fin, ivaretatt i forbindelse med hogsten. Midtimellom stort sett foran, men ble innimellom heftet av omveier ut i terrenget, eller spennende oppdagelser.
Etterhvert som vi jobbet oss oppover, kom skumringen og etterhvert mørket, som ventet. Men Storesøster og Midtimellom ville opp, og vi tok etappene i deres tempo, med drikkestopp og små pauser underveis. En stund klarte vi oss uten ekstra lys, men etterhvert måtte hodelyktene på.
I de åpne partiene gikk det veldig greit, men da den mørke skogen trengte seg på, klemte Storesøster seg inntil – og Midtimellom ville ligge foran*.
Etter et trangt og mørkt parti skog slapp Midtimellom gråten løs på det samme spørsmålet han hadde svart «ja» på mange ganger tidligere, denne gangen med et tydelig «Nei, jeg vil hjem igjen».
Og der, vel 300 meter fra toppen hadde vi kommet langt nok. Det var deres tur, og de fikk bestemme. Nå var det nok. Det var litt for mørkt, og litt for mye skog. Og litt for lite med bare en stor og sterk og tøff pappa.
– Det hadde vært bedre om vi var litt flere, pappa, sa Midtimellom.
Han roet seg raskt ned da vi snudde, men spenningen satt i begge to helt til vi kom ned i de åpnere partiene, eller passerte gjenkjennelige punkter langs stien.
Tegnefilmer, snille dyr, smågodt og plastdyr
Vi pratet masse, om hyggelige ting og fine opplevelse, om skogen som er like snill på natta som den er om dagen, om skolen, venner, mamma og Lillesøster, svømminga, barne-TV, Netflix og tegnefilmer, snille dyr og forskjellen på gran og furu, bøker, brettspill, lekebiler, smågodt og hytteturer. Om yatzy, lærere, plastdyr, barbiedukker, og alt annet. Og hele tiden tok vi oss nedover, terrenget åpnet seg, vi så lysene fra sentrum og bygda. Og det var fint, tryggere, og Storesøster og Midtimellom var glade på tur igjen, og hadde tid til å utforske terrenget i lyset fra hodelykta, ta gode drikkepauser og finne fram en sjokoladebit. Og de sto stille og så på lysene nede i bygda. Lenge.
Og de gledet seg til å komme ned til husene igjen, varmen, middagen og kveldens lørdagsgodt.
Det ble en fin tur, litt mer spennende enn både Storesøster og Midtimellom hadde tenkt seg og trodde, og litt tøffere enn pappa klarte å forutse. Men de var glade og fornøyde etterpå, og klare for å prøve seg på toppen dagen etter. Takk for en fin tur!
—
* Det er fasinerende å se at Storesøsters reaksjon på utryggheten er å være nær pappa/andre. Midtimellom ville ligge foran og møte farene rett på, så lenge han var trygg på at noen var bak og dekket ryggen hans. Da mørket senket seg, og skogen trykket seg på oss, tok Midtimellom ledelsen og førte oss inn i mørket. Så lenge vi gikk bak og passet på.
PS! Dag to gjorde vi et nytt forsøk, litt tidligere på dagen («opp på hesten» og slikt). Vi kom helt greit opp, til stor glede fra Storesøster og Midtimellom. Og vi kom helt greit ned igjen – med turgleden godt inntakt.
Byr vinteren på mange kuldegrader og lite nedbør ligger alt til rette for turer på isen.
Med skøyter på beina får du en helt egen opplevelse av landskapet og vannene. Etter en skikkelig kuldeperiode kan du gå hvor du vil – og den store bevegelsesfriheten kan gi fantastiske inntrykk når du nesten lydløst sklir bortover speilblanke overflater – fra vann til vann.
Har du hockeyskøyter, danseskøyter, klapp- eller hurtigløpsskøyter er du klar for magiske isopplevelser. Stadig flere bruker turskøyter, slike du kan stroppe fast på en solid tursko, eller klikke fast til en skisko. Sistnevnte kommer med valgfri binding: For solide fjellskisko eller lettere skøytesko, av valgfritt merke.
Bilde 1: hodelykttur på frossent vann.
Bilde 2: Luftbobler gir sprø is.
Bilde 3: Detalj.
Bilde 4: Beverhytte.
Bilde 5: Luftbobler i isen.
Bilde 6: Samling før langløp på naturis.
Bilde 7:
Bilde 8: Sjekk isens tykkelse.
Bilde 9: Moro for de minste.
Bilde 10:
Bilde 11:
Bilde 12: Fin flyt over friksjonsfri flate.
Bilde 13: Turskøyter med skibinding.
Bilde 13: Pause med pinnebrød.
Bilde 14: Frossenfisk, etterlatt av isfisker.
Bilde 15: Bål i skumringen.
Bilde 16: Skøyter og kjelke.
Bilde 17: innbydende isflate.
Bilde 18: Opplevelser, spor av bever.
Bilde 19: Variasjoner i isen.
Bilde 20: Demning, usikker is ovenfor.
Bilde 21: Runde på runde på islagt tjern.
Bilde 22: Mye snø dekker isflatene.
Bilde 23: Frossent.
Bilde 24: Spor av skøytebane.
Bilde 25: Stemning.
Bilde 26, samling rundt bålet.
Moro for de minste
Har du et lite tjern i nærheten kan det bli en fantastisk lekeplass for de minste. Sett opp to sko som ishockeymål, eller flere som hinderløype. Dra i gang et bål inne ved iskanten, ta med pølser, varmt drikke og en sjokoladebit.
Husk varme klær. Det blir fort kaldt på åpne isflater. Det kan også være lurt å ha en snøspade tilgjengelig (eller aller helst en isskrape for skøytebane), da isen fort blir tung å gå på med et snølag oppå.
Er dere flere som vedlikeholder isflata, kan det gi mange timer moro i løpet av vinteren, så sant kuldegradene holder – og dere er i stand til å holde snøen unna.
Langturer på serier av tjern
Vil du ut på lengre turer vil en serie tjern i skog eller mark kunne ta deg ut på skikkelige langturer. Da er skøyter med skibinding det enkleste; de klikkes enkelt av og på og lar deg skli over vannene, før du klikker av deg skøytejernene og går videre til neste isflate.
Er du ukjent med skøyter, men har grei skiteknikk vil du trolig mestre dette. I hvert fall etter noe forsøk. Skøyteteknikken i de to stilartene er (omtrent) den samme. Også på isen kan du bruke staver. Det kan gi flotte turer med rask framdrift.
Fantastisk fint på langtur med turskøyter.
Glem ikke sikkerheten
Magiske opplevelser på islagte tjern kan raskt bli både dramatiske og livstruende, om man ikke følger noen enkle regler. Sjekk alltid istykkelsen, enten det er for enkel lek på lokale tjern, eller langturer i marka. Et isbor eller en øks gjør jobben på småturene, men blir unødvendig tungt å frakte på langturene. Hør gjerne med kjentfolk. Vær obs på at isen alltid er tynnere ved inn- og utløp, ved demninger og andre strukturer. Det er som regel alltid lokale variasjoner i vannets strømninger, som gir overraskende usikker is i tilsynelatende trygge områder.
Husk: Selv om det er andre ute på isen er det ingen garanti for at isen er sikker. Gjør alltid selvstendige vurderinger. Sjekk isen flere steder, fysisk og visuelt.
Gå aldri alene
Husk: Gå aldri alene. Du trenger noen til å passe på deg om uhellet skulle være ute. Dessuten er det ofte hyggeligere å være flere på tur.
Husk ispigger for selvberging, disse skal henge lett tilgjengelig rundt halsen.
Husk redningsfløyte, også denne lett tilgjengelig.
Redningsline, kasteline. Pose med tau som flyter og vekt i enden. Skal være tilgjengelig selv om du ligger i vannet. Lær deg å bruke denne! Står du på trygg grunn kaster du den ut til personen i nød. Ligger du i vannet, kan du selv kaste den til redningspersonen(e). Det er da en åpenbar fordel at lina allerede er festet i din ende.
Komplett klesskift i vanntett pose i sekken, og en liten bit sitte-/liggeunderlag for å stå på (også fin å ha i pausene). Tørre klær er livsviktig om uhellet oppstår langt fra sivilisasjonen. Kulden blir raskt farlig.
Sekk med godt hoftebelte og stropp under skrittet eller rundt lårene (så sekken ikke flyter opp og over hodet om du havner i vannet).
Bør med på langturer: Spesialstaver med ispigg for å sjekke tykkelsen på isen. Trenger ikke nødvendigvis være en del av grunnutrustningen om du kun går kortere runder på lokale kjente tjern med stabile isforhold. Men anbefales.
Mobiltelefon i vanntett pose, og nødstrøm hvis nødvendig.
Ikke gå for tett, særlig når det er tynn is, gå gjerne på rekke – med god sikkerhetsavstand.
Hjelm. Ikke mange bruker hjelm, men det anbefales. Isen er like hard mot hodet enten du er nybegynner eller veteran.
En liten pose med fyrstikker, opptenningsposer og førstehjelpsutstyr (husk gnagsårplaster om det er lenge siden skoene er brukt) er alltid lurt å ha i sekken (uansett type tur), litt proviant og eventuelt varmt (og kaldt) drikke. En del av dette gjelder også om du går på ski over vann.
Opplevelser på skøyte-tur: Luftbobler og bever-stokker i frossen is.
Kroppen får kuldesjokk
Ingen kan vite hvordan de reagerer om uhellet er ute, med mindre man tidligere har gått gjennom isen. Går du i en gruppe vil trolig de andre ha oppfattet uhellet, hvis ikke – bruk fløyta. Prøv å puste rolig, kroppen får kuldesjokk i det kalde vannet. Panikk og hyperventilering kan føre til drukning. Få kontroll på pusten og fokuser på oppgavene.
Snu deg tilbake i den retning du kom fra, der vet du isen holder. Bryt deg fram til is som bærer ved hjelp av albuer eller kroppstyngden (har du staver, kan du samle disse foran deg og legge dem opp på isen, de kan hjelpe deg med fordele vekten på tynn isen).
Har du turfølge, kan du kaste redningslinen mot dem.
Lær deg metoden for å komme deg opp på isen ved egen hjelp: Holdt godt fast i ispiggene, hugg de ned i isen, og spark bena bakover. Ak deg oppover på isen, og flytt piggene fremover for hver gang du kommer deg lenger opp.
Når du vel er oppe på isen, må du fordele kroppsvekten jevnt og krype fram til sikker is.
Ivrig skøyteløper gjennom isen
Tidligere fagforeningsleder Rolf Utgård er en ivrig skøyteløper, han har gitt ut boka «På skøyter i marka» (2007), hvor han forteller om skøyteløping på vannene i Oslomarka og i vannene sørøstover i Akershus og Østfold. Han har selv blitt reddet av andre etter å ha gått igjennom isen – og han har vært med på å redde andre. For å vise teknikken man bruker for å redde seg selv gikk han frivillig gjennom isen foran VGTVs kameraer i 2015.
Lokale idrettslag og turgrupper
Om du er ikke har forsøkt skøyting på naturis tidligere finnes det i enkelte kommuner tilgjengelig informasjon om sikker is, varsom.no tilbyr det samme, DNT har egne grupper og arrangerer kurs, Redningsselskapet har en god punktliste, skiforeningen bidrar med sin kunnskap – og flere steder arrangeres det langløp på skøyter, eller lokale idrettsforeninger har åpne samlinger hvor du kan forsøke skøyting på naturis under kontrollerte forhold.
Blir du etter hvert trygg på denne aktiviteten, kan en kveldstur med hodelykt anbefales, det gir en egen opplevelse av naturen, stillheten og skøytene mot isen. God tur!
Turen var tre kilometer, men var bror dårlig? Stien for krevende? Vinden for kald? Og regnet?
Vi kjørte bil så langt det er lov i retning Alvdal Vestfjell. Målet var en fiskebu vi var så heldige å få låne ved foten av Sølnkletten – et fantastisk fjellområde i forgården til Rondane. Vi kunne gjøre det enkelt – kjøre bil nesten fram, og ro over i båt, men ønsket oss en fottur: Dette skulle være en god mulighet til å teste hva vi er i stand til etter å ha blitt fem.
Storesøster er nå 7 år, bror 4 – og lillesøster, som vi føler dukket opp nylig, mangler et par måneder på å være ett år. Vi vil ikke at friluftslivet skal ende selv om vi har blitt flere, og så på dette som en fin testtur for eventuelt andre opplevelser.
Vi trengte kun det nødvendigste av klær og mat for noen dager, da bua var utstyrt med dyner, puter og gassbluss. Da vi så for oss turen var det lekende barn, fornøyde voksne med kaffe i lyngen og nysgjerrige barn på oppdagelsesferd i bekken.
Enkel plan – på papiret. Så dukket monstersekken opp
Planen virket enkel nok: Storesøster har sekk med litt vekt, blant annet genser, jakke, egen drikke og nødproviant. Bror tilsvarende, mor tar lillesøster i bæremeis – og far tar det nødvendigste i en litt røslig sekk.
Det nødvendigste skulle vise seg å bli 40-45 kilo da alt var stroppet fast (vi sluttet å veie sekken da vekta rundet 40 kilo). Dette tallet skulle senere på turen vise seg å påvirke fars humør.
Topptips: Pakk helt ferdig dagen før
Første lærdom: Pakk ferdig dagen før. Helt ferdig. Når du står der på turdagen med reiseklare unger, og bare skal finne fram litt til, fylle et par ekstra flasker med vann (for sikkerhets skyld), eller kanskje ta med liggeunderlaget likevel – da går tiden. Og da starter turen plutselig et par timer seinere enn planlagt. Og når turen plutselig starter et par timer seinere enn planlagt, da oppdager du (litt for seint) at det plutselig er lenge siden siste måltid. Og når det plutselig er lenge siden siste måltid, da er det fravær av framdrift og plutselig elendig stemning.
Og slik ble det: Vi rotet med det siste, mens ungene løp forventningsfulle og fornøyde rundt. Da vi endelig var klare, og traff utgangspunktet for turen, var iveren borte. Og fortsatt var ikke sekkene helt klare, og vi gikk ut i terrenget i spredte grupper: Mor med bæremeis og lillesøster, bror og storesøster foran (eller var det bak…?). Far stressende med å få ferdig (en alt for tung) sekk, og i fullt firsprang etter.
Vi stoppet mer enn vi gikk
En periode stoppet vi for alt: En reim som irriterte, en sko som satt for løst, en unge som var kald (og en som var varm), en lue som var trang, en stropp som løsnet og ei lisse som slang. Så kom vinden – og vi måtte finne fram vindsekken og lage et provisorisk telt til lillesøster i meisen.
Så fikk vi regn.
Og bror, som alltid har masse energi, var sliten, spretten var ute av kroppen – og jammen så han ikke litt grå ut (er han dårlig?).
Turen gikk uten humør og rytme, og etter en drøy time viste telleren én kilometer, ikke helt, men nesten. Det er et fint tempo om man bare skal ut å finne pinner, kaste stein eller sende barkebåter ned elva. Men er planen å komme fra ett punkt til et annet er det skummelt dårlig – og i hodet svirret tankene om at vi kanskje heller burde snu – og ta med oss turen hjem igjen. Været så heller ikke lovende ut. Far holdt tankene for seg selv. Foreløpig.
I meisen i lyngen lå lillesøster og sov
Siden bror var dårlig (vi begynte selvfølgelig å tro/mene det, som foreldre gjør når tankene begynner å spinne), stoppet vi. Kanskje for å innse at turen var slutt (det var på tide å si det høyt), kanskje for å gi oss selv en pause fra alle småproblemene – bak en stein, i ly av vinden. Uansett: Vi stoppet, og burde ha gjort det før.
Vi fant fram litt mat og drikke. I meisen, som nå lå i lyngen, sov lillesøster sin skjønneste søvn. Storesøster begynte å sette pris på omgivelsene, fargen kom tilbake i de grå kinnene til bror – og etter et par sjokoladebiter begynte praten å gå også der.
Litt mat til mor og far hjalp også.
Lærdom: Når ting ikke fungerer: Stopp. Ta en matbit, eller en sjokoladebit. Om dere har gått 200 eller 2000 meter spiller ingen rolle. Fungerer det ikke er det ingen grunn til å presse på videre, det løser fint lite med små barn på tur. Barna blir i dårlig humør, og da blir de voksne i dårlig humør. Eller omvendt.
Bilde 1: Sakte på vei innover.
Bide 2: Teknisk stopp. Monstersekk på stein.
Bilde 3: Sovende lillesøster.
Bilde 4: Lemen. Dødt. Ett av flere.
Bilde 5: Fin flyt i fint terreng.
Bilde 6: Brors moltefangst.
Bilde 7: Framme. Lek ved gammel komfyr.
Bilde 8: Rask tur på kald utedo.
Bilde 9: Påfyll av mat.
Bilde 14: Lek i vannkanten.
Bilde 15:
Bilde 16: Bad i iskaldt fjellvann.
Bilde 17: Pannekaker på gassbluss.
Bilde 18: Herlig på tur.
Bilde 19: Spontan dans.
Bilde 20: Uværet ruller inn.
Bilde 21: Regn, torden og lyn.
Bilde 22: Sliten «T» på vei ut igjen.
Bilde 23: Retur.
Bilde 24: Trygt i teltet. Denne gangen sekkens regntrekk.
Bilde 25: Fin steinformasjon.
Bilde 26: Akkurat som planlagt.
Bilde 27: Nok et dødt lemen.
Bilde 28: Ved veiens ende. Tilbake ved bilen.
Bilde 29: Takk for turen, Alvdal Vestfjell.
Status: En time på en kilometer, mer enn to kilometer igjen
Vi startet litt for seint, vi hadde brukt en time på en liten kilometer. Foran oss lå drøyt to kilometer til. Total distanse 3 kilometer pluss. Det er ikke mye. Men nok. For litt siden virket retur som eneste fornuftige løsning. Men med fylte energilagre skjønte vi at dette var mer enn gjennomførbart.
Veien videre var lettere, barna holdt farten framover, men fant samtidig tid til nysgjerrige avstikkere, lillesøster i meisen sov, og far fotograferte.
Sekkemonsteret på en stor stein
Rett som det var ble det en liten drikkestopp eller en sjokoladebit, som ungene fant i egne sekker. Sekken på 40+ ble samtidig stadig tyngre for far, og i et ubekvemt lavt tempo virket den å bli tyngre for hver meter.
Med hyppige stopp ble det stadig mer krevende, og etter hvert fikk sekken være på ryggen i pausene, da det ble håpløst tungt å ta den av for så å ta den på. Enkelte steder var det mulig å sette ned sekkemonsteret på en stor stein, og den ble da mulig å få på igjen uten å ta livet av bæreren. Humøret gikk nedover igjen. Hos far.
Ta med det du trenger. Ikke mer
Mer lærdom: Vær nøye med pakkingen, ta med det dere trenger, og ikke noe mer. Spesielt når det er mange på tur, og få som virkelig kan bære. Ikke legg til ti ting, for sikkerhets skyld. Ta ikke med fire liter vann om du trenger to. Legg det bort. Pakk også bort ungdommelig overmot og stolthet i forberedelsene og vær ærlig på kapasiteten. Super-pappa er ikke mye super i gretten tilstand.
Men det ble han altså på denne turen: Gretten. Da bror fikk øye på hytta i det fjerne og strenet på tvers av stier og terreng i pur glede, på villspor gjennom myrer og over blokker av stein, var det far, som normalt liker avstikkere og eventyr, som murret i bakgrunnen. Far liker å tenke at han holdt humøret for seg selv, men det gjorde han ikke.
Men vi kom fram til hytta. Det siste strekket gjennom et felt med molter, over noen spennende steiner (for barna) – og til slutt over bekken og opp til fiskebua.
Monstersekken falt tungt til grunnen på steinhella utenfor døra, ble delt i biter, og fraktet inn i håndterbare porsjoner.
Iskaldt nakenbad og spontan dans
Oppholdet over tregrensa ved foten av et fjell bød på miniekspedisjoner, pannekaker med masse sukker, lek i lyngen, klatring på store steinblokker, nakenbad i iskaldt fjellvann, uvær med lyn og torden over de høyeste fjellene, fantasifull brobygging i vannkanten, ettermiddager i sola i hytteveggen, raske turer på kald utedo og spontan dans på toppen av en haug.
Det ble kvelder i lyset fra stearinlys. Fornøyde barn. Fornøyde voksne. Alt vi ønsket oss. Og litt til.
Tvangsslanket monstersekken før returen
Vi spiste alt vi orket disse dagene (for å slippe å bære det ut igjen). Monstersekken tok av vekt. Før returen pakket vi ordentlig, og i god tid. Vi tok bare med det vannet vi trengte. Vi spiste før vi låste bua og begynte på returen. Og ut igjen var det lekende barn, fornøyde voksne med kaffe i lyngen og nysgjerrige barn på oppdagelsesferd i bekken.
Akkurat som planlagt.
Monstersekken med bærer (sekken ser skuffende liten ut på bildet…)
Tre tips til trivelig tur:
Planlegg. Pakk helt ferdig dagen før: Legg alt ned i sekkene. Alt. Sørg for at det er fornuftig vekt – og at sekkene sitter godt på ryggen. Det du trenger underveis må være tilgjengelig. Stikkord: Drikke, sjokolade, jakke, eventuelt lue/votter hvis nødvendig. Kanskje kosebamse. Solkrem og myggolje.
Prioritér. Vær nøye med hva som må med, og hva som kan legges igjen. Det er viktig å ha litt å gå på med barn på tur, men alt ekstra som tas med veier litt. Og har du mange ting som veier litt, har du plutselig mange kilo mer enn nødvendig. Vurder vekt mot risiko.
Distanse. Gå heller kortere. De første turene trenger ikke være lange. Opplevelsene er like store og minnene minst like gode på de kortere turene. Det vil alltid bli mulig å gå langt seinere.
Bilde 5: Fin flyt i fint terreng.
Turområdet Alvdal Vestfjell
Barnevennlig fjellområde vest for Alvdal, som strekker seg helt til Rondane. Grenser til Folldalen i nord, og Atndalen i sør.
Fint, lettgått terreng med små og store topper, fiskevann og spredt bjørkeskog.
Hytter, både private og DNT. Selvbetjente, ubetjente og betjente. Breisjøseter som mest kjente hytte i området – herfra kan du også gå videre og inn i Rondane.
Mange mulige startsteder for tur inn i Alvdal Vestfjell: Straumbu, Atnasjø kafe, Flatseter eller Kvislåsetra.