Innlegg

Publisert

Fantastiske Besseggen vinterstid – 7 timer, 21 km og 700 høydemeter

Denne turen er krevende i ruskete i vintervær, i dårlig vær lar du være. Vi fikk årets fineste dag da vi gikk Besseggen tidlig i mars.

Sommerturen fra Memurubu til Gjendesheim er drøyt 13 kilometer. De fleste velger denne. Dette er en av landets mest populære turer. De siste årene er kapasiteten med båtene inn til Memurubu økt, og det er opprettet en egen fjellpatrulje, som kan bidra om noen får problemer over den luftige eggen. Du risikerer kø i flere etapper av denne populære sommerturen (bil, båt, sti, fjell og overnatting, for å nevne noe). Søker du til fjellet for ro og stillhet kan du trygt styre unna.

På vinterstid er Besseggen et rolig sted, selv om randonee-bølgen har bidratt til økt vintertrafikk.

– For et par år siden var det ingen som gikk denne turen, da kunne jeg ha fjellet for meg selv, forteller guiden, før han teller opp skredsøkere, søkestenger og spader.

I tillegg ser utstyrslista slik ut:

– Sekk med mulighet til å feste skiene.
– Ski, staver, støvler og feller
– Ekstra klær i sekken
– Dunjakke (til pausene)
– Godt med mat og drikke (varmt/kaldt)

Vi er et lite turfølge, som møtes for første gang inne på Bessheim denne morgenen tidlig i mars. To trøndere, meg selv og Gjendeguiden sin mann. Heretter kalt Guiden, Stålkant, Kortfell (forklares seinere) og meg selv. Det skulle vise seg å være en fin gjeng for fjelltur i krevende vinterlandskap. Etter noen høflighetsfraser legger vi egne erfaringer fra vinterturer i bratt terreng på bordet. Vi er tre uten nødvendig kunnskap. En med. Ingen er ukjente med fjellet, men sommerturene står for hovedaktiviteten – i tillegg kan vi samlet vise til enkelte skiturer i kvistet og forholdsvis flatt vinterlandskap. Nå skal vi gå rett i terrenget, i potensielt skredfarlig landskap, tråkke våre egne løyper og lage våre egne spor over en egg mange ikke engang takler på sommertid.

Så kommer bakkene og brutale stigninger

Status: Vi er en gjeng i 40-årene (pluss-minus), med en stødig og lun guide. Vi har endelig funnet plass til en utfordring i fjellet innimellom jobb, barn og eventuelle andre forpliktelser. Guiden er på tur med oss, men har ikke dette som fast levebrød («Jeg må jo ha tid til egne turer også»). Vi gleder oss, og de første takene ut i skisporene er lystige.

Vi følger skutersporet langs kvistet løype, som etter hvert tar av mot Gjendesheim (sør-sørvest) og Glitterheim (nordvest). To med feller, to uten. Ski uten feller sklir lett fra de første hundre meterne, så kommer bakkene og brutale stigninger, og styrkeforholdene endres.

Sola stikker fram, og varmen er påtrengende, til tross for at værstasjonen i skyggen på turisthytta bar bud om 20 kalde grader. Vi tar første tekniske stopp tidlig, for å justere påkledning. Feller på også for de to siste i følget, og snart viser det seg at halvfeller ikke gjør jobben som ønsket.

– Det kunne gjerne vært presisert i utstyrslista, sier Kortfell, som plages i de første bratte motbakkene, og skal plages i enda noen timer.

Vi andre går rett opp uten antydning til glipptak. Men når du er vant med blå ekstra under skiene, krever det litt tilvenning å gå rett opp uten antydning til fiskebein, men vi lærer etter hvert teknikken: Glipptakene kommer kun når man ikke stoler på fellene, og begynner å kante skiene.

 

Oppover fra Bessheim sitter småpraten løst. Vi velger skuter-traséen, det betyr i en god sving vestover og deretter oppover i stedet for det mer direkte alternativet rett opp fra hytta.

Sola varmer fra blå himmel, og det er ikke bevegelse i lufta. Terrenget er sikkert, og vi får gå som vi vil. Så lenge Guiden kan se oss.

«Så lenge det er motbakke er det riktig veg».

Den ene dagen i året

Kortfell sliter med skiene, og trenger et par stopp ekstra for å få justert utstyret optimalt. Vi andre tråkker oppover i skuterløypa, før vi brekker av mot venstre og ut i uberørt snø. Vi jakter kanten og innsteget mot Bessvatnet langs hver våre spor oppover. Stadig snur vi og ser ned på Bessheim og utover fjellandskapet. Nord-nordøst for oss ser vi rando-gutta, som startet litt før oss og tok den direkte tilnærmelsen. De holder godt tempo.

Vi tar pauser når vi ønsker. Sola varmer, så det er ikke noe problem. Med pausene samles også eventyrerne. Og vi lager stoppene lange nok til at alle får igjen pusten, og eventuelt fylt etter med mat og drikke, eller justert bekledningen. Det er ingen grunn til å ha det travelt på en så fin vinterdag.

– Det kan godt være sol her, sier Guiden. – Men da blåser det. Og det kan godt være vindstille, men da er det snø, og snør det ikke, da er det tåke.

Vi forstår. Fenomenet sol, blå himmel og vindstille forekommer ikke alt for ofte. Vi takker.

Tunge steg i urørt snø

Så er den der – den snøkledde flata som på sommeren er flytende: Bessvatnet. Vi gleder oss over at terrenget flater ut – til venstre får vi Veslefjell og forlengelsen av eggen vi skal over. Midt imot: Besshøe på 2258. Vannet ser ut som en grei tur på en halvtime. Maks én time.

– Det tar minst halvannen time, sier Guiden, nå også som tankeleser.

– Når vi kommer dit det ser ut som vannet slutter er vi halvveis, sier han og peker på en rygg på venstre side.

Dobbelt så dyrt, dobbelt så bra?

Vi tråkker videre, lager egne spor og drar oss sakte litt mot høyre for å treffe rando-guttas løype. Det er tungt å tråkke løype, og kan vi få noe gratis, så tar vi gjerne det. Vi legger oss på linje, og bytter på å gå foran. Fellene har motsatt effekt her: De gir tung framdrift. Det er tunge steg vi tar, og snart velger Stålkant og jeg å ta dem av, og finner snart skigleden igjen. Kortfell og Guiden beholder sine på, og holder jevn framdrift over vannet. Vi lærer at det er stor forskjell på kunstige feller (nylon) og naturlige feller (mohair). Guiden har sistnevnte. De koster omtrent det dobbelt, gir like godt feste oppover – og antydning til gli nedover. Nylon gir godt feste. Punktum. Kortfell er også fornøyd. Her på flata får han det beste av fellene (feste) og skiene (glid).

Vi fortsetter over vannet – og begynner å kjenne at det tar på. Det er ukjent terreng, bratt og voldsomt i starten, nå flatere, men med mer krevende snø. Det er tungt å tråkke egne løyper. Og sekkene veier mer enn det vi er vant med på skiturer i lavlandet. Vi tar inn på rando-sporet, og det letter framdriften noe, samtidig som vi går inn i skyggen av fjellet, og kjenner kuldegradene værstasjonen varslet.

Profilen til Besseggen

På nært hold ser vi høydemetrene opp til Besshøe til høyre for oss, og profilen til Besseggen på motsatt side. Guiden peker ut fornuftig sommer- og vinterrute opp til Besshøe, for den som ønsker seg den.

Etter to timer setter vi skiene på fast land igjen, på Bandet. Vi tråkker i fiskebein opp fra Bessvatnet, og finner en plass i sola for dagens lengste stopp. I ryggen har vi Besseggen – og midt imot sitter rando-gutta i solhellinga. De er på slutten av sin pause, og er snart borte hos oss for tips om oppstigningen.

«Jeg vil nødig ut å søke etter dere»

– Hva tenker dere om stegjern, passer å ta dem på her, både spør og konstaterer gutta i plastsko. De frykter glipptak på glatt underlag og har mottrekket i sekken.

– Mneeeeei, svarer Guiden. Og peker oppover ryggen. – Det er stort sett dyp snø med forholdsvis bart fjell under. Sko gir bedre feste.

Gutta, som aldri har vært over eggen vinterstid takker for tipset, og leder praten inn på rutevalg. Oppover gir det seg selv, hold den spisse ryggen, det høyeste punktet opp eggen, ta det med ro – og vær trygg på at hvert nedsett finner trygg grunn.

På toppen anbefaler Guiden retningen over det høyeste punktet Veslfjellet, så følge sommerstien et stykke, før man tar av til venstre ned ei renne i retning vannet og etter hvert ut og ned til Bessheim igjen.

– Vi fikk anbefalt stien ned mot Gjendesheim, sier rando-gutta.

– Nei, vær så snill, ikke ta den, der er skredfaren stor i år, og jeg vil nødig ut å søke etter dere, sier Guiden med et smil – og et tungt alvor. Han gjentar anbefalt rute til rando-gutta, som nå engasjerer seg mer i rutevalget Guiden foreslår.

«Lytt til erfarne fjellfolk»

Punkt 5, Fjellvettreglene 1952-2016 (de «gamle» fjellvettreglene)

Vi fullfører matpakka, pakker sekken og fester fellene på skiene igjen, deretter festes skiene til sekken, en på hver side, eller samlet på skrå bak på sekken. Festes skiene alt for høyt på sekken forstyrrer det tyngdepunktet, festes de for lavt, vil endene på skiene slå deg i beina eller ta i bakken i bratt terreng. Da blir turen fort ubehagelig. Det finnes spesialsekker for slikt, men en alminnelig tursekk vil stort sett gjøre jobben (tips: Prøv hjemme og sørg for at det fungerer før du befinner deg ved foten av fjellet uten andre muligheter enn å ta skiene under armen).

Et fall vil ende fatalt

Rando-gutta har tråkket spor oppover, vi bruker de samme – med skiene på sekken og stavene som støtte. Vi har vært ute i mange timer, og den tøffeste økta kommer nå. Vi er slitne, men ivrige. Det er viktig å ta det med ro, og være sikker på at foten finner fast feste under snøen. Det er mulig å skade seg stygt i det steinete underlaget, selv om sporene etter pionerene foran ser fine ut.

Om sommeren er det nærmest umulig å «falle av» Besseggen, men om vinteren er det annerledes, nå er ruta opp mer uklar, det er mindre friksjon i underlaget, og det dannes snørenner fra ryggen og hele veien ned til Bessvatnet (1350 moh) på den ene siden og Gjende (1000 moh) på den andre. Det kan gi lange og luftige turer. Et fall vil mest sannsynlig ende fatalt.

Munken, Mugna og Rasletinden  – Surtningssue og Besshøe

Steg for steg tar vi oss oppover. Tempoet justerer seg selv. Det går noen steg om gangen før det er greit med en liten stopp – igjen. Det gir oss en mulighet til få igjen pusten, fokusere på oppgaven – og ikke minst å ta inn utsikten.

Vi er på veg opp Besseggen i begynnelsen av mars, sola varmer og sikten virker uendelig – vi får stadig bedre oversikt over terrenget rundt oss. Vi ser ned på Gjende, vestover mot Memurubu og Gjendebu, sørover på spektakulære Knutshøe (Besseggens lillebror), videre mot området vest for Valdresflya hvor 2000-meterne Høgdebrotet, Kvassryggen, Steinflytinden, Tjønnholstinden, Knutsholstinden, Munken, Mugna og Rasletinden ligger. Blant annet. Et eldorado for dem som jakter 2000-metertopper.

I fjellene vestover har vi Surtningssue og Raudhamran, og nord-nordvest Bessfjellet og Besshøe som troner over oss. Dette er topper mange søker både sommer og vinter.

For de som trives i flatere fjellandskap er det et rikt T-merket stinett her, mellom hyttene Glitterheim, Spiterstulen, Leirvassbu, Olavsbu, Gjendebu, Torfinnsbu, Bessheim, Gjendesheim, og Memurubu. Langs Valdresflye ligger Bygdin fjellhotell i ene enden, og Maurvangen i andre. Midtveis lå tidligere Valdresflye vandrerhjem. Nå parkeringsplass. Her er det planlagt et nytt turistsenter (uklart når dette er ferdig).

Ustøtt underlag – snøen gir etter

Vi tar det pent oppover, går ujevnt i vårt eget tempo – og sprer oss utover. Innimellom samles den lille gruppa, før vi fortsetter. Stort sett er tråkket til rando-gutta ryddig, men enkelte steder settes foten ned på ustøtt underlag – eller snøen gir etter. Det går bra. Et par steder er utsatt, vi forstår det med en gang – kroppen spenner seg, forbereder på å gjøre de neste stegene helt riktig. Om sommeren ufarlig, men med litt større oppakning enn vanlig, skisko på beina, staver i hendene og skiene ragende høyt over oss, føles det usikkert. Dette er steder hvor man ikke har råd til å gjøre feil. Vi har snart vært ute i fem timer, vi har gått 11-12 kilometer. Vi har kommet til det punktet på turen hvor det kan gå helt galt.

IMG_8403

Vi passerer det første punktet greit, og møter etter hvert det neste – her må man et par steg ned, før man skal bort, og rett opp. Idet man skal rett opp, står man med ryggen mot Gjende, og skal ta et steg, som virker litt for høyt, med en baktung bør, og harde plastsåler mot snø og stein. Her settes en fot ned, før en stav flyttes. Stavens feste sjekkes, før neste stav kommer etter. Når alle punktene er trygt plantet i underlaget, kan foten flyttes og ta steget opp. Glipper staven nå er neste stopp Gjende 500 høydemeter under oss, snørenna er en perfekt rutsjebane rett ned, den byr ikke på noe som kan hindre fallet.

Guiden er rolig, vi passerer. En etter en.

Så videre, i terreng som nå virker enkelt.

«Det kan gå helt galt»

– Der kan det skje noe. Det er utsatt, konstaterer Guiden, og avslører alvoret – taktisk nok etter at vi har passert. Punktet er normalt luftig, men nå ligger snøen på en slik måte at det kan bli farlig.

– De som ikke tar det rolig der, kan fort komme ut for noe. Det kan gå helt galt.

Perfekte sikk-sakk-svinger feil vei

Videre oppover går det helt greit, overraskende greit – hele Besseggen er snøkledd hele veien oppover. Det er tungt, og krevende, men føles trygt og greit, så lenge man fokuserer og tar det med ro. Etter hvert roer terrenget seg noe, og flater ut. Vi stopper for drikke, og en sjokoladebit, før vi spenner på oss skiene. Herfra går det nedover, før det går bratt oppover mot Veslfjellet. Vi beholder skiene på og krysser oppover, og lager fine sikk-sakk-svinger feil vei. Hadde dette vært sporet vårt nedover ville det vært de perfekte telemarksvinger.

Vi samles igjen, spenner av oss ski og sekk, og tar oss tid til mat og drikke i solhellinga på cirka 1650 meter, det er vindstille og varmt. Sol fra blå himmel og god stemning. Her har vinden tidligere blåst bort snøen, så det er stadig mer stein som stikker fram. Veien videre blir en dans mellom mindre os større stein for å bevare skiene best mulig, før vi topper inn på Veslfjellet 1743 meter over havet – turens høyeste punkt. Den store varden, eller steinpyramiden, på toppen er dekket av snø, så jeg tar meg opp med skiene på, litt barnslig moro bør alltid være med på tur.

Klæbø-klyv i nedoverbakke

Så sklir vi nedover, eller tråkker, med fellene på. Halvfell og Guiden sklir ifra, Stålkant og jeg må ty til Klæbo-klyv for å komme nedover. Etter hvert flater det ut – og går slakt imot til neste lille høyde.

Her stopper vi. Tar av sekker og feller og gjør oss klar for frikjøring nedover mot Bessvatnet. Foran oss har rando-gutta tatt riktige valg. Det er 15 centimeter styresnø, og muligheter for fine svinger hele veien nedover mot vannet. Guiden peker retning, og umiddelbart avslører vi manglende teknikk i det som skal være det lette og lekne partiet av turen. Forsiktig prøver vi oss, slakt bortover, i plog. Det går i rykk og napp, forsiktig prøvende. Det blir ett og annet ufarlig fall i myk snø, før vi prøver igjen, og etter hvert får til noe som likner svinger. Guiden setter en serie perfekte svinger i brattere terreng enn vi søker, og leker seg nedover med et stort smil – omkranset av skyer av løssnø.

Fri stil og valgfri nedfart

Vi kommer ned – godt fornøyde setter vi skiene igjen på Bessvatnet. Nå er det bare ut – fram til kanten og ned til Bessheim igjen – i fri stil og valgfri nedfart. Det tar på. Etter en dag i fjellet, og oppunder to mil begynner beina å si fra. Vi svinger inn foran Bessheim omtrent samtidig. Etter 7 timer og 21 kilometer i fjellet er vi tilbake der vi startet.

Vi spenner av oss sekker og ski og slår av skredsøkerne. Inne løsner vi på skiskoene og tar av skalljakkene. Gutta fra Trondheim kjøper kaffe, guiden og. Selv har jeg booket en natt til og går for en halv kald en, som smaker fortreffelig etter dagens økt. Vi summerer opp turen, sier oss mer enn fornøyde, er godt slitne, og tar med oss gode minner fra en flott tur i et fantastisk fjellområde.

IMG_8592

FAKTA: Besseggen vintertur med utgangspunkt Bessheim

Distanse: Rundt 20 km,

Varighet: 6-8 timer

Utstyr: Fjellski/randonee.

Type tur: Krevende

Utstyr: Det beste er eget utstyr, i hvert fall sko, så slipper du ubehagelige gnagsår-overraskelser. Lån gjerne, men prøv det først, så du vet hvordan det fungerer. Skredutstyr: Søker, stang og spade kan man leie på Gjendesheim. De har også fjellski og randoneeutstyr om du skulle trenge dette.

Husk: Nok mat og drikke, dette er en tung økt over en hel dag i fjellet. Gjerne et skift, varme klær og en god sekk. Solkrem på de gode dagene. Og en godbit, en sjokolade eller annet som kan få opp motivasjonen når det er tungt.

Overnatting: Velg gjerne Bessheim, fjellhotellet med sjel, hyggelig betjening, god mat og enerom. Sverger du til DNT-hytter er Gjendesheim et fantastisk sted, hvor du kan ende på fellesrom og få bad på gangen. Her møter du likesinnede for en god samtale om kommende eller tidligere turer. Besseggen Fjellpark Maurvangen kan også anbefales. Alle tre er gode utgangspunkt for Besseggen-turen.

Publisert

Rundtur på Hedmarksvidda: Fra Målia om Brumundkampen, mystiske Ellemitthølet og Platoudammen

Det surkler i isvann, og for hvert nye steg jeg tar suger myra seg fast, og mer iskaldt vann finner veien inn i skoene. 

Turen: Høstlig rundtur fra Målia til Brumund, innnom Brannvakthytta på Brumundkampen, Ellemitthølet og Platoudammen. Totalt 20 km, logget her. Turen ble gjennomført 5. oktober. Snø på bakken, 0 grader ved start, etterhvert sol og varmere. For kortere turforslag i det samme terrenget; se i slutten av saken.   

Sola er i ferd med å komme opp, men solstrålene når meg foreløpig ikke.

Det er bare å holde tempoet oppe. Jeg er på veg fra Målia til Brumundkampen, med et ønske om å komme meg tilbake igjen også. De fleste tar turen på vinteren, men sensommeren gir også muligheter for tur. Til fots.

Les også: Fantastisk ekspedisjonen i hovedflyplassens nabolag 

20 kilometer i variert terreng
20 kilometer: Det er en spennende rundtur på sommerføre – turen fra Målia over myrene til Brumund med Brumundkampen og Brannvakthytta, sagnomsuste Ellemitthølet, historiske Platoudammen og Målistigen tilbake til utgangspunktet. Mange nyter dette terrenget vinterstid, det er like fint om sommeren og på høsten. Om man ønsker en kortere rute, kan man velge grusveien (markert med stiplet rød).

Start Grytidlig

Noen ganger er det godt å være på tur alene. Denne morgenen er jeg ute før andre har stått opp, tar en brødskive i hånda, og en slurk kaffe på veien. I sekken: Ekstra drikke, litt proviant – og en cola som styrkedrikk. Jeg er usikker på lengde og tidsbruk, men er åpen for feilnavigering og avstikkere underveis.

Ved Målia møter jeg mann med gevær og radiokommunikasjon, som står og venter ved en pickup. Jeg kjenner et plutselig stikk av tvil: Det er kanskje ingen god idé med tidlig start på en sein høsttur, om man samtidig ødelegger for det lokale jaktlaget. Samtalen:

Jeg (litt usikker): – Ja…. så da er det jakt?

– Elgjakt.

– Jeg har tenkt meg retning Brumund, og tilbake, ødelegger jeg for dere om jeg løp…

– Nei.

– For jeg kan ta denne turen sein….

– Bare løp.

Ikke pratsom på morgenen (det er forsåvidt ikke jeg heller), men grønt lys fra geværmannen med pickup, altså. Det er greit.

Bambi på glattisen

Bak Målia er skilt-treet som viser sommerstiene (skiløypene holder seg foran). Jeg følger blå merking nedover, og ut i vått terreng. Det er lagt ut sviller og planker som klopper over de våteste partiene.  Det redder meg fra isvannet, men truer samtidig med å ta livet av meg: Et tynt strøk av usynlig is gir ufrivillige Bambi-på-glattisen-steg og så er jeg ute i isvannet.

Skoene prøver ikke å holde vannet ute. Jeg satser alt på ullsokkene.

Folk finnes ikke og gjørme er det nok av

Det ville være å skryte om jeg sier framdriften er god. Det er den ikke. Framdriften er variert, tilfeldig og umusikalsk. Terrenget bestemmer. Stiene slynger seg framover. Partiene med myr kommer hyppig, og stadig må jeg klatre over eller under trefall. Folk finnes ikke og gjørme er det nok av.

Akkurat som jeg håpet.

Jeg ville på tur alene, i (for meg) ukjent terreng. En slik tur hvor man satser på noen overraskelser og er forberedt på feil. En tur hvor hodet hviler og gode tanker spinner dit de vil. En slik tur hvor man har litt ekstra i sekken: Drikke, niste, noe førstehjelp og ekstra ulltrøye. Nettopp fordi det kan bli noen kilometer ekstra. Eller noen timer.

Men det går tungt i dag, kroppen responderer dårlig. Og det slår meg at turen kan bli kortere enn planlagt.

Ønsker du tøffere utfordringer: Besseggen på ski – 21 kilometer og 700 høydemeter

Spennende krysning
Stien mellom Målia og Brumund er godt merket, men enkelte steder er krysningene litt mer spennende enn nødvendig, spesielt på slike steder hvor stokken fortsatt er dekket av et tynt, og usynlig, lag med is. Men det er slike ting som setter en spiss på turen.

Topptur: Brumund og Skogbrannvakthytta

Jeg tror jeg nærmer meg Brumund. Varmen fra sola treffer meg stadig oftere. En tynn ullgenser legges i sekken. Ullsokkene holder fortsatt liv i tærne, humøret er på veg opp, stiene virker bedre, og kroppen begynner å fungere. En slurk cola hjelper også.

Så dukker Brumund opp foran meg, jeg krysser veien, fortsetter oppover og mister merkingen i et uoppmerksomt øyeblikk. Jeg finner den raskt igjen mellom hytter og setervanger, og tar meg videre opp til nok en grusvei, videre et stykke på denne, før et skilt peker retningen opp mot Brannvakthytta.

Her er det tydelig sti og fast grunn. Jeg passerer et skilt-tre med sommerstier før jeg kommer opp på turens høyeste punkt: Hytta med glassboksen på taket – 826 meter over havet.

Enkelt innredet – med kikkert «på taket»

Det er ingen her, men Skogbrannvakthytta står åpen, og jeg titter inn: Hytta er enkelt innredet med benker og vedovn – en flott og velholdt varmestue. En trapp tar meg opp i «utsiktsboksen» på taket. Her står det en kikkert fastmontert, og et kart som viser hva man ser i de forskjellige retningene.

Skogbrannvakthytta Brumundkampen
Skogbrannvakthytta på Brumundkampen 826 meter over havet. Hytta står åpen. Ta godt vare på den. I rommet på taket av hytta er det montert en kikkert, og det er god sikt i mange retninger. Herfra skal man kunne se Bitihorn 1808 moh, Galdhøpiggen 2469 moh, Glittertind 2481 moh, Skeikampen 1123 moh, Trysilfjellet 1132moh og Gaustatoppen 1883 moh.

Inne i hytta er det forskjellige oppslag signert Brumund Vel, blant annet ett som forteller om å vise hensyn i bakken vinterstid: «Er du til fots må du benytte ytterkantene i bakken, fortrinnsvis venstre side når du går oppover». Fornuftig informasjon der, altså, men den kunne med fordel vært gitt i bunn av bakken, ikke på toppen…

Ellemitthølet – et sted det er knyttet flere sagn til, sagn og historier som byr på mer spenning enn stedet selv. For det er en liten hule.

Mot Kjeltåsen, via Ellemitthølet (Eremitthølet)

Skiltingen mot Kjeltåsen tar meg videre nedover via et av hyttefeltene og inn på stien som passerer den lokale severdigheten Ellemitthølet (noen kaller det også Eremitthølet): Et sted det er knyttet flere sagn til, som er mer spennende enn stedet selv. Her er det en liten sprekk i berget, eller en liten hule, om man har litt fantasi.

Her skal det ha skjedd merkelige ting, og både hunder og gjetergutter skal ha forsvunnet inn i hulen, gjetergutten er aldri sett igjen. Hunden kom hårløs ut igjen. Historiene er gode nok, så la dem leve.

Er ikke historiene nok til å lokke deg til stedet – kan kanskje geocachen som ligger her være det.

Ellemitthølet er lett tilgjengelig om man kjører bilen til denne parkeringsplassen, og herfra går stien 7-800 meter inn. En fin tur med barn.

 

Manipulert Ellemitthølet
SKREMMENDE: Ellemitthølet – en liten hule eller sprekk i fjellet som er merkelig nok til at det har knyttet seg flere historier til stedet: En gjetergutt skal ha gått inn og aldri kommet ut igjen, og en jakthund som forsvant inn kom ut igjen – hårløs. Her er det mørke krefter og kald energi. Historiene er gode nok til at stedet er verdt et besøk! (Dette bildet kan være manipulert, bildet i bildekarusellen er originalt)

Over et kranglete hogstfelt

Videre fra Ellemitthølet går turen på grei sti, etterhvert passerer jeg et skilt med påskriften «Hestbekken sagtomt», et sted man kan anta det har vært aktivitet i sin tid, men det finnes ikke noe informasjon på stedet (og nettet gir seinere ingen gode svar).

Det er vått flere steder, men nå tenker jeg ikke lenger på det. Beina ble tidlig våte, og om de blir våte igjen (gjentatte ganger) gjør ingen forskjell.

Så til stikryss mot Brumundsjøen og videre mot stikryss Haugsetra og Kjeltåsen. Her tar jeg av stien til venstre og krangler meg oppover et hogstfelt til Kjeltåsen – et flott sted, med særpreg og sjarme. Her er det helt stille, og jeg følger blåmerkingen rundt husveggene og inn på grusveien som skal ta meg ut til hovedveien inn til Brumund.

Med gopro på tur

Her går det lett, underlaget er kompakt – og terrenget heller den riktige veien. Etter et par kilometer er jeg ute på «hovedveien» og tar sørover.

Så til Kveåa som går ut av Kveåsjøen. her kommer jeg over et svanepar, og jeg angrer litt på at gopro er eneste kamera på turen.

De spennende restene av Platoudammen

Etter noen hundre meter tar stien til Målia av, ved starten av denne er det en informasjonsplakat om Platoudammen, også kjent som Målidammen.

«1875: Flagstadelven Damholderforening, som bestod av eierne av møller langs Flagstadelva, fikk etter forhandlinger med setereierne på Målia «Rett til at opføre en dam i Nærheten af den nærværende Queåbro» med «Besparelse av Kværnvandet» som formål. Christian Fredrik Platou på Øvre Arnekvern ble meget sentral i planlegging og gjennomføring av prosjektet.»

«1939: 2 storflommer over distriktet den 19. juni og 24. juli, førte til at jord- og stenfyllinga vest for laftverksdemningen brøt sammen (…) I åra som fulgte ble det lagt mange planer for hvordan dammen skulle bygges opp igjen, men ingen ble realisert.»

Etter noen meter på stien kommer man til skiltet «Målistigen», som nok forteller om motbakkene som venter, deretter kommer man inn i et naturreservat, merket av Miljøverndepartementets velkjente oppslag.

Så kommer jeg til stien mot Platoudammen, og tar naturligvis avstikkeren. Oppslaget tidligere på stien vekket nysgjerrigheten.

Vel verdt en avstikker

Skiltet «Her starter demningen» varsler at stien nå går på terreng endret av mennesker – for flere hundre år siden.

Det er en morsom sti, noen hundre meter lang, med myr på sidene, og trær som omkranser stien. Så kommer man til dammen: Overraskende store steinkonstruksjoner, som i sin tid hadde styrke til å holde store mengder vann.

Steinveggene er høyere enn meg, og bredden godt over en meter. De to murene står noen meter fra hverandre, begge bygget i en tydelig L-form. Det er et morsomt «funn» her midt inne i skogen, og vel verdt turen.

Tilbake til stidelet

Jeg tar meg tilbake samme vei som jeg kom, og legger i vei mot Målia, først over en enkel bru, som tar meg over vann som trolig kan sees i sammenheng med demningen jeg nettopp besøkte. Videre mot Målia, kommer jeg innpå det samme stidelet jeg i dag tok av fra.

Kloppene i myra
På tur ut ga disse meg store problemer – de var dekket av et lag usynlig is, og kastet meg ufrivillig ned i myra. På returen er friksjonen upåklagelig, og kloppene gjør jobben de er satt til å gjøre for å bedre friluftslivet for oss som tar turen..

Videre på kloppene, som i dag tidlig sendte meg ut av balanse sitt lag av usynlig is. Nå er de varmet av sola, og grepet er upåklagelig, men beina er forsatt like våte som i dag tidlig. Nå er det bare høydemeterne opp til Målia igjen. Så er turen over, Målia, Brumund, Målia, total lengde: 20 km. Tidsbruk: 3 timer, mine timer. Alene på tur i nytt terreng.

Alternative, kortere turer

Om man ikke er ute etter en langtur, er det flere kortere varianter å hente ut av denne runden.

Både Målia og Brumund kan være utgangspunkt. Begge stedene kan man nå med bil (NB! Husk bompenger).

Utgangspunkt Budor/Målia:

  • Målia-Platoudammen, cirka 4 km tur-retur. Ned fra Målia, før det flater ut. Grei sti.
  • Målia-Brumund-Målia, cirka 11 km tur-retur. En del våte partier. Grei merking. Alternativt å ta grusveien/»hovedveien» sørover når man kommer til Brumund, og ta stien via Platoudammen og opp til Målia for en rundtur, antakeligvis et par kilometer lenger (ikke målt).

Utgangspunkt Brumund:

  • Kveåa/Kveåsjøen inn til Platoudammen, cirka 1-2 km tur-retur.
  • P-plass Brumund inn til Ellemitthølet, cirka 1,5 km tur-retur. Fra samme P-plass kan man gå opp til Brannvakthytta.
  • Fra grusvei opp til Brannvakthytta på merket sti 1-1,5 km tur-retur
  • Grusvei inn til Kjeltåsen. 4-5 km tur-retur. Fin grusvei, godt framkommelig med sykkel eller barnevogn.

Merk: Alle avstander er cirka på de kortere forslagene. Hele rundturen, inkludert avstikkere er målt med gps til 20 km. GOD TUR!

Luftig tur: Klyving over Knutshøe – Besseggens lillebror. Her slipper du kø!

Publisert

Fottur i fint fjell: Inn til flyvraket – og videre til det «tapte» halepartiet

Det ligger et flyvrak på Øverlihøgda på Ringebufjellet. På størrelse med en buss. Der har det ligget siden 1942.

Første gang gikk jeg turen inn til vraket på Ringebufjellet alene. Denne gangen var vi flere. Nå skulle vi inn til vraket, en tysk Junkers JU 52. De fire andre i turfølget har ikke vært der, og dette er et godt mål for en tur.

Flyets haleparti – hvor ble det av?

Målet er også å finne flyets haleparti. I hvert fall har jeg lyst, det gir et lite tillegg til turen, en liten ekspedisjon: For det er vanskelig å finne god informasjon om dette. Noen mener halepartiet i sin tid ble forsøkt tatt ned fra fjellet. Uvisst når, og hvorfor. Noen synes å tro at flyet tok nedi bakken flere ganger, før det la seg til ro, og at halepartiet derfor ligger et stykke fra selve flykroppen.

Internettet gir ofte gode svar, men søk kommer tilbake uten solid informasjon, og personer, foreninger og offentlige instanser som kan vite noe er usikre. Dette er nok et slikt tilfelle hvor man skulle ringt en «Ole» eller en «Turid» med adresse Ringebu, som ofte går tur. De ville gitt oss historien, og pekt ut kursen. Eller bekreftet at halepartiet ikke lenger er der. Kanskje de hadde invitert oss opp, tatt med kakao på tur og fortalt om en bestefar som reddet skadde soldater ned fra fjellet.

LES MER: I ravinene styrtet krigsflyet. 20 døde. En tur i hovedflyplassens bakgård

Sør for vraket. Eller nord

«Det er ikke sikkert det er mulig å finne lenger, det kan være det har kollapset helt, og derfor er usynlig i terrenget», mener en. Svaret kommer på e-post.

Historiske bilder som ligger åpent på nettet gir ingen gode svar: Alle viser flykroppen på Øverlihøgda, og ett med halepartiet sammen med flykroppen, men det finnes ingen spor av hvor halepartiet er nå, eller om det i det hele tatt eksisterer.

«Har sett deler og halepartiet tidligere, mener det ligger sør for vraket, retning Svælhøgda».

Endelig et solid svar, som gir en retning. Så tikker det inn ett til, fra en annen kilde:

«Tror ikke at det lå så langt som en kilometer unna, men jeg kan huske feil. Retningen var NØ så vidt jeg husker».

Stort søkeområde

Begge observasjonen er en del år gamle, den ene er datert 1996. Det kan forklare unøyaktighetene. Men noe har det gitt oss: Søkeområdet blir opptil én kilometer fra vraket, i en halvsirkel øst for vraket – fra nord mot sør. Vi kommer inn fra vest, så den delen er dekket.

Er halepartiet av en viss størrelse, vil vi se det om det ikke ligger nede i en grop, er det bare metallplater igjen vil trolig posisjonen forbli hemmelig. På kartet ser terrenget «ryddig» ut, men det stemmer ikke alltid når man kommer ut.

Fra Jammerdalsbu via Saubu til flyvraket

Vi holder godt driv opp over fra Jammerdalsbu. Vi er fem på tur igjen, som vi var hver sommer/høst for over 20 år siden. Vi har allerede sett vraket i kikkerten, med en gang man krysser over åsen over Jammerdalsbu er det synlig på åsryggen midt imot. Saubu ligger omtrent midt imellom. Stien er tørr og fin, lettgått, vi stopper ved brua ved Saubu, drikker litt, tar en sjokoladebit – og tar så av fra T-merket sti. Herfra fortsetter stien langs elva et stykke – så omtrent rett øst mot vraket.

Vi passerer to som nettopp var foran oss – de mistet visst stien og forsvant ned til elva igjen. Ingen fare, det er enkelt å komme innpå sporet igjen, men her i starten av umerket sti er det greit å være oppmerksom.

IMG_3541
Junkers JU 52 på Øverlihøgda, med en dramatisk historie fra 1942.

Mange på tur i fjellet

Vi er ikke alene på tur denne dagen, og flere er allerede framme ved flyvraket når vi kommer dit. Bak oss kommer det enda flere, turen er overraskende populær i dag. Sist jeg gikk her var jeg helt alene. Det ga en egen opplevelse, en behagelig ro.

Nå er det folk «over alt» ved flyvraket, noen spiser, andre bare slapper av – været er greit og det haster ikke med returen.

Med respekt for stedet

Noen leser informasjonsplakaten (nylig satt opp), noen fotograferer, og sikrer seg fine minner fra en spesiell tur. Andre utforsker vraket: Noen litt ivrige, godt inne i vraket. Det føles feil: Dette bør få ligge i fred, og her bør man opptre med respekt og verdighet: To døde her. Dette er et minnesmerke, og en del av historien. La det være, la delene ligge – og la framtidige besøkende få oppleve det samme vi kan.

De fleste flyvrak og deler er ødelagte eller hentet inn på museum. Dette ligger der hendelsen skjedde – og omgivelsene styrker opplevelsen av de dramatiske hendelsene i 1942.

Første søk etter halepartiet

Vi klargjør mat, pose med varmt vann – og første enkle søk etter halen iverksettes: Jeg går sørover fra flykroppen, litt østover og opp på åsen med kikkert for å dekke større område raskere, en liten halvsirkel og tilbake til gjengen etter 10-15 minutter uten resultat – annet enn at retningen nok ikke stemmer, med mindre halepartiet har gått helt i oppløsning. Kikkerten ga heller ingen oppdagelser, og forventningene reduseres.

Etter maten deler vi oss: Tre starter på returen, tilbake er vi er to som gjerne vil gjøre noen raske sveip i området, i håp om å finne halepartiet. Finner vi det ikke der, må vi forsøke igjen en annen gang.

Metalldeler i lyngen

Vi går ut med litt avstand mellom oss, for å dekke mest mulig terreng på kortest mulig tid. Vi ser stadig små spor, enkelte metalldeler i lyngen, men ikke noe større.

Om litt finner vi halepartiet. Og mengder av metalldeler mellom de to store vrakdelene.

Store steiner på god avstand setter i gang fantasien, men 20x forstørrelse tar livet av gryende entusiasme. Jeg tar opp på et høydedrag. Min turkamerat gestikulerer og peker ned i lyngen på en metalldel av litt størrelse. Samtidig ser vi steinen som ikke er en stein; noen hundre meter foran oss, litt nede i en grop ligger halepartiet.

En massiv flydel

Med mindre sola treffer det blanke metallet, kan dette like gjerne være en stein – når du ser den på avstand. Men tett innpå er det en massiv flydel. Det er ingen tvil om at det er halepartiet til Junkers Ju 52 på Øverlihøgda. Også dette forholdsvis godt bevart. Og la det være slik: Oppsøk det gjerne, men la det ligge i fred.

Vi tar våre bilder, fra diverse vinkler, og rusler tilbake mot flyvraket – i en så rett og direkte linje vi klarer. En ås skiller de to delene, så vi tar det på «feelingen». Underveis kommer vi over større forekomster av flydeler, stort sett metallplater. To steder, i to groper i terrenget ligger det mye metall. I den ene kan det se ut som noen har lagt på en stein, for at delene skal holde seg i ro.

800 meter mellom flydelene

Tilbake ved flykroppen viser GPS-en 800 meter fra halepartiet. Vi har fra halepartiet gått vest-nordvest. Det betyr altså at halepartiet ligger cirka 800 meter øst-sørøst for flykroppen. Det ligger nede i en grop og er ikke nødvendigvis enkelt å få øye på, men vet du hvor det ligger er det godt synlig.

Vi forlater flyvraket, men snur oss og ser tilbake: En liten flokk reinsdyr kommer løpende mellom oss og vraket, men bråsnur når de møter mennesker. Vi fortsetter, og ved Jammerdalsbu har vi samlet gjengen igjen.

Ønsket om  finne flere svar

På vei ut prater vi om turen og opplevelsen, om «funnet» og hendelsen her oppe i 1942. Vi har en del fakta, men mye er fortsatt spekulasjoner. Vi er nysgjerrige på halepartiet, om det er fraktet vekk fra flyet i ettertid, eller om krasjstedet virkelig er så stort. Opplevelsen følger oss videre ut av fjellheimen, og ønsket om å finne ut mer blir med oss hjem.

LES OGSÅ: «Det verserer mange historier om denne JU 52-en, og de fleste spriker nokså mye»

 

Avstander og rutebeskrivelse:

  • Parkering Friisvegen/Rondanestien til DNT Jammerdalsbu 1,8 km.
  • DNT Jammerdalsbu – Saubu  ca 3 km
  • Saubu – Junkers Ju 52 ca 3km
  • Junkers Ju 52 – flyvrakets haleparti 800 meter
  • Totalt tur-retur ca 18 km.

GPS-spor for turen: Jammerdalsbu-Saubu-flyvraket-halepartiet.

01 Kart_garmin

Utgangspunktet er parkeringsplassen hvor Rondanestien/T-merket sti krysser Friisvegen.

Følg T-merket sti inn til Jammerdaslbu. Turen inn til Jammerdalsbu går på tydelig sti, lett oppover, før det cirka halvveis flater ut – og man ser Jammerdalsbu. Stien går da i en større sving rundt ei stor myr, og man kommer nord for hytta før man går ned til Jammerdsalsbu.

Selvbetjent, låst med DNT-nøkkel

DNT Jammerdalsbu er selvbetjent og låst med standard DNT-nøkkel. Den lille bua mellom de to hyttene er pumpehus for vann. Inne på hytta står det et utdatert oppslag om vannkvaliteten, og det oppfordres til koking av vannet i området. Uklart om dette gjelder vannet fra pumpa.

Ned mot Saubu

Fra Jammerdalsbu går det igjen oppover på T-merket sti, og man kommer snart opp på åsryggen og får fin utsikt ned på Saubu og flyvraket i horisonten. Med klarvær og kikkert kan man her tydelig se flyvraket.

Etappen ned til Saubu er lettgått på fin sti. Et stidele kan forvirre, men begge ser ut til å ende ved brua ved Saubu.

Over brua ved Saubu, ikke vading til hyttene. Her forlater man T-merket sti og holder langs elva Breia østover og i sving nordover, før stien sakte forlater elva og fortsetter rett øst. Delvis skjult sti i kratt, men etter hvert tydelig sti østover retning flyvraket.

Videre er det forholdsvis flatt innover, på grei sti, før det stiger litt oppover den siste etappen mot flyvraket på åssiden.

800 meter videre til flyets haleparti

Fra flyvraket er det rundt 800 meter til flyets haleparti. Retningen er øst-sørøst på tenkt tråkk. Først noen meter opp på høyden bak flyvraket, herfra får man utsikt utover, og kan få øye på flyets haleparti.

Det går et lite søkk i terrenget østover, hold sør for dette på de flate slettene. Det er antydning til spor eller tråkk her. Det er også satt opp et par steiner som retningsvisere (?) i terrenget. Hold retningen, så vil du finne flyets haleparti i et søkk på de åpne slettene.

Flyfoto__1
Satelittfoto av området med flyvraket til venstre og halepartiet til høyre.
Publisert

«Det verserer mange historier om denne JU 52-en, og de fleste spriker nokså mye»

Historien om Junkers Ju 52/3M på vei fra Fornebu via Værnes, Trondheim, til Banak 30. oktober 1942. Flyet kom aldri fram. Over Ringebufjellet gikk det ned.

Flyet i aluminium ligger der enda, som det gjorde i 1942. Over tid er deler forsvunnet, og flyvraket er redusert.

I etterkrigsdagene med mangel på mye antar man at metallet var ettertraktet, og at enkelte var her oppe og hentet materialer: Setene er borte, metallplater forsvunnet. Seinere har kanskje også noen tatt med seg biter av flyet som suvenirer. I tillegg er flykroppen beskutt. Det er tydelige innslag av hagleskudd flere steder på flykroppen. Det er å håpe at dette er gjort i misnøye i årene rett etter krigen, at man senere har forstått verdien av å la dette minnesmerket ligge i fred her.

IMG_0894
Junkers JU 52 på Ringebufjellet, med kulehull, trolig påført med haglgevær.

Registreringer av historien

Det finnes en del informasjon om hendelsen, på nettet er det flere private initiativ som har samlet informasjon. The Bureau of Aircraft Accidents Archives er grunnlagt av en historiker som ønsker å registrere informasjon om luftfartsulykker. Her finnes det informasjon om ulykken på Øverlihøgda. Aircrew Remembered er en annen side, med fokus på menneskene i flyhistorien. Også her er hendelsen loggført.

I Norge har Kjell Sørensen en solid oversikt over hendelser, med mange interessante bilder. Denne siden gir nøktern informasjon. Takk til Kjell Sørensen for ytterligere informasjon om hendelsen og krasjstedet.

Fakta om hendelsen på Ringebufjellet

Junkers Ju 52 var et militærfly i det tyske luftvåpenet – Deutsche Luftwaffe. Da flyet gikk ned på Ringebufjellet var det totalt åtte personer om bord: Fire i mannskapet, og fire passasjerer. Årsaken er oppgitt å være ising. Flyet skal ha forlatt Fornebu 08.30 den 30. oktober. En time inn i flytiden ble det rammet av «severe icing conditions» – voldsom ising – og kapteinen besluttet å foreta en kontrollert nødlanding.

Nordøst for Ringebu krasjlandet flyet på Øverlihøgda. Kapteinen ble drept, og sju andre skadet. Noen timer seinere døde en person – en av mannskapet – på grunn av skadene.

Mannskapet:

Uffz Franz Stromberg – døde i krasjlandingen

Uffz Nobel.

Obgfr Wilhelm Tönnes.

Obgfr Wilhelm Strehle.

(Uffz – Unteroffizier. Obgfr – Obergefreiter)

Flyvraket og halepartiet

Det er en del bilder av flyvraket på nettet, noen få viser svarthvitt-bilder av flyet. Disse må antas å være en del år gamle. Mest treff får man på nyere bilder, lagt ut av folk som har tatt samme turen som vi de seneste årene.

Ingen gir noe klart bilde av hendelsen, og det «forsvunne» halepartiet. På forespørsel kan ingen si noe om dette ble brutt av flyet i forbindelse med krasjen, eller om det er fjernet i ettertid – og eventuelt hvorfor det? Eller kanskje en kombinasjon av de to?

Den dramatiske hendelsen på Øverlihøgda i 1942 er også bare beskrevet i grove trekk. Det er sikkert at flyet gikk ned og kapteinen døde. Men hvem den andre som døde var er uklart i kildene. Hvor lenge var de overlevende på fjellet, ble de reddet eller reddet de seg selv?

Viktig historisk dokumentasjon: Et øyenvitne forteller

Ringebu historielag plukket opp min henvendelse, og har bidratt med å belyse dette: De gir ut en årlig publikasjon «Hemgrenda», og i utgaven fra 1999 er hendelsen beskrevet: Ivar O. Nordrum var 16 år da flyet gikk ned. Han forteller i utgaven om redningsaksjonen, og har selv i tillegg benyttet skriftlige kilder for å gjøre gjengivelsen så korrekt som mulig.

Boka forteller om dramatiske dager på fjellet, som starter med meldingen om at et fly er gått ned. Denne meldingen skal ha blitt ble kringkastet på ettermiddagen 31. oktober.

Søndag 1. november startet aksjonen lokalt, da det kom melding ned i bygda om flere tyskere som hadde tatt seg inn på ei hytte på fjellet, en av dem trengte legetilsyn. Tyskerne oppholdt seg på ei hytte ved Stor-Tann som tilhørte Andor Flyen, og dit var det kommet fire tyskere fra det savnede flyet. På hytta var Andor Flyen og to kamerater: Ulf Gausheim og Leif Sonberg.

«Tyskerne var hardt medtatte etter en svært strabasiøs tur på bortimot to mil i høgfjellet i et ufyselig vær. De kunne fortelle at det i flyvraket var igjen en sterkt skadet og to andre tyskere. Piloten hadde omkommet under nødlandingen og var blitt begravet i snøen utafor flyet. De fire som var kommet til Flyen-hytta var nokså døgerville. De hadde liten peiling på hvor de hadde gått og hvor langt. Været hadde vært riktig ufyselig med fuktig snødrev – skikkelig surt».

Det framkommer av boka at tyskerne fant en rød «T» på fjellet og fulgte disse: De fant tråkk i snøen ved Saubu, og disse ledet til Flyen-hytta. Det fortelles av disse sporene nok ble satt av Fyen og kameratene som trolig var inne på Saubua lørdag.

Forsøkte å komme fram til havaristen med hest

Mandag 2. november ble det i følge boka gjort et forsøk med hest, for å komme inn til flyet og bringe de sårede ut. I følget var visstnok Oskar Allergodt og Ivar O. Nordrum og 10-12 tyskere. Søket ga ikke resultater, ingen spor ble funnet i snøen etter tyskerne som tok seg ut, og det var ingen tegn til flyvraket. Forsøket ble avbrutt, og man regrupperte og hentet mer utstyr. Ivar O. Nordrum forteller at han var med en bil ned i bygda, og fikk med seg to fjellvante karer opp igjen: Karenus Allergodt og Maurits Fossmo.

Tirsdag morgen 3. november gjorde man et nytt forsøk, en del tyskere – og to politimenn, som var kommet opp fra Hamar. Alle i følget var nå utrustet med ski.

«Vi fire fra bygda forsvant innover nokså fort fra de andre. Oskar var strategen. Vi fulgte turistråket der vi hadde kjørt dagen før, men så en knapp kilometer før Borkebua svingte vi tå i nordøstlig lei mer eller mindre mot Øverlihøgda. Været letna og opp mot Gråhøgda såg vi spor etter folk i snøen. Der fikk vi sjå flyvraket og samtidig to tyskere som hadde begynt å gå i retning Breitjønnbua. De hadde nok gått omtrent en kilometer og hadde gitt opp og stod der som to statuer. Maurits og Oskar tok peiling på disse to karan, mens Karenus og jeg gikk mot flyet. Jeg fant ei dør på sida av flyet som vendte mot vest. Jeg åpna døra og der stod det den såra tyskeren med en 6.35 pistol i hånda, sannsynligvis klar til å ta sitt eget liv. Oppholdet i flyet fredag, lørdag, søndag, mandag og nå tirsdag uten varme, dårlig kledd for opphold i trekkfullt fly og neppe noen mat, hadde vel tæret på litt av hvert. Da tyskeren fikk sjå meg, kastet han pistolen på gulvet og omfavnet meg i stor gledesrus! Oskar og Maurits fikk de to andre tyskerne tilbake til vraket.»

Det framkommer av historien at det kom et Junker 52 over stedet. Denne slapp ut en to-tre kasser med blant annet ski, mat, sjokolade, vin og kokeapparat. Den ene kassa skal ha blitt brukt til å frakte den døde flygeren ut.

Følte seg forpliktet til å hjelpe

Flyets last skal etter hvert ha blitt hentet ut. Det er også omtalt at de som bidro i redningsaksjonen fikk likør eller vin som takk. Det framkommer at de involverte følte seg forpliktet til å hjelpe folk i nød, og gjorde dette. Men ut over dette var omgangen med representantene fra okkupasjonsmakten særdeles uønsket.

Avslutningsvis i beretningen skriver forfatteren blant annet: «Det verserer mange historier om denne JU 52-en, og de fleste spriker nokså mye. Det er helt naturlig etter så mange år. Imidlertid var det forklart første kvelden på hytta til Andor Flyen at det var nedising og dårlig sikt som var årsaken til havariet».

Videre heter det: «Flyet såg nokså uskadd ut den gangen, men i dag er det vel knapt skjelettet att. Det har nok i tidens løp blitt mange souernirer rundt om i vårt vidstrakte land».

Halepartiet og flyet på samme sted

Av bilder i boka er det klart at halepartiet var med flyet ned, og lå sammen med flykroppen på krasjstedet. Bilder sendt meg av andre kilder nå i ettertid viser det samme. Halepartiet er altså på et tidspunkt forsøk flyttet eller fraktet ut. Ukjent av hvilken grunn.

En av de jeg har vært i kontakt med beskriver følgende: «En jeg jakta rein med for 30-40 år sia fortalte at han og en kamerat hadde båret med en del av flyet ganske langt før de gikk lei og la den fra seg.»

Det er usikkert om dette var halepartiet eller noe annet, men det er å håpe at slike spontane prosjekter hører fortiden til; at flyet og delene nå får ligge i fred ute i naturen, der det gikk ned og tok to liv i 1942.

Fortvilelsen de må ha følt

Tar du turen inn, så ta med deg historien fra de dramatiske dagene i 1942: Om en dramatisk nødlanding, om kampen for å overleve, og om medmenneskelig innsats som reddet liv. Se deg rundt, og kjenn på fortvilelsen de må ha følt, både de som gikk ned med flyet og de som fortvilet lette for å redde liv. Det er vakkert i fjellet, men også vilt og øde.

Hemgrende
«Hemgrenda» fra 1999, her er hendelsen beskrevet: Ivar O. Nordrum var 16 år da flyet gikk ned (faksimile).

 

 

Publisert

En hyllest til alle som bruker av egen tid for at andre skal gå trygt på tur

Tåken kommer sigende, sikten forsvinner, og terrenget blir hvitt. Vi fortsetter, til vi plutselig ikke vet hvor vi er, og fortvilelsen brer seg.

Vi har alle vært der – i et øyeblikk, eller over lengre tid, vet vi ikke hvor vi er og usikkerheten fester grepet. Det er ikke sikkert vi viser det til de rundt oss, om vi er flere på tur, vi holder det gjerne for oss selv, men vi kjenner det – uten retning og kjent sted er vi små i naturen.

Vi forstår at det kan være fatalt.

Det kan skje på et øyeblikk. Tåka kommer sigende, regnet blir sludd – og sikten forsvinner. Og plutselig er neste hytte uendelig langt unna. Inn ruller truende tordenskyer med regn som blir snø. Og vi vet ikke veien tilbake.

TØFF TUR TIL TOPPS: Besseggens ville lillebror

 

Fra turglede til fortvilelse

Det er da det er meningen man skal hente fram sin indre Lars Monsen, sette seg rolig ned, lage fiskesnøre av bark og krok av stein, dra opp en fet røye og grille fiskeflaket over en seng av raggsokk og reinsdyrbæsj og sy sovepose av navlelo og grønn mose, før du neste dag magnetiserer myggnettingen og lar den lede deg til nærmeste Rein, mat, varme og inderlig kjærlighet og «Good Time». Den er tatt, det skjer ikke igjen.

Har du i tillegg lagt igjen kart, kompass eller egne ferdigheter hjemme, kan du bare håpe på en ting; at andre har vært der før deg. At noen har gjort jobben.

Friluftlivets superhelter

Er du et sted i Norge er det rimelig sikkert at du ikke er langt fra nærmeste merke: Det er en hær av mennesker der ute, superhelter i naturen, organisert i i forskjellige sentrale – eller lokale lag. Eller de holder på for seg selv, merker og rydder sti, flytter stein og bygger klopper. Hele tiden. Uten at vi tenker så mye på det.

Scenarioet trenger ikke nødvendigvis være like dramatisk som skissert over. Av og til trenger vi bare litt hjelp til å velge riktig sti på godværsdager – på kjente ruter i trygt terreng.

Det er da superheltene kommer inn i bildet: De merker. De rydder. De stabler stein på stein og setter opp skilt – for å vise trygg og riktig retning videre. De gjør også andre ting; maler vindskier og fyller rom med mat, vasker sengetøy og bytter tak. Men det viktigste: De peker retning, de sørger for å gi oss naturen, de sørger for at veien videre er trygg: Det er røde T-er, blå årer, varder og klopper der det er nødvendig. De er der og merker til de høyeste topper, de villeste opplevelsene eller langs uendelige kilometer med skogsstier i lavlandet.

Denne er til dere: Takk skal dere ha!

Takk for at dere gjør jobben like samvittighetsfullt på kjente som ukjente ruter; i lavlandet som i høyfjellet, til Galdhøpiggen og forbi Snippkoia. Takk til dere.

Nye og gamle fjellvettregler

Takk til dere som organiserer det, takk til dere som bruker av ferien deres og egen tid for at vi skal gå trygt på tur.

Takk til dere som redder oss, når vi ikke har planlagt turen, lyttet til erfarne fjellfolk eller meldt fra hvor vi går, når vi er alene i ukjent terreng, eller evnene er for dårlig og forholdene for tøffe.

Takk til dere som har merket stien når vi ikke har tatt hensyn til vær- og skredvarsel, stiller uforberedt på uvær og kulde, eller ikke har nødvendig utstyr.

Takk til dere som er der når vi tar dårlige veivalg eller glemmer kart og kompass.

Takk til dere som viser vei når kreftene egentlig er brukt opp.

Takk til dere som har vært der før oss når fjellvettreglene er glemt (både nye og gamle): Timene dere legger ned for å peke vei i lavlandet, langs kysten, i høyfjellet eller mellom hyttene i skogen er nøkkelen til vårt friluftsliv. Takk for at dere gjør jobben like samvittighetsfullt på kjente som ukjente ruter; i lavlandet som i høyfjellet, til Galdhøpiggen og forbi Snippkoia. Takk til dere.

Takk til dere som gir oss terrenget. Takk for minnene. Takk til dere som gir oss naturen. Takk for opplevelsene, takk for historiene. Takk til dere, dere er vårt gode friluftsliv. Takk fra oss som tenker vi er Lars Monsen, men som ikke er det. Takk for turen. Denne og neste. Takk.

 

Sjekk denne: Den hele og fulle sannheten om ekspedisjon Urdvassnuten

Snippkoia
Stien forbi DNTs Snippkoia på Hedmarken merkes og holdes vedlike av lokale entusiaster. Takk til dere.

 

Galdhøpiggen
Turen til Norges høyeste fjell Galdhøpiggen er tydelig merket, blant annet med varder. Takk til dere som holder ruta vedlike.

FAKTA: Frivillighet

  • DNT Oslo og Omegn har alene over 1800 frivillige som gjøre en fantastisk innsats i fjellet, i Oslomarka og ved sjøen.
  • Norsk Friluftsliv er en fellesorganisasjon for 16 friluftslivsorganisasjoner (norske, frivillige, landsomfattende) med over 5000 lag og foreninger. De har samlet over 940.000 medlemskap.

 

Usikker? Denne turen kan du trygt ta: Til Bjørnhollia med barn

Publisert

Turorientering: Jakten på postene

Dette er aktiviteten om du for alvor skal på villspor i nærområdet.

Orienteringsklubber og andre lag og foreninger legger hver sommer ut poster til turorientering. Postene legges ut i ditt nærmiljø:

I enkelte områder er det nødvendig med gode orienteringskunnskaper, det betyr som regel at man må kunne lese kart, og håndtere dette sammen med et kompass – og forstå små variasjoner og detaljer i terrenget.

Andre områder er enkle, og forstår man enkelte karttegn vil man kunne klippe poster fortløpende i lettlest terreng – og da blir dette en ypperlig familieaktivitet: Fyll sekken med drikke, litt mat eller tursjokolade (og gjerne et plaster eller to for sikkerhets skyld), og sørg for at alle har hvert sitt klippekort, gjerne kart også.

Turorientering graderer postene etter grønn for nybegynner, blå for nybegynner pluss, rød for erfarne og svart for meget erfarne løpere.

cof

Senk ambisjonene

De største barna tar gjerne kartlesingen greit – og synes det er morsomt å overføre dette til terrenget, mens de mindre synes det er stas å lete etter de røde og hvite postmarkørene når man nærmer seg. Ikke ha ambisjoner om for mange poster de første turene, det er bedre å få en fin tur på to poster enn å ødelegge turgleden i jakten på ti.

Bruk også tiden til å oppleve naturen – vannene, vegetasjonen, plantene – og dyrelivet, det er spor overalt. Eller bli kjent i nærområdet om postene ligger gjemt i boligfeltet eller bak det lokale kjøpesenteret.

Og spis kjeks, drikk saft, plukk blomster – og kast stein i vannene. Små opplevelser blir fort store minner.

Nye områder, nye terreng

Turorientering har tatt oss ut i terreng vi normalt ikke ville oppsøkt, det har fått oss ut av de vanlige rutene og inn på ukjente stier og inn i nye terreng. Det har gitt oss nye utfartssteder, og bedre treningsmuligheter. For dette er også en flott treningsform – alene eller sammen med treningsgruppa: Planlegg en rute, bytt på å lese kartet mellom postene.

Dette er god trening når terrenget blir tøft, og det er mentalt utfordrende når kartet skal stemme med terrenget og farten blir stor. Da er det lett å komme på villspor – på den gode måten. Går man på de krevende rutene vil man raskt oppdage at fem poster eller noen få kilometer er mer enn nok (eller alt for mye). For det blir bom – og da går tiden, og det legges til (unødvendige) meter – og frustrasjon. Er du usikker: Gå tilbake til siste kjente punkt – og start derfra igjen.

Drikke og plaster

Husk drikke på slike turer (hvis du planlegger å være ute noe tid), enten du er alene eller sammen med flere. Ta også med en lett førstehjelpspakke, det er fort gjort å løpe inn i små skader. Og som vanlig: Si fra hvor du planlegger å dra, det er alltid greit at noen vet hvor du er og hvor lenge du planlegger å være ute, spesielt om du er på tur alene.

Og: Gi en takk til ditt lokale lag, som legger opp dette til beste for alle. Hvert år. Over hele landet. Kanskje så mye som 10.000 poster.

 

 

Turorientering i tall

Lista over poster er lang, enten du holder til i Rogaland, Akershus eller Nordland – eller et helt annet sted. Rundt 140 klubber over hele landet har lagt ut et sted mellom 50 og 100 poster hver, enkelte klubber helt oppe i 180 poster. Et forsiktig estimat på 65 poster i snitt per klubb (vi har ikke finlest alle tallene), gir over 9.000 poster, er snittet 75, er det over 10.000 poster i terrenget.

Postene legges ut av lokale ildsjeler, og klubbene tar noen kroner for kartpakke og klippekort.

Digital registrering

Postene kan klippes manuelt – og registreres digitalt på portalen turorientering.no, eller i app for iphone eller android. I portalen finnes det også tilleggsinformasjon om turområdene, kartene og klippene. I portalen kan man legge inn egne klipp – og se hvordan andre gjør det i de samme områdene. Her er det også mulig å opprette grupper, for lag eler skoler for eksempel.

De fleste steder er postene allerede lagt ut, og de vil ligge ute helt til oktober (de fleste stedene).

Poeng og merker

Hver post gir poeng, og etter et gitt antall poeng blir man belønnet med bronse, sølv eller gullmerke. I «vårt område» er det lagt ut 100 poster, voksne må ta 50 poster for gullmerke, 40 for sølv og 30 for bronse. For barn og ungdom under 17 år er tallene 30-20-10 og for seniorer over 65 år 40-30-20.

Områder og lag med turorientering registrert (per 12.05.2018)

Det finnes rundt 140 arrangører av turorientering fordelt over hele landet.

Akershus

Asker SK, Bærums Skiklubb, Driv IL (Enebakk), Drøbak/Frogn IL, Eidsvoll OL, Fet OL, Flaggspretten (Bærum), Fossum IF (Bærum), Fossum IF helårs tur-o, Frogner IL (Sørum), Gjerdrum OL, Haslum IL (Bærum), IL Tyrving (Bærum), Kolbotn & Skimt O-lag (Oppegård), Nes OL, OK Øst (Aurskog-Høland), Stabæk IF (Bærum), Ullensaker OL, Østmarka OK (Lørenskog), Ås IL.

Aust-Agder

Flosta IL (Arendal), Grimstad Turorientering – Skaulofferen, Stifinner´n Arendal.

Buskerud

Eggedal IL, Eiker OL (Øvre- og Nedre Eiker), Fossekallen IL (Ringerike), Hurum O-lag, IF Hellas (Drammen), Kongsberg OL, Konnerud IL (Drammen), Liers Stolpejakt, Lier-Trimmen (Lier), Modum OL, Nedre Sigdal IF, Ringerike Orienteringslag, Røyken OL.

Finnmark

Kirkenes Idrettsforening, O- gruppa.

Hedmark

Brandval/Kongsvinger OK, Elverum OK, Grue IL, Hamar OK og Vang OL – turtraver’n, Lunderseter IL – O-gruppa (Kongsvinger), Løten OL, Odal OL (Sør-Odal), Ringsaker OK, Tynset IF, Vang Orienteringslag (Hamar), Vingelen IL.

Hordaland

Askøy Orienteringslag (Askøy O-lag), Austevoll idrettslag, Bergens TF, Fana IL (Bergen), Fitjar IL, IL Gneist (Bergen), Kvernbit IL (Meland), Os OK, Osterøy IL, Stord Orientering, Sveio OL, TIF Viking (Bergen), Voss IL, Årstad IL (Bergen).

Møre og Romsdal

Emblem IL (Ålesund), Kårvåg IL (Averøy), Molde og omegn IF.

Nordland

Bodø & Omegn IF Orientering, Fauske IL Orientering, Mo Orienteringsklubb (Rana), Sortland OL, Tverlandet IL (Bodø), Valnesfjord IL (Fauske).

Nord-Trøndelag

Frol IL (Levanger), Grong IL, orientering, Namsos OK, OK Skøynar (Levanger), Snåsa IL, Spillum IL (Namsos), Verdal Orienteringsklubb.

Oppland

Gjø-Vard OL, Hadeland OL, OL Toten-Troll (Østre Toten), Rond OL (Søndre Land), Tormod Skilag (Nord-Fron), Tyin-Filefjell OK (Vang).

Oslo

Bækkelagets SK, Heming Orientering, Kjelsås IL, Lillomarka OL, Nydalens SK, Oppsal Orientering.

Rogaland

Ganddal IL – Postjaktå (Sandnes), Haugesund IL Orientering, Kopervik IL (Karmøy), Sandnes IL – SkogsGauken, Stavanger – JuleJakten 2016, Stavanger Orienteringsklubb, Torvastad IL (Karmøy), Ålgård Orientering (Gjesdal).

Sogn og Fjordane

Askvoll og Holmedal IL, Sogndal IL, Tambarskjelvar IL (Naustdal).

Sør-Trøndelag

Bjugn IL, Byåsen IL (Trondheim), Freidig (Oppdal), IL Leik (Melhus), Malvik IL, OL Trollelg (Trondheim), SPK Freidig (Trondheim), Wing OK (Trondheim).

Telemark

Notodden o-lag, OK Skeidi (Bamble), Porsgrunn OL, Skien OK.

Troms

Harstad O-lag, Sørreisa OL.

Vest-Agder

Kristiansand OK, OK Sør (Kristiansand), Søgne og Songdalen OK, Torridal IL (Kristiansand).

Vestfold

Botne Skiklubb (Holmestrand), Hedrum OL (Larvik), Larvik OK, OK Horten, OL Trollo (Re), OL Tønsberg og omegn, Sandefjord OK, Sande Sportsklubb, Stokke IL, Turorientering i Svelvikmarka.

Østfold

Båstad IL Orientering (Trøgstad), Fredrikstad Skiklubb, Hobøl IL, Marker OL (Ørje), OK Moss, OL Flaggtreff (Eidsberg), Pan OL (Trøgstad), Rømskog IL, Sarpsborg O-LAG, Skaukameratene OL (Rakkestad), Tur-Orientering i Halden.

cof

Publisert

Her døde 20: Frodig fottur i hovedflyplassens eventyrlige nabolag

De var der lenge før hovedflyplassen inntok området: De frodige ravinene på Gardermoen skjuler åstedet for en voldsom flystyrt 10. mai 1945. 20 døde.

Er du på, ved eller innom hovedflyplassen og er ute etter noe mer enn taxfree-shopping skal du sette kursen mot enden av rullebanen og begi deg ned i ravinene. Du trenger greie sko, en flaske vann – og litt tid for å nå krasjstedet og minnelunden der. Underveis møter du elva Sogna – og et fuktig eventyrterreng.

Les også: Fottur i Ringebufjellet, til Jammerdalsbu og vraket av Junkers JU 52 

En fin gruppe for en lokal ekspedisjon

Vi møttes ved den tilrettelagte parkeringsplassen ved Scandic Oslo Airport i Ravinevegen (se fakta, lenger ned): Tre voksne og fem barn i alderen fire til 11 år. En fin gruppe for en lokal ekspedisjon.

05 IMG_9395
Bilde 5: Vekk fra sivilisasjonen og ned i de frodige ravinene.

Første etappe går på asfalten langs Ravinevegen parallelt med E16 i retning sørlige ende av vestre rullebane (01L). Du kan velge å starte turen ved enden av rullebanen – ved det såkalte Mastejordet (gule tårn med guidelysene til flyplassen). Det kan se stengt ut, for her møter du et høyt gjerde. Men midt i gjerdet er det en sluse. Rett innenfor/utenfor er det oppslagstavler og informasjon om turen – og det er brede fine stier innover og nedover i ravinene. Herfra er det cirka 1,4 kilometer til minneluden, litt kortere til den tilrettelagte rasteplassen ved Sogna.

Alternativt kan turen starte halvveis til Mastejordet, inn grusvegen til høyre mot adressen Ravinevegen 33. Tidligere gikk ruta rett over tunet her, nå er den lagt om og går utenom bebyggelsen. Herfra er det kanskje 1,5-2 kilometer korteste vei inn til rasteplassen (gps-en hadde problemer nede i ravinene). Vi valgte dette alternativet, og fant spor av stien litt inn grusvegen, til høyre og ut på jordet. Vi fulgte jordekanten noen meter, deretter til venstre ned i ravinene gjennom kratt og brennestle. Ikke en ideell start, men vi dyttet unna krattet og tråkket ned brennende nestler, og fant en slags rute nedover.

Det er tydelig at denne delen er anlagt nylig. Stien er lite synlig enkelte steder, noe våt og sølete og delvis gjengrodd. Enkelte større trær lå over stien. Her er det krevende å gå. Både for små og store.

Jobber med å finne gode løsninger

I 2017 ble denne delen av stien anlagt, som et alternativ til å gå over tunet på privatadressen Ravinevegen 33, opplyser Lars Jahr i en e-post. Jahr var kultursjef i Nannestad fra 1997, blant annet med ansvar for stiene i ravinene. Ansvaret og interessen har han tatt med seg etter at han gikk av med pensjon i 2012. Noe som er tydelig; e-poster i retning historielagene i Nannestad og Ullensaker, og offisielle kommunale kanaler kommer tilbake med samme svar: Kontakt Lars Jahr.

– Nannestad kommune og Fylkesmannen jobber med å finne en løsning med stien over tunet og/eller mulighet for å komme utenom. Jeg har i 2017 laget alternative løsninger, men det er Fylkesmannen som skal ordne med grunneierne, opplyser Jahr.

Lang og vanskelig omvei

Tilbake i terrenget: Vi forsøker å trøste oss med at det er bedre med en dårlig start enn en dårlig avslutning, der vi befinner oss i et nytt belte av brennestle. Denne gangen med gjørme, stein og døde kvister som underlag. Ungene bæres over. En etter en.

Humøret er med oss fortsatt, også etter at noen fikk nærkontakt med nestlene.

Vi sklir nedover, hjelper hverandre over glatte trestammer og våte partier av gjørme. Så lenge ingen skader seg er det moro. Snart er vi nede, og møter en bratt sti opp igjen: Med tau fra bunn til topp som hjelp – trygt forankret i trærne.

Stien opp er tørr, heldigvis. Normalt er det vått her nede, men sommeren har tørket opp denne skråningen, og gjør turen enklere. Barna koser seg med utfordringen, foreldrene skjuler en mulig bekymring godt. Noen trenger litt hjelp, andre tar seg greit opp på egenhånd. For oss gikk det fint, men dette er ingen sti om du plages av dårlige bein, eller mistrives i røft terreng.

Så er vi oppe – vi har tatt den vanskelige omveien rundt og er nå på andre siden av tunet. Også her med skilt som advarer om å tråkke over tunet. Vi respekter det og forstår det.

Det er fullt forståelig at beboerne på adressen ikke ønsker denne persontrafikken, men omveien er foreløpig en svak forlengelse av en ellers fantastisk rundtur.

For nå er vi inne på stien som «alltid» har vært der: En fantastisk «motorvei» som slynger seg fram i terrenget og etterhvert ned i ravinene, og langs elva Sogna. Det frodige terrenget sjarmerer og imponerer. Både små og store trives nå på tur, vi tar raske stopp med drikke, forserer små bruer og morsomme stipartier. Etterhvert deler stien seg. Vi også: En voksen med de tre største barna på lang runde, og to voksne med de to minste på kort rute.

Løypene kommer sammen igjen ved den tilrettelagte rasteplassen ved Sogna, og etter kort tid møtes vi her.

Langs elva i rufsete ravineterreng

– Dere tok nok den fineste ruta, den lange gikk opp og delvis ut av ravinene, er dommen da distanseturistene kommer til møtepunktet.

Kort rute falt i smak for oss som gikk den, langs elva hele veien i rufsete ravineterreng. Med en 4-åring og en 5-åring som byttet på å lede, oppdage og leke underveis.

Vi tar fram saftflasker, det blir åpnet diverse kjekspakker og servert ferskt bakverk (handlet i hast på lokal bensinstasjon, ikke alle ekspedisjoner er planlagt år i forveien). Vi setter av tid til en god stopp. Etterhvert er barna i elva. Barbeinte i iskaldt grunnvann: Ivrige føtter på sleipe elvekanter.

Det går som det skal på en fin ekspedisjonsdag: Møkkete hender, litt våte sko og fuktige trøyer – og én kortbukse kledd i gjørme. Shortsen havner i sekken. 4-åringen tar resten av turen i truse og trøye.

Flystyrt i 1945: Fortsatt ligger det rester fra vraket her

Videre på sti i retning minnelunden, det er ikke langt inn, og en tur man bør ta. Her omkom 20 soldater i en flystyrt 10. mai 1945. Fortsatt ligger det rester fra flyet her. De skal få ligge i fred. Ikke rør dem, eller flytt på dem, de er deler av en viktig historie.

Flydelene forsterker opplevelsen når du kommer inn til det hvitmalte gjerdet i minnelunden. Her døde 20 unge menn. De skulle til Norge som en del av Operasjon Dommedag (Operation Doomsday) for å sikre freden.

Ble sendt signal om å avbryte

Flyet, Short Stirling LK147, tok av fra Sheperds Grove i Suffolk, Storbritannia, sammen med en rekke andre fly. Det fire motors bombeflyet med en besetning på seks var omgjort til transportfly og fraktet utstyr og 14 mann tilknyttet The Border Regiment 1st Airborne Battalion.

Da de nærmet seg Oslo ble været stadig verre og det ble sendt et signal til flyene om å avbryte.

Beskjeden nådde av ukjente årsaker ikke alle flyene.

29 IMG_9492
Bilde 34: Minnesteinen med minnetekst.

25-åring så flyet forsvinne i ravinene

På informasjonen i minnelunden står det følgende:

«Cirka klokka 12.00, på gården Lyshaug i Nannestad, noen hundre meter fra styrtstedet, var 25 år gamle Sigmund Vøien og hans far i gang med gårdsarbeid, da det store bombeflyet plutselig strøk 10 meter over hustakene på gården. Sigmund så verken røyk eller flammer fra der han stod. Plutselig forsvant flyet bak tretoppene og styrtet ned i ravinen.

Sigmund og hans far løp over jordet og bort til kanten av ravinen, men konstaterte at det ikke var noe de kunne gjøre.

Det brant kraftig fra vrakrestene og det kom stadige eksplosjoner, trolig på grunn av ammunisjon og drivstoff om bord.»

Videre heter det:

«Noen av de første som kom til åstedet like etter styrten var tyske soldater, inkludert en sanitetsoffiser. De konstaterte raskt at det ikke var noen overlevende. En tysk soldat rapporterte at han hadde sett flyet komme ut av skydekket. Flyet steg deretter raskt før det stallet og styrtet i bakken.»

De 20 omkomne ble gravlagt på en liten kirkegård ved styrstedet.

Det ble satt opp et enkelt hvitmalt stakittgjerde, hvite trekors med navn og gravene ble skilt med stiganger.

«De var våre falne»

Milorgs leder og senere forsvarsminister Jens Christian Hauge skrev i sitt forord til boken «Flyalarm»:

«Hvem visste at det den 9. mai og mens vi sang Seier’n er vår, gikk over hundre britiske fly med soldater fra de berømte Red Devils om bord, med kurs for Gardermoen? De møtte tykk tåke i Norge og måtte gjøre vendereis. Tre fly styrtet i Østlandsområdet. Det var 50 falne, blant dem den britiske sjefen for hele flyavdelingen. De var våre falne».

6 måneder etter styrten ble de 20 mennene flyttet til Vestre gravlund i Oslo, hvor de hviler i dag.

Midt i det frodige ravinelandskapet ligger minnelunden, med sitt hvite stakittgjerde og rester av et styrtet fly.

Vanskelig å forstå for en 4-åring

Barna undres. De spør, og vi svarer så godt det lar seg gjøre. Informasjonplakaten hjelper oss. Vi leser høyt, ser på flydeler, stakittgjerdet – og 20 synlige nedsunkne groper.

Det var krig. De døde for vår fred. Vanskelig å forstå for en 4-åring, kanskje mulig for en 11-åring.

For oss voksne er historien nær her, dette er en viktig del av vår historie.

«De var våre falne».

Mangfold, planter og naturlige leireskred

Lette barneben finner raskt veien tilbake, via den tilrettelagte rasteplassen, og ut igjen i retning «Mastejordet». Underveis leser vi informasjonsplakater om ravinenes mangfold av planter og dyr og  nødvendigheten av ravinenes naturlige leirskred. Blant annet.

Her er god informasjon, og med litt færre utålmodige barn, og litt bedre tid ville vi lest dem alle.

Opp og ut av ravinene, i hovedflyplassens nabolag

Vi tråkker i motbakke, og merker vi er på vei opp og ut av ravinene. Terrenget flater ut og vi passerer noe som ser ut som en liten grensestein nede i lyngen.

– Antakelig en grensemerke, skriver Lars Jahr, som har lagt spørsmålet på bordet hos Fylkesmannens miljøvernavdeling.

Terrenget åpner seg, lyset slipper inn igjen – og vi ser oppslagstavler, master og gjerder. Vi er i enden av rullebanen, med Mastejordet på venstre side. Vi finner åpningen i gjerdet – og avslutter på asfalt tilbake til utgangspunktet, mens flyene dundrer over hodene våre. Vi hørte dem godt nede i ravinene, men her oppe er de virkelig tilstede – i rød støysone, aller nærmest Norges hovedflyplass.

58 IMG_4704
Bilde 64: Minnetavle ved Forsvarets Flysamling, med navnene på de døde, grad og alder (2017).

 

Slik finner du fram

Reiser du kollektivt, tar shuttlebuss eller rutebuss deg fra terminalen til utgangspunktet. Det er en kort tur, og du trenger ikke mange timene til rådighet for å velge dette framfor taxfree-shopping på Norges hovedflyplass.

Kommer du med bil parkerer du ved tilrettelagt plass ved Scandic Olo Airport i Ravinevegen. Denne parkeringen har adressen Ravinevegen 29, 2060 Gardermoen. Her finner du en grusplass med informasjonstavle, som tilbyr gratis (!) parkering for fotturister til ravinene.

 

Dette kan du oppleve

Ravinene – en opplevelse i et herlig kulturlandskap. Ravineområdene på Gardermoen inngår i Romerike landskapsvernområde, og ravinene i området er sjeldent godt bevart. Her skaper vekslingen mellom tun, åker, beitebakker og skog et vakkert og variert landskap. Ved å følge stien fra enden av rullebanen på Gardermoen, kan du oppleve dette enestående landskapet.

Minnelund – nede i ravinene er det en minnelund etter flystyrten i forbindelse med Operasjon Dommedag (Operation Doomsday) i maidagene 1945. Flyet kom fra Storbritannia og kom ut av kontroll og styrtet i dårlig vær over Gardermoen. 20 menn døde. Den 24 år gamle piloten John Leonard Breed, en av to australiere, var blitt far én måned tidligere. Flere av mennene var gift og hadde barn som ventet på dem hjemme, nå som krigen var over. I ravinene er det en minnelund med et hvitt stakittgjerde, en informasjonstavle og en minnestein. Rester av flyet ligger fortsatt her.

Gamle antiluftstillinger – på Gardermoplatået etablerte tyskerne flere FLAK-stillinger (Flieger Abwehr Kanonen = stillinger med antilufskyts), blant annet på Røgler og på Kjos i Ullensaker og Låke og Bidsler, samt på Gardermoen vest for «Mastejordet», ikke langt fra stien ned i ravinene.

Flysamlingen Forsvarets museer – her er det informasjonstavle og minnestein etter de som omkom i flystyrten i ravinene i mai 1945. Disse står utenfor Flysamlingen Forsvarets museeer, til høyre for bygningen når du står ved jagerflyet på pinne og ser mot museumsbygningen. Dette er et sted du kan stoppe før du tar turen ned i ravinene. Her er det god informasjon om hendelsen i forbindelse med operasjon Doomsday.

—

Takk til Lars Jahr, Nannestad, for utfyllende informasjon og avklaring av fakta i frobindelse med denne reportasjen.

55 IMG_4733
Bilde 63: Fly på pinne, ved Forsvarets flysamling (2017).

MERK: Reportasjen er basert på turer i ravinene ved Gardermoen sommeren 2017 og sommeren 2018. Opplevelsene som er beskrevet er fra ekspedisjonen i juli 2018. Enkelte bilder er fra 2017, disse er merket (2017) i bildeteksten.

Publisert

Drømmetur til Tronfjell 1666 meter over havet

Flere mindre ras i området bekreftet skredfaren som hang truende i norske medier, og toppstøtet ble for sikkerhets skyld forankret i lokal kunnskap og sikre veivalg langs kjente ruter.

Topptursekken ble pakket på morgenen, med spade, søkestang, og skredsøker i lomma på jakka. Hjelm for nedfarten – og mat, ekstra klær og det nødvendigste av førstehjelpsutstyr. Lette sko i bagasjerommet – teleskopstaver og breie ski på taket.

Av utstyret og oppakning kunne dette lett framstå som forberedelsene i et lag av drevne randonee-utøvere på den tøffeste toppturjakt, hadde det ikke vært for ett sett tunge telemarksko (blå), tilhørende slitne telemarkski (røde/gule) og faste staver (med solide trinser) av den versjonen som ble benyttet i bakkene for 15-20 år siden. Altså: en dreven toppturjeger, og en turist med mindre erfaring fra vinterlige toppturprosjekter. Vi siktet høyt, og lokalt: Tronfjell 1666 meter over havet, med utgangspunkt i Tronsvangen cirka 780 meter over havet.

OPPLEV VINTERFJELLET: Fantastiske Besseggen på fjellski – 7 timer, 21 kilometer og 700 høydemeter

 

Dette er en tur mange tar på ordinære langrennsski eller fjellski (eller til fots – truger også, kanskje?): Vi valgte tyngre utstyr for ekspedisjonens skyld – og håp om fine svinger i uberørt snø på veg ned igjen.

Tilgjengelig fra riksveg 3

Første etappe gikk greit, vi tok av riksveg 3 med en C3 (etter hvert tungpustet) på bratte, islagte grusveier opp mot Tronsvangen seter. Parkeringen vitnet om stor utfart (vi antok i det tradisjonelle løypenettet), men vi fant plass til det lille framkomstmiddelet (husk parkeringsbillett), lastet av utstyr, og gikk det første strekket opp til løypa til fots. Etter bare noen meter ble det klart at minusgradene på termometeret ikke var like effektive i solhellinga opp fra Tronsvangen seter. Jakke av.

Villsnø av den krevende sorten

Oppkjørte løyper er ikke for eventyrere, og vi tok raskt av til venstre og ut av sporet, over toppen av et piggtrådkledd gjerde, for så å tråkke ut i villsnø av den krevende sorten, av den typen som bærer deg i et lite sekund – for så å slippe deg igjennom til støvelskaftet (heldigvis styrket snøen seg etterhvert).

Foran oss har vi en familie på fire, med lett langrennsutstyr og fint driv. Vi holder jevnt tempo, men vi tar ikke innpå.

Rett bak setra går man inn i en bratt vegg, som ender opp i en hyggeligere rygg. Her kommer høydemeterne tett og brått på og vi fikk umiddelbart en større forståelse for pustebesværet til C3’n. Her fant fellene retningen mellom mindre furuer og krokete bjørk, før skiene landet på det tryggere platået som strekker seg videre i retning Gråvola.

Foran oss har vi en familie på fire, med lett langrennsutstyr og fint driv. Vi tar ikke innpå før de finner sin plass i sola. På avstand vurderer vi det til mor, far og to barn på 8-12 år (?). De finner sine egne spor oppover og beviser at små eventyr er tilgjengelige for dem som vil. Om de skal opp vet vi ikke, men her er de i uberørt villmark og opplevelsene er større jo mindre du er. Turen er målet.

Usynlig felle klar til å løses ut

Vi går på en snill rygg. Til venstre har vi et søkk, til høyre får vi det samme. Sola varmer sidene og viser fristende nysnø i spennende terreng.

Fristende renner for frisk frikjøring.

Her har det gått galt før.

Østlendingen 22.november 2002: «Oppe i lia er det enda mulig å se skisporene. Rett før ulykken har den erfarne skigåeren forsøkt å krysse seg ned. Det utløste raset. 
På stedet er det faktisk ingen synlige store fonner. Flere steder like ved ligger mosen bar oppe i dagen. Men i bekkefarene ned lia ligger snøen dyp som en nærmest usynlig felle klar til å løses ut.»

Det er vanskelig å samle tankene om en slik hendelse. Vi er på tur på en annen del av året, men forholdene likner de i 2002. Det er ingen synlige fonner. Mosen ligger bar oppe i dagen. Vi er også fjellvante.

Alvoret i Tronfjell ble tydelig den dagen fjellet tok liv. Det har ikke stoppet turene. Kanskje har det økt sikkerhetsmarginen og forsterket opplevelsen til de som finner vegen opp – og trygt ned igjen, til sine kjære, til de som gleder seg over turene vi tar. De som gleder seg over det naturen gir, og opplevelsene vi får. De vi vil komme trygt hjem til.

Vi fortsetter. Steg for steg i stillhet.

Den største av dem alle

Bak oss blir horisonten tydeligere for hver høydemeter vi klatrer, rett imot ser vi den kjente profilen til Sølnkletten (1827 moh.) og Veslsølnkletten (1454 moh.) i trivelige Alvdal Vestfjell, den behagelige forlengelsen av Rondane østover. Herfra ser de mektige toppene i fjellmassivet små ut. Bakenfor ligger Rondane med sine takkete 2000-meter-topper.

Dagen er klar og sikten imponerende. Foran oss ligger Tronfjell med sine 1666 meter over havet og ser på nært hold ut som den største av dem alle.

På toppen er det to tårn, som er synlige på store deler av veien opp – de massive konstruksjonene gir deg stadig følelsen av at toppen er nærmere enn den virkelig er. Samtidig gir de et synlig punkt i terrenget for retningen opp, noe som er sjelden i jakten på toppene.

IMG_9202
14: Flere på veg opp – fra Tynset-sida.

Vismannen på Tronfjell

Vi runder Gråvola (cirka 1100 moh. – usikker på hvor punktet er), og tar høydemeter skritt for skritt. Stadig i nærheten av snøskuterløypa opp til toppen, markert med slitne staur preget av år i hardt vær.

Vi passerer piler av tre. De peker alle vestover. I retning graven til Baral – Swami Sri Ananda Acharya. Den indiske filosofen som søkte fred på Tronfjell fra 1917, som ville etablere et fredsuniversitet på Tron, og som navnet sin seter i Lille Elvedalen (Alvdal) etter et av de høyeste fjellene i Himalaya – Gaurisankar (7134 moh.).

Baral var nok et eventyr, et fargerikt innslag i bygda. Som Kjell Aukrust en gang skal ha sagt i et radiointervju:  «Å se’n Baral komme ridende ned på Steia (Alvdal sentrum) på sin hvite hest med turban, langt hår og skjegg, og flagrende, oransje silkegevanter, ja, det var selve eventyret for steiryssen (guttene på Steia) i Alvdal!»

På Flattron (1300 moh.), øst for vår rute til toppen, er det reist et minnesmerke over vismannen, på stedet fredsuniversitetet er planlagt.

Med utsikt til Snøhetta og Savalen

Vest for vår trasé til toppen ligger Barals grav på cirka 1400 meter over havet. Her har vismannen på Tronfjell utsikt mot Snøhetta og Savalen. Vi tråkker videre i planlagt rute, holder vest for Blåskarven (drøyt 1400 moh.), og tråkker videre oppover. Stadig kommer det skiløpere nedover, og stadig dukker det opp flere bak oss. Vi prøver å lese kvaliteten i underlaget i nedkjøringen til de som har allerede har gjort unna den tyngste etappen.

Mot toppen kles tettpakket underlagssnø av et lag på 10-15 centimeter villsnø (ukjent i moderne langrennsløyper), også kjent som styresnø, eller pudder.

Det lover godt.

De siste høydemeterne er krevende. Ikke fordi terrenget plutselig blir brutalt bratt. Men fordi de siste tunge høydemeterne av en tur på 800 høydemeter har en tendens til å hente ut de siste kreftene.

Snøkledd månelandskap

Oppe møter vi «fugleberget» av skiløpere og fotturister fra alle sider av fjellet, som tenkte det samme som oss denne dagen, som fant vegen trygt til toppen i skredsikkert terreng, som valgte sikre spor i solid snø, som tråkket over trygg mose til toppen. Som fant gleden i det naturen gir, og opplevelsene vi får.

Vi klatret også de siste meterne forbi tårnet – og helt til toppen 1666 meter over havet. Det var verdt det.

Herfra er utsikt fullstendig i alle retninger. Her er snøen pakket rundt fjellformasjoner og installasjoner og skaper et merkelig snøkledd månelandskap.

Og etter en lengre pause i solveggen av tårnet på toppen spente vi på oss skiene igjen og fant nedkjøringen. Fantastisk, om du kan kjøre fritt i villsnø. For alle oss andre er det magisk nok (til tross for flere fall). Vi fant ferske linjer i frisk snø, mellom staur og stein, mose og skiturister i motbakke. Vi holdt ryggen (Gråvola) hele veien nedover, mellom de fristende rennene, godt utenfor 30 graders skredutsatt terreng. Vi fant egne spor (rando) og oppdaget nye fall (telemark).

Tronfjell er en fin vintertur både for nybegynnere, og de som har jaktet pudderkledde topper tidligere. Om sommeren kan du kjøre bil hit. Toppen er tilgjengelig, med Norges nest høyeste bilveg. Bruk gjerne den. Men vinterturen er verdt innsatsen: Steg for steg på uberørt snø, til vismannens Himalaya-topp i Alvdal – 1666 meter over havet.

IMG_9264
15: De første svingene på veg ned.

FAKTA

Tronfjell: Tron er et kjegleformet fjell på grensen mellom Alvdal og Tynset kommuner, Hedmark, øst for Glomma, mellom Tylldalen og hoveddalføret i Østerdalen; 1666 moh. På sørsiden ligger setergrenda Tronsvangene. Det går veg opp til toppen, den ble anlagt for bygging og drift av hovedsender for radio og fjernsyn. På toppen har Norkring sender for radio og fjernsyn, mens Avinor har egen radarstasjon for overvåkning av luftrommet for flytrafikk og luftfart. Tron østtoppen/Blåtronden 1653 moh, danner grensepunkt mellom Alvdal og Tynset kommuner, og er samtidig det høyeste punkt i Tynset kommune.

Swami Sri Ananda Acharya, bedre kjent som Baral. Født 29. desember 1881 i Bengal, Britisk India. kom til Norge i desember 1914, og bosatte seg på ei seter i Tronsvangen i Alvdal i september 1917. Dette stedet kalte han Gaurisankar – oppkalt etter et av de høyeste fjellene i Himalaya. Sri Anandas tanke var at en rekke fredsuniversiteter skulle bygges på alle kontinenter på jorden, og at det i hvert universitet skulle være studenter fra alle land i verden. Sri Anand bodde i Alvdal til fredsdagen 8. mai 1945 da han i samme time som freden ble forkynt over hele verden, gikk inn i en tilstand som i India kalles samadhi og etter en periode på over tre uker «forlot sitt legeme for godt». Han ble erklært død den 13. juni 1945.

Kilde: snl.no; wikipedia.no, opplevalvdal.no

KILDER:

– Østlendingen: Mistet livet i snøskred i Tronfjell

– Minneord: Vår fjellvante venn var ute på en skitur etter jobb og ble meldt savnet da han ikke kom hjem til avtalt tid.

– Hovedsender Tronfjell

– To tårn på toppen, Norkring og Avinor.

– Vismannen på Tronfjell. En kort biografi av Bjørn Pettersen (publisert i kulturavisa «Breidablikk», desember 2005)

– Norges nest høyeste bilveg.

Publisert

Fra bru til bru. Vorma på ski Eidsvoll-Minnesund

Etter 7,5 kilometer står jeg med skituppene hengende ut over Lynesdalsevja. Her kommer Holtåa ut i Vorma i Eidsvoll. Nå er den islagt med tilsynelatende sikker is. Her har jeg snudd før.

En god vinter har gitt fristende forhold langs Vorma. Det har vært kaldt nok til at underlaget har fryst skikkelig, og snø nok til å gi gode skiforhold. Fra Eidsvollbrua er sikten nordover upåklagelig, vannstanden er lav og gunstig og værmeldingen fordelaktig. Det er på tide å dra på kortreist ekspedisjon, fra bru til bru. Selvforsynt.

Urørt snø ved Vormas bredde

Miniekspedisjonen starter tidlig, det er lite planlegging med kortreiste opplevelser, ingen akklimatisering for store høyder, ingen basecamp utover en rask stopp ved kjøkkenbordet før sekken sitter på ryggen. Første etappe med ski og staver i hendene, før jeg lander på urørt snø ved Vormas bredd.

Ingen spor, verken av sko eller ski. Snart har jeg boligkomplekset Eidsvoll Brygge i ryggen og forsvinner inn i Vorma-tåka. Den er synlig fra store deler av Eidsvoll, bare man kommer litt opp i høyden. Her på elvebredden er det fascinerende hvordan den oppstår rett nord for bebyggelsen – og slynger seg med Vorma nordover. Holder jeg til høyre inn mot vegetasjonen er jeg utenfor tåkebeltet. Litt til venstre så forsvinner jeg i disen.

Her tråkker jeg egne spor, og faller litt dypere ned i snøen enn jeg håpet. Vekslende vær de siste dagene, med minus 20 i skyggen ga håp om lett skareføre. Nå er det som å gå med truger, steg for steg.

Sola titter fram, og skaper magi i tåkebelte over elva. På skyggesida oppover er det lite å hente fra en tidlig vårsol, og kuldegradene biter i ansiktet. Det knirker i snø og skisko for hvert steg.

VIL DU PRØVE EN MER EKSTREME TUR: Prøv Besseggen vinterstid – 7 timer og 700 høydemeter

Det som ser ut som en solid isbru

Rett nedenfor Hagalykkja kommer første lille evje, med det som ser ut som en solid isbru. Denne skaper sjelden problemer, og krysningen går feilfritt, uten ubehagelige overraskelser.

Videre nedenfor Sandholt og Røkholt med det gjenkjennelige røde huset nede i vannkanten (synlig fra Sundet).

Her er det drevet massivt med tømmerfløting, og sporene er mange. Nå er de fleste skjult under snøen, men når denne går vil historien bli synlig for den som vil ta turen på Vormas gjørmete bredder og imponerende sandbanker.

Det er lite vindu på noen uker etter at snøen går, før vannstanden øker og igjen tar kontrollen over området. Det er verdt en tur, her er det gammel teglstein, rusten kjetting, beholdere og melkespann, gammelt glass og skosåler. Et eventyr for store og små.

Leteaksjon: Dristig familiefar på villspor

Skituren går videre, plutselig i sporet fra en leken snøscooter som har slynget seg i gledesrus nordover. Lovligheten av dette prosjektet er i beste fall tvilsom, men akkurat nå har jeg ingen tanker om slikt, med fast underlag forvandles en tung trugetur til noe som likner på en skitur, og farten øker.

Jeg passerer en fargerik og forholdsvis ny Skibladner-retningsviser, og ser for meg Mjøsas hvite svane dampe nedover idet jeg skremmer opp et svanepar i tåkedisen, og noen ender av ukjent merke letter samtidig.

Så tar jeg ut av skutersporet og helt ned til iskanten, og stopper med skituppene i Vorma. Her er jeg godt kjent, jeg vet det er fast grunn under snøen og isen. Foran meg sklir Vorma sakte, mørk og mektig forbi, den frakter med seg små isflak, og det er ikke vanskelig å se for seg tømmeret som i sin tid fløt nedover her. Isflakene males opp mot elvebredden, og etterlater seg en knusende lyd, og jeg fortsetter nordover og takler neste utfordring greit: En av de større evjene, hvor isen er delvis malt opp av synkende vannstand og bevegelsene i vannet.

Her er det større avstand mellom fast land, og mer vann og is som kan skape problemer. Evja krysses sakte, forsiktig med tunge, prøvende slag fra staver og lette steg en ski av gangen (jeg er lite lysten på at redningstjenesten må kalles ut for å hente ut dristig familiefar i 40-årene som gikk seg fast i gjørma noen hundre meter hjemmefra – og kan tydelig se for meg avisoverskriftene og Twitter-meldingene i forbindelse med hendelsen … Men la det være klart: Skulle isen gi etter kan det raskt bli alvorlig).

Merkelig skapning på veg nordover

På andre siden finner jeg et belte med sol, mindre tåke og varmere vær. Litt varmt drikke og et par ekstra bilder før jeg finner fram solbrillene og sklir videre – forbi små falleferdige bygg, idylliske strandeiendommer, bryggeanlegg, provisoriske bygg og noe som likner på grillplasser. Her oppe ligger Sander, Rønsen og Lynes. Ute i Vorma er det stadig flere svaner og ender. De sklir lydløst over mot andre siden når de hører ski og staver bryte snøen, og sikrer seg litt avstand til denne merkelige skapningen på veg nordover.

Alene med stillheten

Før jeg kommer til Fremmingøya med den gamle «mudringsformandsboligen» (nå i privat eie) har jeg krysset et par evjer til, besteget et par bryggeanlegg i upåklagelig fiskebeinsteknikk, tråkket igjennom snøen og ned på steinete underlag – og blitt dusjet i snøkrystallene som vinden vasket ned av trærne langs bredden. Fortsatt i fint driv nordover, uten farlige hendelser, tegn på frostskader eller andre ubehageligheter som ville truet enhver større ekspedisjon. Her er jeg alene med stillheten, dyrene, vannet og opplevelsene, og det er masse tid til gode tanker – slike tanker man sjelden finner i hverdagsstresset hjemme eller på arbeidsplassen.

Vraket av Dølen på elvens bunn

Ved Fremmingøya kommer jeg over de første sporene av bever – et par større trær, delvis gnagd over. Deretter spor. På begge sider – både på fastlandet og ute på øya. Elvebredden blir brattere, og det smalner, her er det liten plass til en skiløper, men heldigvis godt nok feste i snøen til at jeg unngår å ramle uti Vorma på det smaleste.

Jeg avslutter Fremmingøya og får Mistberget (663 meter over havet) til venstre, så flater landskapet ut og åpner seg opp. Rett fram og til høyre skimter jeg «den gule skolen» (Langset), og opp mot Ninabben (444 meter over havet) Minnesund vels gapahuk. Midt imot får jeg etter hvert Minnesund-bruene, foreløpig tre, om noen år fire. Jeg passerer markøren av vraket Dølen, som ligger på elvens bunn, og ser over på andre siden og opp på platået som snart er utgangspunktet for den fjerde bruen over Mjøsa/Vorma ved Minnesund. Den blir 836 meter lang – og 15 meter over høyeste vannstand.

cof
Faksimile Eidsvold Blad 17. april 1968 da taubåten Dølen sank på Vorma.

Skyggen av en rovfugl

Jeg sklir videre, og skremmer opp et par ender før jeg ser silhuetten av en rovfugl langt der oppe mot den blå himmelen, før jeg fokuserer på vegen videre. Det er nå turen skal avgjøres. Fra Holtsjøen og Nord-Fløyta kommer Holtåa tidvis voldsomt nedover, tar seg ned i Lynesdalen og ut Lynesdalsevja, som på det bredeste er fem meter. og det er på det bredeste det er naturlig å krysse.

Etter 7,5 kilometer står jeg med skituppene hengende ut over evja. Nå er den islagt med tilsynelatende sikker is.

Lyden av rennende vann er likevel tydelig, og tykke flak av brutt is viser at plutselig forfall forekommer. Her har jeg snudd før. Den gang gikk et lite tråkk av rådyrspor god for isens bæreevne – i rådyrmålestokk. Jeg mistenkte den gang da at det går flere rådyr på et stk. dristig familiefar i 40-årene. Det fristet heller ikke å gå langt «inn i landet» for å finne bedre muligheter. Jeg spiste matpakka og gikk hjem igjen.

Med forsiktige steg

Denne gangen er vurderingen en annen, forholdene har vært bedre og krysningene tidligere tryggere. Med forsiktige steg går jeg sidelengs ned på isflaten over evja, og sikter mot det flateste området på andre siden.

Steg for steg tar jeg meg over, uten ukvemslyder eller andre uhyggelige varsler fra underlaget. Snart er jeg på andre siden, setter fart videre, retning campingen – opp flytebryggene i friske fiskebeinstak, forsøk på en liten telemarksving ned igjen – rundt odden og etter hvert med bruene midt imot.

Et par timer på villspor

Her er jeg usikker på strømmene og forholdene, og holder meg bevisst nær synlig land, da jeg er i tvil om isen ligger på fast grunn eller flyter usikkert på Vorma. Snart tar jeg de siste takene opp mot brukarene på jernbanebrua (den eneste av de tre som ikke er fredet) og beveger meg til uthentingspunket oppe ved veien. Og etter et par timer på villspor er jeg tilbake i hverdagen i basecamp med nye krefter og ny motivasjon til flere kortreiste ekspedisjoner. Det finnes en mengde gode opplevelser helt nær, som du kan ta alene eller sammen med noen.

Denne turen er gjennomførbar ved lav vannstand, på ski når det er snø/is og til fots om snøen har gått. Uansett tidspunkt: Har respekt for kreftene i elva og for usikkerheten i evjene. Er du i tvil: Spis matpakka og gå hjem. God kortreist tur!

IMG_8980
34: Jernbanebrua.

FAKTA BRUENE

Ny Minnesund bru: Åpnet 1993. Broen går parallelt med gamle Minnesund bru, lengste spenn er 80 m, total lengde 532 m. E6 går over broen. Brua har 9 spenn. Brua er fredet av Riksantikvaren.

Langset bru: Åpnet av kong Olav V 12. desember 1959. Vegbru på Fylkesvei 177 (tidligere E6), er 598 meter lang, og største spenn er 102 meter. Brua har 18 spenn. Brua er fredet av Riksantikvaren.

Minnesund jernbanebru: Ble bygd i 1879, som del av Hedmarksbanen mellom Eidsvoll og Hamar. Banen åpnet i 1880. Jernbanebrua er 362 meter lang. Midtspennet ble i 1913 forlenget fra 62 til 82 meter, da midtpillarene måtte flyttes. Brua har 12 spenn. Brua er ikke fredet.

Eidsvollbrua: Offisielt åpnet 17. mai i 1992, brua er 320 meter lang og har ca. 8.500 i årsdøgnstrafikk.

Sundbrua: Åpnet i 1923, samtidig ble jernbanebrua åpnet. Den eldste Sundbrua var ei trebru som ble bygd i 1857. Før den tid var det ei «vinterbru» over elva som kunne brukes ved lavvann, og Sundet var et fergested.

Planlagt: Ny bru for jernbane over Minnevika. Lengde 860 meter, planlagt ferdig i 2023. Den nye jernbanen bygges for en fart opptil 200 km/t.

 

FAKTA VORMA

Vorma kommer av norrønt Varma, av adj. varm, da elven ofte er isfri. Elven er en sideelv til Glommavassdraget og har sammen med Gudbrandsdalslågen en lengde på 351 km.

På vestsiden mottar Vorma sideelvene Julsrudåa og Andelva og på østsiden Holtåa og Jøndalsåa.

Elva er ofte isfri om vinteren, og er et viktig vinteroppholdssted for sangsvaner og andre svømmefugler.

På vinterstid er vannstanden lav her, og med gode snøforhold er det forholdsvis greit å gå på ski langs bredden – bare vær forsiktig på iskanten, og ta hensyn til utrygge isbroer over evjene. Snu om du er usikker.

 

KORT OM  MINI-EKSPEDISJONSSEKKEN

Det er ikke mye man trenger for en mini-ekspedisjon, men noe kan det være greit å ha med: Ekstra skift i vanntett pose, en varm jakke eller genser (til pausene), gnagsårplaster/sportstape/enkeltmannspakke, og det du trenger av strøm og batterier til diverse elektroniske dingser, og litt mat/snacks og varmt drikke (alt etter hvor lenge du planlegger å være ute).