Måned: september 2018

Publisert

Fottur i fint fjell: Inn til flyvraket – og videre til det «tapte» halepartiet

Det ligger et flyvrak på Øverlihøgda på Ringebufjellet. På størrelse med en buss. Der har det ligget siden 1942.

Første gang gikk jeg turen inn til vraket på Ringebufjellet alene. Denne gangen var vi flere. Nå skulle vi inn til vraket, en tysk Junkers JU 52. De fire andre i turfølget har ikke vært der, og dette er et godt mål for en tur.

Flyets haleparti – hvor ble det av?

Målet er også å finne flyets haleparti. I hvert fall har jeg lyst, det gir et lite tillegg til turen, en liten ekspedisjon: For det er vanskelig å finne god informasjon om dette. Noen mener halepartiet i sin tid ble forsøkt tatt ned fra fjellet. Uvisst når, og hvorfor. Noen synes å tro at flyet tok nedi bakken flere ganger, før det la seg til ro, og at halepartiet derfor ligger et stykke fra selve flykroppen.

Internettet gir ofte gode svar, men søk kommer tilbake uten solid informasjon, og personer, foreninger og offentlige instanser som kan vite noe er usikre. Dette er nok et slikt tilfelle hvor man skulle ringt en «Ole» eller en «Turid» med adresse Ringebu, som ofte går tur. De ville gitt oss historien, og pekt ut kursen. Eller bekreftet at halepartiet ikke lenger er der. Kanskje de hadde invitert oss opp, tatt med kakao på tur og fortalt om en bestefar som reddet skadde soldater ned fra fjellet.

LES MER: I ravinene styrtet krigsflyet. 20 døde. En tur i hovedflyplassens bakgård

Sør for vraket. Eller nord

«Det er ikke sikkert det er mulig å finne lenger, det kan være det har kollapset helt, og derfor er usynlig i terrenget», mener en. Svaret kommer på e-post.

Historiske bilder som ligger åpent på nettet gir ingen gode svar: Alle viser flykroppen på Øverlihøgda, og ett med halepartiet sammen med flykroppen, men det finnes ingen spor av hvor halepartiet er nå, eller om det i det hele tatt eksisterer.

«Har sett deler og halepartiet tidligere, mener det ligger sør for vraket, retning Svælhøgda».

Endelig et solid svar, som gir en retning. Så tikker det inn ett til, fra en annen kilde:

«Tror ikke at det lå så langt som en kilometer unna, men jeg kan huske feil. Retningen var NØ så vidt jeg husker».

Stort søkeområde

Begge observasjonen er en del år gamle, den ene er datert 1996. Det kan forklare unøyaktighetene. Men noe har det gitt oss: Søkeområdet blir opptil én kilometer fra vraket, i en halvsirkel øst for vraket – fra nord mot sør. Vi kommer inn fra vest, så den delen er dekket.

Er halepartiet av en viss størrelse, vil vi se det om det ikke ligger nede i en grop, er det bare metallplater igjen vil trolig posisjonen forbli hemmelig. På kartet ser terrenget «ryddig» ut, men det stemmer ikke alltid når man kommer ut.

Fra Jammerdalsbu via Saubu til flyvraket

Vi holder godt driv opp over fra Jammerdalsbu. Vi er fem på tur igjen, som vi var hver sommer/høst for over 20 år siden. Vi har allerede sett vraket i kikkerten, med en gang man krysser over åsen over Jammerdalsbu er det synlig på åsryggen midt imot. Saubu ligger omtrent midt imellom. Stien er tørr og fin, lettgått, vi stopper ved brua ved Saubu, drikker litt, tar en sjokoladebit – og tar så av fra T-merket sti. Herfra fortsetter stien langs elva et stykke – så omtrent rett øst mot vraket.

Vi passerer to som nettopp var foran oss – de mistet visst stien og forsvant ned til elva igjen. Ingen fare, det er enkelt å komme innpå sporet igjen, men her i starten av umerket sti er det greit å være oppmerksom.

IMG_3541
Junkers JU 52 på Øverlihøgda, med en dramatisk historie fra 1942.

Mange på tur i fjellet

Vi er ikke alene på tur denne dagen, og flere er allerede framme ved flyvraket når vi kommer dit. Bak oss kommer det enda flere, turen er overraskende populær i dag. Sist jeg gikk her var jeg helt alene. Det ga en egen opplevelse, en behagelig ro.

Nå er det folk «over alt» ved flyvraket, noen spiser, andre bare slapper av – været er greit og det haster ikke med returen.

Med respekt for stedet

Noen leser informasjonsplakaten (nylig satt opp), noen fotograferer, og sikrer seg fine minner fra en spesiell tur. Andre utforsker vraket: Noen litt ivrige, godt inne i vraket. Det føles feil: Dette bør få ligge i fred, og her bør man opptre med respekt og verdighet: To døde her. Dette er et minnesmerke, og en del av historien. La det være, la delene ligge – og la framtidige besøkende få oppleve det samme vi kan.

De fleste flyvrak og deler er ødelagte eller hentet inn på museum. Dette ligger der hendelsen skjedde – og omgivelsene styrker opplevelsen av de dramatiske hendelsene i 1942.

Første søk etter halepartiet

Vi klargjør mat, pose med varmt vann – og første enkle søk etter halen iverksettes: Jeg går sørover fra flykroppen, litt østover og opp på åsen med kikkert for å dekke større område raskere, en liten halvsirkel og tilbake til gjengen etter 10-15 minutter uten resultat – annet enn at retningen nok ikke stemmer, med mindre halepartiet har gått helt i oppløsning. Kikkerten ga heller ingen oppdagelser, og forventningene reduseres.

Etter maten deler vi oss: Tre starter på returen, tilbake er vi er to som gjerne vil gjøre noen raske sveip i området, i håp om å finne halepartiet. Finner vi det ikke der, må vi forsøke igjen en annen gang.

Metalldeler i lyngen

Vi går ut med litt avstand mellom oss, for å dekke mest mulig terreng på kortest mulig tid. Vi ser stadig små spor, enkelte metalldeler i lyngen, men ikke noe større.

Om litt finner vi halepartiet. Og mengder av metalldeler mellom de to store vrakdelene.

Store steiner på god avstand setter i gang fantasien, men 20x forstørrelse tar livet av gryende entusiasme. Jeg tar opp på et høydedrag. Min turkamerat gestikulerer og peker ned i lyngen på en metalldel av litt størrelse. Samtidig ser vi steinen som ikke er en stein; noen hundre meter foran oss, litt nede i en grop ligger halepartiet.

En massiv flydel

Med mindre sola treffer det blanke metallet, kan dette like gjerne være en stein – når du ser den på avstand. Men tett innpå er det en massiv flydel. Det er ingen tvil om at det er halepartiet til Junkers Ju 52 på Øverlihøgda. Også dette forholdsvis godt bevart. Og la det være slik: Oppsøk det gjerne, men la det ligge i fred.

Vi tar våre bilder, fra diverse vinkler, og rusler tilbake mot flyvraket – i en så rett og direkte linje vi klarer. En ås skiller de to delene, så vi tar det på «feelingen». Underveis kommer vi over større forekomster av flydeler, stort sett metallplater. To steder, i to groper i terrenget ligger det mye metall. I den ene kan det se ut som noen har lagt på en stein, for at delene skal holde seg i ro.

800 meter mellom flydelene

Tilbake ved flykroppen viser GPS-en 800 meter fra halepartiet. Vi har fra halepartiet gått vest-nordvest. Det betyr altså at halepartiet ligger cirka 800 meter øst-sørøst for flykroppen. Det ligger nede i en grop og er ikke nødvendigvis enkelt å få øye på, men vet du hvor det ligger er det godt synlig.

Vi forlater flyvraket, men snur oss og ser tilbake: En liten flokk reinsdyr kommer løpende mellom oss og vraket, men bråsnur når de møter mennesker. Vi fortsetter, og ved Jammerdalsbu har vi samlet gjengen igjen.

Ønsket om  finne flere svar

På vei ut prater vi om turen og opplevelsen, om «funnet» og hendelsen her oppe i 1942. Vi har en del fakta, men mye er fortsatt spekulasjoner. Vi er nysgjerrige på halepartiet, om det er fraktet vekk fra flyet i ettertid, eller om krasjstedet virkelig er så stort. Opplevelsen følger oss videre ut av fjellheimen, og ønsket om å finne ut mer blir med oss hjem.

LES OGSÅ: «Det verserer mange historier om denne JU 52-en, og de fleste spriker nokså mye»

 

Avstander og rutebeskrivelse:

  • Parkering Friisvegen/Rondanestien til DNT Jammerdalsbu 1,8 km.
  • DNT Jammerdalsbu – Saubu  ca 3 km
  • Saubu – Junkers Ju 52 ca 3km
  • Junkers Ju 52 – flyvrakets haleparti 800 meter
  • Totalt tur-retur ca 18 km.

GPS-spor for turen: Jammerdalsbu-Saubu-flyvraket-halepartiet.

01 Kart_garmin

Utgangspunktet er parkeringsplassen hvor Rondanestien/T-merket sti krysser Friisvegen.

Følg T-merket sti inn til Jammerdaslbu. Turen inn til Jammerdalsbu går på tydelig sti, lett oppover, før det cirka halvveis flater ut – og man ser Jammerdalsbu. Stien går da i en større sving rundt ei stor myr, og man kommer nord for hytta før man går ned til Jammerdsalsbu.

Selvbetjent, låst med DNT-nøkkel

DNT Jammerdalsbu er selvbetjent og låst med standard DNT-nøkkel. Den lille bua mellom de to hyttene er pumpehus for vann. Inne på hytta står det et utdatert oppslag om vannkvaliteten, og det oppfordres til koking av vannet i området. Uklart om dette gjelder vannet fra pumpa.

Ned mot Saubu

Fra Jammerdalsbu går det igjen oppover på T-merket sti, og man kommer snart opp på åsryggen og får fin utsikt ned på Saubu og flyvraket i horisonten. Med klarvær og kikkert kan man her tydelig se flyvraket.

Etappen ned til Saubu er lettgått på fin sti. Et stidele kan forvirre, men begge ser ut til å ende ved brua ved Saubu.

Over brua ved Saubu, ikke vading til hyttene. Her forlater man T-merket sti og holder langs elva Breia østover og i sving nordover, før stien sakte forlater elva og fortsetter rett øst. Delvis skjult sti i kratt, men etter hvert tydelig sti østover retning flyvraket.

Videre er det forholdsvis flatt innover, på grei sti, før det stiger litt oppover den siste etappen mot flyvraket på åssiden.

800 meter videre til flyets haleparti

Fra flyvraket er det rundt 800 meter til flyets haleparti. Retningen er øst-sørøst på tenkt tråkk. Først noen meter opp på høyden bak flyvraket, herfra får man utsikt utover, og kan få øye på flyets haleparti.

Det går et lite søkk i terrenget østover, hold sør for dette på de flate slettene. Det er antydning til spor eller tråkk her. Det er også satt opp et par steiner som retningsvisere (?) i terrenget. Hold retningen, så vil du finne flyets haleparti i et søkk på de åpne slettene.

Flyfoto__1
Satelittfoto av området med flyvraket til venstre og halepartiet til høyre.
Publisert

«Det verserer mange historier om denne JU 52-en, og de fleste spriker nokså mye»

Historien om Junkers Ju 52/3M på vei fra Fornebu via Værnes, Trondheim, til Banak 30. oktober 1942. Flyet kom aldri fram. Over Ringebufjellet gikk det ned.

Flyet i aluminium ligger der enda, som det gjorde i 1942. Over tid er deler forsvunnet, og flyvraket er redusert.

I etterkrigsdagene med mangel på mye antar man at metallet var ettertraktet, og at enkelte var her oppe og hentet materialer: Setene er borte, metallplater forsvunnet. Seinere har kanskje også noen tatt med seg biter av flyet som suvenirer. I tillegg er flykroppen beskutt. Det er tydelige innslag av hagleskudd flere steder på flykroppen. Det er å håpe at dette er gjort i misnøye i årene rett etter krigen, at man senere har forstått verdien av å la dette minnesmerket ligge i fred her.

IMG_0894
Junkers JU 52 på Ringebufjellet, med kulehull, trolig påført med haglgevær.

Registreringer av historien

Det finnes en del informasjon om hendelsen, på nettet er det flere private initiativ som har samlet informasjon. The Bureau of Aircraft Accidents Archives er grunnlagt av en historiker som ønsker å registrere informasjon om luftfartsulykker. Her finnes det informasjon om ulykken på Øverlihøgda. Aircrew Remembered er en annen side, med fokus på menneskene i flyhistorien. Også her er hendelsen loggført.

I Norge har Kjell Sørensen en solid oversikt over hendelser, med mange interessante bilder. Denne siden gir nøktern informasjon. Takk til Kjell Sørensen for ytterligere informasjon om hendelsen og krasjstedet.

Fakta om hendelsen på Ringebufjellet

Junkers Ju 52 var et militærfly i det tyske luftvåpenet – Deutsche Luftwaffe. Da flyet gikk ned på Ringebufjellet var det totalt åtte personer om bord: Fire i mannskapet, og fire passasjerer. Årsaken er oppgitt å være ising. Flyet skal ha forlatt Fornebu 08.30 den 30. oktober. En time inn i flytiden ble det rammet av «severe icing conditions» – voldsom ising – og kapteinen besluttet å foreta en kontrollert nødlanding.

Nordøst for Ringebu krasjlandet flyet på Øverlihøgda. Kapteinen ble drept, og sju andre skadet. Noen timer seinere døde en person – en av mannskapet – på grunn av skadene.

Mannskapet:

Uffz Franz Stromberg – døde i krasjlandingen

Uffz Nobel.

Obgfr Wilhelm Tönnes.

Obgfr Wilhelm Strehle.

(Uffz – Unteroffizier. Obgfr – Obergefreiter)

Flyvraket og halepartiet

Det er en del bilder av flyvraket på nettet, noen få viser svarthvitt-bilder av flyet. Disse må antas å være en del år gamle. Mest treff får man på nyere bilder, lagt ut av folk som har tatt samme turen som vi de seneste årene.

Ingen gir noe klart bilde av hendelsen, og det «forsvunne» halepartiet. På forespørsel kan ingen si noe om dette ble brutt av flyet i forbindelse med krasjen, eller om det er fjernet i ettertid – og eventuelt hvorfor det? Eller kanskje en kombinasjon av de to?

Den dramatiske hendelsen på Øverlihøgda i 1942 er også bare beskrevet i grove trekk. Det er sikkert at flyet gikk ned og kapteinen døde. Men hvem den andre som døde var er uklart i kildene. Hvor lenge var de overlevende på fjellet, ble de reddet eller reddet de seg selv?

Viktig historisk dokumentasjon: Et øyenvitne forteller

Ringebu historielag plukket opp min henvendelse, og har bidratt med å belyse dette: De gir ut en årlig publikasjon «Hemgrenda», og i utgaven fra 1999 er hendelsen beskrevet: Ivar O. Nordrum var 16 år da flyet gikk ned. Han forteller i utgaven om redningsaksjonen, og har selv i tillegg benyttet skriftlige kilder for å gjøre gjengivelsen så korrekt som mulig.

Boka forteller om dramatiske dager på fjellet, som starter med meldingen om at et fly er gått ned. Denne meldingen skal ha blitt ble kringkastet på ettermiddagen 31. oktober.

Søndag 1. november startet aksjonen lokalt, da det kom melding ned i bygda om flere tyskere som hadde tatt seg inn på ei hytte på fjellet, en av dem trengte legetilsyn. Tyskerne oppholdt seg på ei hytte ved Stor-Tann som tilhørte Andor Flyen, og dit var det kommet fire tyskere fra det savnede flyet. På hytta var Andor Flyen og to kamerater: Ulf Gausheim og Leif Sonberg.

«Tyskerne var hardt medtatte etter en svært strabasiøs tur på bortimot to mil i høgfjellet i et ufyselig vær. De kunne fortelle at det i flyvraket var igjen en sterkt skadet og to andre tyskere. Piloten hadde omkommet under nødlandingen og var blitt begravet i snøen utafor flyet. De fire som var kommet til Flyen-hytta var nokså døgerville. De hadde liten peiling på hvor de hadde gått og hvor langt. Været hadde vært riktig ufyselig med fuktig snødrev – skikkelig surt».

Det framkommer av boka at tyskerne fant en rød «T» på fjellet og fulgte disse: De fant tråkk i snøen ved Saubu, og disse ledet til Flyen-hytta. Det fortelles av disse sporene nok ble satt av Fyen og kameratene som trolig var inne på Saubua lørdag.

Forsøkte å komme fram til havaristen med hest

Mandag 2. november ble det i følge boka gjort et forsøk med hest, for å komme inn til flyet og bringe de sårede ut. I følget var visstnok Oskar Allergodt og Ivar O. Nordrum og 10-12 tyskere. Søket ga ikke resultater, ingen spor ble funnet i snøen etter tyskerne som tok seg ut, og det var ingen tegn til flyvraket. Forsøket ble avbrutt, og man regrupperte og hentet mer utstyr. Ivar O. Nordrum forteller at han var med en bil ned i bygda, og fikk med seg to fjellvante karer opp igjen: Karenus Allergodt og Maurits Fossmo.

Tirsdag morgen 3. november gjorde man et nytt forsøk, en del tyskere – og to politimenn, som var kommet opp fra Hamar. Alle i følget var nå utrustet med ski.

«Vi fire fra bygda forsvant innover nokså fort fra de andre. Oskar var strategen. Vi fulgte turistråket der vi hadde kjørt dagen før, men så en knapp kilometer før Borkebua svingte vi tå i nordøstlig lei mer eller mindre mot Øverlihøgda. Været letna og opp mot Gråhøgda såg vi spor etter folk i snøen. Der fikk vi sjå flyvraket og samtidig to tyskere som hadde begynt å gå i retning Breitjønnbua. De hadde nok gått omtrent en kilometer og hadde gitt opp og stod der som to statuer. Maurits og Oskar tok peiling på disse to karan, mens Karenus og jeg gikk mot flyet. Jeg fant ei dør på sida av flyet som vendte mot vest. Jeg åpna døra og der stod det den såra tyskeren med en 6.35 pistol i hånda, sannsynligvis klar til å ta sitt eget liv. Oppholdet i flyet fredag, lørdag, søndag, mandag og nå tirsdag uten varme, dårlig kledd for opphold i trekkfullt fly og neppe noen mat, hadde vel tæret på litt av hvert. Da tyskeren fikk sjå meg, kastet han pistolen på gulvet og omfavnet meg i stor gledesrus! Oskar og Maurits fikk de to andre tyskerne tilbake til vraket.»

Det framkommer av historien at det kom et Junker 52 over stedet. Denne slapp ut en to-tre kasser med blant annet ski, mat, sjokolade, vin og kokeapparat. Den ene kassa skal ha blitt brukt til å frakte den døde flygeren ut.

Følte seg forpliktet til å hjelpe

Flyets last skal etter hvert ha blitt hentet ut. Det er også omtalt at de som bidro i redningsaksjonen fikk likør eller vin som takk. Det framkommer at de involverte følte seg forpliktet til å hjelpe folk i nød, og gjorde dette. Men ut over dette var omgangen med representantene fra okkupasjonsmakten særdeles uønsket.

Avslutningsvis i beretningen skriver forfatteren blant annet: «Det verserer mange historier om denne JU 52-en, og de fleste spriker nokså mye. Det er helt naturlig etter så mange år. Imidlertid var det forklart første kvelden på hytta til Andor Flyen at det var nedising og dårlig sikt som var årsaken til havariet».

Videre heter det: «Flyet såg nokså uskadd ut den gangen, men i dag er det vel knapt skjelettet att. Det har nok i tidens løp blitt mange souernirer rundt om i vårt vidstrakte land».

Halepartiet og flyet på samme sted

Av bilder i boka er det klart at halepartiet var med flyet ned, og lå sammen med flykroppen på krasjstedet. Bilder sendt meg av andre kilder nå i ettertid viser det samme. Halepartiet er altså på et tidspunkt forsøk flyttet eller fraktet ut. Ukjent av hvilken grunn.

En av de jeg har vært i kontakt med beskriver følgende: «En jeg jakta rein med for 30-40 år sia fortalte at han og en kamerat hadde båret med en del av flyet ganske langt før de gikk lei og la den fra seg.»

Det er usikkert om dette var halepartiet eller noe annet, men det er å håpe at slike spontane prosjekter hører fortiden til; at flyet og delene nå får ligge i fred ute i naturen, der det gikk ned og tok to liv i 1942.

Fortvilelsen de må ha følt

Tar du turen inn, så ta med deg historien fra de dramatiske dagene i 1942: Om en dramatisk nødlanding, om kampen for å overleve, og om medmenneskelig innsats som reddet liv. Se deg rundt, og kjenn på fortvilelsen de må ha følt, både de som gikk ned med flyet og de som fortvilet lette for å redde liv. Det er vakkert i fjellet, men også vilt og øde.

Hemgrende
«Hemgrenda» fra 1999, her er hendelsen beskrevet: Ivar O. Nordrum var 16 år da flyet gikk ned (faksimile).

 

 

Publisert

En hyllest til alle som bruker av egen tid for at andre skal gå trygt på tur

Tåken kommer sigende, sikten forsvinner, og terrenget blir hvitt. Vi fortsetter, til vi plutselig ikke vet hvor vi er, og fortvilelsen brer seg.

Vi har alle vært der – i et øyeblikk, eller over lengre tid, vet vi ikke hvor vi er og usikkerheten fester grepet. Det er ikke sikkert vi viser det til de rundt oss, om vi er flere på tur, vi holder det gjerne for oss selv, men vi kjenner det – uten retning og kjent sted er vi små i naturen.

Vi forstår at det kan være fatalt.

Det kan skje på et øyeblikk. Tåka kommer sigende, regnet blir sludd – og sikten forsvinner. Og plutselig er neste hytte uendelig langt unna. Inn ruller truende tordenskyer med regn som blir snø. Og vi vet ikke veien tilbake.

TØFF TUR TIL TOPPS: Besseggens ville lillebror

 

Fra turglede til fortvilelse

Det er da det er meningen man skal hente fram sin indre Lars Monsen, sette seg rolig ned, lage fiskesnøre av bark og krok av stein, dra opp en fet røye og grille fiskeflaket over en seng av raggsokk og reinsdyrbæsj og sy sovepose av navlelo og grønn mose, før du neste dag magnetiserer myggnettingen og lar den lede deg til nærmeste Rein, mat, varme og inderlig kjærlighet og «Good Time». Den er tatt, det skjer ikke igjen.

Har du i tillegg lagt igjen kart, kompass eller egne ferdigheter hjemme, kan du bare håpe på en ting; at andre har vært der før deg. At noen har gjort jobben.

Friluftlivets superhelter

Er du et sted i Norge er det rimelig sikkert at du ikke er langt fra nærmeste merke: Det er en hær av mennesker der ute, superhelter i naturen, organisert i i forskjellige sentrale – eller lokale lag. Eller de holder på for seg selv, merker og rydder sti, flytter stein og bygger klopper. Hele tiden. Uten at vi tenker så mye på det.

Scenarioet trenger ikke nødvendigvis være like dramatisk som skissert over. Av og til trenger vi bare litt hjelp til å velge riktig sti på godværsdager – på kjente ruter i trygt terreng.

Det er da superheltene kommer inn i bildet: De merker. De rydder. De stabler stein på stein og setter opp skilt – for å vise trygg og riktig retning videre. De gjør også andre ting; maler vindskier og fyller rom med mat, vasker sengetøy og bytter tak. Men det viktigste: De peker retning, de sørger for å gi oss naturen, de sørger for at veien videre er trygg: Det er røde T-er, blå årer, varder og klopper der det er nødvendig. De er der og merker til de høyeste topper, de villeste opplevelsene eller langs uendelige kilometer med skogsstier i lavlandet.

Denne er til dere: Takk skal dere ha!

Takk for at dere gjør jobben like samvittighetsfullt på kjente som ukjente ruter; i lavlandet som i høyfjellet, til Galdhøpiggen og forbi Snippkoia. Takk til dere.

Nye og gamle fjellvettregler

Takk til dere som organiserer det, takk til dere som bruker av ferien deres og egen tid for at vi skal gå trygt på tur.

Takk til dere som redder oss, når vi ikke har planlagt turen, lyttet til erfarne fjellfolk eller meldt fra hvor vi går, når vi er alene i ukjent terreng, eller evnene er for dårlig og forholdene for tøffe.

Takk til dere som har merket stien når vi ikke har tatt hensyn til vær- og skredvarsel, stiller uforberedt på uvær og kulde, eller ikke har nødvendig utstyr.

Takk til dere som er der når vi tar dårlige veivalg eller glemmer kart og kompass.

Takk til dere som viser vei når kreftene egentlig er brukt opp.

Takk til dere som har vært der før oss når fjellvettreglene er glemt (både nye og gamle): Timene dere legger ned for å peke vei i lavlandet, langs kysten, i høyfjellet eller mellom hyttene i skogen er nøkkelen til vårt friluftsliv. Takk for at dere gjør jobben like samvittighetsfullt på kjente som ukjente ruter; i lavlandet som i høyfjellet, til Galdhøpiggen og forbi Snippkoia. Takk til dere.

Takk til dere som gir oss terrenget. Takk for minnene. Takk til dere som gir oss naturen. Takk for opplevelsene, takk for historiene. Takk til dere, dere er vårt gode friluftsliv. Takk fra oss som tenker vi er Lars Monsen, men som ikke er det. Takk for turen. Denne og neste. Takk.

 

Sjekk denne: Den hele og fulle sannheten om ekspedisjon Urdvassnuten

Snippkoia
Stien forbi DNTs Snippkoia på Hedmarken merkes og holdes vedlike av lokale entusiaster. Takk til dere.

 

Galdhøpiggen
Turen til Norges høyeste fjell Galdhøpiggen er tydelig merket, blant annet med varder. Takk til dere som holder ruta vedlike.

FAKTA: Frivillighet

  • DNT Oslo og Omegn har alene over 1800 frivillige som gjøre en fantastisk innsats i fjellet, i Oslomarka og ved sjøen.
  • Norsk Friluftsliv er en fellesorganisasjon for 16 friluftslivsorganisasjoner (norske, frivillige, landsomfattende) med over 5000 lag og foreninger. De har samlet over 940.000 medlemskap.

 

Usikker? Denne turen kan du trygt ta: Til Bjørnhollia med barn